Keiko samtaler

KEIKOS LIV/
FOTOALBUM:

1978 - liten baby
1979 - fanget
1982 - Marineland
1985 - Mexico
1992 - filmstjerne
1995 - Oregon
- - - - - -side 1 - 2 - 3
1998 - Island
- - - - - -side 1 - 2 - 3 - 4
2000 - havet
2002 - fri
2002 - Skålvikfjorden
- - - - - side 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 -
- - - - - 8 - 9 - 10 - 11 - 12 - 13 - 14
2002 - Taknesbukta
- - - - - side 1 - 2 - 3 - 4 - 5
2003 - Død

Samtaler med Keiko

Telepatiske samtaler mellom Keiko og Grete.

4. september 2002

[- Hei Keiko!]
- Jeg er litt Willy enda. Må lære dem. De lærte av filmen også.
- Fangenskapet var ikke bra . De må ikke tro at alt blir bra igjen, - bare ved å slippe ut ville dyr igjen. De skulle aldri vært fanget!
- Min skjebne er lagt. Min historie skal ikke ende bra. De må lære at dette er feil. Jeg har det ikke godt.
- Ble ikke godtatt i flokken. Ble utstøtt. Jeg er ikke lenger som de andre. Det ble tatt fra meg. Jeg har ikke fått leve som spekkhogger. Jeg har levd som en fanget delfin. Sirkus.
- De skulle tjene penger på å vise meg frem. De er rike i dag. Det burde ha vært mine penger. De tok mitt "liv". Dette er takken. De sier jeg er fri. Det vil jeg aldri bli. Uten samholdet i flokken er jeg ingenting.

- De ser på meg. De liker meg! (menneskene her) Jeg liker å bli beundret. De er flokken min. (på et vis)
- Jeg hører ikke hjemme noe sted.
[- Er det noen spekkhoggere som liker deg?]
- Hun liker meg. Men flokken lar henne ikke vise det. Jeg er ikke spekkhogger nok til å få være med. (utstøtt, - gråter)

[- Jeg synes veldig synd på deg!]
- Jeg gjør bare oppgaven min. Jeg skal lære folk å respektere alt liv.
- Dere kan ikke bare tenke på dere selv hele tiden. Vi er alle en del av en helhet. Mangler ett ledd faller alt fra hverandre.
- Miljøproblemer. Forurensing.
- Fisken er borte. Dere tar all fisken. Den dere ikke spiser forurenser (forgifter) dere.
- Til og med oppdrettslaksen er forurenset. At dere kan spise noe slikt! Vet du hva de spiser? Jeg skulle gjerne ha sluppet ut den laksen. De er fanget. Ikke fri. Men jeg vil ikke gjøre det, på grunn av at de "forurenser" villfiskene. Jeg liker ikke å spise oppdrettsfisk, ingen burde gjøre det. (sykdom, leverskader)

- Merket klør. Kan de ikke ta det av? (radiosenderen)
- De sier jeg er fri. Men enda vil de ikke la meg gjøre som jeg vil!! Jeg gråter. Jeg er sint!

- Jeg kommer hit (Skålvikfjorden) for å vise meg frem. Det betyr mye, særlig for en enkelt person som skal møte meg her. Det skal redde hennes liv. Hun holder også på å frigjøre seg. Hun skal velge å ta vare på livet. Jeg velger å avslutte livet etter det.
- Jeg har det ikke godt. Når min oppgave er over kan jeg med lettet hjerte reise videre.
- Jeg skal forsvinne på det store havet. (dypet) Vil ikke at de skal finne meg. De vil vel forske mer på meg, - dele opp kroppen min. Stoppe meg ut eller ta vare på skjelettet. Det vil jeg ikke ha noe av!
(viser et bilde av skallen utstilt på en pidestall, - det renner tårer ut fra øyehulene)

- Folk er så forskjellige. Noen tenker bare på seg selv og penger.
- Her er det mange som beundrer meg, og er beæret over å møte meg. De synes jeg er vakker. De ser ikke at jeg holder på å råtne innvendig. Men de bryr seg! De vil at jeg skal ha det godt! Det varmer. Derfor liker jeg meg her. De bryr seg.
[- De som møter deg kommer til å huske deg for alltid!]
- Ja, det tror jeg også. Jeg skulle så gjerne ha tatt med meg hele flokken og vist frem skjønnheten. Det hadde vært et syn! Men det kan jeg altså ikke.
[- Kanskje i ditt neste liv?]
- Ja, da skal jeg ta med meg familien på sightseeing her i fjorden! Det er vakkert her. Mye uberørt natur. Frisk luft. (noe forurensing i fjorden, - fra fabrikk?)

