Previews, reviews and interviews

Concert review
Back to reviews

The Dubliners
Etter 18 år - fortsatt fulle hus

De er ikke spesielt dyktige. Sånn rent håndverksmessig stiller de neppe i klasse med The Chieftains eller Boys of the Lough, for å nevne et par av de mest kjente kollegaene vi har hatt besøk av her hjemme. Ikke desto mindre - The Dubliners fyller radene i Chateau Neuf. Det makter ikke noen av de andre. Årsaken er både i øren- og øyenfallende.

The Dubliners renner over av vidd og løssluppenhet. Masser av humor. Den manglende sjølgodheten virker umiddelbart inviterende til publikum som ønsker å delta med aktiv håndklapp og allsang i kjente standardlåter. Kontakten er spontan. Ingen møysommelig jobbing er nødvendig før musikerne får "kjenning". Dette gjentar seg hver gang The Dubliners gjester oss.

Oslo konserten i midten av måneden ble intet unntak. Musikalsk sett var det nok en gang felespilleren og fløytisten John Sheahan og banjoplukkeren Barney McKenna som stod for de fineste tingene, mens Luke Kelly og Ronnie Drew bragte fram pubstemningen med sine sanger. Til sammen har de et fin-fint stemmemateriale som utfyller hverandre på en fortrefelig måte. Drew med rund bass, Kelly med en grovt tilskåren og raspende stemme som tåler det ekstra krafttaket som skal til når tilhørerne skal trekkes med i lettbeint dansevennlighet via det melankolsk vakre til vanvittig sprudlene reels. Det hele ispedd med evergreens som "Dirty Old Town", "The Band played Waltzing Matilda" og "Whiskey in the Jar" som alle var publikumskrav.

"Kan'ke gå trøtt av å spille folkemusikk veit du" svarer Luke Kelly på spørsmål om han ikke begynner å bli lei av å lire irsk folkemusikks standardlåter. "Kontakten med publikum er rettesnora mi, og så lenge det er standardlåtene som får dem til å bruke stemmebåndene og klappe hendene varme, så synger jeg dem med glede. Selvfølgelig prøver vi å legge inn deler av den irske folkemusikkfloraen som ikke er så godt kjent her på kontinentet. Det finnes så utrolig mange fine melodier og sanger i den musikalske arven vår." -For meg høres det ut som om dere ikke er like tradisjons tro i tilnærmingsmåten som for eksempel The Chieftains? -"Om du vil, kan du vel si at vi gjør låtene noe mer kommersielle enn originalversjonene. Vi er ikke purister og føler ikke at vi begår noen form for voldtekt når vi gjør musikken umiddelbart tilgjengelig for et større publikum. Imidlertid trekker vi et klart skille mellom det å vri litt på låtene og det å uthule selve den musikalske ideen i musikken. Moroa med å spille ville bli borte." -Hvorfor tror du dere er mer villige enn en del andre folkemusikkutøvere til å foreta de små sidesprangene? -"Det henger ganske sikkert sammen med at vi er bygutter. Ingen av oss har røtter på landsbygda der de virkelig tradisjonstro musikerne holder til. Landsbygdas utøvere har vokst opp med de originale versjonene. Der har spillemåten gått i arv fra far til sønn i aldri så mange generasjoner. Derfor lever den opprinnelige keltiske musikken best på bygdene. Det vi holder på med er nyere stoff..knapt to-tre hundre år gamle ting." -Hvordan liker irene det dere spiller? -"Det veit jeg ikke." -Veit du ikke?! -"Vi syntes det fikk være grenser for hva skyldfolka våre skulle utsettes for, så vi plager dem ikke lenger med musikken vår. Etter 18 år syntes vi det får være nok," gliser Kelly som spør om det virkelig er sant at det ikke blir skikkelig øl å oppdrive neste gang de kommer til Norge....

Copyright © 1998, Terje Øye