Kurer for Heimefronten
Mange, spesielt blant de som var unge under krigen, var involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite p�akta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel p� dette. Han gikk i fleire �r som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.
Arthur Stornes (1922-97) bodde heime p� Storneset ved Tustervatnet da krigen br�t ut. Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein p� begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-R�svatn-traktene.
- Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesj�), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til � passere svenskegrensen, noe sv�rt f� ellers hadde.
Verva til kurer
- Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet p� den tida. Da han fikk rede p� at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg m�tte begynne � b�re post fra Sverige til Mosj�en, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var r�mt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave � verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter p� norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.
Med pakker
- P� turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. S� rente jeg videre, beint til Mosj�en. Det tar fem timer � g� p� ski fra Storneset til Mosj�en.
Oftest l� jeg over i Mosj�en, men noen ganger starta jeg med en gang p� tilbaketuren.
Jeg kunne av og til f� med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosj�karene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de sm� pakkene, uten � si noen ting, forteller han.
- Dette arbeidet kunne v�re risikabelt. Noen ganger hadde jeg med b�de tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosj�en. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha v�rt ferdig.
Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosj�en hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke � fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt � fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare s�vidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha v�rt razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha v�rt meg de var ute etter.
Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosj�en, men det var mange. Det kunne v�re en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, s� liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. P� n�rt hold kunne jeg nok klart � plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde v�rt n�dt til det. Men heldigvis slapp jeg det.
M�te p� fjellet
En gang trodde jeg at jeg m�tte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer n�r den, ser jeg to kvitkledte karer som st�r med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg � v�re kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og n� var p� tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i sn�en til det ble m�rkt. Da jeg gikk videre, laga jeg l�ype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i n�rheten av der det bodde folk.
Fra England
En gang seinere kom det ogs� motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss p� Storneset. De kraup i hop p� golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den t�mte de, s� det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han h�re om hvordan bonden p� Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kj�lvatnet av Majavass-aff�ren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i sm�r�yet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en st�kk i mange.
Risikabelt
� passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sj�lsagt sv�rt risikabelt. Det hendte at Arthur st�tte p� l�ypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne � st� et kvinnenavn p� konvolutten som meldingene l� i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet p� en eller annen gard.
Det fulgte en koden�kkel med som man m�tte ha for � tyde innholdet i brevene. Denne n�kkelen var skrevet p� en papirlapp som var s� liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide � ha lappen med koden�kkelen bak lokket p� lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste koden�kkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.
Sender ved Tustervatnet
- Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
- Senderen var installert i ei l�e oppe i lia. Han som l� der hadde v�pen, og senderen ble drevet med bilbatterier, s� det var jo ei heil b�r � f� det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. N�r vi kom fra Mosj�en med meldinger, var vi framme p� Orrhaugen med det ene eksemplaret, og s� for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt p� grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistp� ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.
Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, m�tte han og Erling Tustervatn b�re senderen og alt utstyret - blant annet de tunge bilbatteriene - tilbake til Sverige igjen.
I l�pet av krigs�rene 1942 til 45 ble det mange turer p� ham mellom Joesj� og Mosj�en, ei l�ype p� godt og vel �tte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente b�de natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, dav�rende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsn�l i s�lv.
Men noen annen p�skj�nnelse for fire �rs risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri f�tt.
- Har du ikke v�rt bitter for det at du ikke har f�tt mer p�skj�nnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
- Man kan bli litt bitter n�r man h�rer hva andre har f�tt av p�skj�nnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette m�tte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt p� en temmelig strabasi�s f�rstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
- Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de f�rste, forteller Erling Tustervatn (70 �r).
- Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesj� med kurerpost fra Mosj�en. Der ble det fest.
P� nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk h�re at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosj�en for � f� kontakt med en kollega som var stasjonert der. S� jeg fikk meg bare mat, og s� bar det over fjellet og heilt til Mosj�en om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosj�en ble vi satt til � g� en slags vakt i gatene, men dette var d�rlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, s� for jeg heim.