[- Du må ikke bli i fjorden i vinter, for da kan du fryse inne.]
- Jeg stikker av før det.
- De prater om å hente meg også. Tullprat!! Jeg skal være fri! De lyger så det renner av dem! La meg gjøre det jeg skal! Ikke bland dere borti mine plikter og oppdrag.
[- Fint at du vet hva du vil! Du må stikke av når du har gjort jobben din da?]
- Ja. Da skal jeg til havet med de største dypene. (ser han svømme ned i det kalde dypet)
- Jeg liker kaldt vann.

- Kanskje tar jeg turen innom Island og sier adjø til mine snille venner der. De andre bryr jeg meg ikke om. Skulle vist dem fingeren! Men jeg har ingen finger...
- Kan dra til Island bare for å vise dem at jeg kan. Men jeg vet ikke om jeg orker. (slapp, for lite mat)
- At vi kan høre hverandre bare 1-2 kilometer, som det stod i avisa er tullprat! Vi hører milevis! Og vi bruker telepati hele tiden. Jeg har telepatisk kontakt med de andre. De er også med på å bestemme min skjebne.

- Dette er ikke første gangen jeg prater med et menneske telepatisk. (USA?) Men ingen har tatt seg så god tid til å lytte som du. Jeg vil at du skal kontakte meg igjen flere ganger.
[- Det var trivelig å prate med deg, men synd å høre at du er så trist. Jeg tenker mye på deg.]
- Ikke så mange som har tenkt på meg. Til og med de som har jobbet for å få meg fri har tenkt mest på seg selv. (prestige, berømmelse)
- Glad for å bli hørt.
[- Jeg skjemmes på vegne av menneskeheten.]
- Når kommer boken din? Jeg vil være med! Du skal skrive bok.
[- Bok? Skal jeg skrive bok?? Hvis det blir bok må du hjelpe meg.]
- I'll be here baby!

- Du kan kontakte meg når du vil! Det skal bli bok, men ikke på noen år. Ta notater. "Klipp meg ut" av avisa. Ta vare på minnene.
- Nå skal vi avslutte, du er sliten.
[- Ja, nå er jeg helt vaskeklut!]

- Hvorfor er du redd vann? Har du tenkt på det? Nå skal du bli med meg ned i dypet, så skal du være pigg resten av dagen.
( Jeg blir med på tur, delvis på Keikos rygg, delvis svømmende ved siden av. Puster under vann. Jeg tar av radiosenderen hans, og såret etter den forsvinner når jeg legger hendene på det. Vi reiser utover mot det store havet. Ryggfinnen hans reiser seg gradvis oppover.)

10. september 2002

Samtale foretatt fra bryggekanten i Halsa.

[- Hvorfor holder du deg så mye ved den røde båten?]
- Kompisen min. Har ingen flytende venner jeg. Liker rødt. Fin farge. Energi. Jeg har for lite energi. Sulten.
[- Det var fint å se at du svømte litt nærmere oss.]
- Jeg svømte rundt for dere. Må jo se på dere jeg også. Jeg kommer litt nærmere neste gang. (tar hensyn til hun som har spekkhogger-skrekk)
- Skal nikke til dere. (etter samtalen kom han bort til bryggekanten, tittet opp på oss, og nikket flere ganger!)

[- Hvordan har du det?]
- Trist. (tomhet, - sorg over et liv han ikke har hatt, ødelagt liv.)
- Jeg driter i hele gjengen. De er så dumme at! Idioter! Faenskap! Kunne bitt hodet av dem, men da skyter de meg vel. Og det skal de ikke få gleden av!
- Dette er ikke noe sted for hvaler, men her er jeg for å gjøre jobben min.
[- Hva kan gjøre det bedre for deg?]
- Få de jævlene til å holde seg unna. De forstyrrer arbeidet mitt. La meg bestemme hva jeg skal gjøre. Er jeg fri, eller er jeg ikke? De blander seg borti alt.
- La meg få leve min siste tid sammen med folk som liker meg for den jeg er, og ikke for hva jeg kan gjøre for dem!

26. oktober 2002

- Ja, du sa jo at du skulle prate med meg igjen. Det tok litt tid, men det er greit. Jeg har bestemt meg for å være her en stund til nå. Nå har jeg det ganske godt. Får oppmerksomhet. Det er det jeg vil. At de skal se meg, forstå hva jeg vil! De skjønner nå at jeg er "ødelagt" som spekkhogger. Men de tror jeg har det fint nå, når de gir meg mat og trim. De tar SÅ feil! Jeg gråter hver natt. Ligger der alene og dupper. ALENE! Det er så vondt. Jeg er et flokkdyr! Jeg må bare vente til dagen gryr, og de kommer tilbake til meg! Alene, SÅ ALENE! Jeg er tom innvendig. Alt føles meningsløst. Men så kommer dagen. Og med det kommer folkene. Ikke så mange nå, men jeg er en falmende stjerne, - ingen nyhet lenger. Men de som kommer bryr seg! Det er det jeg lever på. Folk reiser timevis for å treffe meg. Jeg ser de inn i øynene og sender tanker med kjærlighet. Det gjør noe med dem.
(han spruter vann på meg)
- Folk skal huske sitt møte med meg resten av sitt liv. De gjør det. Helt sikkert!
(jeg blir spekkhogger, - vi leker i vannet)
- Det er kaldt nå, folk greier ikke være her så lenge.
- Kommer du igjen?
[- Kanskje, - får håpe det.]

