Julen 2002 var Keiko fortsatt i
Taknesbukta. Torbjørg var sammen med han i julen,
mens de andre i teamet tok juleferie.
Det kom ikke så veldig mange
besøkende til Keiko lenger, etter at han flyttet til
Taknes. Noen dager var det endel folk der, andre
dager kom ingen. Med tanke på at Keiko trenes til å
bli en hval som ikke er avhengig av mennesker var
dette bra. Teamet var bare nede ved sjøen når Keiko
skulle trene eller spise. For at det ikke skulle bli
rutiner i Keikos liv varierte man også antall
foringer, og han fikk derfor mat mellom 3 og 12
ganger daglig.
En storm i januar 2003 skapte litt
problemer, - ikke for Keiko, men for teamet. Keiko
storkoste seg og lekte i de høye bølgene. Teamet
fikk problemer med sildematingen av Keiko, og kunne
ikke ta han med på båtturer som vanlig.
Etter hvert ble Keiko fristet til å
ta noen turer på egen hånd. 17. februar svømte han
tilbake til Skålvikfjorden. Han svømte så langt
inn han kunne, men ble stoppet av isen, da den
innerste delen var islagt. Keiko var en fri hval, men
teamet holdt han under konstant oppsyn, og visste til
enhver tid hvor han oppholdte seg.
Noen dager senere dukket Keiko opp
ved et oppdrettsanlegg på Frei, og en bekymret
lakseeier ringte og ville ha Keiko fjernet. Keiko tok
så turer rundt om i Korsnesfjorden, Valsøyfjorden,
Årsundfjorden og Talgsjøen. På teamets
overvåkingsutstyr ble det også registrert at Keiko
tok noen ganske dype dykk. Det ble sett på som
positivt at han ble så aktiv og undersøkende.
Samtidig ble det sett på med bekymring at han til
stadighet oppsøkte folk. Team Keiko leide inn båten
"Kompass" igjen, så de kunne følge Keiko
på hans utflukter. Det ble ofte dårlig med
nattesøvn på oppasserne, som hadde sitt fulle hyre
med å passe på hvalen. De ville jo at han skulle
være fri, men var samtidig redd for at det skulle
skje han noe.
Man spekulerte i om Keikos
aktiviteter kunne skyldes våren som var i anmarsj,
og det faktum at det sannsynligvis ville komme
sildestimer inn i fjorden, med spekkhoggerflokker i
hælene.