Motstandsfolk arrestert
Noen organisert motstandsbevegelse av betydning kan man neppe si det var her i distriktet, men det fantes noen passive grupper med tilknytning til Heimefronten.
I februar 1945 ble bokhandler �ystein Jenssen fra Hemnesberget arrestert, sammen med fleire motstandsfolk i Hemnes, S�r-Rana og Korgen.
- Bakgrunnen var at jeg var med i ei motstandsgruppe som ble oppretta i 1941, med Per Valla som leder. Oppdraget ble gitt av kaptein Arne Pedersen fra Mo som da hadde r�mt over til Sverige. Det ble danna fleire grupper mellom Vesterfjellet og Saltfjellet. Oppgava var � tilslutte oss Heimefronten, forteller �ystein Jenssen (f�dt 1918).
- I denne gruppa var Leif Seljelid sjef og jeg nestkommanderende. De andre medlemmene var Sigurd Stensen, Ragnar Stensen, John Skj�ran og Kristoffer Alterskj�r. Alterskj�r ble med fordi han hadde greie p� karttegning. Gruppa v�r kunne nemlig komme til � f� i oppdrag � kartlegge steder for flyslipp.
Var passive
I 1941 var det ikke s� enkelt � plukke ut dem som skulle v�re med i ei slik gruppe, for man kunne ikke vite hvordan folk var innstilt. Man gikk ikke rundt og demonstrerte standpunktene sine, verken for eller imot. Man m�tte ta med folk som man kjente personlig og som man stolte p�.
Vi skulle f� v�pen etterhvert, men dette ble aldri noe av. Vi var heilt passive heile tida. Per Valla fikk en del utstyr fra Sverige, noen armbind som vi skulle bruke under ei eventuell frigj�ring eller kamper. Dette ble aldri utlevert, for det ble beslaglagt da Per ble arrestert.
Dessuten ble det delt ut tre sm� lomme-radiomottakere. I v�r gruppe var det bare Leif Seljelid som fikk en slik. Til gjengjeld holdt han oss underretta om hva som skjedde ute i verden.
Opprulling
Det er ikke blitt hundre prosent bekrefta hvordan motstandsgruppene i Hemnes, Korgen og S�r-Rana ble opprulla i januar/februar 1945. Den forklaringa som det festes mest lit til, er at det skyldtes en person som ble arrestert i en annen sammenheng. I redsel oppga vedkommende trolig i hvertfall navnene Emil Fjelldal, Hans Skj�ran og Per Valla. Dermed rakna etterhvert fleire av gruppene, sj�l om de ikke innbyrdes visste av hverandre.
Fjelldal og Skj�ran var med i ei gruppe som stod for kurerforbindelse til og fra Sverige. De var aktive heile tida, og stod i forbindelse med Einar Kl�boe som var i Sverige. N�r han var i Norge, bodde han hos Hjalmar Favnli ved Favnvatnet. Anders Bygd�s hadde forbindelsen fra Favnvatnet til Hans Skj�ran p� Hemnesberget. Bygd�s og Arne Tuven i Bleikvasslia var de eneste i denne gruppa som kom seg i sikkerhet til Sverige da de andre ble arrestert.
Tortur
- Per Valla og Emil Fjelldal ble utsatt for meget hardhendt tortur. Gestapo s� meget alvorlig p� gruppene. De ville ikke tro at vi ikke hadde v�pen.
F�rst var vi i forh�r hos Gestapo i Mosj�en i en bunkers bak det gamle ungdomslokalet. Der var vi i tre-fire dager. S� ble vi sendt i kuvogner med jernbanen. Da var vi blitt 10-12 stykker. Vi var bundet sammen to og to med sn�re. Leif Seljelid fikk mye juling p� toget s�rover, forteller �ystein Jenssen.
- I Trondheim var vi en tur innom Misjonshotellet. Men vi fikk ikke komme inn, m�tte st� i gangen og vente. Derfra gikk vi oppover til Vollan, hvor vi ble putta i celler i brakka.