(kjenner en brennende kløe i nakken, på høyre side, - utslett, en slags allergi?)
- Har tenkt for mye på bassenglivet, derfor kommer hudproblemene tilbake.
[- Kan jeg hjelpe deg med det?]
- Nei, det skal være sånn. La dem se at jeg ikke har det så bra.

- Jeg liker å opptre. Folk blir så glade av det! Jeg kjenner deres glede. Jeg liker ikke at folk synes synd på meg. Samtidig er det viktig at de skjønner at dette er feil. (ville dyr i fangenskap)
- Hold dere til katter og kuer og griser. Og ja, - spis dem gjerne. Men å holde spekkhoggere, delfiner ørner og sånne dyr fanget, - DET skal straffe seg!

- Jeg har så mye jeg skulle ha sagt! Vi skal begynne på boken snart. Da skal jeg hjelpe deg. Boken blir av meg, med påholden penn av deg. Noe av teksten blir din, men det meste er mitt. Det skal bli en "bestselger" i visse kretser. Og ja, - du kan få negativ oppmerksomhet også. Jeg er stolt over at du tør. Det er tøft. Du skal ikke angre på at du gjør dette! Det skal gi deg mye, men aller mest skal det hjelpe verden. Overskuddet av boken må gå til veldedig formål. (natur/dyr/forurensing)
[- Ja vel, jeg er med! Stoler på deg.]
- Den bør gies ut på engelsk også.
- Gled deg til Silva Ultramind-kurset. Det skal gjøre deg mer selvsikker. Jeg kjenner at du trenger det.
- Forordet blir skrevet av deg. Ta vare på bildene. De skal være med. Du kommer kanskje hit for å ta fler bilder også?
[- Er det forlag som vil gi ut en sånn bok da?]
- Alternativt tenkende. Jo da, det skal jeg ordne. Begynner nå, sender ut en tanke. "Bestiller" et forlag som takler dette bra. Det er viktig for meg at den skal ut på engelsk også. Så vi trenger en oversetter. Det ordner seg nok.

(kvalm, - holdt pusten for lenge)
- Skremte dem. Var under veldig lenge! He-he-he....

19. november 2002

[- Hei Keiko!]
- Jeg er syk. Kvalm. Det var min kvalme du kjent i sted. Jeg vet ikke om jeg orker mer nå. Er tiden inne kanskje?
(stikk i hjertet, vondt i mellomgulvet, har bare lyst til å gråte)
- Den siste silda jeg fikk var bedervet. De så det, men trodde ikke jeg var så nøye på det. Sånt gjærer i magen vet du.
(jeg prøver å trøste han, men gråter mer selv)
- Du er et følelsesmenneske du. Jeg har også følelser, men de ser det ikke. Mine tårer forsvinner i havet. Det blir som musepiss i havet det. Ja, ikke det engang!
- Salte tårer, salt hav.
- Visste du forresten at det er lite salt i havet her nå?
[- Nei, hvorfor er det det?]
- Årstidene påvirker det. Temperaturene. Det er naturlig, ingenting galt, men det er litt merkelig. Jeg kjenner det godt. Men jeg liker at det er kaldere. Her oppe i fjæresteinene var det for varmt i sommer. Spekkhoggere er lagd for å ferdes på de dype havene, der er temperaturen mer konstant. Derfor ble jeg forkjøla. Det var for varmt, og skiftende temperatur. Men hva gjør man ikke for disse sine mennesker? Jeg har ofret mitt liv for dem.

- Du må lære av meg, - trekk pusten dypt, - så holder den lengre!
- Du har kommet langt på din vei nå. Funnet det riktige sporet. Du har nettopp startet på dine oppgaver. Jeg ser at du vil gjennomføre dem med glans og stor stil. Sammen skal vi klare dette.

[- Hva gjør du nå Keiko?]
- Vurderer å kaste opp på dem. (men gjør det selvsagt ikke)
- De vil ha meg med på trimtur snart nå. Jeg har blitt en racer til å svømme! (ikke i spekkhoggersammenheng, men har fått bedre kondis) - Men i dag skal jeg bare rusle etter. Må vise dem at jeg er syk. De ser det ikke! Er de helt blinde eller?

