Treska og mol
Reidar Bleikvassli forteller:
- Vi dyrka korn og treska og mol litt til eget bruk. Det var ikke alle somrene det ble virkelig bra. Det kunne variere mye.
- Vi hadde kj�tt, og s�dde litt korn som vi tjuvmol p� kverner nede i Leirskaret, sier Ole Tver�.
Ingen fare
K�re Sundsli fra R�svatnet forteller at de hadde bra med mat heime under krigen.
- Vi hadde absolutt ingen fare. Potet avla vi, s� det hadde vi rikelig av.
Og i den tida s�dde de �krene. Byggen trenger ikke s� lang sommer n�r den blir s�dd tidlig. Vi hadde bygg og ei vasskvern som vi mol p�, b�de til oss og til andre folk.
De pr�vde til og med � male beisa korn, som skal v�re giftig, men de overlevde det �g.
Sj�lberga
K�re Sundsli minner om at man i tidligere tider stort sett hadde v�rt sj�lberga p� gardene.
- Han Kristian Mikkelsa, stamfaren i Bessed�ra, bessfar til Heggmo-karene, hadde de et hermelse etter. Han sa at han aldri noen gang hadde kj�pt br�dmj�l.
Da jeg var ung, hadde vi bygg hvert et �r. Vi skar og staura p� gammeldags-m�ten. Du veit, i den tida var det naturalhusholdning. Det var om � gj�re � kj�pe minst mulig.
-Under krigen fiska vi mye ved R�svatnet. Vi hjalp n� andre litt ogs�, s� de fikk litt fisk. Vi dreiv litt byttehandel, sier K�re Sundsli.
- Det ble tatt mye ryper i snare ved R�svatnet under krigen. Jeg satte mi f�rste snare som sju�ring. Jag hadde tre snarer, og fikk to ryper, sier Gulle R�svassbukt.
- Jeg trur ikke vi sulta. Vi hadde gard, og derfor hadde vi potet sj�l og kj�tt og sm�r. Vi fiska i vatnet og salta, forteller Arne Tortenli fra R�svatnet.
- Det var verre for de som ingenting hadde. Det var jo mange som hamstra. Det var helst sm�r og kj�tt de var ute etter. Det var ikke store sm�r-rasjonen en hadde, minnes Arne Tortenli.
Hamstring og tvangslevering
- Mange Hemnesv�ringer for her for � f� tak i mat under krigen. De hadde som en "hovedstad" i S�rdalen, men var ogs� mye vad Favnvatnet og Nordvatnet, forteller Gulle R�svassbukt.
- Jeg skyssa p� mange hamstra, hemnesv�ringer som var ved Favnvatnet og handla en masse: sm�r og kj�tt. De bytta ikke, men kj�pte for penger, minnes K�re Sundsli.
- Vi hjalp mange s� de fikk litt. Men det var ikke s� enkelt for folk heller. Det var leveringsplikt, s� man kunne ikke gi bort til Per og P�l.
K�re Sundsli sier at det gikk an � lure unna en kalv, s� den ikke kom med i regnskapet.
- De for p� telling, men da visste en om det, s� en kunne lure noe bort i ei l�e, for eksempel.
De for og m�lte potetbingene ogs�, men heldigvis var det nordmenn, fra forsyningsnemnda, og de orka knapt � gl�tte ned i kjellerne, minnes K�re Sundsli.
Var kontroll�r
- H�sten 1943 var jeg engasjert av Landbruksselskapet som areal-kontroll�r i S�r-Rana og en del av Vefsn kommune. Vi kontrollerte 10 prosent av brukene, minnes Molvin Villmo fra Korgen.
- Under krigen var det nesten ikke gj�dsel � f� tak i, s� avlingene gikk ned til et minimum. Man m�tte sl� p� myrene og over alt for � f� f�r. Vi dyrka korn i den tida, b�de bygg, havre og en del kveite. Det var tvangsdyrking av korn.
Under treskinga skulle det v�re en kontroll�r med. I tillegg var det stikkpr�ve-kontroller, og i tredje instans kom lensmannen og kontrollerte kontroll�rene.
Arealene p� gardene, hvor mye som ble brukt til potet, korn og gr�nnsaker, ble kontrollert. Ogs� villahagene ble det f�rt statistikk over.
Kverna i Korgen
De fleste hadde nok noe som de hadde lurt unna tvangsutskrivinga. Lensmannen plomberte bygdakverner. Men det var forskjellige m�ter � lure seg unna dette p�. I Innerdalen hadde de to kverner. Lensmannen fant bare den ene. Den plomberte han, men den andre mol de p� under heile krigstida, sier Molvin.
Martin Nerleirmo i Korgen hadde ei elektrisk drevet m�lle som han mol p� etter avtale med Statens Kornforretning. Det som b�ndene hadde leveringsplikt p�, kj�pte Martin og solgte til butikkene. Det var mest bygg, men ogs� kveite og havre.
Hj�rdis Nerleirmo, datter til Martin, minnes at det meste av mj�let ble malt om natta.
- Det var s� d�rlig med str�m at det ikke var lov � bruke m�lla om dagen, sier hun.
Det var strenge restriksjoner, men folk lurte unna korn og bytta til seg eller kj�pte "ulovlig" korn. Ogs� dette hjalp Martin Nerleirmo folk med � f� malt i d�lgsm�l.
Etter krigen sa Martin Nerleirmo at hvis han hadde blitt sendt p� straff for alt det kornet han mol illegalt, ville det ha tatt lang tid f�r han kom tilbake til Korgen.
Krisekyr p� Hemnesberget
Forsyninga av melk til Hemnesberget var mangelfull. Dette kan man blant annet lese om i offisielle dokumenter. Den prek�re melkeforsyninga var blant annet fleire ganger behandlet som egen sak i "herredstinget".
Men oppfinnsomme hemnesv�ringer fant sine egne m�ter til � b�te p� melkemangelen.
I 1942 kj�pte Dorthea og Egil Axelsen ei ku ved Favnvatnet, ei god melkeku � ha under rasjoneringa. I den vesle "krisefj�sen" deres p� Hemnesberget ble det etterhvert b�de ku, kalv og gris.
"Vedlass"
Egil Axelsen hadde en liten lastebil som han brukte flittig til � dra oppover i bygdene p� hamstring. Det ble kj�pt kj�tt, sm�r, ost og andre varer p� gardene. Som oftest kj�rte de til R�svassbukta og tok dampb�ten "Kolbein" videre til S�rdalen. Derifra gikk de fra Varntresk til Grublia, og ofte videre til Favnvatnet og Favnlia, heilt til Skjellmoen. Andre ganger for de til Varnvatnet. Da rodde de opp Stillelva.
P� lasteplanet hadde Axelsen gjerne plassert et "vedlass". Det vil si, det var bare skallet som var laget av ved. Inni var det hulrom, hvor b�de varer og mennesker kunne fraktes.
N�r de kom heim med hamstra varer, m�tte kvinnene ta rede p� matvarene - hermetisere og salte kj�ttet. Det var som regel fleire om disse hamstringsturene, og varene ble fordelt mellom dem.
- Mannfolkene, Henry Gullesen, Arne Arntzen og Egil Axelsen, dro i 1942 p� hamstringstur til Anna i Grublia ved Favnvatnet, forteller Dorthea Axelsen.
- De kj�pte tre levende dyr: en storokse, ei kvige og en kalv. De kj�pte ogs� landssm�r. Dyra leide de ned til R�svatnet, og p� Tolkmoen ble oksen og kalven slakta.
Egil beholdt kviga, og de kom heim med den og kj�ttet. Videre ble kua, sammen med sm�r og kj�tt, frakta med "Kolbein" til R�svassbukta. Her ble kviga og matvarene skjult inne i vedlasset, og det bar med lastebil til Hemnesberget.
- Etter en del diskusjon ble det til at vi skulle beholde kua. Den fikk navnet "Stjerna", og Egil laga en liten fj�s nedenfor verkstedet.
Svigermor melka kua den f�rste tida. Den ga mye melk, noe som var veldig fint. Vi hadde sm� unger, og andre her omkring fikk ogs� melk.
Vi m�tte leie kua rundt omkring for � finne steder hvor det var gras til den. Om sommeren hadde vi den p� "unnadraging" p� Nyrudsetra i Korgen.
Vi kj�pte h�y til vinterf�r. I tillegg ga vi den celluloseplater som den �t mye av. Den �t ogs� por�splater som var spikra p� fj�sveggene.
Kua fikk kalv. Det ble et heilt gardsbruk her, for vi hadde en gris ogs�.
Da svigermor d�de v�ren 1944, m�tte jeg overta fj�sstellet. Fj�sen l� i et omr�de hvor det ikke var noen hus i n�rheten. Jeg var redd for � g� dit aleine. Det var jo blending, s� en kunne ikke bruke lys eller lommelykt der nede, heller, minnes Dorthea Axelsen.
Hausten 1944 ble Egil Axelsen arrestert, og familien bestemte seg for � kvitte seg med kua. "Stjerna" ble sendt tilbake til Grublia igjen med lastebil og b�tskyss.
Ei kriseku
- Vi hadde ei jente p� to-tre �r, men fikk ikke tak i fersk melk. Da bestemte vi oss for � pr�ve � f� tak i ei kriseku, forteller Kathinka Pedersen (f�dt 1904) p� Hemnesberget.
- Som jordmor reiste jeg jo rundt mange steder. P� en gard i Bardal sa de at de hadde ei ku jeg kunne f� kj�pe. Ho melka godt og hette Fagerlin.
Kua plasserte de i fj�sen p� presteg�rden. Kathinka gikk hver morgen og kveld, alle krigs�ra, fram og tilbake til presteg�rden for � melke krisekua si.
- H�y fikk vi bare av og til. I stedet brukte vi "kulefse", cellulose som kua fikk. Tenk at ho melka p� det ogs�!
Om sommeren m�tte vi ha henne ute p� marka, men bare p� steder hvor folk ikke slo graset. Dette var litt av en jobb. En gang jeg kom l� ho, og jeg trodde ho var d�d. Da hadde ho f�tt en knekk i korsryggen, noe ho hadde heilt til vi slakta ho da krigen var slutt.
Jeg m�tte g� forbi alle tyskerne p� Prestjordet n�r jeg skulle g� for � melke kua. Jeg var mange ganger redd, men de gjorde meg ingen verdens ting. De ville kj�pe egg, melk og sm�r hos meg, for de trodde jeg hadde en stor gard, forteller Kathinka Pedersen.
V�pen eller kj�tt?
- Vi fikk n�r sagt regelmessig kj�tt fra Bardal. De dreiv for salg, med b�de melk og kj�tt, forteller Nils Pedersen (f�dt 1901) p� Hemnesberget.
- Bardalsv�ringene frakta kj�ttet med motorb�t til Osmoodden, hvor den la seg i skjul for Hemnesberget. Der lasta de kj�ttet i rob�t og rodde det til Juvika. Fra Juvika dro de det p� slede til Hemnes.
Men en gang var de uheldige. I Juvikskogen m�tte de en tysk patrulje, og de ble d�dsens redde.
N�r tyskerne s� en kasse, trudde de det var v�pen. Men da de slo opp disse kassene, s� de snart at det var kj�tt. Da flirte bare tyskerne, s� bardalsv�ringene fikk kj�re videre - og vi fikk kj�ttet likevel.
- B�ndene heromkring var veldig flinke til � levere varer til hemnesv�ringene.
En haust traff jeg en sm�bruker. N�rmest i galgenhumor spurte jeg ham etter kj�tt. Jo, han skulle slakte kj�reoksen sin, og den kunne jeg f�. Jeg fikk et l�r som var over 30 kilo, men betalte bare �tte kroner kiloen. Det var ingen ublu pris, og kj�ttet var godt, forteller Nils Pedersen.
Om kj�tt og litt til
- En gang gikk det galt med noe kj�tt�nner p� Hemnesberget. Det var smuglakj�tt som en av betjentene hos Pr�steng dro p� ei handvogn, men midt foran butikken falt det av ei t�nne. Den gikk i stykker og kj�ttbitene l� str�dd i gata.
