Hei!
Jeg
som sitter her og trykker på tastene på datamaskina
heter Grete. I 2002 deltok jeg på mitt første kurs
hos Flammehuset. Et kurs i dyrekommunikasjon. Jeg ble
overrasket på mange måter. Her fikk jeg lære å
prate med dyr ved hjelp av tankene, altså
telepatisk. Og at jeg skulle kunne lære noe
sånt var helt utenkelig for meg. Ble litt sjokert da
vi begynte kurset med en meditasjon, - jeg som aldri
i mitt liv hadde meditert! Følte meg litt bortkommet
mellom de andre deltakerne. Men det gikk greit, med
kyndig veiledning av kursleder Astrid Moe. Det skal
forøvrig også nevnes at jeg "så" 2
spekkhoggere svømme side ved side i en av
meditasjonene på det første kurset!
Det
viste seg under kurset at alle 9 deltakerne fikk
informasjon fra dyrene, som kunne bekreftes av de som
eide dyrene! Alle kan lære å gjøre dette!
Det krever mye trening, men det er kjempespennende!
Men
det var flere overraskelser! Jeg ble forbløffet over
hva dyrene prater om. De snakker mest om
eieren/familien sin, og setter seg selv i andre
rekke. Dyr påtar seg ofte eierens plager. Jeg kunne
for eksempel "kjenne" at et dyr hadde
smerter i en skulder, og når jeg fortalte dette til
eieren, så fikk jeg vite at det var eieren
som var plaget med en vond skulder. Og enkelte ganger
kommer dyrene med gode råd til meg også,
selv om de aldri har møtt meg.
Når
jeg prater med dyr får jeg av og til høre
setninger, som jeg skriver ned. Noen ganger får jeg
bare enkelte stikkord. Av og til ser jeg bilder som
kan beskrive faktiske ting, som f.eks. detaljer fra
hjemmet. Noen bilder er symboler som det ikke alltid
er like lett å tolke. Men det gjør det bare mer
spennende! Jeg kan også forestille meg at jeg er
dyret, og er i dens kropp. Da kjenner jeg smerter og
ubehag i kroppen hvis dyret er sykt. Og jeg kjenner
hvilken stemning det er i. Jeg har kjent
ubeskrivelige følelser av både kjærlighet og
redsel i slike samtaler. Ofte renner tårene både av
å føle den store kjærlighet dyr har, og av
medfølelese med dyr som ikke har det godt. Noen
ganger kan man finne ut hva som feiler et sykt dyr,
og de kan ofte selv si hva som kan gjøre dem friske
og lykkelige igjen. Enten det er nok med mer
kjærlighet og omtanke, eller de skal ha medisiner.
Hele
livet har jeg vært dyreinteressert, men det har mest
vært husdyrene som har engasjert meg, og jeg kan vel
sies å ha hatt et godt lag med dyr. Jeg har vokst
opp ved havet, og har vært så heldig å se
spekkhoggere i sitt rette element noen ganger. Jeg
har også sett filmene om Free Willy, uten å tenke
så mye over det, bortsett fra å være imponert over
det vakre dyret.
Men
den dagen da Keiko var på forsiden av avisen skjedde
det noe med meg. Det var et stort bilde av Keiko på
førstesiden. Han hadde dagen før svømt inn i en
fjord i Norge! Merkelige greier syntes jeg. Jeg
visste jo at han var satt fri utenfor Island, men at
han skulle dukke opp her var utenkelig for de fleste,
også meg. Jeg ble lenge sittende å se på bildet,
og fikk masse følelser. Det var akkurat som om noen
sa: - Hjelp meg! Du må prate med meg.
At den
praten jeg der og da forpliktet meg til skulle få
store konsekvenser for mitt liv skjønte jeg ikke da.
Men prating ble det. Jeg skal nå prøve å skrive
ned endel av det vi har pratet om, Keiko og jeg. Noen
samtaler er foretatt hjemme i stua hos meg. (Nærhet
er ingen forutsetning for telepatisk kontakt.) Andre
samtaler er foretatt fra bryggekanten, med Keiko i
nærheten. Mange ganger har vi hatt kontakt uten at
jeg har hatt mulighet for å skrive ned samtalene
også. Så all informasjon om våre samtaler vil du
ikke kunne lese her. Enkelte private ting er også
utelatt. Keiko kommer ofte med råd til meg. Og dere
skal vite at han har gjort mye for meg. Nå er det
min tur til å hjelpe han. Selv om han nå er død,
lever han vidre med oss på sin måte. Og han hadde
en livsdrøm: ingen spekkhoggere i
fangenskap! Og den drømmen vil jeg gjerne
at han skal få oppfylt. Vi kommer til å fortsette
å ha kontakt Keiko og jeg, - så det vil nok komme
mer på disse sidene etterhvert.