Mandag 12. februar p� kvelden ble hun rammet av hjerneslag som f�lge av en hjernebl�dning. Hun ble funnet i 10 - � 11 tiden og brakt til Aker sykehus. Der l� hun i 5 d�gn uten � komme til bevissthet f�r hun d�de l�rdag 17. februar litt f�r kl. � 9 om kvelden.

Mange fra den n�rmeste familien tilbrakte atskillig tid sammen med henne p� sykehuset disse dagene. Hele staben p� Medisinsk avdeling 5, pleiere, vaskehjelp, fysioterapeut og leger var meget im�tekommende og vennlige og ikke minst �rlige overfor oss, og jeg sender dem en takknemlig tanke for dette. L�rdagen fortalte legen at Mamma hadde et sterkt hjerte, s� det var ikke usannsynlig at det enn� ville g� en dag eller to f�r kroppen hennes ikke klarte mer. De fleste av oss hadde dratt hjem for kvelden og belaget oss p� en ny dag p� sykehuset. Mona var imidlertid blitt igjen litt. Hun satt ved sengen og leste da hun merket at Mamma liksom snudde seg mot henne, og Mona forsto at tiden var kommet. Jeg er glad en av oss fikk v�re hos henne da.

Det var 4 av oss n�rmeste som en times tid etter fikk anledning til � tilbringe en stille stund ved sengen hennes, Mona, jeg og s�nnene mine Christian og Martin. Flere �nsket � v�re der, men anledningen falt seg ikke slik. Mamma var stelt, og rommet var bare svakt opplyst av en nattlampe og et stearinlys p� nattbordet. Der hadde de ogs� plassert de blomsterdekorasjonene hun hadde f�tt. En r�d rose fra en av dem var plassert i Mamma's foldede hender. Det var en slik stor kontrast, fra � se henne gjennom flere d�gn ligge � kjempe etter pusten for s� � se henne ligge der s� fredelig. For oss 4 ble det en verdig stund som jeg er glad jeg fikk ta del i.

Mamman min er d�d

Men Mamma, selv om du ikke er blant oss mer, lever du likevel videre i hjertene v�re. I dag f�ler vi sorg og vemod. Etter hvert tror jeg sorgen vil erstattes av de gode minnene om deg. Vi vil huske da du samlet familien rundt deg, du stelte til mat og drikke. Du var alltid s� travelt opptatt av at vi hadde nok, at du glemte � spise og drikke selv.

Reidun, Mona og jeg har ogs� f�tt gleden av � se hvor mye du opp gjennom �rene betydde for barna v�re og deres familier. Det vil enn� i lang tid finnes mennesker her p� jorda som fikk m�te deg, og de vil huske deg som den gode, snille mormor, farmor eller oldemor som du var, Mamma.

Jentene, som jeg og gutta mine fant etter hvert, fikk alltid sm�, personlige presanger av deg - gjerne halsb�nd av glassperler, som du, tross litt krokete fingre de siste �rene, satt og lagde ved salongbordet.

Mamma, jeg var den eneste s�nnen du fikk. Du lot meg f� merke at jeg var spesiell for deg. Men jeg har ogs� v�rt den av barna dine som har rota det mest til for meg selv. Du har nok hatt noen tunge stunder n�r jeg gang p� gang s�rget for at b�de mitt og mine omgivelsers liv ble litt kaotisk. Selvf�lgelig likte du det ikke, men du sluttet aldri � elske meg.

Du ante nok at slutten n�rmet seg da du ringte meg p� jobben en ukes tid f�r du falt om. Jeg burde kanskje forst�tt det, men det gjorde jeg ikke. Du visste at jeg var litt bakp� med en del regninger, og du tilb�d meg � komme til deg med disse, i alle fall noen av dem. Du ville betale. Du ville s�rge for at jeg skulle f� det litt lettere. Men, s� treg som jeg er med regningene mine, var jeg ogs� for treg med � komme til deg med dem. Derfor ble det ikke slik.

N� m� jeg klare meg uten deg, Mamma.

Du hadde ikke rare pensjonen. Men du valgte � leve n�kternt. Det var aldri s� sm�tt hos deg, at du ikke kunne stikke til meg en seddel eller to, n�r du skj�nte det sto d�rlig til.

Du var n�ysom med deg selv, og det ga deg anledning til � v�re raus med oss, dine barn og barnebarn. Og nettopp det � f� v�re og � f� gj�re noe for andre, tror jeg var noe av det som ga deg glede og gi livet ditt mening.

Medf�lelse har du aldri manglet. Du forsto som regel n�r noe plaget oss. Det hendte mer enn en gang at du ringte meg og spurte om alt var i orden med meg. Du hadde enset en uro for meg. Jeg l�y og sa at alt var i orden. Ville ikke uroe deg un�dig. Men hva hjalp vel det n�r du gjorde v�re bekymringer til dine. Vi f�lte at v�re bekymringer var minst like harde for deg som for oss.

N� har du gjort ditt, Mamma! Og det har du gjort godt. Vi som er igjen, er takknemlig for det du var for oss.

N� kan du hvile, Mamma !

Reidar

---

[Main - Family] [Janna & Thorstein] [Janna] [Familiebes�k] [Janna in memory]
[Blomster & kranser] [Reidun & Monas minnetale] [Reidars minnetale]
[Reidun] [Mona] [Reidar] [ReyjaS Cats] [Reidun�s Cat Site] [Mail me]

---

Sist oppgradert 3. oktober 2002
Teller startet 4. april 2001

© Reidun Svenssen - April 2001