Enmanns-celle
Det var enmanns-celler, men vi var seks stykker p� det meste, s� det var ikke mye snuplass. Det gikk n� p� et vis, men det var forferdelig mye lopper og lus der.
Vi fra Hemnes ble plassert i ulike celler. Sj�l satt jeg i celle nr. 10. Jeg var s� heldig � bli sittende sammen med Hjalmar Favnli. Vi ble gode venner.
Vi m�tte v�re forsiktige n�r det kom nye fanger inn p� cella. I cella ved siden av oss fikk de inn en nazist som hadde gjort et eller annet galt. Han gikk til tyskerne og fortalte hva de hadde snakka om i cella.
Vi hadde god forbindelse mellom cellene. Med banking fikk vi forbindelse med nabocella som formidla beskjeder videre til andre celler. P� den m�ten holdt vi rede p� hvordan det gikk med kameratene v�re.
Trangt
Vi var tr�tte og glade til n�r de ropte "Slafen Gehen!" Vi la oss to og to i bredd p� golvet, med f�ttene opp� skuldrene til hverandre for � f� plass. Men vi sov til vi ble vekket klokka seks: "Aufstehen!"
Maten bestod for det meste av salt sild og annen salt fisk, og havregraut en gang i veka. Til frokost og kvelds fikk vi et par br�dskiver og litt kaffeerstatning. Man �t det man fikk.
Ei tid satt jeg sammen med tre tr�ndere fra Haltdalen. De �t ikke fiskeskinnet, s� vi "som kunne spise fisk" fikk skinnet til � spe p� med.
Juling
Vi fikk juling n�r vi gjorde noe feil. En gang tok jeg feil d�r da jeg skulle ut og t�mme dob�tta. D�ra til WC var den midterste av tre d�rer. I den f�rste d�ra stod en tysk vakt. Jeg trengte meg forbi ham og inn gjennom d�ra bak ham, i det jeg sa "Bitte verbeigehen zu d�rfen!" Dette ble betrakta som et angrep p� vakta, og jeg fikk straffe-eksersis.
�ystein Jenssen forteller at det ikke var vindu i cellene, men �verst oppe var det ei glugge med sprinkler. Rett overfor brakka l� det som ble kalt "Loftet", en sal hvor det var fanger som av tyskerne ble betrakta som mindre farlige. Fra glugga under taket kunne man se rett mot vinduene p� "Loftet", hvis man stod p� en brisk.
Morsesignaler
- En dag s� jeg noe som blafra i vinduet p� "Loftet", noen som snudde p� et lite papirark. Det gikk opp for meg at det var morsesignaler som jeg hadde l�rt da jeg var speider. P� cella satt en jernbane-telegrafist, men han s� for d�rlig til � oppfatte signalene.
Jeg fikk ham til � repetere morse-tegnene, og klarte � ta imot meldingene og sende svar. Mange av fangene p� "Loftet" var ute p� arbeidskommando om dagen, og snappa opp nyheter som de p� dette viset sendte videre til oss. Blant annet fikk vi ferske nyheter da Roosevelt d�de og Truman overtok.
De siste dagene f�r kapitulasjonen var det nesten ikke noe vakthold, s� da kunne vi f� med oss enda mer nyheter.
I begynnelsen av mai fikk vi inn en trondheimsmann. Han var tatt for � ha feira frigj�ringa for tidlig, da det rundt 1. mai gikk rykter om at krigen var slutt. P� Bakke Bru hadde han skutt et gledesskudd i lufta, og sa heiv han pistolen i elva. Han ble arrestert og havna p� cella hos oss. Han ble veldig plaga med straffe-eksersis.
Fri 8. mai
Jeg var den f�rste som slapp ut p� Vollan, om morgenen 8. mai. Jeg venta en time eller to p� kompisene fra Hemnes.
Vi ble sendt heim med det f�rste av de s�kalte Fangetogene. Det eneste som ikke var bra med den turen, var at vi stoppa p� nesten alle stasjonene og fikk mat. Folk t�lte maten d�rlig etter fangenskapet. Det ble k� p� toalettene.