Men da lensmannen kom, var kj�tt�nnene borte. Det var bare uerst�nner som stod igjen, og resten var gjemt bort.
Det var en som pleide � komme til Hemnesberget for � selge kj�tt. Jeg trur han n�rmest livn�rte seg av denne handelen. Jeg tror noe av varene hans var slikt som hadde kommet fra England, forteller Per Jakobsen.
- Man kunne kj�pe litt av hvert hos ham. Jeg trur ikke han ble tatt noen gang.
Jeg rodde fleire ganger til sagkaia, hvor han pleide � ligge for � laste material eller ved. Jeg var om bord og kj�pte sukker og kj�tt og andre slags varer. Sukkeret kosta fem kroner kiloen.
Det l� mange hollendere p� Hemnesberget med lektere under krigen. De bodde om bord, og frakta forskjellige varer etter tyske ordrer.
Etter krigen var en av lekterne full av brennevin. Heimevernet skulle holde vakt over b�ten og lasten, s� ikke noe av dette kom p� land. Men hollenderne frakta det andre vegen. De lasta bare over i en b�t og rodde i land.
De var rause, og tok ikke bare til seg sj�l. 17. mai 1945 kom de roende over fjorden, til en fest p� Hestneset. Hollenderen hadde flasker st�ende fra ripe til ripe i b�ten. Han stod og skreik: "Alle norske som ikke har brennevin skal f� en flaske hver!"
K�kultur
Folk fikk venne seg til � st� i k� under krigen.
- Som oftest var det k� i butikken hver morgen. Man stilte seg opp tidlig n�r man hadde h�rt rykter om at det var noen varer � f� tak i. Sjelden ble det nok til alle som stod i k�en. Det var mye folk som sokna hit og handla p� Hemnesberget, fra Bardal, Utskarpen, Elsfjorden, Sjona og delvis fra Straumen. I tillegg var det veldig mye folk som jobba p� jernbanen, minnes Per Jakobsen.
- Jeg holdt en gang p� "� bli ihjelsl�tt" i k�en. Jeg og nabogutten kom dit om morgenen for � f� tak i epler. Vi ble enige om � spille de som stod der et puss. Vi spurte: "E det kje n�n som har trekt lappa?" for som oftest m�tte man trekke nummerlapper. Kjerringene sprang om hverandre for � trekke lapper - inntil de ble klar over at det var ingen lapper � trekke denne gangen. Vi kom f�rst til d�ra, men fikk en hard medfart!
Indigofarging
Hj�rdis Valla forteller om hvor oppfinnsomme folk var under krigen.
- Det var fargepakker � f� tak i, for eksempel indiogofarge som vi kj�pte og farga gamle kl�r, slik at vi fikk "nykl�r".
Jeg reiste til Trondheim p� handelsskole i 1945, og det var ikke snakk om � f� seg noen nye kl�r. Men jeg fikk ei gammal vinterk�pe som ho mor hadde hatt, og den ble spretta sund, vrengt og skredder Reidar Yttervoll p� Hemnes sydde nyk�pe av den.
Laken-skjorte
Folk var veldig hjelpsomme mot hverandre. En familie hadde en gutt som skulle konfirmeres, men han hadde ingen skjorte. Av naboen fikk de et par laken som det ble skjorte av.
Folk m�tte v�re oppfinnsomme, ogs� i matvegen. De som var flinke, fikk til det utroligste. Men det kunne v�re andre som bare s� det ulikt. De hadde det atskillig trasigere.
Vi hadde et stort gode, vi som hadde margarinfabrikken her. Spill-margarin ble tatt vare p�, og det fikk folk av.
I butikken var det ikke enkelt � lure unna noe. De kom og kontrollerte at det som var solgt m�tte stemte over ens med merkene, minnes hun.
P� bygda etter mat
- Jeg gikk en gang p� ski fra Bjerka til Melandshaugen i Leirskardalen og til Stykkan, for � kj�pe egg og melk, forteller Morits Bystadhagen.
- Der bestemte jeg meg for � dra opp i Melandslia en tur.
Der tok jeg meg et par terboven-skiver som jeg hadde med meg. Jeg vassa i sn� til langt oppover leggen. P� tur nedover datt jeg, ved Kverntj�nna. Enten du trur det eller ei: ikke en melkeskvett var kommet ut, og ikke et egg var sundt.
En gang sykla jeg til Skjeftmoen og gikk opp p� setra og kj�pe mysost. Ellers var vi mye i Vekthaugk�ra og M�lvatnet for � kj�pe mat.
B�ndene tok vanligvis ingen overpriser for maten. Men en gang skulle en fange p� en gard her og kj�pe seg melk. De tok fem kroner literen, og det var mye, sier Bystadhagen.
Forbudte handleturer
Handleturer til Sverige er for lengst blitt en hverdagsopplevelse for oss. Handel p� tvers av riksgrensen har foreg�tt i hundrevis av �r. Heller ikke den tyske okkupasjonen satte en riktig stopper for grensehandelen. Mange fra grensetraktene dro over p� handleturer, sj�l om det egentlig var stor risiko forbundet med slike turer under okkupasjonen.
Til Mj�lkb�cken
- N�r vi fulgte flyktninger over, hendte det vi gikk til Mj�lkb�cken for � handle, forteller Ole Tver�.
- En gang vi bare var p� smuglertur hadde jeg en sammen med meg som hadde d�rlig ski og var lite trena. Han ble s� avspika at jeg skulle ikke ha f�tt ham med meg. Vi rente fra Kjensvatnet til Breviken og tilbake igjen. Jeg m�tte ta sekken hans ogs�, p� magen.
Da vi kom til Skarstua ved Kjensvatnet, kokte jeg suppe p� t�rka frukt som jeg hadde kj�pt i Sverige.
Da sa han: "F�r eg ska far �t Sverige etter snus, s� ska eg gang i kloster!"
Vi var fleire ganger i Sverige for � handle. Vi overnatta oftest i H�gstaby. Vi dro til Mj�lkb�cken og handla kaffe, sukker og blandafrukt. T�rka frukt var s� mye billigere enn her. Vi kj�pte den i 12-kilos-kasser, forteller han.
Men de ulovlige Sveriges-turene gikk ikke alltid like knirkefritt:
- En gang vi kom inn p� butikken i Mj�lkb�cken var det en mann som fikk det s� travelt med � fare ut. Da sa ei dame at dette var en som brukte � rapportere folk, og ho trudde ikke vi skulle overnatte i H�gstaby.
Vi m�tte bare stikke rett over grensen, og etterp� fikk vi vite at grensevaktene hadde v�rt og leita etter oss, sier Ole.
10 kg sagogryn
Olav Heggmo forteller:
- I 1940 var vi fleire turer i Sverige og handla. En gang fikk vi med oss tre kilo sagogryn, tre kilo risengryn og 10 kilo kveitemj�l. Jeg minnes en gang vi var fem stykker som dro i veg. Vi rodd austover, og da s�g vi tyskeran holdt plasking me Steikvasselva. Vi undtrest p� om de skulle komme roende etter. Da sa han Jakob Bang: "N�nei, di n�r oss no kje, vi e no s�pass � ro". Tyskerne hadde vakter i Steikvasselva, men det var det ingen som brydde seg noe st�rre om. De for ikke s� vidt omkring.
Arthur Stornes husker ogs� illegale handleturer:
- I Jovatnet hadde de et lager med kveitemj�l og flesk og forskjellige sorter kl�r. Vi tok med oss heim det vi klarte � b�re. S�rlig Erlandsen p� fjellstua p� Krutfjellet var ofte over grensen.
Oddmund Fjeldavli sier at bror hans, Olav, var p� handleturer i Sverige, men helst for � kj�pe tobakk og snus.
Store b�rer
- Vi var sm�tt og bjura varer i Sverige. Tolleren ved Jovatnet hadde litt som han delte ut til nordmenn. Litt kveitmj�l fikk vi tak i. En gang fikk jeg og bror min, Jakob, b�de gryn og r�ykaflesk. Vi hadde store b�rer da vi for heim, forteller K�re Sundsli.
- Det var s� popul�rt � f� sukker fra Sverige. Det var de som fikk fire-fem kilo i gangen. Kaffe var sv�rt, men det var ikke s� lett � f� fatt i kaffe i Sverige heller, for det begynte � bli lite der og.
Vi var fleire ganger over. Vi var store i penger den tida, for vi hadde s� mye skinn. Vi bar med oss skinnruller som vi solgte i Sverige, slik at vi fikk svenskpenger for dem. Det var hovedsakelig geitskinn, som det var god avsetning p� i Sverige, sier K�re Sundsli.
Bytting
Bytting av varer var et velkjent fenomen under krigen. Ettersom mange dagligvarer var s� vanskelige � f� tak i, var det mer interessant � bytte i noe en trengte enn � selge en vare. Man kunne bytte n�r sagt hva som helst i hvilken som helst vare, men noen varer var mer ettertrakta byttemidler enn andre.
Det fortelles om blikkenslager Simonsen p� Hemnesberget som var flink til � bytte til seg varer. Ei kone spurte ham om han hadde noen spanner � selge.
- Nei, jeg har itt'no spanner! svarte blikkenslageren.
- Men bare ei spann, da?
- Nei, jeg har itt'no spanner!
- Det va synd, f�r eg ha litt sm�r eg tenkt � bytt med.
- Ja, da har jeg spanner! svarte Simonsen.
Tobakksdyrking
Skikkelig r�yketobakk, snus og skr�tobakk var det vanskelig � f� tak i under store deler av okkupasjonstida. Tobakksvarene var rasjonert. Mange pr�vde seg p� � dyrke tobakksplanter sj�l. Br�drene Lloyd og Molvin Villmo i Korgen dyrka tobakk, med bra resultat.
- Fr� fikk vi fra Grimstad Gartneri. Vi dyrka ikke s� lite. Det ble god avling. Plantene var i alle fall en meter h�ge. Virginia ga den fineste kvaliteten. Noe ble kalt Bondetobakk, og den var forferdelig sterk. Den ble helst brukt til � lage snus av, minnes Molvin Villmo fra Korgen.
- Det var mange som kom og ville ha, om det s� var bare de gr�nne tobakksbladene de fikk, for nikotinen var jo der.
Bladene hengte vi til t�rk p� eldhusloftet. Folk kunne innbille seg litt av hvert ogs�. En gang kom det en fra Korgen og ville ha tobakk. Bare mor var heime. Hun tok feil. I stedet for tobakksblad tok hun og ga ham noe gr�nnk�l som ogs� var oppe p� loftet. Hun spurte ham en gang siden om hvordan han likte tobakksbladene, og han sa "De var rektig bra!"
Fermentering
Tobakken var best n�r den ble fermentert. Da la vi bladene tett sammen i en boks som vi grov ned i hestem�kkerdyngen, hvor det ble varmt. Det ble n�rmest som en silo i boksene, brune, fuktige blad, som vi kunne rulle sigarer av. Det smakte ogs� sigarer av dem.
Oslo Tobakksfabrik tok imot blad og laga r�yketobakk for hobbydyrkere. Lloyd sendte inn, og fikk tilbake ti esker med fin tobakk.
Noen brukte tobakksstilkene til � lage snus av. Det var nok den reine varggiften.
Hestehov ble mye brukt til tobakkserstatning. Folk ble oppfinnsomme og l�rte av hverandre. Det fantes ogs� brosjyrer med forskjellige oppskrifter i, forteller Molvin Villmo.
Kirke i krig
Det offisielle kirkelivet fikk ei vanskelig tid under okkupasjonen. I Hemnes la sokneprest Gjeitanger ned sitt statlige embete i 1942, og 24. mai 1944 ble han arrestert av Gestapo. Prestefamilien bodde et par �rs tid p� Holmslet i Leirskardalen. De flytta dit allerede f�r presten ble arrestert, antakelig fordi Gjeitanger f�lte seg utrygg p� Hemnesberget.
