Når DN's kommentator Sofie Mathiassen den 7. feb 2004 tar til ordre for et nytt nasjonalt oljeselskap til erstatning for Statoil, fortjener det en vurdering fra dagens energipolitikere.

Spørsmålet er egentlig: Trenger Norge et statlig, nasjonalt oljeselskap?

Bakgrunn:
Det å sikre olje- og gassforsyninger har vært ansett som et overordnet nasjonalt anliggende i mange av verdens nasjonalstater, der nasjonale interesser utgjør både forsyninger til sivile formål og den militære betydning. Historisk har forsyningsoppgaven aldri blitt løst gjennom markedet alene, men ved statlig kontroll, også operativt gjennom statlig kontrollerte oljeselskaper og statlige investeringer. To alternative systemer til statlig kontrollerte oljeselskaper har vært ulike insentiver og reguleringer ovenfor private aktører og tilrettelegging for et fritt 'perfekt' marked.

Det siste alternativet, et perfekt marked, har aldri blitt realisert av den enkle grunn at prisfastsettingen av råvarer og ferdigprodukter i dette segmentet er dels internasjonalt politisk styrt, ved OPEC bl.a , og dels bestemt internasjonalt av psykologiske våpen som terrortrusler. I tillegg kommer det fenomen at oljevirksomheten alltid har fungert etter andre lover enn det de som gjelder tradisjonelle bransjer. Oljevirksomheten tar en ekstra fortjeneste i form av grunnrenten(1) som ligger i de energiressurser som de tar opp, der andre virksomheter må investere kapitalen selv for å ta ut avkastingen. En slik ekstra fortjeneste er normalt tilgjengelig selv om oljeselskapene tar risiko i sin letevirksomhet. Det er denne grunnrenten som har gitt verden dens mektigste industri, det er grunnrenten fra oljen som har vært kilden til maktkamp og konflikter regionalt og globalt, som kjent er det en utbredt oppfatning av at den egentlige årsaken til den siste Irak-krigen er kampen om oljeressurser. Vi kan avskrive muligheten for et perfekt internasjonalt markedssystem for oljevirksomheten.

Det gjenstår å drøfte spørsmålet om et statlig reguleringssystem er et bra alternativ til helstatlig oljeselskap for å sikre olje- og gassforsyninger. Det kan selvsagt også drøftes om disse energiressurser får samme strategiske betydning i dette århundre som i forrige, foreløpig er det ingen praktiske og snarlige alternativer til olje og gass. Statlige oljeselskap har eksistert i Italia og Frankrike siden 1924. Andre vestlige land, deriblant Norge, opprettet statlige oljeselskap i siste halvdel av århundret. Suksessen har variert. Det største korrupsjonssaken har skjedd i et den gang statlig selskap Elf, men vi har sett at for Statoil's tilfelle var delprivatisering ingen garanti for å få bukt med korrupsjon og mangelfull internstyring (Iran-saken, Snøhvit). Satt på spissen dreier spørsmålet seg om hvor sterke statlige reguleringer er det mulige å iverksette innenfor EØS-avtalen og eksisternde konsesjoner og hva må til for å regulere mot en ønsket utvikling?

En kort skisse til svar: Det må sikres en politisk enighet om at målet med reguleringene ligger i retning av et regime der markedet framstår som mer perfekt enn i dag, å utvikle et regime som inndrar privilegierer til alle aktører utover det en finner i annet næringsliv. Det vil si at det også innebære at aktører med statlig eierskap må tilfredstille krav til normal lønnsomhet. Staten som i følge dagens lovverk er suveren eier av energiressursene, og må selv sitte igjen med all grunnrente. Et helt nytt avgiftssystem må til for å få filtrert denne grunnrenten til staten, og det er fullt mulig å realisere uten å komme i konflikt med internasjonale avtaler. Selve skattesystemet kan gjerne bli identisk med systemet for landbasert virksomhet. En hjørnestein i et nytt regime bør være intensiver for fortjeneste etter levert produksjonsvolum, med fratrekk av kostnader og risiko, i stedet for dagens system der inntekt bestemmes av markedspris i et ikke-perfekt marked.

Problemet med Statoil er nå at selskapet lider av de samme svakheter som før 2001, men har fått utvidet sine muligheter til å operere med større risiko uten å ta konsekvenser av egne feil. Stadig økende råoljepriser utvider denne friheten til risiko og feil. Nytt eierskap er fragmentert og styringssvakt, samtidig som flere av de styringsmekanismer som staten tidligere disponerte er falt bort. Et delprivatisert Statoil er dårligere enn et heleid statlig selskap, men et regime uten statlig eierskap vil også kunne fungere forutsatt at reguleringsmekanismer sikrer at all informasjon fra leteaktiviteter tilflyter myndighetene.

1) Grunnrente = den ekstrafortjenesten et selskap får på grunn av konsesjoner til å utvinne en naturressurs hvor kostnadene ligger godt under markedsprisen.