PIGGVAR -
en spennende flatfisk

Noe av det artigste ved fiske i sjøen (foruten muligheten til å få veldig stor fisk) synes jeg er spenningen ved at man nesten aldri kan være helt sikker på hva som har bitt på kroken. Det er i hvert fall om lag 100 fiskearter, med stort og smått, som er et aktuelt bytte for sjø- og havfiskeren langs Norges kyst, og hvert år får vi besøk av mange mer eller mindre eksotiske fiskeslag som slumper å bite på. De fleste av disse odde fiskeartene biter imidlertid ikke så lett på kroken under generelt fiske, og man er avhengig av å fiske målrettet etter dem hvis man vil øke sjansene for fangst. Slikt fiske krever ofte at man fisker på andre områder/dyp en hva man er vant til, og man må som regel bruke andre fisketekniker og agn for å lykkes.

Et eksempel på en av disse mer uvanlige artene er piggvar. Det er vel få sportsfiskere (meg selv inkludert) som kan skryte av å ha fanget denne spennende flatfisken. Det tas årlig et og annet individ, men dette tror jeg er mest på slump. Faktum er at piggvarfiske stiller en del krav til fisketeknikk og agn.

Piggvaren (Psetta maxima) tilhører varfamilien som kjennetegnes på sin store munn og at de er venstrevendte. I Norge finnes det 6 arter, men det er vel egentlig bare piggvar, slettvar og tildels glassvar som er av noen betydning for sportsfiskere. Piggvaren blir størst - opptil 25 kilo - og det er således bare kveita og blåkveita som blir større av de norske flyndrefiskene. Norgesrekorden for piggvar fanget på sportsfiskeutstyr er 15 kilo. Den nært beslektede slettvaren (Scophthalmus rhombus) kan veie opptil 7 kilo, og det som blir skrevet under gjelder også for denne arten. Begge disse varene er utmerkede matfisker (oppskrifter kan bu bl. a. finne p� internett).

Piggvaren forekommer i Middelhavet og fra Marokko helt opp til Finnmark. Det er imidlertid en varmeelskende fisk som er vanligst i de sørlige delene av landet. Her kan man vel heller ikke si at den er direkte vanlig. Lenger sør, f. eks. i den Engelske Kanal, er den langt vanligere, selv om den i de siste årene har blitt sjeldnere på grunn av overfiske. Piggvaren er først og fremst knyttet til sand- og grusbunn, men kan også forekomme over bløtbunn og på steinbunn. Sandbanker som stikker opp fra bunnen - gjeme der det er litt strøm - er ofte gode fiskeplasser. Piggvaren er først og fremst en fiskeeter, og grunnen til at sandbanker er et yndet oppholdssted er at dens favorittbytte nr. 1, nemlig sil eller tobis, også lever her. Disse små, langstrakte fiskene lever i store stimer, og graver seg ofte ned i sanden. De er viktige som føde for en lang rekke fiskearter. Kutlinger er også viktige som føde for piggvaren.

Hvor skal man så fiske etter piggvaren? Jeg har nevnt hvilke bunnforhold den liker best, så det sier seg selv at en bør prøve å oppsøke egnede sandbanker med litt strøm. Det bør ikke være for dypt, for piggvaren forekommer fra fiæra og ned til omtrent 80 meter; i gytetiden om våren finner en den på grunnest vann. Den vanligste fiskedybden er imidlertid 20-50 meter. Undertegnede har opplevd å få en del små (opptil 1,5 kilo) piggvar og slettvar i strandnot ved badestranden i Hvervenbukta i Oslo. Dette var ca 50-60 meter fra land, der det ikke var mer enn 10-15 meter dypt. Det kan derfor lønne seg å prøve utenfor sandstrender omtrent fra der molbakken begynner og utover.

Piggvartakkel er ganske spesielt, og fortjener en liten beskrivelse. I England fiskes det fra drivende eller oppankret båt med relativt lett havfiskeutstyr (ikke mer enn 20-30 punds utstyr). Det mest spesielle med dette fisket, er de svært lange slepene som benyttes: slep på 3-4 meter er ikke uvanlig. Dette gjøres for å gi agnet mer bevegelse, da piggvaren liker at byttet beveger seg (drivende båt burde derfor kanskje være det beste alternativet). Det sier seg selv at med slike ekstreme slep blir man ikke populær blant fiskekompisene under en klubbtur eller festival. Målrettet piggvarfiske etter disse metodene bør man nok eksperimentere med på egen hånd eller med andre likesinnede.

Men tilbake til takkelet. I England brukes det stort sett glidetakkel ved piggvarfiske (og ved de fleste andre typer havfiske også). Glidetakkelet har den fordel at sky fisker som napper forsiktig ikke så lett skal merke det tunge søkket. Fast slep kan imidlertid også fungere bra. På enden av slepet kan man f. eks. feste litt grønn plastslange (ligner på piggvarens favorittføde tobis) og et spinnerblad. Kroken agnes med 6-8 cm lange, smale fiskestykker av makrell eller fersk sild (piggvaren har imidlertid et enormt gap, så en skal ikke være redd for å bruke store agn). Den smale formen gir agnet en fin bevegelse i vannet. Hvis man kan få tak i tobis, er jo selvsagt dette et ypperlig agn. I England er tobis et av havfiskerenes favoritt-agn, og selges og brukes som oftest levende. Å fiske med levende fisk som agn er forbudt i Norge, men død, tobis, delt på langs, er utmerket til piggvarfiske.

Hvis noen skulle finne på å prøve dette, og lykkes, så ville det vært fint om dere kunne skrive noen ord om det.

(Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Havfiskeren 5/97).

Litt om forskningen p� piggvar i Norge finner du HER.