- Jeg husker at vi fikk en vikarprest. Ellers var det andre prester som steppa inn og holdt gudstjeneste i Korgen. Dette skjedde gjerne i sommerhalv�ret, n�r det ble holdt kristne leirer i Korgen. Onkelen min, Torvald �berg som var prest, pleide alltid � forrette n�r han var nordover p� bes�k, husker Lidvor Heimstad (f�dt 1926), som i dag bor p� Foldereid i Namdalen. Lidvor vokste opp p� Holmslet i Leirskardalen, og har skrevet ei erindringsbok fra ungdomstida si.
Stopp for Kongeb�nn
- Kongeb�nnen, hvor Kongen og Fedrelandet velsignes, var forbudt � ha med i gudstjenesten. N�r presten kom til det stedet i ritualet hvor Kongeb�nnen skulle leses, stoppa han alltid opp og tok en pause. Dette skj�nte alle som var i kirka, kanskje unntatt tyskerne. De pleide � sitte p� galleriet. Vi trudde de var der for � spionere, men kan hende gikk de i kirka som oss, fordi de var troende.
Ved avslutninga av gudstjenesten sang vi alltid fedrelandssalmen, st�ende. Men vi sang ikke det siste verset: "No er det i Noreg atter dag..." Det fikk vente til etter frigj�ringa. N�r jeg i dag h�rer Fedrelandssalmen, tenker jeg alltid p� Korgen kirke, sier Lidvor.
- Det kristne livet fikk en oppblomstring, det ble en vekkelse under krigen. Det ble stifta kristelige ungdomsforeninger i bygdene, og de dreiv mye med sang og musikk. Misjonsarbeidet blomstra opp. B�de krigssituasjonen og folk sin �konomi var trolig �rsaken til dette, sier hun.
Arrestert
- Etter at en av de kristne leirene i Korgen var slutt, ble det igjen en del mat. Man spurte ledelsen i fangeleiren om � f� gi fangene denne maten, men dette ble avsl�tt. Da tyskerne s� oppdaga at noe mat var skj�vet inn under gjerdet i fangeleiren, ble dette satt i sammenheng med det kristne stevnet. To av lederne, Sand og Skauge, ble arrestert og f�rt til Mosj�en, hvor de satt arrestert p� brannstasjonen. Ei natt fikk de selskap av j�der som var blitt arrestert, forteller hun. Dette m� ha v�rt like etter 25. november 1942, den norske "Krystallnatten" da j�dene her til lands ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir.
Lidvor og hennes den gang forlovede - seinere ektemann - Peer Heimstad kom dagen etter til Mosj�en for � bes�ke de to kristne lederne. Da fikk de h�re om j�dene som var arrestert. Da Peer Heimstad reiste videre til Tr�ndelag, dro han med det samme toget som de deporterte j�dene ble sendt med.
P� brakkedans
Det var forbud mot � holde dans. Store sammenstimlinger var ogs� forbudt, men det fantes m�ter � omg� forbudene p�.
- P� jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter p� Finneidfjord invitert p� dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og b�d oss p� dans l�rdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hj�rdis Valla.
- S� var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde v�rt dans og at vi finniv�ringan hadde v�rt der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde v�rt p� Breivikbrakka og dansa.
Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forh�r. Om jeg hadde v�rt p� dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. S� n�r han las opp forklaringa, ble jeg s� full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart � sykle og holde meg p� vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort.
Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting...
Komme sammen
Folk var s� mye meir sammensveisa. Sosialt samv�r betydde s� mye. Folk var mye flinkere til det enn n�. Han Rolf Moen som hadde v�rt i Amerika pleide � si at man skulle "kom sammen". Han brukte � invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hj�rdis Valla.
Reiseforbud
Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til � reise noen steder uten tillatelse.
Alle voksne personer i de omr�dene som l� n�rmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, m�tte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk m�tte b�re p� seg heile tida.
Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, m�tte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen.
Arne Tortenli fra R�svatnet forteller:
- Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus p� Sunds�sen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinad� g�rnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gl�tta oppover mot huset der han bodde. Sm�tt gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvf�lgelig det var en sabot�r, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede p� hva det var for slags kar. De fikk da greie p� at han h�rte til p� garden.
Etterp� tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilf�yer Arne Tortenli.
Fint tvangsarbeid
- Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene p� Hemnesberget, husker Nils Pedersen.
- Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den st�rste sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde.
Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det sn�dde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han.
Heil Churchill!
F�rst p� krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" s�rlig godt kjent lokalt.
Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom p� kontoret hans p� lysverket.
- Da de gikk, smelte de h�lene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke h�rt dette f�r, og trodde de sa det for � provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!"
Jeg h�rte det ble h�glydt diskusjon ute p� gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. S� slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut!
Kunne begge ta feil?
I 1940 var en del hemnesv�ringer evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle fr�ken Theting, minnes Molvin Villmo.
Nytt�rsaften 1940 var noen mennesker samla p� Villmoen. Blant dem var fr�ken Theting, som for �vrig var utdanna husstell-l�rerinne.
En mann fra bygda som var kjent for � ha ganske h�ge tanker om seg sj�l, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Fr�ken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbr�t:
- Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge?
- Ja, det e kje s� g�tt � sei n�yaktig, men eg gjett p� tre �r.
- Det g�r da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen!
- Ja, det h�res nifst ut. Men det e kje berre eg s� sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, � det va merkele om vi sku ta feil begge to!
Jordmor
- I 1940 var jeg i Leirvika ved en f�dsel. Mens vi stod der og holdt p� med f�dselen, kom tyskerne og satte opp maskingev�rer p� begge sidene av huset.
Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen.
- Tyskerne respekterte jordmora som m�tte reise b�de natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass.
Det var d�rlige biler under krigen, og ofte var det ikke d�rer p� bilene heller, den gang.
N�r jordmora i Korgen var opptatt med andre f�dsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkr�a i f�dsel. Dit gikk jeg i luggene.
Jeg husker f�rste gang jeg var ved R�ssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet l� blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til R�svatnet og Johan R�svassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sunds�sen. Den siste biten gikk til fots, og f�dselen gikk bra.
Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk p� Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterp� at han natta f�r hadde kj�rt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige.
Skole i krigstid
Allerede h�sten 1940 ble det gjort fors�k p� � f� de norske l�rerne til � skrive under p� at de ville arbeide for "den nye tid" i undervisninga si. Men l�rerne nekta, og kom i stedet med ei mot-erkl�ring: "Jeg vil v�re tro mot mitt l�rerkall..." L�rerne aksjonerte fleire ganger. Et nytt nazifiseringsfors�k kom i februar 1942, da Quisling-regjeringa ville tvangsinnmelde l�rerne i NS-organisasjonen L�rersambandet. 80-90 prosent av dem nekta. Sv�rt f� av l�rerne i Hemnes, Korgen og S�r-Rana lot seg innrullere i L�rersambandet.
Skolene i heile landet ble stengt for "brenselsferie" i slutten av mars 1942, og ca. 1.300 l�rere ble arrestert. De fleste mannlige l�rere fra Hemnes ble sendt til fangeleiren Falstad i Nord-Tr�ndelag. Noen av l�rerne sine fremste tillitsvalgte ble sendt til Finnmark. Men motstanden holdt seg. Etter noen uker slapp l�rerne heim, og skolene ble etterhvert �pna igjen.
Tok skolen
Her i distriktet ble de tyske styrkenes bruk av skolelokalene et av de st�rste problemene for gjennomf�ring av normal skolegang.
L�rer Berner Svendsen, som skolte p� Finneidfjord, har fortalt om hvordan det var � holde skole under krigen.
- Skolen var s�rlig utsatt. Vi m�tte evakuere i begynnelsen av mai 1940. Om ei tid kom vi tilbake. Skolen var �delagt etter at en granat fra et engelsk krigsskip hadde truffet den. Til h�sten fikk vi den reparert, og kom i gang med undervisninga.
- Om h�sten 1940 begynte skolen til vanlig tid, forteller Elisabeth Bech, som var ogs� l�rer p� Finneidfjord.
Hun forteller at tyskerne til stadighet bodde p� skolen i perioder da det ikke var undervisning, men at de som regel flytta ut n�r det var skole.
- Etter at det hadde v�rt tyskere p� skolen, m�tte vi vaske rundt. Jeg husker en dag vi plutselig s� fullt av tyskere utenfor. Da m�tte vi ut. De hadde da lagt s� mye saker p� golvet i gangen at jeg m�tte l�fte de minste ungene over. Det ble stopp for skolen for den gangen, men etter ei tid for de sin veg igjen. Vi vaska rundt p� nytt, og fortsatte � skole, forteller hun.
- Ei tid fikk vi skolerom hos Johan Fineide, hvor vi var noen uker. Ett �r hadde vi p� grunn av at tyskerne brukte skolen bare hatt 50 prosent av undervisninga, s� det gikk ut over elevene, har Berner Svendsen fortalt.
Skole i presteg�rden
Tyskernes bruk av skolelokalene til forlegninger later til � ha v�rt hverdagskost i mange skolekretser.
- Den ene dagen kunne det v�re skole, men den andre dagen var det fullt av tyskere. Gymnastikksalen hadde de heile tida. Det ble ogs� skolt i presteg�rden ei tid, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.
Skole hos private
- Tyskerne tok skolen i 1944, s� vi gikk formiddags-. og ettermiddagskift, annahver uke. Ettermiddagsskiftet gikk p� klokka to. Det var gjevt � ha ettermiddagskift, hvis en var tr�tt om morran, forteller Hjalmar Villmones fra Korgen.
Bea J�rgensen har i et radiointervju fortalt om skolegangen i Korgen under krigen:
- Skolen forsatte som normalt til h�sten 1944, da finlandstyskerne kom og skolen ble okkupert. Da var det skole hos Edvard Nylund. Handarbeid hadde vi i stua heime hos l�rer P. K. Lyngstad.
Svenskesuppe
- P� slutten av krigen fikk vi svenskesuppe, havresuppe som var s�tsatt med sukra boksemelk. Det syntes vi var veldig god mat. Det kom svenskepakker med sko og strekkbukser. Man fikk bare en av delene.
De eneste arrangementene vi kunne v�re med p� var juletrefester p� skolen og i kirka. I kirka var det servering. B�nder leverte inn spanner med melk som det ble kokt kakao av, minnes Bea J�rgensen.
Gikk fem kilometer
- Skolevegen min om vinteren gikk gjennom skogen, p� ski over Villmoen, gjennom Hesthagen og fram til skolen. Vi var i grunnen heldige, for vi var noen jevnaldringer her som gikk i lag. Det var straks bedre n�r vi var fleire, forteller Jakob Fagereng.
- Skolevegen var om lag fem kilometer. Nedover gikk det bra, men heim ble det en del motland.
En bekk de kalte Avindalsbekken pleide � flomme og demte opp. Vi m�tte bryte bar i skogen og hive framfor oss for � komme oss over.
Vi var ofte gjennomv�te n�r vi kom fram. Noen ganger n�r vi kom heim var sokkene frosset fast i skoene.
Men merkelig nok var det sjelden vi ble forkj�la, tilf�yer han.
P� internat
- Jeg gikk p� skolen i Varntresk under krigen. Vi bodde p� internat, opp til en m�ned i trekk, forteller Gulle R�svassbukt.
- Vinteren 1942 var det elleve veker med kald austavind. Det var hard kost � g� over vatnet til skolen. Jeg hadde bare en knickers og tynne str�mper og kommager. Det hendte at f�ttene var fastfrosset i kommagene n�r jeg kom fram til Varntresk.
En gang bar jeg med meg et ti-liters melkespann heimefra. Jeg starta i sju-tida om morgenen. Det var klabbef�re, og da jeg kom til skolen, var det fem minutter igjen av siste time.
L�reren syntes ikke jeg var tidlig p� han...
Kontakt med tyskerne
I l�pet av de fem okkupasjons�ra var det mange som kom i kontakt med vanlige tyske soldater som stort sett var vernepliktig ungdom. Noen fikk venner blant tyskerne, jenter fikk seg kj�rester. I ettertid kan vi klart se det urettferdige i den ford�mmelsen disse kvinnene ble utsatt for, og enda verre sjikaneringa av barn som hadde tyske fedre. Holdninga overfor denne gruppa var for eksempel en heilt annen enn overfor menn som tjente penger ved � arbeide p� tyske milit�ranlegg.
