Tilbake til hovedsida

Hemnes i Krig - et bokprosjekt

Boka "Hemnes i krig 1940-45" (ISBN: 82-993491-0-9) ble i 1995 skrevet og redigert av journalist Torstein Finnbakk p� oppdrag av Hemnes kommune. Jobben ble gjort i løpet av tre hektiske vintermåneder, noe det ferdige produktet også bærer preg av, og boka lå ferdig fra trykkeriet i april 1995, i anledning 50 årsmarkeringa for fredsslutninga 1945. Boka tar for seg det daglige livet under okkupasjonstida, men skildrer også - først og fremst gjennom intervjuer med primærkilder - dramatiske begivenheter fra krigstida.


På en egen pdf-fil finner du noen intervjuer med øyenvitner til krigshandlingene på Hemnesberget og Sund.

Nedenfor kan du lese noen utdrag fra "Hemnes i krig 1940-45". �nsker du � du lese mer, kan du bestille boka i bokhandelen eller hos kulturkontoret i Hemnes.



Nedskutt tysk Ju-52-fly p� presteg�rdsjordet,
Hemnesberget 1940. Foto: Hemnes kommune


Overlatt til sin undergang

(Utdrag fra boka "Hemnes i krig 1940-45" av Torstein Finnbakk)

Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene p� Finneidfjord 14. mai 1940, fors�ker en norsk ordonans � komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene p� stedet. Da oppdager han at de �vrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avgl�mt og overlatt til seg sj�l. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare �n fluktveg: � l�pe opp den bratte og ulendte fjellskr�ninga i djupsn�en.

Den unge ordonansen heter K�re Hyttan, og har v�rt med p� felttoget fra Sn�sa i Tr�ndelag og nordover. Han forteller:
- Jeg ekserserte p� Drevja h�sten 1939. Vi ble holdt igjen en m�ned etter at krigen br�t ut, for � trimmes i litt mer enn det vi hadde l�rt p� rekruttskolen, forteller K�re Hyttan (f�dt 1918), opprinnelig fra Tr�na.
- Jeg var i bakerl�re p� Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg m�tte reise til Tr�na med sakene mine, og deretter til Mosj�en, hvor det var mye virvar.


Ski for f�rste gang
Det ble satt opp kompani. For f�rste gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger p� meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt.
Det f�rste vi n� m�tte gj�re var � dra s�rover. Jeg var maskingev�r-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg gev�rpipa. Jeg kunne ikke styre p� skiene, men l�rte det etterhvert ved � bremse meg opp i sn�skavlene. S� jeg hang n� med.
Delvis gikk vi p� ski, delvis satt vi p� lastebiler til vi kom til s�renden av Sn�savatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer.
Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet v�rt fikk et streifskudd i hodet.
Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Sn�sa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha v�rt i de vognene som ble mest �delagt.


Retrett
N� ble det retrett. Jeg ble utpeika til � v�re sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var s� d�rlig til � g� p� ski. "Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal st�." Jeg fikk ikke lov til � komme etter kompaniet mens jeg s� noe til de andre. F�rst n�r de var kommet ut av syne kunne jeg f�lge etter.
Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe.
Ogs� retretten foregikk dels p� ski, dels med bil.
Ved Majavatn skulle vi igjen g� p� ski, og enda en gang ble jeg utpeika til � g� sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. P� nytt spurte jeg om � slippe � g� bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om � lystre ordre. "Enten st�r du, eller du blir skutt". Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for � bli tatt til fange enn for � bli skutt.
Vi kom til Mosj�en. Vi skulle til Rana for � kvile oss, og ble med en av de gamle lokalb�tene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus.
Vi var ikke kommet oss til ro f�r det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at "Nordnorge" var senka.


Tage Ellinger
Vi ble kj�rt til Finneidfjord og samla p� et ungdomshus. Dette var f�rste gang vi s� kaptein Tage Ellinger.
"Er I norske soldater?" spurte Ellinger, og alle svarte "Ja!". Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene v�re, og vi svarte likedan "Ja!" p� dette.
Noen av v�re hadde blitt kj�rt til Sund, hvor de hadde v�rt i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne f� kvile, for i likhet med oss hadde de ikke f�tt kvilt ut etter turen s�rp�. Men Ellinger tok v�pna fra dem, og sendte dem til Mo som desert�rer.
Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte � lage til stillinger p� Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd.
Jeg fikk beskjed fra troppsjefen v�r, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle v�re ordonans. Den som hadde v�rt ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilkl�rne.
Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fj�sene, og noen soldater ga seg til � melke. Jeg gikk nedover skr�ninga fra en sommerfj�s med to melkeb�tter. Jeg h�rte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var g�tt i stillinger og begynte � skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, s� jeg s�rga for � holde meg i skjul.
Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen.
Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om � g� og hente det laget av troppen som l� ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for � dekke vegen fra Korgen.


