Reidar, rett og slett

Han har tent en røyk, slår med et hodekast det litt tjafsete håret bort fra fjeset og lener seg bakover i sofaen.

Lettere slitt skinnjakke med saueskinnsfor, skjegg og godt vaska kordfløyel. Reidar Sørensen kamuflerer seg ikke for omgivelsene. Ikke noe tøv, ikke noe affektert. Han er slik du ser ham.

Født og oppvokst på Juvika i 1956, og er hemneskørv så god som noen annen.

- Jeg trur ikke man kan ha det bedre som unger. Det var jækla fint og fritt, skogen, fjæra, fesken. Vi bada og gikk på ski.

- Som gjøgler er du arvelig belasta?

- Far min spilte trekkspill og munnspill. Og steppa. Så det er vel noe med spilleriet. Alle i familien har spilt eller sunget i kor.

- Spilte du teater også i ungdommen?

- Nei, det var noe som kom brått på. Jeg var i Narvik, hadde jobba i Postverket i åtte år. Det var et klart behov for ei slags retningsendring. Jeg ble inspirert av Eli Doseth, som også er fra Hemnesberget, og som da var blitt skuespiller og jobba på Hålogaland Teater.

- Jeg hadde bestandig vært fascinert av både film og teater, sjøl om jeg ikke hadde sett så mye teater før. Rundt 1970 var ho Eli og eg og såg "Romeo og Julie" med Riksteateret på Hemnes. Eg minnest vi gjekk heim over Høghåjen, og vi snakkæ om at det mått va eitt fantastisk yrke å ha.

Jeg var 27 år før jeg begynte på Teaterskolen, og 30 da jeg var ferdig. Da hadde de fleste jevnaldra skuespillerne holdt på i 10 år i yrket. Men andre erfaringer kommer godt med. Når du får utdelt en hammer på en film, da er det alltid en fordel å vite hvordan du skal bruke den, eller en øljekk, for den saks skyld.

- Det har betydning å ha sett forskjellige folk og vært med på mangt?

- Ja, jeg mener det, og for meg har dette vært heilt nødvendig. Men mange er av motsatt oppfatning, at det beste er om man kan forme en nyutklekt skuespiller heilt fra grunnen av.

- Hvordan var overgangen fra Posten til Teaterskolen?

- Det var rart å komme til et slikt miljø, korridorene på Teaterskolen, det virka jækla høgttravanes på meg - folk gjekk der og deklamert dekt bort i krokan. Jeg kom jo ikke inn den første gangen jeg prøvde meg på opptaksprøven. Halvåret fram til neste forsøk leste jeg ilag med ho Eli i Trondheim og gikk på Trøndelag Teater. Så da jeg begynte på skolen, var det greitt, sier han, og kommer stadig tilbake til at det var nettopp ho Eli Doseth som ga ham den nødvendige dytt og inspirasjon til å velge den vegen han har valgt.

- Du er en av de svært få i norsk teater og film som bruker hemnesdialekten, sørranværingen?

- Ja, eg veit kje nån ainn.

Jeg kunne ha tatt dialekten meir ut, men jeg ser ingen vits i å prate slik at det blir uforståelig for anna folk. Derfør sei eg ikkje kørv på film.

- Om rolla di i "Telegrafisten" sa du til Rana Blad at du "som vanlig spilte full hemnesværing". Har du hatt mange slike roller?

- Jeg har i alle fall fått mange slike spørsmål... Hos noen har det festa seg en følelse av at jeg har gjort bare det, man det er naturlig at folk husker slike roller, sier han.

- Det har kanskje noe med hvordan man ser ut. Jeg har vel stort sett gjort det bra i de rollene, men man skal sjølsagt passe seg for å havne i en drittsekk-sekk. Jeg syns jeg har fått gjort mye, og mye forskjellig. 12-15 spillefilmer har jeg vært med i , og minst like mange fjernsynsproduksjoner.

- Hva liker du sjøl best av film og teater?

- Egentlig er det like fascinerende. Film og fjernsyn er en heilt anna måte å jobbe på enn teater. Uttrykkene blir mye mindre.

Det går ikke an å være bare filmskuespiller her i landet, og man skal passe seg så man ikke bruker opp trynet sitt. Det har hendt folk før. Men ennå har jeg ikke hatt en hovedrolle i en spillefilm, sier han.