- Jeg skal bo her en liten stund til. Nesten for galt å stikke nå, når de har laget dette stedet for meg. Stakkars, - de vet jo ikke bedre, så det blir feil å være sinte på de også.
- Jeg kommer til å skrante en god stund.

(vondt i brystet, - sorg?)
- Det er greit, jeg har selv valgt det, men jeg gruer meg litt til tiden som kommer. Det er så mange som blir lei seg når jeg kommer bort. Bare du vet hvor jeg er. Du skal fortelle min historie, du min gode venn. Ikke vær lei deg. Du har ingen skyld i dette sirkuset.
[- Jeg er bare et menneske jeg også, og skjemmes over hva vi har gjort med deg og andre dyr.]

[- Det er synd dette skal ende sånn, men jeg forstår, og støtter deg.]
- Du er spent på det med boka? Slapp av, den kommer når vi er klar!
[- Når skal vi begynne å skrive?]
- Du holder jo på nå. Noe av det skal være med i din historie i boka. Resten kommer i etapper. Vi kan ta en time om gangen. Jeg sier ifra når jeg er klar.
[- Automatskrift?]
- Jeg kan ikke skrive, (ler) men du kan. Dette går så fint.
- Nei, nå skal jeg ut og svømme, vi snakkes!
[- Tusen takk for samtalen!]
(teamet bruker lydsignal for å varsle Keiko)
- De tror de må ha den lyd-greia, - det er bare tull! (ler) Jeg hører jo at hun tenker på den før hun tar den frem. Uff så dumme de er! Hi-hi-hi (kniser)
(ser at han følger etter båten, fortsatt kvalm)

3. eller 4. desember 2002

Når jeg står og venter på bussen i 14-tiden får jeg plutselig smerter og ubehag i ryggen, ca. midt på ryggen. Ryggen føles deretter stiv. Når jeg legger meg om kvelden kontakter jeg Keiko som vanlig, bare for å si god natt. Jeg ser da bilder av at han svømmer under en båt, og får et stort anker på ryggen. Smerten min forsvinner da. Jeg får en følelse av at han planla dette, eller gjorde det med vilje?

10. desember 2002

Kontakter Keiko ved sengetid for å si god natt. Han har nesten ikke tid. Virker oppglødd. Ser noen spekkhoggere gå utenfor holmen, som venter på ham. Han skal bort til dem, men vil forsikre seg om at ingen mennesker ser det.

14. januar 2003

- Heia Grete! Her er jeg "sjø". (trøndersk slang)
[- Hei, - godt å se deg!]
- Godt og godt, jeg ser ikke så godt ut akkurat. Kroppen min har ikke utviklet seg naturlig etter alle årene med begrensede muligheter for bevegelse og andre valgmuligheter.
- Det er ikke lett livet, men hvem har sagt at det skal være det? Jeg bare spør jeg. Ikke lett nei.

[- Hva har du tenkt å prate om i dag?]
- Pollution! Forgiftning av havene.
- Ser de ikke hva de gjør? Tenk på alle som bor i havene! Vi "puster" i dette vannet! Hva om vi hadde "tatt igjen" og slengt giftig, illeluktende dritt i luften deres. Gjerne noe som hadde smakt bittert. Nei, sånn er ikke vi. Vi er ikke ute etter hevn, bare å få menneskene til å se våre lidelser. La de forstå at det samme vil skje dem hvis dette ikke tar en enda. HELOMVENDING!!

- Jeg ser du er godt forberedt i dag, det er fint. Men det er ikke i dag det skal skje. Men vi kommer nok i gang snart. Dette er bare oppvarminga. Ikke stress med hjemmesida. Det får komme etter hvert. Den kan stå seg bra som den er nå. En stund til.

- Ser du sammenhengen?
[- Nei, forklar.]
- Himmel, jord, vann. En sirkel. Alt henger sammen. Alt er avhengig av det andre. Sykluser er viktige. Samarbeid er viktig. Samhold er viktig. Og mest av alt: RESPEKT for alt annet! Og da snakker jeg ikke bare om levende vesener! Forurenses havet, blir livet i havet forgiftet, og man har dermed også fornærmet fisken og alt annet liv. Måken spiser fisken, i den grad det er fisk igjen å fange. Og dere blir også syke. Myndighetene vet det, men dekker over. "- Man må jo ikke skremme folk heller!", tenker de. Alt det andre er jo også forgiftet av deres søppel!

- Biler! Fysjom! Uff, for noe svineri! Det finnes en annen verden der man forflytter seg uten å forgifte. Det kan man på jorden også, men det er ikke "oppfunnet" som dere kaller det. Han som skal finne denne sannhet er ennå ikke født. Dere må skjerpe dere, og holde skansen, og vent på dette lille "mirakel".