Kolstad drept
Da jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. H�gspentlinja var skutt ned, og han var g�tt i h�gspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en bl� flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gj�re noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde v�rt sersjanten v�r i eksersisen.
N� kom tyskerne n�rmere. En del av dem var n� kommet s� n�rt under bakken at vi m�tte opp p� stillingene for � ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi m�tte forlate stillingene.


Flukt til fjells
Da oppdager vi til v�r forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord p� Finneidfjord - b�de engelskmennene og nordmennene - allerede er trukket tilbake, alle sammen.
Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det d�rligste trekket hans, at han forlot s� mange som oss til tilintetgj�relsen. Han s�rga ikke for � varsle oss alle sammen f�r han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha f�tt greie p� dette, slik at jeg kunne ha f�tt gitt de andre beskjed.
Vi var overlatt til oss sj�l. Vi var aleine. Befalet v�rt, Kolstad, var drept. Vi hadde ikke annet � gj�re enn � g� opp fjellet. Det var sv�rt ulendt og vanskelig � g�. F�rst var det bratt, s� ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skj�t etter oss, men etter ei tid kom vi s� h�gt at de oppga dette.
Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i sn�grynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk sn�en oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med p� denne marsjen.
Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skr�ning som vi m�tte slippe oss utfor.
I kompaniet ble de glade for � se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle f� se oss i live mer.


Beskutt av fly
Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, s� vi m�tte passere den en og en.
Vi gikk mot Mo. I ei skj�ring p� Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga s� mye st�y at vi h�rte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte � skyte og pepre p� oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge p� vegkanten. Den underste fikk skr�m fra kuler p� hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet.
Da vi hadde g�tt et stykke til, tok vi inn p� en l�ve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen.
Johan Olsen fra Lur�y var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta � g� i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var sp�rsm�l om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av milit�re.


Skepsis
Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. K�re Hyttan sier om dette:
- Etterhvert fikk vi greie p� hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist.
N�r det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet v�rt p� Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og f�lte oss usikre og skeptiske. Mens vi l� i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntr�ye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger m�tte v�re i kontakt med tyskerne.


Sikta p� Ellinger
Etter at vi hadde v�rt i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkerg�rden p� Sagbakken.
Ellinger kommanderte oss til � legge fra oss v�pnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta p� Tage Ellinger og tvinga ham til � legge fra seg v�pnene. Tillitsmannen v�r ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med � gj�re. Vi ville ha l�ytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg h�rte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.


Over Saltfjellet
Om felttoget videre forteller Hyttan:
- Etter dette fikk vi beskjed om � g� utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om � g� til Storforshei. Jeg ble kommandert til � holde vakt p� jernbanebrua, mens de andre ble satt til � reparere veger. Morgenen etter m�tte vi g� til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat p� ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg s� vel.
Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen m�tte ligge som flyvakt p� busstaket. Vi m�tte skyve bussene lange stykker gjennom gj�rma.
Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert p� Drageid. Den natta kvila vi p� et ungdomshus.
Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke v�re der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfj�s, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen.
Etterp� gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. B�tene vi skulle derifra med ble senka da Bod� ble bomba. Ei sk�yte kj�rte oss til S�rfjorden i Gildesk�l. Herfra bar det i bil til �rnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever. Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Tr�na dagen etter kapitulasjonen.


 

---

Kvinner under ild

Da krigshandlingene tok til for fullt p� Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de � bli truffet.
- F�r hendelsene i pinsen 1940 hadde vi f�tt beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, forteller Elisabeth Bech (1907-1996), som i 1940 bodde hos Gunnbj�rn Mortensen p� Sund sammen med ektemannen �yvind og den vesle s�nnen deres.
- 10. mai sykla s�stera mi, tannlege Skodvin, og jeg til Hemnesberget for � hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da p� Bjerka for � hjelpe til med v�ronna.
I Prestenget bodde noen slektninger av sj�lfolket. De var evakuert fra Bod�. S�nnen deres hadde tannverk, og s�stera mi skulle unders�ke ham.

Ild fra fly
Mens s�stera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte � kretse over oss, og tre fly gikk ned p� Sund.
S�stera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun l�p tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg s� kulene spratt i berget.
Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker p� at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte p� mannen min og ungen p� nesten to �r, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, f�r jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.
De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe p� bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men s� stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.
Jeg trur engelske og norske soldater p� dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i b�t fra Juvika.
Men flyene fortsatte heile tida � kretse over her. P� Sundsbukta ble ett fly skutt i senk.

Igjen under ild
Vi visste ikke om vi skulle tore � g� heim. Ei jente fra Sund som arbeidde p� Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.
Vi tre starta n� av g�rde mot Sund.
Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, f�r det tok til � knitre fra maskingev�r igjen p� vegen. N� begynte de � skyte p� oss fra sj�en. Det hadde regna, slik at vi s� det spruta n�r kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.
Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggr�fta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss p�. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.
Men s� ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt p� vegen for � stoppe trafikken.
Vi fortsatte da mot Sund. Vi m�tte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og s�stera mi svara ham p� engelsk og fikk forklart ham at vi hadde sm�barn og gjerne ville heim. S� lot han oss g�.