Erfaringene var delte. De som s� SS-soldatene sin brutalitet overfor krigsfangene i Korgen fikk gjerne et annet forhold til tyskere enn de som daglig var i kontakt med de mange Wehrmacht-soldatene som var forlagt p� Hemnesberget. Oppe i dalene kunne det g� lang tid mellom hver gang en over hodet s� en tysk uniform.
Popul�re �sterrikere
De �sterrikske soldatene ble nok rekna for � v�re spesielt sympatiske innstilt til nordmennene og lite Hitler-vennlige.
- Sommeren 1940 kom det mange �sterrikske alpejegere til Korgen. Blant annet bygde de seg en stall. Vi hadde mye kontakt med dem. Det var neppe mange av dem som var nazister, minnes Molvin Villmo.
- �sterrikerne gikk mye i gardene, og ville komme i kontakt med folk. En av dem, Heinrich Gruber, kom p� bes�k til oss fleire ganger, en sanitetssoldat som var forlagt i Doktorhytta i Korgen, ei t�mmerhytte hvor distriktslegen hadde kontor.
Siste kvelden de var her f�r de skulle til Murmanskfronten, kom denne soldaten til oss. Han hadde lurt seg ut for � ta avskjed med oss. Vi h�rte ikke mer fra han f�r i 1942, da pappa fikk brev fra ham. Da l� han hardt s�ra p� et lasarett i Trondheim, og hadde f�tt ei sykes�ster til � skrive for seg. Det var siste gangen vi h�rte fra ham. Antakelig hadde han d�dd, sier Molvin Villmo.
Mishandlet
Det finnes noen f� beretninger om tyskere som uprovosert mishandla sivile. Men i de tilfellene da slikt ble anmeldt, ble de som hadde forgrepet seg som regel strengt straffa av sine egne.
Fleire har fortalt om da John Bjerkmo fra Korgen ble mishandla av to tyske soldater.
Det var vinteren 1942. Noen jernbanearbeidere m�ket sn� p� jernbanelinja som g�r n�r riksvegen like s�r for Bjerka.
N� f�r de se at John Bjerkmo kommer kj�rende med hest og slede, og at han plages med to tyskere som g�r i vegen for hesten hans. Den ene tyskeren hopper opp p� sleden og sl�r plutselig Bjerkmo hardt i ansiktet med pistolen, slik at han faller av lasset. Et titalls jernbanearbeidere tar n� sn�skuffene sine og l�per for � komme Bjerkmo til unnsetning. Tyskerne truer dem f�rst med pistol, men stikker s� av.
Det viste seg at de samme to tyskerne tidligere p� dagen hadde v�rt heime hos John og pr�vd � true ham til � gi dem poteter. Han nekta, og da hadde de sl�tt ham. Da han seinere kom kj�rende til Bjerka, hadde de kjent ham igjen. John Bjerkmo var sterkt forsl�tt. Han m�tte f� distriktslege Dr�pping til � stelle s�rene sine, og overfallet ble anmeldt.
Bjerkmo ble innkalt til Finneidfjord, hvor soldatene var forlagt. Han skulle fors�ke � identifisere de to som hadde overfalt ham. De var ikke � finne, men i neste omgang ble de gjenkjent og visstnok sendt til et straffekompani som skulle til �stfronten.
Tok h�ns
Lidvor Heimstad forteller om en gang noen tyskere p� hamstringstur kom til Holmslet for � kj�pe h�ns.
- Tyskerne var fulle. De kom med lastebil. F�r de kom til oss hadde de v�rt lenger opp i dalen og f�tt tak i en kalv. N� kom de inn til oss og forlangte � f� kj�pe h�ns. Mor svarte at vi hadde ingen h�ner � selge. Da kommanderte de Peer (Heimstad) til � g� i h�nsehuset og hente noen. Dem stappa de i en sekk.
Da de kom inn og ville betale, svarte mor enda en gang at hun ikke skulle selge h�ner. De hadde stj�let dem, framholdt hun. Tyskerne slengte fra seg noen penger og dro sin veg.
Kalven hadde st�tt tjora p� lasteplanet. Men de hadde bundet den med et d�rlig papir-tau som den hadde gnagd av. I en skarp sving borte ved saga for kalven av kassen. Tyskerne la etter den bortover �keren med mye skr�l, men de fikk tak i den igjen, forteller Lidvor Heimstad.
"Vi rekvirerer"
En dag i begynnelsen av 1945 kom Gestapo til gards hos John Bang Holmslet i Leirskardalen.
- Vi hadde f�tt beskjed om det p� forh�nd gjennom telefonen. Med seg p� sleden hadde de Olav S�rg�rd, som var arrestert. Vi trodde at far ogs� skulle arresteres, men det ble han ikke forteller Lidvor Heimstad. Hun har skrevet om denne episoden i boka "Takk for livet":
"Etter ein samtale i stua, vart det full unders�kelse i alle husa p� garden. Dei sa vi hadde fleire tusen kilo sukker lagra for butikken i Korgen. Ein eller annen hadde angitt oss for det, men dei fann ingen ting. S� ville dei ha mat. "Det h�ver ikkje no, for arbeidsfolket skal eta," sa far. D� skreik dei: "Vi rekvirerer!" "Javel, det er vi vant til," sa far. Vi jentene skulle dekke p� bordet og servere br�d og melk. Det l�g ein duk p� bordet. "Aldri i verda skal dei karane eta p� duk," tenkte eg, og tok demonstrativt duken av bordet og sette br�dfatet og melkemugga til dei. Dei skj�na det nok, men sa ingen ting."
"Elles ville Gestapo vita om vi hadde radio, og om far hadde s�ner i Sverige. "Nei, dei st�r der," sa far og peika p� br�rne mine som d� var tolv, �tte og seks �r. D� skulle dei gjere seg vener med gutane og bydde dei sjokolade, men gutane snudde ryggen til og gjekk sin veg. Etterp� fekk dei pengebel�nning hos far."
John Bang Holmslet unngikk � bli arrestert, men resten av tida fram til frigj�ringa hadde han en ferdigpakka sekk, i tilfelle han skulle bli n�dt til � r�mme til Sverige.
Beholdt b�ten
- En kveld kom to tyskere til meg fra Sandnessj�en. De sa de visste jeg hadde en sm�b�t, og at de var kommet for � rekvirere den, forteller Nils Pedersen fra Hemnesberget.
- Dette ville jeg se papirer p�. De hadde ingen anelse om at jeg kunne tysk, og det stod at den ene av dem hadde fullmakt til � kj�pe fem sm�b�ter p� Hemnesberget. Han skulle bl�ffe meg!
Da trua jeg med � ringe Hemnes Ortskommandantur, og gjorde oppmerksom p� at det var ikke lov for noen fra ett ortskommandantur � rekvirerer i et annet.
Men de for sin veg. Seinere gikk jeg p� kaia. De hadde f�tt tak i fem sm�b�ter, men ikke min!
Privat var privat
- Vi hadde mye handel med "Elsfjordtyskerne", de som var p� jernbanen, Eisenbahnpionieren som de offisielt ble kalt, forteller Nils Pedersen.
- Kassereren kom aldri p� kontoret. Han kom privat, for han var s� interessert i � komme i private heimer. Men jeg gjorde ham oppmerksom p� n�r kontortida var, s� han viste seg ikke mer heime hos meg.
Rekvirerte rom
- En dag ringte kona til meg p� jobb, om at jeg m�tte komme heim. Tyskerne hadde rekvirert et rom, og m�blene ogs�.
Hun var rasende og sa at f�r tyskerne fikk sitte i lenestolen, skulle hun brenne den opp. Tyskerne stod med ei ordbok for � finne ut hva hun sa.
Det bar til Ortskommandantur, og jeg lot som om jeg ikke kunne tysk, sier Nils Pedersen.
- Si til mannen at han har � velge mellom fem soldater eller en offiser, sa kommandanten, som satt med hodet i hendene.
Jeg lot som jeg ble hoppende glad over � f� en offiser. Men imens hadde kona rydda rommet, s� bare lysekrona var igjen. Offiseren ble s� sint at det skumma i munnvikene p� ham.
"Hvis du hadde v�rt franskmann eller tysker, hadde du blitt skutt", sa han. Men den samme mannen var flau da han seinere kom som kunde p� kraftlaget, for der var det jeg som var herre.
En offiser som bodde p� dette rommet hos oss ble redd da nordveststormen kom. Han r�mte midt p� natta, og kom aldri igjen. Det var ikke den tyske Wehrmacht, men den norske v�r-makt som skremte ham!
Unger og krutt
- Vi pr�ve b�de bombekastere og annet krigsmateriell da vi var gutter. Vi plukka opp forskjellig ved Storkaia. Det var slikt som var kommet p� kaia f�r "Nord-Norge" ble senka. En god del av dette var ramla i sj�en, og l� p� grunt vatn. Vi hadde ei r�d � fiske det opp. Jeg veit ikke om tyskerne noen gang renska opp i dette, sier Per Jakobsen fra Hemnesberget.
- En gang rigga vi til en bombekaster, men tyskerne kom til og skreik f�r vi fikk skutt. De tok fra oss heile kassen. Jeg tror vi hadde greid � skyte. Det var meninga at vi skulle sikte ut mot Ranfjorden...
En gutt holdt en engelsk handgranat som hadde ligget i sj�en, og han dro ut splinten. "Ke det her e f�r n�kk�?" sa han. S� kasta han den, men den eksploderte ikke...
Vi gjorde opp varme og heiv maskingev�rbelter p� b�let, slik at det smalt. Vi tok ut kulene og samla sammen krutt. Mange ganger hadde vi mye krutt som vi tente p�. Det brant godt.
I minefelt
Det var minefelt nesten over alt. Vi ungene var mange ganger borte i minefeltene uten � vite det, men det gikk bra.
En gang for fotballen over minesperringa, men et par unger hoppa over for � hente ballen.
Da kommer tyskerne og skriker at de m� st� stille. De dro da ned p� pionerbrakka og henta folk. De kraup og stakk og lette etter miner. Guttene sto i ro til de fikk hjelp til � komme seg velberga ut av minefeltet.
Miner i nota
I 1945 var far og jeg p� notkasting p� nordsida av Hemnes, og vi fikk nota full av elektrisk-miner. Vi rodde dem bortp� og s�kte dem.
Miner som rak i land ble ogs� demontert. Det var minesprengstoff i bruk. I 1945 var jeg hos Torvald i Hestneset og gr�fta. Det var en stein vi skulle sprenge. Han hadde lite dynamitt, men mye minesprengstoff. Han visste ikke hvor sterkt det var - men det var kraftigere enn vi hadde rekna med. Det ble atskillig mindre i neste hull.
Noen var virkelig eksperter p� � ta sund miner. Det var nok mye flaks, men de demonterte uansett hva slags mine det var, forteller Per Jakobsen.
Ulovlige v�pen
Etter kapitulasjonen i 1940 ble alle v�pen innsamla av tyskerne, og det forbudt for folk � inneha v�pen. Det � eie eller ha v�pen kvalifiserte til fengselsstraff. � ha et v�penlager - det vil si "mere enn 5 brukbare v�pen" - ble straffa med d�den. Mange trossa likevel forbudet.
- Vi hadde gev�r under heile krigen, b�de krag og hagle, forteller K�re Sundsli ved R�ssvatnet.
- Det ble ikke s� mye jakting. Det var de der smellene som ikke var s� h�velige, i fall det kom folk. Det kunne v�re at man turde � bruke b�rsa n�r man var langt til fjells.
Gev�rene hadde vi godt gj�mt. Vi hadde dem ikke med heim.
Vi hadde ei utengsl�e austom Spjeltfjelldalen, p� Granheim. Der hadde jeg ei b�rse som var tredd mellom stokkene, slik at den var ikke riktig synlig. Best som det var s� vi at fullt av tyskere stod rundt l�a, men de fant ikke b�rsa, sier K�re.