Vi reiste med toget til Elsfjorden, hvor vi ble henta med b�t til Hemnesberget.
Ikke alle fangene kom samtidig. Vi fra Vollan kom med f�rste tog, mens de som var p� Falstad og Grini kom seinere.
Kommunalt krigsstyre
De lovlig valgte kommunestyre og formannskap i Hemnes, Korgen og S�r-Rana fungerte tilsynelatende som normalt fram til krigsutbruddet og ei tid etter.
18. desember 1939 besluttet formannskapet i Hemnes kommune � opprette forsyningsnemnd med forretningsf�rer, med sikte p� � m�te tider med krig og vareknapphet i Europa. 2. januar s�kte man derimot om dispensasjon fra � ansette folk i stillinga.
31. januar ble det holdt et kostholdsm�te, og valgt fem medlemmer i ei nemnd for � arbeide "for riktig utnyttelse av v�re matvarer i krisetider". Styrer p� Fylkesskolen, A. Wicklund, ble valgt til formann.
7. februar behandla herredsstyret opprettelsen av evakueringsnemnd. Lensmann Johs. Selseth ble formann. I samme m�te ble medlemmene av 17. maikomiteen valgt.
Tilfluktsrom
15. april, etter krigsutbruddet, hadde formannskapet m�te. Man dr�fta bruken av to kjellere som tilfluktsrom i tilfelle flyangrep p� Hemnesberget, nemlig H. Henriksens og Andreas Christensens kjellere.
N� ble det tett med m�ter. 20. april m�tte i tillegg til formannskapet ogs� lensmann Selseth og formannen i Det frivillige vern, Sigurd Stensen. De behandla evakueringssp�rsm�let. Lensmannen redegjorde for evakueringsnemnda sitt arbeid. Ei "fellesnemnd" p� seks personer, "Hemnes krisenemnd", ble oppretta. Man beslutta � plassere ei oppslagstavle p� Cafe Urd for viktige kunngj�ringer til befolkninga.
23. april m�ttes Krisenemnda, for � dr�fte innsamling av utstyr og penger til regimentet (IR14). Samme m�te tok opp dyrking av poteter. Presteg�rdens forpakter hadde gitt tilsagn om 10 m�l mellom H�gh�gen og Langbakken. Det skulle brukes til potetdyrking i kommunal regi.
30. april var det m�te i formannskapet igjen. Her ble det valgt medlemmer til diverse styrer og r�d, og varamenn til de medlemmer som var innkalt til milit�rtjeneste.
1. mai var det m�te i Krisenemnda. Formannen redegjorde for arbeidet med � f� materialer og utstyr til splintfrie tilfluktsrom. Det hadde visst seg vanskelig � f� arbeidshjelp til � losse ei sandpram. Den skulle losse sand til sandsekker, til bruk i beskyttelsesrom.
6. mai var det nytt m�te i krisenemnda, hvor man vedtok garanti for de som ville kj�pe potet og kunstgj�dsel til bruk av �keren ved presteg�rden. Det ble i samme m�te vedtatt � opprette et frivillig brannkorps. Opprop skulle settes i Nordlands Avis, for � skaffe midler til korpset.
R�dl�st formannskap
Dette var det siste m�tet i kommunenes ledelse f�r 10. mai, da Hemnesberget ble angrepet. 31. mai m�ttes formannskapet for f�rste gang etter at Hemnes var "okkupert av den tyske h�rmakt": "Formannskapets n�rmeste overordnede, fylkesmannen i Nordland, har man mistet forbindelsen med. Det er s�ledes r�dl�st for formannskapet gjennom de lovlige norske myndigheter � tilveiebringe midler til opprettholdelse av de kommunale funksjoner og institusjoner. Forsorgshjelp, alderstrygd m.v. ser formannskapet seg ute av stand til � skaffe p� vanlig vis." Derfor henvendte man seg til lensmannen for � skaffe "midler og varer som er n�dvendig til � dekke behovet for kommunens innv�nere".