- Alle monner drar. Ikke en fugl til jorden uten at Gud den allmektige vet det. Alle får sin lønn, men for enkelte smaker den bedre.
- Det finnes ikke noe helvete, i så fall må det være her på jorden at livet av og til føles sånn. Vi kommer alle til samme "himmelrike" en gang. Du, jeg, og de andre.

[- Hvordan er det med deg nå?]
- Jo da, ikke så verst.
- Det er storm nå, så jeg må ligge lenger ut. Vil jo ikke havne i fjæra heller da. Blir slengt på land. Det hadde tatt seg ut ja! (ler) Svær redningsaksjon og greier. Men da ville jeg ha fått oppmerksomhet igjen. Jeg er en glemt Hollywood-stjerne.

3. mars 2003

- Heia Gretemor! Godt å se deg igjen. Har savnet den lille praten vår. Det er så godt når noen tar seg tid til å lytte.
(Keiko har skadet seg da han tullet seg bort under isen, og strevde med å komme opp gjennom isen. Har vondt i kroppen, svie og kløe i sårene på hodet, nesa, og skulderpartiet. Jeg føler også at han har ubehag i magen.)

- Jeg har det vondt. Sårene svir. De gror seint tror jeg. Trodde de skulle gro fortere. Blåmerkene er bedre nå. Er ikke lenger mørbanka og støl.
[- Hva skjedde?]
- Jeg ville "hjem". Mitt sted. Jeg valgte det. Mitt eneste egne valg!
- Skjønte det. Visste det. Men jeg bare måtte. Trodde ikke isen var så tykk. Godt at jeg var sterk nok. Kunne besvimt under der. Ingen (orcas) til å redde meg.

(under samtalen er det en bitteliten blomsterflue som forstyrrer meg)
- Ingen for liten, ingen for stor.

- Hjemmesiden blir flott. Jobb videre med den, så skal vi lage mitt eget kapittel etterpå. Dette blir jo en flott bok. (hjemmesiden blir som en bok)

- Jeg får mer oppmerksomhet nå.
[- Hvordan går det med sonarbruken din?]
- Jeg trener, men det er ikke så lett. Men jeg får til litt nå, tør bare ikke stole helt på det. Det er så mørkt i vannet. Jeg er ikke vant til at det er mørkt.
- Jeg har spist litt fersk fisk nå. Det er så deilig når de spreller på tunga!

(smerter i brystet, - sorg)
- Han reiste fra meg.
[- Hvem?]
- ... (mannsnavn)
- Han er uenig med henne. De kranglet. (kvinnenavn)
(sorg, savn)
- Hun er død. (mannens mor)
- Han er lei seg. For at han ikke var der. (hos moren når hun døde)

- Jeg kjeder meg her.

[- Er du vårkåt, som de sier?]
- Hele året! Men nå kommer de snart. Jeg gleder meg, samtidig er jeg redd. Redd for hvordan de vil møte meg. Er jeg bra nok for dem? Jeg vil gjerne ha en sønn. Det er mitt eneste, og siste ønske. Jeg vil slippe fri (dø) snart, men jeg vil så gjerne ha en sønn!
- Kan ikke språket.
- Linnea. (spekkhoggerdama han er forelsket i?)

25. mars 2003

- Hei du!
- Ventet på deg. Ventet lenge. Vet at du jobber, har liten tid, er sliten. Det er greit. Jeg klarer meg uten deg. Greier meg selv. Men jeg savner praten vår. Den gjør meg så godt.

[- Hvordan har du det i dag?]
- Flott vær! Sol og stille. Ikke at det er så nøye med det for meg, men de (folkene) er så mye mer glade da.

- Slapp, sliten, lei, kjedelig. Ingenting å finne på. Eksisterer bare.

- Holder meg i ro nå. De ble så slitne og nervøse da jeg fartet rundt. Ser de det ikke? La meg være fri. Men de tør ikke la meg være fri. Redde for sin egen ære. Kan ikke la det skje noe med meg. Det er flaut. De er satt til å "passe på" meg. Ikke til å hjelpe meg. Mater meg, - for at jeg ikke skal dø.

- Jeg er sliten, lei. Gidder ikke dette livet mer. Det er bedre enn å bo inne, i fangenskap. Nå er jeg "fri", men er ikke lenger et vilt dyr. Får ingen glede av friheten. Den ligger rett foran meg, men jeg kan ikke gripe fatt i den.

- Skal ut på svømmetur nå. Strekke litt på "luffene". Spise kald sild. De vet ikke at jeg har spist sprell levende torsk og laks. Tok en diger laks her om dagen. Den gadd ikke å stikke av. Den trodde ikke jeg spiste levende fisk. -HA!