Med tyskere p� kornet
En gang fikk br�drene Ole og Ivar Tver� uventa bes�k av tyskerne i hytta ved Kjensvatnet.
- Vi hadde b�de ammunisjon og gev�r der oppe, gjemt i ei steinur. En dag det var uv�r tok vi gev�rene til hytta for � t�rke av dem og sm�re dem inn, forteller Ole Tver�.
- Da kom tyskerne. Vi hadde b�de gev�rene og ammunisjonen i hytta, men gev�rene var heldigvis i gangen.
Vi hadde ensa dem f�r de kom til hytta. Jeg stakk ut, la karabinen i sn�en og pakka ammunisjonen i lomma. Jeg tenkte jeg skulle ta dem da, men de var tre og hadde spredt seg. Jeg gikk inn i hytta igjen.
Vi m�tte bare v�re h�flige og koke erstatning til dem. Da de var kommet inn og til bords, lot jeg som om jeg skulle g� ut etter vatn. Vasshullet var omtrent hundre meter fra hytta, og dit gikk jeg og la meg med gev�ret.
Men de unders�kte ikke hytta, og dro videre til Bleikingan.
Ivar sa etterp�: "Jeg har aldri v�rt s� glad n�r fremmedfolk for!"
Jeg f�lte meg trygg. Jeg rekna med at heilmantelen m�tte g� gjennom mer enn en tysker. N�r de var tre og jeg l� skjult, rekna jeg med at jeg skulle ha tatt dem. Vi kunne ha venta til blodet st�rkna. Vi hadde skikjelke som vi kunne ha dratt likene p� til Smalsundet, hvor det var r�k.
- Hvis dere hadde gjort dette, m�tte dere vel ha r�mt til Sverige?
- Nei. Det ble s�nt uv�r natta etterp� at du s� ikke spleisen av spor. Jeg trur det ville ha g�tt godt. Tyskerne ville antakelig ha trudd at de tre vaktene var r�mt.
Men gev�rene ble ikke b�ret til hytta fleire ganger, tilf�yer Ole Tver�.
Friluftsliv
- Det ble fjellet, skogen og naturen vi benytta i fritida. Onkelen min hadde ei lita hytte. Dit for vi n�r det var v�r til det, sommer som vinter.
Den gang gikk vi p� ski. Det var ikke noe som hette scootere. Det var ingen som drog oss. Vi kom oss fram for egen maskin.
Det var fem flotte frilufts�r. Jeg tror virkelig jeg fikk min fysiske oppbygging i de fem �ra. Jeg trur aldri jeg hadde blitt s� glad i fjellet og naturen ellers. I en alder av 73 �r tar jeg skiene p� meg og drar fjellviddene innover, og da er jeg 18 �r igjen! sier Hj�rdis Valla.
P�skeferie 1944
- I 1944 var vi, to ektepar pluss en person til, p� p�skeferie i Steikvasselva, forteller Kari og �ystein Jenssen fra Hemnesberget.
- Vi fikk hesteskyss fra Sund til Finneidfjord. Mennene sn�rekj�rte, mens jentene satt p� sluffa. Fra Finneidfjord fikk vi lastebilskyss til Svartvassmoen. Vegen var ikke br�yta lenger enn dit. Men f�r det hadde vi stoppa i Korgen og kj�pt to appelsiner i butikken hos Gudrun Pedersen.
Ved Svartvatnet var det kaldt, 20 kuldegrader. Derfra gikk vi til Johan R�svassbukt, hvor vi overnatta.
Etter appelsiner
F�r vi dro videre, oppdaga jeg at jeg hadde gl�mt de to appelsinene i Svartvassmoen. Jeg tok like godt en skitur for � hente dem. Det hadde ikke v�rt n� man hadde g�tt en mils veg for to appelsiner!
Vi hadde tunge sekker. Kompisen min datt med en sekk p� 30-40 kilo, og vi hadde et heilt strev med � f� ham p� f�ttene igjen.
Johan kj�rte lasset over R�svatnet til Bessed�r. Der tok vi pakningene sj�l.
Det var en opplevelse, med stor oppdisking hos Ida i Steikvasselva. Vi var der i mange dager, med turer til Okstindan og Hjartfjelltinden.
Da de kom tilbake fra Okstindan ved midnatt, etter en lang dag uten mat, ble de servert kjelost i Steikvasselva. �ystein sa da at "Hvis Okstindan hadde v�rt utav kjelost, s� skulle jeg ha gnagd dem like flat som R�svatnet".
Bygde radioer
I 1941 ble de aller fleste radioapparater beslaglagt i Norge. Norge var det eneste tysk-okkuperte landet hvor dette ble gjennomf�rt. Bare medlemmer av Nasjonal Samling fikk lov til � eie radio og lytte p� radiosendinger. Sj�l om det var straffbart, var det mange som likevel skaffa seg radio og lytta p� de norske sendingene fra London, det som nazi-avisa Fritt Folk kalte "eterl�gner fra motbydelige giftkilder".
Iver radiobygger
Iver Jakobsen p� Hemnesberget var kjent som en mann med store praktiske kunnskaper og ferdigheter. B�de f�r og etter krigen var det et munnhell som sa at Iver fiksa alt. Det var n�r sagt ikke den tekniske innretning han ikke kunne reparere - eller lage. Under krigen kom evnene hans godt med, ikke minst n�r det gjaldt � lage illegale radioer.
Per Jakobsen (f�dt 1928) er s�nn av Iver. Han minnes faren sine radioer og mer til:
- Vi mista huset i krigsbrannen. Det stod der hvor hotellet st�r n�. Vi flytta til Jakob Hansa-brygga i Odden, der svensken Sundb�ck n� bor. Der bodde vi til i 41, da vi flytta til Mariussen-brygga i samme omr�det, hvor vi bodde til hausten 1942.
Hytte
Iver Jakobsen bygde da ei hytte i Brennesvika. P� den andre sida av fjorden var det mye h�veligere � drive med virksomheten hans.
Han syntes det var for kummerlig nede p� bryggene, og s� var det for gjennomsiktig. Det tyske Ortskommandanturet l� i andre etasje i huset til Johannes Arntsen, bare 50 meter fra brygga, og tyskerne fulgte godt med i hva som foregikk.
- Det gikk mye folk der. Noen skulle ha reparert radioer, og andre skulle h�re p� London. Det var helst nyhetssendinga ved midnatt de kom og h�rte. Vi lytta p� London heile tida, forteller Per Jakobsen.
Far hadde radioen p� sovev�relset, en radio uten kasse som stod p� kant, og som det var hiva et plagg over. Det hendte han l� med �reklokkene p� og sov n�r vi stod opp om morran. Du kunne h�re musikken, men han sov.
"Sm�rklepper"
Iver bygde masse radioer. De fleste han bygde var sm�, p� st�rrelse med en halvkilos margarinklepp. De hadde �retelefoner.
Det var batteriradioer. Jeg husker at han laga batteri ogs�, for det var veldig vanskelig � f� tak i t�rrbatteri.
Gjemt i ulla
- Kom han aldri under mistanke for dette?
- Joda. Han ble arrestert hausten 1944. De ringte etter ham fra kommandanturet p� Hemnes. Gestapo var der da han kom dit. Da var det bare beint om bord i ei sk�yte, og rett over fjorden.
Mor holdt p� � spinne. Hun plukka noen av sm�radioene og hiva dem i ullkorga, under ulla. De fant andre radioer, men han kunne oppgi navn p� tyskere som eide dem. Far var et par tre dager i Mosj�en til avh�r f�r han ble sluppet fri.
Radio-levering
Per Jakobsen var fleire ganger sammen med faren sin og leverte ut radioer til folk.
- Mange ganger for vi langt av sted med radioer, helst etter at det var blitt m�rkt. Jeg husker vi dro fra Hemnes om ettermiddagen, rente p� ski over Hestnesfjellet og ut gjennom Bardalsbygda til Austvika med radioer. Vi hadde b�r tilbake igjen ogs�, med radioer som skulle repareres.
Iver kj�rte film for tyskerne, p� Hemnesberget og p� Ytteren. En gang i veka var han p� Ytteren. Han holdt p� � gj�re siste reis en gang i Gangvika. De kj�rte rundt med bilen, med alle koffertene til filmutstyret i bilen. Men det gikk bra.
Enkelte ganger kunne han f� br�d hos tyskerne. Det var skikkelig br�d.
Smuglerturer
Iver Jakobsen var dessuten p� mange smuglerturer med b�t, turer som kunne ta fleire d�gn.
- Det var kj�ttvarer og mj�l, potet, korn, egg og sm�r de smugla, forteller Per Jakobsen.
- De hadde varer med seg til mange. En gang hadde han med 350 kilo kj�tt tilbake, men de var fleire om det. Han tok det p� land borte p� andre sida av fjorden, og s� kom de i m�rket og henta det.
En gang ble de stoppa, men b�ten ble ikke unders�kt.
Han pleide � v�re i Austvika, mellom Bardal og Levang, etter mj�l. Kvernd�ra der var plombert, men de gikk opp gjennom golvet og mol om natta.
Tyskerne hadde tatt noe mj�l under en razzia i butikken hos Henriksen p� Hemnesberget. Dette ble frakta til Finneidfjord. En mann der stjal noe av det ifra tyskerne igjen, slik at det kom tilbake til Hemnesberget.
Lurt gjemmested
- Radioen gjemte vi mange steder. Vi hadde to kammersloft, og mellom dem bygde vi dobbel vegg. Der gjemte vi radioen, slik at ingen kunne finne den.
Vi h�rte p� London heile tida, s�rlig om kveldene, da det var mindre sjanse for at noen skulle komme og avsl�re oss, forteller K�re Sundsli ved R�svatnet.
- En morgen vi nettopp hadde h�rt nyhetene, pakka inn radioen og satt den bak ytterd�ra, kom det fullt av uniformerte folk til gards. Jeg husker vi la batteriet i senga til far som l� sjuk. Men da "tyskerne" kom inn, sa de: "Vi er franskmenn. Vi er p� tur til Sverige". Mor hadde i farta tatt feil av uniformene de hadde p� seg. Det var fem krigsfanger, forteller K�re Sundsli.
- Jeg hadde radio fra 1943. Det var en alminnelig stor, gammeldags radio. Folk p� Sund m�tte levere inn radioene p� skolen. Paul Jensen stjal en radio der som jeg fikk l�ne. Tyskerne fant merkelig nok ikke den radioen da de kom p� razzia, enda den stod i et kleskott p� kvisten, forteller �ystein Jenssen p� Hemnesberget.
Radio i kirka
Svend Kibsgaard i Korgen var vel besl�tt med illegale radioer under krigen:
- Et av de siste radioapparatene jeg hadde var p� kirkeloftet. Til � begynne med stod radioen p� ringarloftet. Antenna festa jeg til lynavlederen. Men tyskerne kunne se denne antenna fra Engelskvillaen hvor de bodde. Da fikk jeg tak i et bedre apparat, som jeg flytta opp p� kirkeloftet, i s�rkorset. Ett apparat hadde vi i en mj�lsekk p� bryggeloftet. Vi hadde b�de str�m- og batteriapparat. Batterier fikk vi kj�pt hos Harald Henriksen p� Hemnesberget. Jeg tror det var noen og seksti batteri jeg kj�pe hos ham. Mesteparten gikk ut over bygda. Dette har Kibsgaard fortalt i et radiointervju.
Radio p� fanget
- En gang m�tte jeg til Hemnes og kj�pe et radioapparat hos Henriksen. P� turen heim med bussen ble jeg sittende sammen med en tysker, men han ante naturligvis ikke at jeg satt og holdt et radioapparatet i fanget, fortalte Kibsgaard.
Han har ogs� fortalt at han en gang heilt i begynnelsen av krigen satt sammen med svigerfaren, Ludvig Jakobsen, og lytta p� London.