I nytt m�te 6. juni ble det referert et skriv fra "adj. fylkesmann Selseth" om at de kommunale organer skal fungere som f�r. "Hr. Selseth har s�kt om et l�n p� ca. kr. 25.000,- til kommunen, og "Adj. fylkesmann Selseth opplyste at de bevilgede midler kr. 20.000,- idag er ankommet til ham og skal fordeles av ham og ordf�rerne i kommunene Hemnes, S�r-Rana og Korgen." 9. juni ble det holdt ordf�rerm�te i Korgen, hvor lensmannen var til stede, og hvor de ekstraordin�re midlene ble fordelt.
Veg til Korgen
Korgen herredsstyre fatta i januar 1940 ei enstemmig henstilling til myndighetene om � f� bevilgninger til "veien Luktvatn-Korgen". 5. mars vil formannskapet "p�ny understreke betydningen av at jernverket blir lagt i Rana".
Korgen formannskap behandla 10. januar 1940 et skriv fra IR14 om "forberedelser for utskriving av hester og kj�ret�y ved mobilisering". Det kommunale Hesteutskrivingsutvalget ble bedt om � ha lista klar innen 1. februar.
Sekker til Finland
22. januar var det i Korgen samla inn i alt 30 ryggsekker til Finland, g�r det fram av et skriv fra ordf�reren. I februar ble ytterligere seks ryggsekker sendt, samt str�mper, underkl�r, vanter, sokker og skot�y, deriblant "1 par lappesko til en finsk soldat".
Den tiltakende internasjonale krisa gir seg utslag i at herredsstyret oppnevnt en komite for � arrangere folkem�te i Korgen "om krigsberedskap i landbrukets produksjon".
4. februar ble det nedsatt ei kostholdsnemnd med Ludvig Jakobsen som formann og Karl Evjen som nestformann.
26. februar ble det valgt evakueringsnemnd, med lensmann Selseth som formann og g�rdbruker Ludvig Jakobsen som nestformann.
Leie av ferje
26. april sender ordf�reren i Korgen et brev til IR14. Dette er tydeligvis et svar p� en tidligere henvendelse om leie av den gamle bilferja i Korgen til bruk i Svenningdal. Ordf�reren mener imidlertid at ei ferje med kj�l ikke kan brukes der, og forsl�r at man bygger ei ny, med flat botn. "Flere dyktige b�tarbeidere her er villige til � utf�re arbeidet. De forlanger kr.1,00 pr. time, fri reise og betaling for reisedager en vei". "En 30 fots ferge vil komme p� ca kr. 2200,00, og vil ta ca 10 dager � bygge (6 mann)", skriver ordf�rer Svend Kibsgaard blant annet.
Ferja er ogs� tema i et brev fra ordf�reren i Korgen til ordf�reren i Hemnes 12. september. Her framg�r det at Hemnes skal leie den gamle bilferja som ligger i Korgen.
For den mellomliggende tida er det sparsomt med dokumentasjon om de kommunale organene si virksomhet.
Svenskehus
I et m�te i Hemnes formannskap 2. august 1940 behandles for f�rste gang oppsettinga av de s�kalte "Svenskehusene"
"Skrivelse fra fylkesmannen i Nordland av 31/7 ang. gave fra Svenska R�da Korset til krigsskadde steder i Norge. Gaven best�r i 30 hus, som etter opplysninger i pressen er tilstillet Hemnes kommune". Det framg�r ogs� at kommunen hadde f�tt l�nt 30.000 kroner som skulle fordeles til boligl�n for � reparere krigsskadde hus p� Hemnesberget.
2. september 1940 vedtok Hemnes herredsstyre neste �rs budsjett som balanserte med 98.618 kroner og 71 �re. Budsjettet ble ikke godkjent av fylkesmannen, og m�tte reduseres med n�rmere 13.000 kroner.
Korgen kommune sitt budsjett var p� kr. 60.907,99.