- Tenk på meg ofte. Jeg merker det. Blir varm inni meg. Inni hjertet mitt. Glad i deg! Du er min gode venn. En venn som forstår, og som lytter. Mer verdt enn gull.
[- Tusen takk Keiko!]
(Vinker adjø til hverandre, han følger båten utover fjorden.)

7. mai 2003

Jeg våkner i 6-tida. Sterke smerter i brystet. Angstlignende. Skjønner ikke hva det er. Hjerteflimmer, - hjerteproblemer? Smerten oppleves mest under hjertet, og utover hele breden. Mellomgulvet? Blir redd, men avventer, og håper det går over. Musklene strammer seg, smerten stråler utover. Så ser jeg i mitt indre et bilde av Keiko, flytende livløs opp ned i vannskorpa i Taknesbukta.
Smertene døyves når jeg står opp 7.30. Tenker mye på Keiko, men tenker ikke på at dette har sammenheng med han før jeg i 10-tida bestemmer meg for å ta en samtale med han i dag. Når jeg har bestemt meg for det, forsvinner smerten.

[- Hei Keiko!]
- Hei - hei. Vær ikke redd.
- Hjertesyk. Ikke lenge igjen nå.
- Det ble ingenting av den parringen.
[- Er du død?]
- Nei da. Syk. Veldig syk. Nå gjelder det.

[- Orker du å være med ut på havet?]
- Det spørs vel heller om du orker?
(det føles som om han har problemer med å holde balansen, - kroppen bikker mot høyre)
[- Er det du eller jeg som gråter?]
- Begge.
- Jeg skal dø. Jeg vil dø nå. Nå er det nok. Jeg har befestet min posisjon. Vist min makt. Råtnet i helvete.

(Så kommer det noen ord jeg ikke forstår hvorfor jeg hører; - angina, - viagra, - potetgull, - potetmel.)
(Føler smerte og slapphet i høyre skulder/overarm, og kvalme.)

- SORG. (Ser på hjelperne sine.)
- Hvordan skal det gå med dem?
- De er redde nå. Redde for å miste meg. Hva skal de gjøre uten meg?

(Jeg følger Keiko ut fjorden. Tar av radiosenderen og fester den til en båt, som teamet så følger. Vi svinger av i motsatt retning. Hånd-i-luff. Svømmer nedover og nedover i det kalde, mørke vannet. Fredfylt stemning. Får følge av spekkhoggere. Keiko legger seg i en sprekk på havbunnen. Sovner inn. Hvalene sørger. Dekker han til med stein som de dytter over. Lager en gravplass. Så han ikke skal flyte opp. To engler henter han. Blir hvit/gjennomsiktig. Stiger opp mellom englene. Vinker adjø med luffen.)

9. mai 2003

[- Hei Keiko!]
- Hei - hei.
- Orker ikke...
(Veldig slapp, henger med halen.)

[- Har du vondt?]
- Smerten har gått over, jeg har lagt den av meg. Det ble for mye. Nå er jeg døsig. Slapp.
- Varmelaken.
- Jeg koker over. Feber.

- Ikke vær lei deg. Ingenting er din skyld. Du har hjulpet meg enormt. En av de få som har støttet meg opp underveis.
- Likevel har ikke alt gått etter planen. Men det er greit. Alt blir bra. Annerledes. Det er greit. Ikke alt går som vi håper. Men når vi ser oss tilbake ser vi at alt vi har vært igjennom nettopp er til det beste for helheten!

(Smerter/ubehag og nummenhet i høyre arm.)
(Ser bilder av at han blir bundet fast i luffen for ikke å tippe over og drukne.)

- Ja, nå skal du se hvor redde de er! Men de tenker mest på seg selv, sin ære, ikke på meg, mine følelser.
- Uten dem hadde jeg vært druknet nå. De jobber hardt, de skal de ha.
- Jeg kunne bare ha tippet over i min døs, og sovnet inn. Men når luft er der, kan man ikke unngå å puste, selv når man er bevisstløs.
- Tobba er glad i meg. Hun sørger.

(Ser bilder av Tobba i robåten, og to menn på brygga. Keiko har et tau i luffen som holdes av de to mennene, så han ligger inntil brygga. Robåten støtter Keiko på den andre siden.)

- Slipp meg. La meg reise. Jeg vil inn i drømmeland. Der alle de andre er. Å som jeg lengter.
- De tyner meg. Men jeg forstår. Jeg er verdifull. Uten meg er de ingenting.
- De har gjort en god jobb med meg. De må glede seg over de gode minnene. Det var ikke de som bestemte at jeg skulle fanges og bo i en "boks". (basseng)
- Jeg er glad i vennene mine, jeg vet at de vil savne meg når jeg drar.

(Ser orcas kommer og henter han og tar han med i dypet.)