Hovedroller har han derimot hatt på TV. Han fikk i si tid Amandaprisen for rolla i "Himmelplaneten", og sist søndag så vi ham i siste episode av "Hotel Oslo", som en noe loslitt pensjonatvert med en rockemusiker i magen.

Reidar er heime på Hemnesberget for tida, for å slappe av, men også for å spille og synge i Freak, rockebandet som har et uhøgtidelig 25 års-jubileum å markere.

- Har du noen gang tenkt på å gjøre en egen karriere i rocken?

- Nei. Jeg har det så velsigna bra sammen med bandet. Det holder i massevis. Det er ei livsnødvendighet å komme seg ut og gjøre noe heilt anna. Og det at vi er en kameratgjeng som har vokst opp i lag, er steikanes fint. Det er også artig å møte publikum på en annen måte enn ellers. Kontakten blir meir direkte.

- Freak kommer du til å fortsette med?

- Jeg ser ingen grunn til noe annet, så lenge folk hører på musikken vår.

Nå skriver Reidar Sørensen også rocketekster sjøl. For eksempel har han gjendikta Creedence's "Molina", som på hemnesværing har fått heile tre versjoner: "Ho Lina", "Ro Linæ" og "På linæ". Her er en smakebit fra "Ro Linæ":

"Ro linæ/ Skjit i garn å teine Lina/ Ro linæ/ Skjit i garn å teine// For så inn på Slipen/ Stal ei lita sjøytæ/ Han Holger vart førbainnæ/ Dæven ke hain fløytæ/ Ro linæ..."

- Det va berre eitt fermels som kom over meg, ein heilt ny verden å kom inn i. Eg ha fått meg PC, eitt fantastisk redskap.

Det e veldig spennanes, å lek med ord og språket. Dialekten våres egn seg like godt som verktøy som riksspråkan gjer. Det bi eitt ainnæ rim - og det e ikkje skreven mykje på den her dialekten.

- Språk er viktig for deg?

- De fleste skuespillere jeg kjenner er veldig bevisst på språk, og leser mye litteratur. Teateret er først og fremst ordet, og filmen er bildet. Det er lett å snakke ihjel bildet på en film. Når jeg får et nytt manus, ser jeg aller først etter om det er noe jeg kan stryke.

Nå har vi gjort ferdig en film med handling lagt til Nord-Norge og Russland, "Brent av frost", bygd på historia om spionen Selmer Nilsen. Knut-Erik Jensen lager filmen, og han jobber bevisst med å la bildet fortelle ei historie. Jeg spiller svogeren til hovedpersonen, filmens "Simon". Noen av opptakene ble gjort på Magerøya. Jeg hadde aldri vært der før. Naturen der er så sterk at du skvetter når du ser et tre.

Også i Sankt Petersburg gjorde vi opptak. Jeg dreiv og pendla mellom der og Mocambique, Honningsvåg. I Mocambique laga vi "Etterfølgeren", som skal bli spillefilm og fjernsynsserie. Det handler om en norsk minerydder som kommer dit. Jeg spiller sikkerhetssjefen ved ambassaden i Maputo.

Ikke det at jeg har noe til overs for slik de hadde det før, med det var skremmende å være i Sankt Petersburg, det må jeg si. Det som slo meg, var den enorme fattigdommen. Butikkene var overfylte, men folk har ikke penger å kjøpe for. Samtidig er det en vakker by. De pusser opp Vinterpalasset, katedralene og hovedgata Nevskij Prospekt. Men resten er i et fryktelig forfall.

Man kan spør seg, kor i fan ska dem begynn hen. Og med ein vanvittig inflasjon - da blir det korrupsjon og mafia. Slik var det i Mocambique også, korrupsjon i alle ledd. Ikke anna å vente, med en president som tjener 1500 kroner i måneden. Folk som var sammen med oss ble utsatt for regelrett landevegsrøveri - av politiet. Siste dagen vi var der ble en av de lokale sjåførene våre skutt og drept.

Så det landet har mye å gripe fatt i. Og hvor mye miner som ligger der, veit ingen. Det var forferdelig tøft å sjå alt sammen, slikt man bare har sett på TV. Jeg var heilt utslitt den første veka.

- Du er en gammal raddis?

- Ja, eg lur no på om eg sku begynn å mønsk å hør om eg kan få sjå mappæ mi!

Men jeg har aldri vært aktiv i den forstand, unntatt at jeg var med i FNL-gruppa på Hemnes. I 1972 spilte jeg i skolemusikken. Da sprang vi på skift for å gå under "Nei til EEC"-parolen"...