"Nyordning"
25. september 1940 ble alle politiske partier i Norge utenom Nasjonal Samling forbudt. 16. oktober kommer et p�legg til kommunene fra fylkesfullmektigen i Nordland om � sende inn opplysninger om de folkevalgte i utvalg og nemnder, og hvilke partier de er valgt fra.
I medhold av "kommuneforordningen" av 21. desember 1940 ble de lovlig valgte formannskap og herredstyrer i januar 1941 avsatt. I stedet ble NS-folk utnevnt til ordf�rere. Disse skulle lede kommunene etter "f�rerprinsippet", sammen med et "herredsting" som bestod av et antall handplukka "formenn".
"Ordf�reren vedtar"
I Korgen ble Nils O. Rydsaa i 1941 utnevnt til ordf�rer under okkupasjonen. I Hemnes var lensmann Selseth ordf�rer, og i S�r-Rana Johan Fineide.
15. januar 1941 er siste formannskapsm�te i Hemnes som ledes av den lovlig valgte ordf�reren, Jens Jenssen. Protokollen er 4. mars undertegna av den nazistiske ordf�reren. N� heter det "Ordf�reren traff s�dan avgj�relse...", men det som behandles i "Hemnes Herredsting" er fremdeles stort sett vanlige kommunale saker.
Men innimellom bevilges det av knappe kommunale midler til nazistiske form�l. 2. juli 1943 fatter ordf�reren i Hemnes vedtak om � bevilge 500 kroner til Frontkjemperkontoret. I samme m�te bevilger ordf�reren 50 kroner "i anledning av reising av bauta i Nord-Norge over minister Gudbrand Lunde". Samtidig fant man � m�tte beskj�re det kommunale tillegget til alderspensjoner med 249 kroner, for � f� kommunebudsjettet til � balansere.
I Korgen holdtes 24. april 1941 det f�rste m�tet ledet av "den nyoppnevnte ordf�rer".
- Bomber ikke med Pfannkuchen
Nils Pedersen var herredsstyre-medlem i Hemnes f�r krigen. Da de folkevalgte i alle styrer og r�d ble avsatt, ble de fleste erstatta med nazister. Men dette var ikke godt � f� til fullt ut, fordi det fantes s� f� NS-medlemmer og -sympatis�rer.
- Det var s� lite nazister p� Hemnes. Derfor m�tte de bruke j�ssinger ogs�, ser du. Blant annet fikk jeg jobb som sjef for sivilforsvaret, forteller Nils Pedersen.
- En s�ndag vi hadde en middagsgjest heime ringte lensmannen til meg. Det gikk rykter engelskmennene bomba R�rvik havn, s� jeg m�tte mobilisere mine tropper. Jeg gjorde ikke annet enn at jeg ringte sjefen for sambandet og sjefen for brannmannskapene, og satte meg til � spise igjen.
Vi var naboer med Ortskommandanturet. De kunne se n�r jeg gikk ut og inn. De syntes det ble lenge f�r jeg kom og "samla mine tropper". Da ringte de fra Ortskommandanturet og ville vite om jeg trudde at engelskmennene bomba med Pfannkuchen (pannekaker).
Jeg svarte bare at jeg hadde ringt mine undersjefer. De m�tte gi seg. Jeg tok det ytterst med ro. Vi hadde forresten ryper til middag, minnes Nils Pedersen.
Intet f�rerprinsipp
- De pr�vde � sparke fra nemndene hvor jeg var innvalgt, men jeg ble likevel st�ende igjen i overlikningsnemnda, forteller Nils Pedersen.
- Det var bare seks nazister p� Hemnes, og det hyra ikke stort. Overlikningsnemnda ble ei blanding av nazister og j�ssinger.
I ei sak hvor formannen var inhabil ble jeg valgt til setteformann. Da sa jeg til dem at n� var det to m�ter � g� fram p�: enten p� denne ny-m�ten at jeg som formann lar dere snakke, og s� bestemmer jeg. Eller vi gj�r det som f�r, med diskusjon og avstemming. Da ville de ha avstemming - nazistene ogs�, forteller Nils Pedersen.