13. mai 2003

Jeg sitter og ser på TV, nyheter på tekst-TV. Finner ingenting om Keiko. Altså er han ikke død. Får en følelse av at vann renner ned i lungene. Tenker på Keiko. Skulle pratet med han, ikke sett på TV. Så går "tilfeldigvis" strømmen, og TV'n blir svart. Tar det som et tegn, og setter meg godt til rette for å slappe av og ta kontakt med Keiko. Puster rolig og slapper av i kroppen. Etter en stund puster jeg veldig sjelden, men har det likevel fint. Jeg er "i" Keikos kropp. Fredelig. Et ord dukker opp: - bukhinne. Har han kanskje bukhinnebetennelse? Ser fortsatt to på brygga, og en i robåten. Føler en smerte i nakken, høyre side, men den går over. Så slutter jeg å puste! Det føles litt skremmende, selv om jeg ikke blir redd, men mest overrasket over at jeg kan sitte her og ikke puste, men likevel ha det fint. Jeg tenker som så, at det er Keiko som slutter å puste. De andre merker ingenting, - han puster jo ikke så ofte egentlig. Jeg går ut av Keikos kropp, sammen med Keiko. Vi står på brygga, og holder hverandre i "hånda", vi er like store, - eller skal jeg si like små? Pusten min kommer tilbake. Har den vært borte i ett minutt, eller 5? Keikos kropp ligger livløs, og dupper i takt med vannet. Passerne reagerer nå. Blir redde, men får ikke panikk. De skjønte at dette ville skje. Gråt. Keiko og jeg danner en ring rundt dem, vi rekker rundt, uten å bli store og se ned på dem. Tre av mine katter kommer i dette øyeblikk og setter seg i fanget mitt, og vil være med. De er med og danner ringen. Vi lager fred og ro i ringen, en god følelse, sammen med sorgen. Keiko er lei seg for at de sørger. Vil ikke slippe taket. Sammen lager vi en søyle av lys og energi inne i ringen. Søylen går fra vannet, og helt opp i himmelen. De tre folkene ser lyset, og at Keiko, - nå hvitaktig, litt gjennomsiktig, stiger ut av sin kropp. (Han står ikke i ringen lenger.) Han glir sakte oppover, og vinker adjø med luffen til sine venner. Vi står i ringen en stund til, jeg og kattene. Lyssøylen blir sakte, gradvis mindre synlig. De tre står og ser opp, forundret. Jeg takker Keiko, og avslutter. I neste øyeblikk kommer strømmen tilbake, og TV'n slår seg på igjen. Det har gått 20 minutter.

25 . mai 2003

[- Hei Keiko!]
(blir veldig glad)
- Hei! Lenge siden sist. Det var ikke meningen å skremme deg.
- Jeg er bare så sliten. Hvordan skal dette ende? Jeg vil selv avgjøre hvordan jeg skal ende mitt liv.
- Kommer du og besøker meg snart?
[- Kommer en dag, ganske snart.]
(kvalme, trykkende følelse i halsen)

(Ser Keiko ligge i vannskorpa, ser på naturen rundt seg, virker slapp og likegyldig.)
- Jeg er ikke død, men ønsker mer og mer at jeg var det. Lengter til den andre siden. Men alt er ikke klart enda.

- Det er viktig at du kommer hit og besøker meg. Forsterker minnene.
- Jeg vil gjerne ha den røde ballen, kan du spørre dem om de kan ta den fram for meg?

- La verden høre mitt budskap. Jeg kom til Norge for å bli hørt. La alle få høre mitt budskap!
- Hvordan skal det gå med deg da, etter at jeg har gått bort? Det skal gå så bra så, skal jeg si deg. Vi skal fortsette å jobbe sammen.

(smerter i øvre del av panna, v. side.)
- Ingen matlyst i dag. Slapp.
- Gidder ikke helt å vise meg opp heller.
- Synd det, for jeg vil jo gjerne gi de besøkende valuta for pengene når de kommer for å se meg. Men i dag gidder jeg rett og slett ikke.
- Det er besøk hver dag nå, når det er finvær og varmere. Folk er jo noen pyser når det gjelder været. Tåler ikke en liten storm engang før de springer og gjemmer seg.

12. juni 2003

- Jeg blir stadig svakere. Livsgnisten er borte.
- De ser det, men later som ingenting. Håper det går over. Forstår ikke, eller vil ikke forstå at jeg nå skal forlate dem. Min tid er inne snart nå. Kommer du? Jeg vet at du så gjerne vil. Hvis det ikke blir noe av, - ja ja det er jo ingen krise.
[- Du må ikke leve lenger, bare for å vente på meg, det er ikke nødvendig.]
- Man kan ikke rekke alt. Det du har gjort hittil er enestående. Jeg er ved din side og hjelper deg. Uansett hva som skjer. Alltid! Vi to er sterkt knyttet til hverandre. Du er min søster, jeg er din bror. Sammen skal vi klare det...
- Jeg vil ikke bruke tiden din på å prate i dag. Jobb på hjemmesiden i stedet du!

