Previews, reviews and interviews

I to gener�se sett spilte og sang gruppa om skj�nne, men farlige damer og drikkevarer, om smerten ved � sitte bak l�s og sl�, om � forlate sine kj�re, om � bli skutt til kr�pling i krig, om � se sine arbeidskamerater drukne i havets salte v�ver etc. Men dette var bare halvparten av historien. Den andre halvparten handler om � overleve p� forskjellige m�ter og bevare og styrke sin (med)-menneskelighet.

Det var ogs� flerfoldige instrumental-innslag: b�de reels, hornpipes (sj�mannsdans) og jigs, spilt p� pennywhistles, gitar, fele og banjo; det siste instrumentet forbl�ffende traktert av Barney McKenna, som til tider stjal hele showet, ikke minst med en enorm utgave av "Sweet Georgia Brown". Luke Kelly, den andre banjospillende i bandet, hadde en utgave av "The Town I loved so well» som inneholdt alt vi savnet i Lillebj�rn Nilsens norske utgave ("Byen jeg kjente som min»). Sangen bragte spontan applaus for �pen scene , noe som skjedde under flere numre.

Da de obligatoriske ekstranumrene ble avsluttet med en sang fra "r�dtlysomr�de" i gamle Dublin, der den "lettere brigaden" holdt til, tipper jeg de aller fleste tilstedev�rende hadde satt mentalt kryss i oktober i 1983-almanakken sin, jeg og.

Back to reviews

Det var overraskende lav 68er-frekvens i salen da de fem til�rskomne sjeggfussene i The Dubliners stavret seg inn p� scenen. Publikum var gledelig ungt, de fleste med h�yst halvparten s� mange �r p� baken som bandet.

Den f�rste halvtimen var preget av lunken innsats b�de fra band og publikum. Bandet virket matleie og publikum uoppmerksomt. Men i vakre �The Town I Loved so Well» skjedde det noe. Dette var kanskje den f�rste sangen de fleste i salen kjente, og responsen fikk bandet til � v�kne for alvor. Vi kunne tydelig se at gitarist Eamonn Campbell begynte � �f� fot». Og da resten av bandet gikk ut for � hvile seg, dro Campbell og banjo-Barney McKenna en av de heftigste intrumentalduetter vi kan huske � ha opplevd. Det hadde man ikke trodd om to som statistisk sett burde v�re lammet av leddgikt. Jo mer folk hoiet, jo fortere spilte de.

Musikalsk fornying er fy-ord i Dubliners-sammenheng. Band som spiller folkemusikk faller ofte for fristelsen til � gj�re hippe ting med musikken. Ikke The Dubliners. Folk g�r ikke p� Dubliners-konsert for � oppleve flotte fakter og pene mennesker, de forventer ubesudlet og enkel h�la-i-taket-folk. Giget torsdag var s�visst ingen nedtur i s� m�te. Gamle kjente, som «The Wild Rover», �Foggy Dew» og �Spanish Lady» ble levert uten at man kunne ane at gutta sikkert har spilt disse sangene tusenvis av ganger. De gamle gubbene har plenty sjarm og smittende spilleglede. Den som g�r sur hjem fra en Dubliners-konsert, unner vi ikke noen � bli sittende fast i en heis med.

Back to reviews

Copyright © 1998, Terje �ye