-Dette er en spade
Tvungen arbeidstjeneste
Den tvungne Arbeidstjenesten (AT) hadde leir i Bleikvasslia fra 1941 til 44. Da ble A-tjenesten i Bleikvasslia, og mange av dem som tjenestegjorde i Hattfjelldalen, flytta til Korgen. AT-rekruttene fortsatte da arbeidet p� Riksveg 50 over Vesterfjellet, etter at krigsfangene var blitt sendt til anlegg lenger nord. AT-ungdommer hogg initialer og �rstall inn ovenfor vegen i Vargberget, et minne som er synlig fra E6 den dag i dag.
Tysk m�nster
Arbeidstjenesten ble oppretta av nazimyndighetene allerede i 1940 etter et tysk forbilde. Den tyske arbeidstjenesten var obligatorisk for menn og kvinner, organisert etter milit�rt m�nster. Der som her ekserserte man med spader i stedet for gev�rer.
Til � begynne med var den norske AT frivillig. Derfor var det praktisk talt bare nazistisk ungdom som lot seg innrullere. I 1941 ble Arbeidstjenesten gjort obligatorisk for all vernepliktig ungdom, noe som vakte sterk motstand. Blant annet fryktet man at spadene skulle bli erstattet med gev�rer, og at de innrullerte skulle bli satt inn i krigstjeneste for Tyskland. Ei rekke sabotasjeaksjoner satte imidlertid stopp for videre innkalling til AT. En vellykka sabotasjeaksjon 18. mai 1944 tilintetgjorde det sentrale AT-arkivet i Oslo.
3. Nordland sveit
AT-leiren i Bleikvasslia, "Tredje Nordland Sveit", ble oppretta i 1941. Den l� der hvor Karihaug leirsted er i dag, men alle de gamle tyskerbrakkene er n� borte. Om lag 150 ungdommer i vernepliktig alder tjenestegjorde her i sommerm�nedene i �rene 1941-44. Om vinteren l� leiren folketom.
Den siste vinteren var Arbeidstjenesten i bygda avvikla, og leiren i Bleikvasslia tysk forlegning med en �sterriksk vaktstyrke.
Tre m�neder
Carl Knudsen (f�dt 1921) fra Narvik ble innkalt til Bleikvasslia for � gj�re arbeidstjeneste i 1942. Knudsen ble seinere fotograf. Han hadde et 135 mm-kamera med seg, og tok mange bilder fra leiren og i bygda for �vrig. Carl Knudsen har mange minner fra leiren:
- Vi var der i tre m�neder. Vi bodde i brakker, og vi var ogs� med og bygde brakker. Vi l� �tte stykker p� hvert rom.
Daglig var vi p� garden Bleikvassli, hos Ragna og Malla Bleikvassli, som var veldig koselige folk. Der fikk gutta gjerne ett eller annet, tettemelk eller r�mmekolle eller ei br�dskive. Det var veldig popul�rt, og vi m�tte innom der n�r vi skulle ringe heim, for de hadde telefonen.
Gjestfritt folk
Alt folk vi traff var veldig gjestfrie og hyggelige, ikke minst kj�pmann Kongsli.
Jeg var ofte hos post�pneren, og hjalp ham med � sortere post. AT-leiren gjorde at postmannen fikk mye � gj�re.
Til leiren h�rte en lastebil som ble fyrt med knott. Den kj�rte hver dag ned til Korgen for � hente varer, og av og til kj�rte den til Bjerka og til Finneidfjord. Det var popul�rt � v�re med p� disse turene.
Vi hadde to uniformer, en arbeidsuniform og en paradeuniform.
Vi ekserserte med spader som var "v�penet" v�rt. Parade-spadene var ikke de samme som vi brukte til � arbeide med. Vakta i leiren gikk alltid med spade.
Dette er en spade
Ordrene n�r vi ekserserte var for eksempel "p� aksel spade", "ved foten spade" og "presenter spade" - omtrent tilsvarende de ordrene som brukes i milit�ret.