- Da kom to tyskere inn med gev�r, og sa at vi skulle bare forlate radioen, for de skulle han den for � h�re p� tysk radio. Vi m�tte bare forlate radioen, men dagen etter lytta vi ogs�. Da kom de samme to tyskerne inn, men da spurte de om vi hadde h�rt ferdige p� London.
Arrestert
Kristen Iversen fra Leirskardalen ble arrestert for � ha ulovlig radio. Det var i januar 1944, da ogs� Kristoffer Fjelldal, Olav Fjeldavli, Konrad Hjerpbakk og Arnljot Medi� ble arrestert.
Svend Kibsgaard har fortalt:
- 5. januar 1945 ble bror min, Sverre Kibsgaard, arrestert. P� posthuset, vegg i vegg med kontoret, stod et radioapparat. Dette stod innpakka i en pakke, som vi hadde skrevet et f�lgebrev p�, med navnet p� noen som vi visste var reist ifra Korgen. Sverre frykta for at de skulle begynne � unders�ke i posten, og gjorde tegn til meg om � pr�ve � f� apparatet vekk. Det var en norsk tolk der. Han stod og speila seg i et speil som hang p� veggen, med ryggen mot meg. Jeg tok pakken med radioen, gikk ut og kasta den i en sn�skavl. Der ble den ble liggende til neste kveld.
Radio pr. telefon
- Radioen i Steikvasselva ble ikke tatt da Harald ble arrestert. De hadde den i spiskammerset, men tyskerne fant den ikke, forteller Gulle R�svassbukt.
- Jeg oppdaga at onkel Johan pleide � lytte p� radio gjennom telefonen fra Steikvasselva. Det var sentral her, s� en kunne stenge av s� ingen annen h�rte.
Klokka fem p� halv sju skulle jeg v�re med til fj�set for � rive ned h�y mens Johan var inne. Men en gang lurte jeg meg inn for � se. Jeg lytta p� d�ra til telefonkammerset. Jeg h�rte han ringte signalet til Steikvasselva, og s� sa han "Om det ska bi n� � f� h�r i kveld?"
Etterp� sa jeg til ham at jeg visste noe som han ikke visste at jeg visste. Han s� da lenge p� meg, og sa: "Du m� husk p� ein teng: du m� va tett!"
Jeg torde ikke en gang si det til mine egne s�sken, sier Gulle.
Avisbrannen
Da radioapparatene m�tte innleveres, var folk her i distriktet ogs� blitt uten lokalavis. Den eneste avisa som kom ut i det n�v�rende Hemnes kommune var Nordlands Avis p� Hemnesberget. Nordlands Avis (tidligere Ranens Tidende) abonnerte praktisk talt alle husstander p�. Avisa hadde kommet ut jevnt og trutt i nesten et halvt �rhundre da den ble �delagt i krigsbrannen 14. mai 1940. Det skulle g� nesten ni �r f�r den kom seg p� fote igjen.
"Krigen"
Nordlands Avis innf�rer h�sten 1939 den faste spalta "Krigen", med telegrammer fra krigens utvikling ute i Europa. Men det er lite lokalt stoff med tilknytning til den urolige verdenssituasjonen.
L�rdag 6. april, tre dager f�r krigsutbruddet, brakte avisa p� 1. side en artikkel av maskinist Ivar Hoff: "Nordlandsbanen i tunnel gjennom Svartisen". Neste nummer kommer ut 10. april, med tittelen "Tyskland overfaller Norge" p� side 3. N� bringes ogs� nyheten om at regjeringa var flytta til Hamar, og at Quisling har danna egen regjering med seg sj�l som sjef. Det meldes at "De allierte yter Norge full st�tte", og at "utenfor Norskekysten er stadig sammenst�t mellom britiske og tyske sj�stridskrefter". Samtidig bringer avisa annonser med tekster som: "V�ren er i anmarsj! Kj�p fr� til blomster og gr�nnsaker". P� f�rste side 10. april trykker Nordlands Avis et "Korgen-brev" av J�rgen Sande, som blant annet mener at det er for stor forskjell p� kaffeprisene hos de ulike forretningene.
L�rdag 13. april fortsetter "Korgen-brevet" p� 1. side, men n� er det mye krigsstoff i avisa. Blant annet meldes det at Narvik er besatt av tyskerne.
Stadig flyalarm
17. april meldes det at Saltfjellveien skal �pnes, og at tyske styrker er drevet ut av Narvik. Avisa skriver at flyalarmen gikk p� Hemnesberget l�rdag, p� grunn av et fly som passerte i stor h�yde, uten at en kunne skjelne nasjonalitetsmerket. Under tittelen "Kamp ute i fjordgapet!" veit avisa ogs� � berette at "Ig�r formiddag h�rtes p� Hemnesberget kraftig kanontorden, som vedvarte noen tid og som etter lydretningen � d�mme foregikk i Ranafjordens munning. Det var mange dype dr�nn, som tydet p� sv�rt kaliber. De falt noks� tett den tid det stod p�. Umiddelbart begynte flyene � vise seg her inne over fjorden. Ogs� om ettermiddagen gjentok kanonaden seg".
L�rdag 20. april meldes det at man b�de torsdag og fredag har hatt heile tre flyalarmer p� Hemnesberget. Mellomriksvegen Mo-Umbukta ryddes for sn�. I ei kunngj�ring fra lensmannen innskjerpes at det skal v�re effektiv m�rklegging i distriktet. Korgen forsyningsnemnd legger ned forbud mot at poteter selges ut av herredet. Otto Koch, Bod�, annonserer at v�rens kles-nyheter er ankommet.
24. april er det en optimistisk nyhetsmelding om at "Tyskerne presses p� alle fronter".
I 1. mai-nummeret er krigen rykka enda n�rmere for avisa. I meldinga "Til abonnentene!" signaliserer redakt�ren at papirmangelen er truende for Nordlands Avis. "Trekker det lenge nok ut og bl.a dersom kommunikasjonene s�rover ikke ordner seg tilfredsstillende, blir vi kanskje ogs� n�dt til � innskrenke. Et ekstra parti avispapir som vi bestilte f�r krigen ligger formentlig fast et sted p� kysten, - men m� betales n�r det kommer!", heter det, og abonnentene blir samtidig sterkt oppfordra til � betale bladpengene.
I samme nummer har man en grundig artikkel om "Beskyttelse mot bombeangrep", og et �yenvitne forteller om bombinga av Namsos.
Livlig flyalarm
"Livlig flyalarm var her b�de onsdag og torsdag, da mange fly passerte i temmelig stor h�yde. I g�r var det roligere, bare et par ganger", skriver man l�rdag 4. mai. Hemnes Krisenemnd kunngj�r at det finnes splintsikre rom i kjelleren under apoteket p� Hemnesberget, og at kjelleren under Kaffistova skal fungere som reserve-rom til bruk under flyalarm. En notis: "Hallo Hemnesberget! V�re abonnenter her m� - p� grunn av evakueringa - velvilligst hente avisen p� v�r ekspedisjon, eller meddele oss poststed."
Redakt�ren aner sj�lsagt ikke at den avisa som kommer ut onsdag 8. mai skal bli Nordlands Avis' siste utgave p� n�rmere 9. �r. "Se opp for pessimismen" er en av 1. side-titlene. Det meldes at den tyske konsulen i Narvik er en farlig spion. Signaturen "En frivillig soldat" skildrer hvordan det er � st� p� vakt under felttoget. Hemnes krisenemnd kunngj�r at man "har tatt opp tanken om et frivillig brannkorps p� ca. 20 medlemmer under krigssituasjonen. Den foretatte evakuering har gjort brannvernet s� lite virkningsfullt at det under en brannsituasjon neppe vil kunne yte tilstrekkelig beskyttelse av hus og heimer p� stedet", skriver nemnda, og oppfordrer til � tegne bidrag til brannkorpset hos lensmannen.
"Mosj�en og Mo erobret!" lyder en lettere sarkastisk overskrift: "Fra den tysk-besatte Oslo kringkaster kom tirsdag den overraskende melding at tyskerne hadde besatt Mosj�en og Mo i Rana! N�r tyskerne ikke nevnte at ogs� Hemnesberget var inntatt var det vel fordi de fryktet for ikke � bli trodd!"
Seks dager seinere skjedde akkurat dette: Hemnes ble erobra av tyskerne 10. mai. Da engelskmennene 14. mai skj�t stedet i brann, str�k ogs� Nordlands Avis med, med alt utstyret sitt.
Arbeid og tvang
Folk fra vernepliktsalderen og oppover ble av nazi-myndighetene tvangsutskrevet til ulike typer arbeid. Mange, spesielt fra Korgen, ble utskrevet til skogsarbeid. I en periode var mange derifra sendt p� skogsarbeid for tyskerne p� Trofors.
Folk ble ogs� tvangsutskrevet til veg- og jernbanearbeid og til ulike andre typer arbeid som okkupantene trengte folk til.
Gr�ftegraving
- I 1944 var jeg med p� � grave kabelgr�fter p� Hemnesberget, minnes Per Jakobsen.
- Det var tyske brakker heilt fra der Langbakken skole er og inn p� Myra. Tyskerne strakk blant annet kabler mellom bunkersene og stillingene de hadde.
N�r vi gikk p� arbeid, leverte vi inn passet p� vaktstua om morgenen. Vi fikk utlevert et merke som vi m�tte levere tilbake n�r vi gikk om kvelden. Det ble f�rt n�yaktige klokkeslett for n�r vi kom og gikk ut.
P� kabelgr�ftene tjente jeg godt, over fire kroner timen. Til sammenlikning hadde vi en noenogsytti da vi arbeidde p� Ranabygg.
Kabelgr�ftene vi grov var to meter djupe, 60 centimeter i fjell.
En fenghette...
Den tyske arbeidslederen hadde som regel med seg ei b�r med feiselskaft n�r han kom om morgenen, for n�r folk ble leie, var det bare � sl� av skaftet.
"Dere m� ha en fenghette i hver ende for � f� den til � sprenge," pleide han � si.
Det var vanlig at man tok en lunteende, stakk den inni ei fenghette, tente p� og heiv det oppfor gr�ftekanten. Da h�rtes det ut som om vi var i arbeid.
Tyskeren hadde ei stikke som han m�lte gr�fta med, og kontrollerte at den var to meter djup. Da begynte de � smi av ti centimeter, og det gikk godt. S� smidde de av ti centimeter til, og det gikk ogs� godt. Men til slutt ble stikka s� kort at han oppdaga det.
Tok drivhuset
Man hadde lyst � v�re litt j�vlig. Et drivhus som tyskerne hadde ble det ikke mye igjen av. Vi ladda oppe i H�gh�gen. Leirspruten stod, og vi h�rte bare hvordan det klaska i drivbenken. Vi fikk ikke skylda, men det gjorde derimot et arbeidslag som holdt til lenger ned i bakken.
Det gikk bra heilt til vi skaut inn vinduene p� skrivestua. Vi skulle ta en liten stein opp av gr�fta. Den var ikke stor, men vi fant ut at vi skulle sprenge den. Vi lage til ei ordentlig ladning opp� steinen, og vinduene i heile r�stveggen p� den tyske skrivestua for.
� j�sses for et liv! Den stakkars tyskeren som stod ansvarlig, han sto bare og slo sammen h�lene: "Jawohl kaptein, jawohl kaptein!"
Heste-utskriving
Utskriving og rekvirering av hester til ulike typer tjeneste for okkupasjonsmakta h�rte n�rmest til dagens orden. Til dette ble det oppretta egne hestenemnder i kommunene.
Hestenemnda i Korgen f�rte n�yaktige lister over alle hestene i kommunen. P� ei slik liste er i alt 197 hester registrert, oppf�rt med kj�nn, st�rrelse og alder. Noen av dem er merka "tatt var Wehrmacht".
I januar 1945 ble ni hester fra Korgen utskrevet til vegarbeidene over Vesterfjellet, mens seks ble utskrevet til vegen Korgen-Finneidfjord.
