Evigheter


Alltid jeg trodde alt var slutt
Aldri mer jeg skulle puste

Jeg var den siste
den som tapte
intet lot meg friste
kun tomhet skapte

Nullpunktets nirvana
i omslynget ørken
sannhetens kvinteessens
i kabalens mystikk

Jeg sto slik
nederst, underst, bakerst
i tidens forgård
med det ene bein

Det andre i løse lufta
hutrende, skulende, klaprende
tiden sto stille
vimsende, vinglende, vaklende

Tåkeheimens kabel
spant forbindelseslinjer
fra evigheter til evigheter
koordinatorpunktenes adskillelse

Aldri møtes vi
blant de ustoppelige syklusers akse
ble det sagt engang, et sted
blant kosmos' romløse labyrinter

Mens en lavmælt hvisken
fra stjerneklyngelens barm ymtet:
Stevnes vi
ved neste taifun?

Odd Vidar Bakkejord