S�ndag var det flaggheising, og vi skulle presentere spade og synge "Ja vi elsker". Da vi kom til "...ogs� vi n�r det blir krevet" var det vanlig kotyme at de som var nazister, det vil si befalet, retta ut handa i Hitler-hilsen mot flagget.
N�r vi hadde verkt�yl�re i klasserommet, kunne befalingsmannen for eksempel si: "Dette er en spade. Det jeg holder i er skaftet. Oppe p� skaftet er det plass for et h�ndtak. Nede p� skaftet ligger selve spaden, skj�ret". Da han var ferdig med dette, m�tte vi alle fram etter tur og si "Dette er en spade,..." osv. En spissbur sa da i stedet: "Dette er et spett, det jeg holder i er skaftet!"
Mange av oss l�rte for f�rste gang � bruke redskap som sag, �ks og stubbebrytere. Vi gjorde blant annet nybrottsarbeid for b�nder. Vi gikk med trebunn-sko. Ofte lot vi med vilje �ksa kl�yve skoene.
Vi laga ogs� en idrettsplass, og hadde blant annet konkurranser mor AT-leiren i Hattfjelldalen.
Jeg kan ikke huske at vi noen gang hadde teoriundervisning, eller at det ble gjort fors�k p� � gj�re nazister av oss.
Musikk og sang
Vi hadde fleire dyktige musikere, folk som spilte fiolin, gitar og trekkspill, s� vi var sj�lforsynte med musikk. Vi hadde ogs� et sangkor som �vde p� skolen i Bleikvasslia, heilt til det ble forbudt � g� s� langt fra leiren som til skolen.
Det hendte vi hadde hyggekvelder, hvor vi inviterte folket i Bleikvasslia p� bes�k i leiren. Da laga vi scene inne i spisesalen. Vi laga sceneteppe av noen ulltepper som vi hengte over en streng. Vi hadde litt av hvert p� programmet, spydigheter om befalet og om gutta. Etter forestillinga brukte vi � ha kaffe og litt ekstra.
Maten var stort sett god. P�legg fikk vi ofte sendt heimefra. Til s�ndagsmiddag var det kj�tt, men til hverdags spekesild og mye salt uer og torsk.
Ikke engang grisen
Men en gang fikk vi servert sardiner i olje, nedlagt i svartblikk-bokser. Vi fant ut at dette var uspiselig, hvoretter vi fikk beskjed om at det var sunt og godt. Da var det noen som tok noen bokser med, og heiv innholdet i grisetrauet p� Bleikvassli-g�rden. Men da grisen var ferdig med � ete, l� alle sardinene fint ved sida av trauet. Da kunne vi si: "Se, det er ikke en gang grisemat".
I leiren var det en ti-seters do. Den ble s�rlig flittig brukt n�r vi skulle veies, for � f� mest mulig ut av kroppen. Det var nemlig om � gj�re � v�re lettest mulig. Da fant de ut at vi spiste for lite, og det ble mer mat p� oss. En kar fant ut at hvis vi b�yde oss litt framover n�r vi stod p� vekta, gikk vi med en gang ned to kilo.
Sveitf�reren og befalet var stort sett hyggelige karer. Ikke alle av dem var nazister. Noen nekta for eksempel � l�fte handa til Hitler-hilsen.
Noen av befalet forstod humor, mens andre ble forbanna.
Parade for ministeren
Minister Riisn�s kom til Mo i Rana og skulle holde tale. Jeg trur det var p� Folkets Hus, og vi skulle ha parade for ham. Vi paraderte gjennom Mo og sang.
Einar Ytterstad, som seinere ble ordf�rer i L�dingen, var med. Han var en god j�ssing. Da vi kom fram til torget og skulle presentere spade for minister Riisn�s, sa Einar Ytterstad: "Tom Brown's Baby!" - og vi stemte i med den sangen. Riisn�s' hand seig mer og mer ned. I vinduene stod folk og smilte og vinka til oss.
Vi skulle f� god servering og overnatting p� Meye