? 2003

Jeg våkner midt på natten, med sterke smerter i bryst og mage.

- Går budrunde.
- Det er bare meg. Slipp det nå, du er jo her.
- Blødende magesår.
(Jeg har så sterke smerter at jeg ikke klarer å fokusere på Keiko, og er redd. Er det meg det er noe galt med, eller er det Keiko?)

- Du må ikke gå ned sammen med meg.
- Når jeg dør, slipper det. Snart nå. Det blir i natt. Slipp, eller hold ut.
- Se, du fikk straks håp.
- Jeg kveles. I mitt eget spy. (eller slim) Klarer ikke rense opp.

- CORKY! Corky neste.
- Jeg er en ferdig mann. Vil ikke mer. Nå er det nok, ser du?
- Takk, la meg slippe nå.
(Viser bilder av slutten av en filmrull, tall som teller ned.....)
- Slutt på tape.

5 minutter senere:
- Colin er oppe i huset. Tobba er her nede. Ser til meg hver time. Hun bryr seg mest.

10. september 2003

- De har stengt meg inne. Jeg er ikke lenger fri til å dra. (lei seg)
- De sier det står oppe, men det gjør det jo ikke. Lettere for dem å ha meg her. De blir lei av dette, vil ikke ha jobb med meg. Jeg føler meg til bry. De er ikke her lenger av engasjement, men av pliktoppfyllelse. De føler at de må. Vil ikke dra fra meg heller. Selv om de er glad i meg.

[ - Skal vi skrive første side i ditt kapittel i boka nå?]
- Ja, det kan vi godt, men ikke fordi du føler at du må.
- Okei, - here goes:
(se Keikos ord 10. september 2003)

[- Er det første avsnittet?]
- Ja, ikke for mye, ikke for lite. Det blir bra, frykt ikke. Slapp av, det ordner seg.

[- Hvordan har du det?]
- Innestengt, det liker jeg ikke. Ellers er jeg i OK form. Liker at du jobber for meg nå. Takk for det kjære.

3. november 2003

- Hei stakkars venn, så du er syk du da? Må vi virkelig gjøre deg syk for at du skal få tid nok til alt?
[- Jeg vet at jeg tenker for mye på å rekke alt, og føler at tiden og orket ikke strekker til.]
- Det kommer en tid kjære deg, da tid er uvesentlig. Men nå styres alt av klokka, og av penger. Men du har mye kjærlighet i deg, og burde styres av det. Og det gjør du akkurat nå. Syk, for å rekke. Kjærlighet er alt. Det viktigste, jobbe med prosjektet vårt. Jeg vet du har dårlig samvittighet, men det skal du ikke ha. Det skal være sånn, du skjønner det du...?

(han nevner noe om at jeg må sjekke pumpa til akvariefiskene mine, - noe som viste seg var nødvendig. Han passer på at fiskene mine får godt stell.)

- OK. Leksjon 2. 2. side i dagboka kommer nå:
(se Keikos ord 3. november 2003)

13. desember 2003

Keiko døde i går!

- Jeg er også lei meg. For de andre. De har det tøft. De savner meg, og gruer seg, til det som kommer. All medieoppmerksomheten vet du. Godt å se at du tar det lettere enn dem. Men du forstår så uendelig mye mer enn dem. Du ser, du vet at det har sin mening. Du hadde ventet dette. Visste at det ville skje. Det var bare et tidsspørsmål. Nå var tiden inne, alt var klart. En spire er sådd. Nok til at et tre skal vokse seg stort, sette mange nye spirer og danne en skog.
- Takk for hjelpen, du har vært en god venn. Du er en god venn.

[- For meg vil jo ikke ting bli så annerledes fordi om du er på den andre siden.]
- Jeg er her enda. Blir noen dager før jeg drar for godt. Men inni meg er det fred og harmoni. Alt kjennes så godt. Bortsett fra deres smerter da. De har det vondt.
- Her kommer side 3:
(se Keikos ord 13. desember 2003)
- Mitt siste ønske er at min kropp skal senkes på det store havet.

desember 2003 - april 2004

Har mange, men korte samtaler med Keiko i denne perioden, men det virker som om han bare vil hvile.

14. april 2004

[- Hei Keiko!]
- Du burde bruke tiden på dine egne dyr.
[- Det utelukker ikke deg.]
- Nei.
- Jeg hviler. Men OK. En kort melding da. Datert 14/4, selv om tid ikke lenger eksisterer for meg.
(se Keikos ord 14.april 2004)