Vettskremt
Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre g�tt i kjelleren. De hadde p� forh�nd t�mte potetbingene og b�ret ned matter og sengekl�r, i tilfelle noe skulle komme p�.
- Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gr�t de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi - forferdelig.
Husverten, Gunnbj�rn Mortensen, er av og til ute for � observere. N�r det lir p� natta, f�r han se en styrke p� 2-300 mann som kommer ned Pr�stengsbakken. Dette var de som hadde v�rt med "Nordnorge".

Skj�t sine egne
P� Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Pr�stengsbakken � skyte mot Sund. Tyskerne p� Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skj�t med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skr�pelig kjeller, og vi h�rte sm�stein og grus rasle. De kunne ha �delagt oss.
Da tyskerne oppdaga at de skj�t p� sine egne, ble det mye skrik og skr�l, fortalte Gunnbj�rn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp �yeblikkelig. Ilden opph�rte.

Skutt i brann
Tyskerne tok n� inn i husene p� Sund.
Men s� kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skj�t i brann hus p� Sund, blant annet fj�set i Prestenget og et hus p� Gl�sen.
Om morgenen gikk vi opp for � f� oss noe varmt, men det l� fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare � snu i d�ra.
Vi m�tte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper p� innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant.
I to d�gn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss.
S� fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile m�tte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering
Vi fikk v�re med en b�t til H�yneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i b�ten med et kvitt plagg p� ei stang. I H�yneset var vi i to netter. Da s� vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi s� hvordan ilden gikk fra hus til hus.
I H�yneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne f� hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye sn� den v�ren. Det var en tung marsj. Vi grynte i sn�en med guttungen p� ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengekl�r.
Vi tre s�strene og ungene v�re fikk v�re hos Wollert J�sevold.
Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt � g� utover mot Sund, og hadde f�tt sitte p� med en tysk bil dit. Der hadde han f�tt vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, p� f�dselsdagen min.


---

"En mistenkelig person"

I pinsedagene 1940, mens kampene p�gikk mellom Hemnesberget og Finneidfjord, kom en norsk offiser med sj�f�ren sin kj�rende til Leirskardalen. L�ytnanten, som hadde deltatt i felttoget fra �stlandsomr�det og nordover, har antakelig v�rt n�rmest sinnssyk av tr�tthet og overanstrengelse. Han oppf�rte seg merkelig, og seinere ble det sagt at han hadde f�tt bombesjokk.
Men bygdefolket visste ingen ting om bakgrunnen. De trakk gale konklusjoner av mannens underlige atferd, og trodde han var en tysk spion. Man antok for eksempel at mannen hadde signalisert med utelysp�ra p� Jamtjorda til tyske fly som for over Leirskardalen.
Fleire har fortalt om dette, blant annet Kristen Iversen i et radiointervju: Man hadde f�tt rede p� at en mystisk person hadde tatt inn i Oppigarden p� Jamtjorda, og n� skulle man fors�ke "� ringe ham inn". Folk p� gardene fikk beskjed om � ta med seg v�pen og g� i stilling rundt v�ningshuset p� garden, hvor offiseren p� det tidspunktet satt og sov inne p� kj�kkenet. Noen gikk i stilling under l�vetelet, andre rundt uthusene, v�pna med krag- og haglgev�r.
Nede ved Melandsbrua ble bygdevegen sperra ved at en dro en stokk over vegen. To ungdommer ble sendt til ammunisjonsforvalteren i skytterlaget for � hente fleire skudd. Bilen til offiseren ble i stillhet trilla bortp� en �ker nedenfor garden.
Da l�ytnanten v�kna og kom ut p� trappa, kom b�ndene fram, sikta p� ham og kommanderte: "Heinn' i veret!". De ville ha ham til � forklare seg. De spurte hvorfor han, en norsk offiser, var i Leirskardalen mens kamper p�gikk lenger nord. Temmelig rasende gjorde l�ytnanten rede for seg. Han fortalte dem hva han hadde gjennomg�tt, og kommanderte alle som var til stede til � skrive navnene sitt i ei notisbok. Slukk�ret tok vaktmannskapene skuddene ut av v�pnene sine. Da dro en av dem i vanvare av et haglskudd, men dette gikk rett i stueveggen uten � skade noen.

 

Mer fra boka:

1. utdrag
2. utdrag
3. utdrag
4. utdrag


Første kapittel i boka, om krigshandlingene på Hemnesberget, ble skrevet av Karl Kristian Breivik(1927-1997). Breivik si framstilling bygger i stor grad på materiale innsamlet og skrevet av den avdøde lokalhistorikeren Kåre Bang.





Tilbake til hovedsida