8. november 1943 skriver Korgen-ordf�reren til Rasmus Korgen, som har solgt hesten sin til en mann fra S�r-Rana, i strid med en lov som var vedtatt samme �r: "De p�legges � omgj�re denne handel og selle hesten til Knut Petersen-�verleir", heter det i brevet. Rasmus har ikke etterkommet dette, for 9. januar melder ordf�reren ifra om forholdet til lensmannen, og "ber Dem om � ta denne sak under videre forf�ining". "Salget er foretatt p� tross av at Rasmus Korgen sikkert var kjendt med at salg av hest skulle g� gjennom hestenemnda". Hvordan "prosessen" endte, vites ikke.
Med hest til Rana
I april 1943 ble folk fra Kongsdalen og Bleikvasslia utskrevet for � kj�re hest p� jernbaneanlegget i Dunderlandsdalen, sammen med hestekarer fra Susendalen.
- �rsaken til at de skreiv ut folk heilt fra R�svatnet og Susendalen var nok at vi hadde hester som var vant til � bruke truger, sier Arne Tortenli fra R�svatnet, en av de tvangsutskrevne.
- Nazilensmannen i Hattfjelldal stod for denne utskrivinga. Han skreiv ut hesten hans Olav Skjellmo med meg som kusk, minnes Arne.
Tre d�gns reise
- Jeg kj�rte med hesten fra R�svatnet til Storforshei, og brukte tre d�gn p� turen.
F�rste etappe var til Korgen, hvor jeg tok inn hos Anders Oldernes. Neste dag kj�rte jeg til Mo, og fikk inn hesten p� Meyerstallen. Der fikk jeg bo i ei brakke.
Tredje dagen kj�rte jeg til Storforshei, hvor jeg kj�rte i ei uke. S� ble jeg sendt oppover til Nevernes, hvor susendalingene var plassert.
Kj�rte lemmer
P� Eiter�ga ble de og jeg satt til � kj�re brakkelemmer over elva.
Harald Kongsdal og K�re Granskogli fra Kongsdalen var ogs� utskrevet. De kj�rte t�mmer p� Storforshei.
To veker ble vi p� Eiter�. Dette var om v�ren, og elva gikk flomstor. Isen var d�rlig. Vi la brakkelemmer p� den for � tore � kj�re.
Vi bodde i brakker.
Da de tre vekene var omme, ville vi heim. De ville holde oss der for � ha oss til � fortsette med � kj�re over elva. Men vi nekta.
Hest p� toget
Jernbanen var kommet til Nevernes. Vi fikk tak i ei hestvogn, fikk hestene p� toget og for til Mo. I en tunnel like f�r vi kom til Storforshei sporet hestvogna av. Det ble et voldsomt rabalder. Men vi var utstyrt med et r�dt flagg, s� vi var snare om � f� flagget ut, slik at lokf�reren ensa oss og fikk stoppa.
Etter � ha f�tt hestvogna jekka opp p� skinnene igjen, bar det til Mo. Der kopla vi hestvogna ifra, men neste dag ble vi sendt oppover til Nevernes sammen med hestene igjen.
Da var vi sinte.
Men elva var nesten utg�tt. Det ble ikke meir kj�ring, og de m�tte slippe oss heim. N� fikk jeg hesten med toget til Bjerka. Derfra kj�rte jeg til R�svatnet. Vi kj�rte med st�ttinger p� de bare grusvegene, men fra Svartvatnet og oppover var det vinterf�re, forteller Arne Tortenli.
Finnmarks-evakuerte
Da de tyske styrkene ble drevet tilbake av Sovjets R�de H�r i Finnmark h�sten 1944, brente de alle hus etter seg og tvangssendte Finnmarks befolkning s�rover. Flere Finnmarks-familier ble evakuert til Hemnes, S�r-Rana og Korgen.
I f�lge tilgjengelig arkivmateriale var det et femtitalls evakuerte finnmarkinger i dav�rende Korgen kommune ved utgangen av april 1945.
Familien B�r, som talte 10-15 medlemmer, bodde i Skogstua i Forsmoen. Andre innlosjerte finnmarkinger er oppf�rt med adresse Leirskar, Hjerpbakk, Brygfjeld, Krokmo, Bleikvassfors og Korgen. Den eldste av de evakuert nordfra var fisker Ivar Amundsen fra Kjelvik. Den yngste var vesle Bj�rg Christensen, f�dt 20.11.1944, som i begynnelsen av desember 1944 kom til Korgen sammen med familien sin fra Kirkenes.
I et telegram datert 22. juni 1945 oppgir ordf�reren at det pr. 31. mai var 41 evakuerte i Korgen.
En del av finnmarkingene ble boende i Korgen i fleire m�neder etter frigj�ringa. Forholdene i det krigsherja Nord-Troms og Finnmark var kaotiske, og folk str�mmet tilbake fortere enn myndighetene �nsket. 17. mai 1945 fikk ordf�reren i Korgen et telegram fra fylkesmannen: "Tilbakereise av evakuerte fra Finnmark og Nord-troms m� forhindres da forholdene ellers vil bli helt uholdbare her stop. De evakuerte bes underrettet gjennom lensmenn og ordf�rere om at arbeide for delvis tilbakeflytting er tatt opp men ingen m� reise nordover uten spesiell tillatelse herfra stop. Det uskadte av Troms fylke er overbelagt med tropper og evakuerte."
Finlandstyskerne
Seint p� hausten 1944 begynte tilbaketrekninga av slagne tyske tropper fra fronten i Finland og fra Finnmark. Endel�se rekker med hester, kj�ret�yer og slitne soldater toget forbi, d�gn etter d�gn. Tyske kilder mener det var 170.000 man, 13.000 lastebiler og 40.000 hester som ble trukket tilbake �stfra. Et tilbaketog av slike dimensjoner satte spor etter seg, ogs� her i distriktet. Enkelte steder langs retrettruta slo finlandstyskerne seg til over lengre tid, f�r ferden gikk videre. Finlandstyskerne rekvirerte hus- og lagerrom b�de til troppene og til hester og utstyr.
Hj�rdis Valla gl�mmer aldri synet av de utslitte, forfrosne soldatene, og de utmagra hestene.
- Det var just f�r jul i '44. Det var barfrost. De kom kj�rende med store vogner og hester, natt som dag, et eneste stort tog. Det ramla i ett kj�r. D�rene m�tte st� �pne her, og de kom til alle d�gnets tider. De bant hestene nede i Finnibakken, hvor det var tre-rekkverk som hestene beit i stykker. Fleire tyskere og �sterrikere som kom innom hadde v�rt her i 1940, og kom n� tilbake og hilste p� oss, men de var veldig psykisk skadde.
Jeg syns jeg h�rer dunderet av hestene og de store vognene, sier Hj�rdis.
"Hitler er d�d"
Tysklands nederlag ved Stalingrad i februar 1943 og D-dagen, de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, var klare tegn p� at den tyske krigslykken var p� hell. Finlands brudd med Tyskland og den russiske frigj�ringa av Finnmark seinhaustes 1944 var nye, klare tegn p� at krigen gikk mot slutten. Utover etterjulsvinteren 1945 tydet stadig nye meldinger om alliert framrykning p� at det ikke var �r, men m�neder, kanskje bare uker til marerittet var over.
1. mai 1945 kunne Hj�rdis (Johansen) Valla notere i dagboka si: "Hitler er d�d".
- Fredag 5. mai var vi en gjeng som for p� ski til Bleikingan p� isfiske. Da vi kom oppover til Bjerkadalen, var det en kjenning av meg som hadde radio, og vi var p� l�ven og lytta. Da fikk vi h�re hvordan stoda var nede i Danmark, hvor kapitulasjonen var et faktum allerede, forteller Hj�rdis.
- Det var fullt av folk p� M�lvassmoen. Johan l�nte oss n�kkelen til hytta som Bjarne Valla og l�rer Eilertsen hadde i Bleikingan. Vi for dit. P� Leirskarhytta var en gjeng fabrikkarbeidere, deriblant Ragnar Leirskar, Gunnar Bech og Rolf Moen. Dit kom vi med tidende av hva vi hadde h�rt p� radioen.
S� fredsfesten foregikk p� Bleikingan, to dager f�r freden.
7. mai for vi heim. Da vi kom til M�lvassmoen, sa ho Elen at ho hadde dr�mt s� rart. Ho hadde dr�mt at ho var nede i bygda, og at de flagga p� alle flaggstengene.
En �sterriker m�tte oss p� trappa heime. Han slo ut med armene og sa at n� var krigen slutt. Den 8. kom flaggene til topps.
Fangetoget heim
9. mai kom tre br�dre Valla, Per, Trygve og Bjarne, pluss David Johansen heim fra fangenskap p� Vollan.
Han Koch fra Bod� var med fangetoget, og han holdt en tale p� stasjonen.
10. mai var en s�ndag. Da var det fredsgudstjeneste i Korgen, og vi sykla dit.
16. mai var det dugnad p� ungdomshuset, hvor det ble vaska etter tyskerne. Det var ikke vatn der, s� det m�tte man kj�re fra Finni og varme p� komfyren.
17. mai
17. mai var det gudstjeneste i Korgen. Sokneprest Hans W. Gjeitanger var kommet heim fra fangenskap. Det var ogs� l�rer Berner Svendsen, og han holdt en meget god 17. maitale. Da betydde 17. mai noe!
Henrik Johansen og Arne Svendsen kom ikke heim fra fangeleirene i Tyskland f�r 28. mai. De var blant dem som ble redda til Sverige fra Tyskland av de kvite bussene.
18. mai reiste de siste tyskerne ifra huset v�rt.
Huset var stort sett blitt restaurert i 1940, men etter fem �rs bruk var det veldig slitt, minnes Hj�rdis Johansen Valla.
...EI VERDEN LARMER MER
- Jeg husker mest den gleda som var da vi fikk vite at det var fred. Ole hadde v�rt og tjuvlytta i radio sammen med en av naboene. Han hadde radioen gj�mt p� et fj�sloft. Vi visste omtrent hva som kom til � hende, ut fra de meldingene som hadde kommet de siste dagene, s�rlig om kvelden 7. mai. Om morgenen 8. mai kom han heim og fortalte at n� var det skjedd, n� var det fred, forteller Berit Fagerbakk fra Bleikvasslia i et intervju med Radio Korgen.
- Man snerta nesten ikke marka. Jeg sprang det forteste jeg vant, og fortalte ho mor og han far hva som hadde skjedd. Og s� sprang jeg heim, tok gitaren, stilte meg ved vinduet og sang: "Det hviler over land og by, ei verden larmer mer."
I timevis stod jeg der og spilte p� gitar og sang "Gud signe v�rt dyre fedreland".
Siden p� dagen gikk jeg til Tverrberget, hvor de hadde radio. Der h�rte vi hurra-bruset fra feiringa i Oslo.
"Vekk meg"
- Om kvelden 8. mai, da vi hadde f�tt vite sikkert at det var fred, tenkte jeg: "�, noen m�tte ha vekket meg i natt, s� jeg hadde f�tt kjent hvor glad jeg er!" Dette minnes Elisabeth Bech.
Fest i Tverrberget
- I Tverrberget ble det som en fredsfest, for det var kommet mange av de som hadde v�rt aktive i motstandsarbeidet. Vi sang nasjonalsanger og �t bl�tkake, minnes Berit Fagerbakk.
- De f� som hadde flagg, heiste dem.
En �sterriker pleide � v�re mye p� gardene, og som var noks� lei for at han var tvangsutsendt, kom den dagen gledesstr�lende og fortalte at "Der Krieg ist slutt".
Noen av de som var r�mt til Sverige kom igjen i l�pet av mai. Andre kom ikke f�r i juli.
Ved sankthanstider ble Fredsmarsjen arrangert. Heile bygda gikk, b�de gammal og ung, minnes hun.
Fredssalutt
- 9. eller 10. mai kj�rte jeg skrotet etter tyskerne som hadde v�rt p� Karihaugen. Tyskere kom i en stor lastebil og henta det som var igjen. F�r de dro herifra, stilte de opp maskingev�ret og skaut ei heil salve med skudd mot lia ved Bygd�sen. Det var liksom avskjedshilsenen, forteller Reidar Bleikvassli.