- Du er fremdeles EU-motstander?

- Ja. EU-konseptet har fått prøvd seg, og jeg kan ikke se at det er noen løsning. Det blir bare mer og mer elendighet i Europa. Og ailt e jo vørten børs, til og med strømmen, en livsnødvendighet. Og slik blir det vel med melka og brunosten, også, sier han. Og mens han er i gang, får også media det glatte lag.

- Osloavisene er det reine møl, med alle samlivsundersøkelsene sine. Pluss at jeg syns det er kommet inn så mange dårlige journalister. Folk skriver så hjelpelaust.

- Man må visst ha like gode karakterer for å komme inn på journalistskolen som på doktorskolen? fyrer journalisten oppunder.

- Hadde vi hatt like dårlige leger som journalister, hadde de halvert befolkninga...

- Hvor står den skapende virksomheten i børs-samfunnet?

- Det er viktigere enn noen gang at vi har et levende teater og et levende filmmiljø. Det handler om vår egen kultur og vår egen identitet. Det ligger i tida. Folk søker etter slike ting. Folk har behov for å finne tilbake til noe. Under OL spilte jeg Erlend i Kristin Lavransdatter. I middelalderen var alt folk gjorde, i arbeid og fritid, relatert til det å tru på noe. Dette noe er folk på veg tilbake imot. Mediakjøret har vært med på å fremmedgjøre folk. Nå søker de til røttene, trua, som en reaksjon.

Hvis teateret er flinke nok til å spille slikt som er aktuelt i tida og som omhandler folk sitt liv og levnet, trur jeg teateret som kulturinstitusjon har ei stor framtid.

Vi lever i et lite land, hvor kulturen er nødt til å ha offentlig støtte. Men for noen år tilbake kom noen "rockemillioner" seilende, uten at jeg kan se at rocken ble noe bedre av det. Vi kan ikke få en statsstøtta rock'n roll! Rock 'n roll har i hvertfall ikke hatt noe med sosialdemokratiet å gjøre! sier han med antydning til et fnys.

- Men jeg syns at amatørkulturen og lokalkulturen skulle ha hatt mye mer støtte. Jeg var på Sunndalsøra nylig som innhyra profesjonell skuespiller. De satte opp et nyskrevet stykke, musikalen "Lady Arbuthnott", fantastisk, ei blanding av amatører og profesjonelle, 60 amatørskuespillere på scenen. Slike prosjekter må få midler. Det skaper samhold og kultur i bygda. Grasrotbevegelsen er svært viktig, enten det gjelder kaffesalg eller bingo. Jeg trur folk er blitt flinkere nå til å slå av fjernsynet og komme seg ut.

- Kunne du tenke deg å være med på ei liknende stor-oppsetning, for eksempel i Rana?

- Ja, heilt klart! sier Reidar Sørensen, som også har positive forventninger til hva Frode Rasmussen vil kunne tilføre Nordland Teater.

Som 40 åring kan Reidar konstatere at han sjøl har gitt direkte bidrag til den nyeste generasjon teaterfolk. Sønnen er lovende skuespiller i "Offshore", mens dattera for tida peiler seg inn på scenografi i Canada. Han legger ikke skjul på at han syns det er skøy, men bedyrer at avleggerne har valgt teatervegen sjøl. De to minste barna, som han har sammen med kona Kjersti Holmen og følgelig har skuespillergener både på mor- og farsida, er for unge til at han vil uttale seg om at også de vil gå til scenen.

Han medgir forresten at det siste året har det blitt mye fanteliv og mindre tid heime, når han fra april til september fløy som en svidd vott mellom Oslo og Magerøya og Mocambique og Sankt Petersburg og Sunndalsøra.

Og framtida for ham sjøl, som norsk frilansskuespiller?

- Jeg kommer vel til å holde på ei stund til... Nå skal jeg være med i en nederlandsk-belgisk film, "When the light comes". Ei lita rolle, som norsk fangstmann og overvintrer. Jeg skal visstnok gifte meg i Barentsburg med et russisk kvinnfolk. Jeg er spent på hvordan hun ser ut!

Jeg skal altså til Svalbard i mars, og til Sunndalsøra for å ta opp igjen musikalen der.

- Har du noen drømmerolle du gjerne vil gjøre?

- Nei, egentlig ikke. Enhver rolle er ei utfordring.