- Da freden kom, var det voldsomt til glede blant folket. For det begynte � bli verre og verre, b�de med mat og kl�r, og de var jo glade at det var slutt.
Det var no bare � vara glad. Man ha kje s� mykje � feir med, d�. Alle var kjempeglade. Det var ingen her i bygda som var tilhengere av Nasjonal Samling, sier Oddmund Fjeldavli.
Feira i vekesvis
- Vi feira i vekesvis. Vi for fra gard til gard ned gjennom bygda, minnes Arthur Stornes.
Ednar Fagermo:
- Jeg husker godt da freden kom. Vi hadde ikke telefon, og radio hadde vi jo ikke heller. Jeg minnes som om det skulle v�re i dag. Han Saras p� Flatmoen kom n�rmest springende og ropa at no var det fred.
- Feira dere at det var fred?
- Nei, det va vel lite � feir med, sier Ednar.
Henta radioen
- Fredsdagen minnes jeg. Det var storslagent. Vi hadde venta s� lenge p� freden. Vi fikk radioen igjen, men hadde ikke batteri til den. Jeg sykla da til Mosj�en, men p� forretningene var ingen batterier � oppdrive. En slektning kjente noen som hadde overtatt et tysk-lager, og jeg fikk et nytt bilbatteri i bytte for litt sm�r. Akkurat da jeg skulle heim, fikk jeg v�re med et ekstratog med de som hadde sittet i fangenskap. Blant annet var Emil Fjelldal med der. Jeg var med toget til Bjerka, og jeg husker at ei ung jente stod der og holdt en tale for de heimkomne fangene.
Etterp� for jeg til Nils Storeng i Leirskardalen for � f� lada batteriet. Han hadde en lader i tilknytning til lysverket der. Det viste seg n� at batteriet var tomt for syre. Heime hadde jeg st�ende noe svovelsyre som vi brukte til � spr�yte mot ugress. Jeg tok sjansen p� � fylle denne syra p�, og det gikk bra. Batteriet ble opplada, og det fungerte i fleire �r, forteller Molvin Villmo.
Kor for fangene
- Da fangene fra Hemnesberget kom heim, var Hans Skj�ran blant dem. Han var dirigent for mannskoret. Mannskoret leide en b�t til Elsfjord for � ta imot dem, s� de ble m�tt med korsang. P� Hemnesberget var det fullt av folk p� kaia, som gr�t og klappa og ropte. Det hadde g�tt bedre enn vi hadde trudd, sier Elisabeth Bech.
Tale for Kongen
17. mai 1945 var det gudstjeneste i Korgen kirke. Presten Gjeitanger, var da kommet heim fra fangenskap. Alle de tidligere fangene gikk inn i kirka i samla tropp, og menigheta reiste seg da de kom inn.
Utenfor kirka holdt Jarle Olsson en tale for Kongen.
Til 17. mai ble det bygd en tribune p� torget p� Hemnesberget, hvor hornmusikken spilte, mannskoret sang, og hvor man holdt taler. Det var tog i gatene, og ferja gikk gratis-turer rundt p� fjorden.
Det var veldig f� norske flagg som hadde overlevd brannen p� Hemnesberget. I stedet for flagg, braut folk store greiner av bj�rker, som de bar med seg i 17. maitoget.
Gjenreising
I forhold til st�rrelsen var antakelig Hemnesberget det tettstedet i Nordland som fikk hardest medfart under krigen. Ved fredsslutninga l� fremdeles store deler av bebyggelsen i ruiner.
Den f�rste ladninga med gavehus fra Sverige, "svenskehusene", kom allerede p� sommeren 1940, etter at krigshandlingene var slutt. Dette var ferdighus, seksjoner som de reiste relativt fort. Ellers var det sv�rt liten byggevirksomhet f�r freden kom, og p� grunn av fortsatt rasjonering p� byggematerialer tok det enn� tid f�r Hemnes var fullt gjenreist.
Innsetting av lovlig styre
De legale norske myndighetene handla raskt da den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var et faktum. Detaljerte planer for innsetting av demokratisk norsk styre var lagt, og ble ved frigj�ringa umiddelbart satt ut i livet.
8. mai ble Karl Borthne (1909-1995) konstituert i stillinga som lensmann i Hemnes, S�r-Rana, Elsfjord og Korgen. Den formelle beordringa til stillinga kom dagen etter, i form av et telegram fra fylkesmannen og politisjefen: "I henhold beordring overtar De straks lensmannsbestillingene i Hemnes".
17. mai-stemning
- Vi kj�rte over Saltfjellet p� frigj�ringsdagen 8. mai, med to norske flagg framme p� bilen. Det var reine 17. mai-stemninga. Tidligere russerfanger stod langs vegen og vinka og ropte, mintes Karl Borthne. Borthne ga dette intervjuet til denne boka kort f�r han d�de 23. mars 1995.
I denne Bod�-drosjen, som var rekvirert av fylkesmannen og politisjefen, satt ogs� lensmannsbetjentene Hjalmar Dolmen, som var beordret til � overta som lensmann i Saltdal, og Erling Mentzoni, som skulle gj�re den samme jobben i Rana.
- Jeg tok papirene med meg, gikk til dav�rende lensmann i Hemnes, presenterte meg og fortalte at n� kom jeg for � overta. Han hadde ingenting � si p� det. Han var forberedt, fortalte Borthne.
Innsatte ordf�rerne
I l�pet av 9. og 10. mai innkalte Karl Borthne ogs� ordf�rerne i S�r-Rana, Hemnes, Korgen og Elsfjord. Han hadde med seg fylkesmannens beordring, hvor de lovlig valgte ordf�rerne som hadde blitt avsatt etter okkupasjonen ble gjeninnsatt. Disse skulle fungere fram til valg kunne holdes samme h�st.
- Det var mye � gj�re. Man arbeidde d�gnet rundt.
Etter �tte dagers tid kom polititroppene fra Sverige og overtok etterforskninga av landssviksaker. Den f�rste fredstida var i alt fem-seks mann i arbeid ved Hemnes lensmannskontor.
Mange tyskere
Det var enn� mange tyskere igjen i distriktet, spesielt p� Hemnesberget hvor det var relativt store forlegninger. Allerede f�rste natta etter frigj�ringa ble tyskerne uskadeliggjort. Lensmannen og folkene hans var bedt om � fare forsiktig fram og unng� provokasjoner, for dette var en farlig jobb. Lensmannen hadde assistanse av Heimefront-folk fra Mo i dette arbeidet. Avviklinga av det lokale maktapparat til tyskerne gikk uten uhell. Etter noen uker var de aller fleste tyskerne sendt heim til Tyskland.
- Bare i ett tilfelle var det kritisk. Jeg ble trua med pistol inne p� kontoret av en tysker som ville ha fatt i noen delikate papirer. Han ble sj�lsagt arrestert etterp�, fortalte Borthne.
Motstandsmann
Karl Borthne var under krigen lensmannsbetjent i Folla, som omfatta S�rfold, Nordfold og Kjerring�y herreder. Han var under heile okkupasjonstida aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var han med p� illegal utdeling av radioer som var beslaglagt, og han var med p� � organisere flyktningeruter til Sverige. Rutene gikk over Nordfold, Hamar�y og Tysfjord.
- Den f�rste tida vi var okkupert pr�vde nazistene � f� politiets embets- og tjenestemenn kollektivt innmeldt i NS. Det ble sendt ei oppfordring til kamrene om � melde seg inn kollektivt. Standpunktet var at hvis vi ble innmeldt kollektivt, slutta man p� dagen. Mange gjorde det, og det var ikke nok folk til � fylle stillingene. Derfor forstod nazistene tidlig at dette gikk ikke, og presset for � melde folk inn i NS ble mindre.
Turde ikke slutte
F�lgen var at jeg ble sittende i stillinga som lensmannsfullmektig, samtidig som jeg var med i motstandsbevegelsen og fikk fleire og fleire "svin p� skogen". Jeg ble redd for � forlate jobben. Man m�tte sitte s� lenge som det gikk an. Hvis man slutta, kunne en nazist bli satt inn i stillinga, med den f�lge at illegalt arbeid ble avsl�rt.
Jeg avslo ogs� fleire tilbud om � ta sivile jobber, fordi jeg ikke turde � forlate politijobben. Samtidig hadde jeg sekken pakka og retretten klar, hvis noe skulle skje. I S�rfold var det flyktningeruter som gikk over til Sverige, fortalte Borthne.
I krigstida ble Karl Borthne bedt om � overta lensmannsjobben i Saltdal, etter at lensmann Christensen var blitt meddelt avskjed. Men Borthne avslo. Dette f�rte til at lensmann Christensen ikke ble avsatt likevel, men ble sittende til krigens slutt, fordi nazimyndighetene ikke hadde folk � sette inn i hans sted. Borthne ble ogs� tilbudt lensmannsjobben i Bindal etter at lensmann Fossem ble skutt i 1942, men avslo ogs� dette.
"Overta straks"
Svend Kibsgaard hadde v�rt ordf�rer i Korgen kommune fram til han ble avsatt av nazimyndighetene i 1941.
Han fikk beskjed om � m�te p� Finneidfjord om ettermiddagen 9. mai. Der m�tte han for f�rste gang den unge lensmann Karl Borthne. Borthne hadde med seg papirer fra de legale norske myndigheter om � gjeninnsette ordf�rerne i Hemnes (Jens Jenssen), S�r-Rana (Ole Evensen), Korgen (Svend Kibsgaard) og Elsfjord (Levi Vatshaug).
En jobb � gj�re
For Kibsgaard og de andre ordf�rerne og formannskapsmedlemmene ble det meir enn nok � henge fingrene i. Kommunevalg skulle holdes h�sten 1945.
"Underskrevne Svend Kibsgaard er i henhold til provisorisk anordning av 5. mars 1943, jfr. Kgl. resolusjon av 15. desember 1944, av fylkesutvalget i Nordland fylke opnevnt til midlertidig ordf�rer i Korgen kommune. Oppnevnelsen er foretatt den 8. mai 1945, og stadfestet med telegram av 9/5 45 fra fylkesmannen", st�r det innf�rt i formannskapsprotokollen.
Allerede 11. mai utnevner han midlertidige medlemmer av det nye kommunestyret: Hilmar Leirskar og Saras Brygfjell. Samme dag fritas lederen for forsyningsnemnda fra stillinga si. Medlemmer av nemnder og r�d erstattes med nye. Et av telegrammene Kibsgaard sender ser slik ut: "Til Jens Bech, Vallabotn, Bjerka. De oppnevnes herved som midlertidig formann i Korgen jordstyre. Stillingen overtas straks".
18. mai holdes det f�rste herredstyrem�tet i Korgen etter frigj�ringa, hvor Hilmar Leirskar velges til varaordf�rer.
15. mai 1945 hadde det nye, midlertidige kommunestyret i Hemnes sitt f�rste m�te etter frigj�ringa. I protokollen kan man lese: "Ordf�reren hadde pr. telefon 14. mai f�tt fylkesmannens fullmakt til � avholde m�te i kommunestyret idag". Det har v�rt tett med m�ter v�ren og sommeren 1945. Noe av det som den f�rste tida etter frigj�ringa stod �verst p� dagsorden ogs� her var � oppnevne nye medlemmer av kommunale nemnder.
Landssviksaker
Arrestasjoner av nazister og etterforskning av landssviksaker tok til straks etter frigj�ringa 8. mai. Det dr�yde imidlertid en del f�r alle sakene var kommet for retten. I det omr�det som utgj�r n�v�rende Hemnes kommune ble relativt f� d�mt for landsforr�deri, men noen var det. Et eksempel er forhenv�rende lensmann og ordf�rer Hemnes. Han ble d�mt til fem �rs fengsel, fikk 25.000 kroner i bot, m�tte betale 45.000 kroner i erstatning til statskassen. Dessuten fikk han 18.000 kroner i inndraging og ble id�mt 10 �rs tap av borgerrettigheter
Bes�kende siden 01.04.01:
