Den feilfrie: Imam Jaffar bin Muhammed al-Sadik

Tatt fra boken: Kitab al-Irshad

Skrevet av al-Sheikh al-Mufid

Dette er en kort biografi om imamen som var al-Qaim etter Abu Jaffar Muhammed bin Ali, fred være med ham. Her vil det refereres til hvem hans mor var, hans fødselsdag, bevis for hans krav på imamat (lederskapet), om hans levedager, perioden under hans imamattid, hans død, hans begravelsesplass, antallet av hans barn og korte utdrag av rapporter om ham.

Al-Sadik Jafar ibn Muhammed ibn Ali ibn al-Husayn, fred være med ham, var fremfor alle sine brødre etterfølgeren (khalifa) til sin far, Muhammed ibn Ali, fred være med ham, hans wasi, som bar ansvaret for imamat (al-qaim bi al-imama) etter ham. Han var fremtredende teolog på sin tid, for sin store fortrinnelighet. Han var veldig kjent, hadde høyest stilling og berømt i både øynene til Sunni (al-Amma) og Sjia (al-Khassa). Folket fortalte på hans vegne religiøs vitenskap. De bar den med seg til de andre land de reiste til og derfor ble hans ry spredd rundt omkring. Lærde fortalte på vegne av ingen av Ahlulbayt like mye som de fortalte på hans vegne. Ingen har funnet så mange hadither (ahl al-Athar wa naqalat al-Akhbar) fortalte fra Ahlulbayt like mye som fra ham. Ingen har heller fortalt på vegne av Ahlulbayt like mange hadither som folk har fortalt på vegne av Abu Abdillah (Imam Jaffar ibn Muhammed), fred være med ham. Spesialistene i hadith (ashab al-Hadith) har samlet sammen navnene til de som fortalte hadither på hans vegne, som var pålitelige tiltross for forskjell i syn og doktriner og de var fire tusen menn. De klare bevisene for hans imamat, fred være med ham, var veldig overbevisende for mennesker og ethvert forsøk på å motsette seg dette var forgjeves.

Han ble født i Medina i år 83 etter hedsjra (702) og han, fred være med ham, døde i måneden av Shawwal i år 148 etter hedsjra (765) ved en alder på 65 år. Han ble begravd i kirkegården til al-Baqi ved siden av sin far, sin bestefar og sin grandonkel, al-Hassan, fred være med ham. Hans mor var Umm Farwa datteren av al-Qasim, sønn av Muhammed sønn av Abu Bakr. Hans imamat, fred være med ham, varte for 34 år. Hans far, Abu Jaffar (Muhamed ibn Ali), fred være med ham, uttrykt klart at han skal ta ansvaret for imamat etter ham og utnevnte ham til denne stillingen.

Muhammed ibn Abi Umayr fortalte at Hisham ibn Salim fortalte at Abu Abdillah, Jaffar ibn Muhammed, sa:

''Da min far var nær døden, sa han: ''Jaffar, jeg pålegger deg å behandle mine tilhengere på en god måte.''

''Måtte jeg være et offer for deg,'' svarte jeg. ''Jeg sverger ved Allah at jeg vil gjøre dem kjent med sin religion så ingen mann blant dem i landet vil spørre noen andre om råd.''

Aban ibn Uthman fortalte at Abu al-Sabbah al-Kinam sa:

''Abu Jaffar Muhammed, fred være med ham, så på sin sønn, Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham, og sa til oss: ''Ser dere han som er der borte? Han er en av de som Allah, Den Mektige, Den Opphøyde sa om: ''Vi ønsker å sende våre velsignelser over de som ble undertrykt i landet og vi vil gjøre dem imamer og arvtakere.'' Koranen: 17:5.

Hisham ibn Salim fortalte at Jabir bin Yazid al-Jufr sa:

''Abu Jaffar Muhammed, fred være med ham, ble spurt om den som vil ta over ansvaret for al-Imama etter ham. Han klappet på Abu Abdillah al-Jaffar, fred være med ham, med sine hender og sa: ''Jeg sverger ved Allah, dette er mannen blant Muhammeds familie, fred være med dem, som vil ta ansvaret (al-qaim bi al-Imama).''

Ali ibn Al-Hakam fortalte at Tahir, en tilhenger av Abu Jaffar Muhammed, fred være med ham, sa:

''Jeg var med Abu Jaffar Muhammed, fred være med ham. Da Jaffar, fred være med ham, kom, sa Abu Jaffar, fred være med ham: ''Her er den beste av hele skapelsen.''

Yunus ibn Abd al-Rahman fortalte at Abd al-Ala, tjeneren til Sams familie, fortalte at Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham, sa:

''Min far, fred være med ham, betrodde meg alt. Da han var nær døden, sa han: ''Bring meg vittner.'' Jeg brakte fire menn fra Quraish, blant dem Nafi, slaven til Abd Allah ibn Umar. Min far sa: ''Skriv dette testamentet som jeg testamenterer som Jakob: ''Mine sønner, Allah har valgt religionen for dere. Så ikke dø annet enn muslimer.'' 2:132. Så ga Muhammed ibn Ali sitt testament til Jaffar ibn Muhammed. Han beordret ham å begrave ham med klærne han pleide å gjøre fredag bønn med, å kle han med hans turban, gjøre hans grav firekantet, å reise den opp fire fingre over jorden og å ta bort hans skitne og elendige klær fra ham i hans grav.

Så sa han til vitnet: ''Nå kan dere gå, måtte Allah benåde dere.''

''Far,'' sa jeg til ham (etter at de har gått) ''hvorfor skulle de være vitne til dette?''

''Min sønn,'' svarte han ''Jeg vil ikke at noen skulle overvinne deg og at det skal bli sagt at det ikke er noe testament om ham. Jeg ønsket å vise til et bevis.''

Beretninger med samme betydning som dette er mange. Beretningen om tavlen (lawh) med hans utvelgelse for imamat har allerede blitt nevnt. Fornuftige bevis som allerede er blitt nevnt tidligere om at imamen bare kan være den mest fremtredende personen i fortrinnelighet (al-fadl) indikerer også hans imamat, fred være med ham, på grunn av det klare beviset på hans utmerkelse i religiøs kunnskap (ilm), i asketisime og i deltagelse fremfor alle hans brødre, familien til hans onkler og resten av folket på sin tid. Beviset på ugyldigheten til imama av de som ikke var feilfrie lik profetene og det klare beviset på mangelen på feilfrihet for de andre som hevdet å være utvalgte imamer i løpet av hans levetid, sammen med deres mangel på å tilegne komplett kunnskap om religionen, tyder klart på hans imama. For det må være en imam som er beskyttet fra feil ved alle tider som vi tidligere har nevnt. Folket fortalte klare tegn fra Allah utført av ham, fred være med ham, som også indikerer hans imama, hans krav på lederskapet og ugyldigheten til påstandene av de som hevdet å ha krav på lederskapet.

Blant annet er beretningen om ham fortalt av naqalat al-Athar om diskusjonen mellom ham og Mansur. Al-Mansur beordret Rabi om å bringe Abu Abdillah Jafar, fred være med ham, til ham. Han brakte ham. Da Mansur så ham, sa han: ''Måtte Allah myrde deg, hvis jeg ikke myrdet deg. Du har forsøkt å skade min autoritet og du har begått forræderi imot meg.''

''Jeg sverger ved Allah, at jeg ikke har gjort det,'' svarte Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham, skarpt. ''Jeg ønsker heller ikke å gjøre det. Hvis du har blitt fortalt det av noen, så må du vite at fortelleren var en løgner. Men hvis jeg har virkelig gjort det, så har Josef blitt behandlet på en dårlig måte og han tilga, Job led av sykdommen og var tålmodig, og Solomo mottok gaver og takket. De var profeter og du er av deres ætt.''

''Kom opp her,'' sa Mansur. ''Han og han - så nevnte han den som fortalte ham dette - har sagt det til meg.''

''Bring ham, lederne til de troende,'' sa han. ''Så jeg kan konfrontere ham med dette.''

Han brakte mannen og sa til ham:

''Har du virkelig hørt Jaffar, fred være med si, si det du har fortalt?''

''Ja,'' svarte han.

''Be han om å sverge på det han sier nå,'' sa Abu Abdillah (Jaffar), fred være med ham.

''Kan du sverge på at det du sier stemmer?'' spurte al-Mansur.

''Ja, jeg kan godt gjøre det,'' sa han.

''Si: ''Måtte jeg stå utenfor Allahs styrke og makt og måtte jeg søke tilflukt til min egen makt og styrke hvis jeg lyver,'' sa Abu Abdillah.

Mannen sa det. Etter et øyeblikk senere var hans bein slått i stykker. ''Dra ham fra hans bein og ta ham ut, måtte Allah forbanne ham,'' beordret Abu Jaffar (al-Mansur).

Al-Rabi fortalte: Da Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham, gikk for å se al-Mansur, beveget han sine lepper. Da han beveget dem, stilnet Al-Mansurs sinne seg gradvis, så da han kom til ham, var han glad og fornøyd. Da Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham, forlot Abu Jaffar al-Mansur, fulgte jeg ham og spurte ham: ''Denne mannen var veldig sint på deg. Da du gikk inn, beveget du leppene dine mens du gikk og hans sinne roet seg ned. Med hvilke ord beveget du dem?''

''Bønnen til min oldefar, al-Husayn ibn Ali, fred være med ham.''

''Måtte jeg være ditt offer,'' sa jeg ''Hva er denne bønnen?''

Han sa:

''Min Forsyning i motgangens tid. Min Hjelp i å motstå katastrofer, beskytt meg med Dine Øyner som aldri sover, omgi meg med din ugjennomtrengelige festning.''

Al-Rabi sa: ''Jeg lærte denne bønnen og jeg følte aldri motgang uten å si den og det hjalp meg.''

Jeg sa til Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham:

''Hvorfor hindret du løgneren fra å sverge ved Allah alene?''

Han svarte:

''Jeg ville ikke at Allah skulle se ham prise Sin Enhet og glorifisere Ham, for da ville Han ha forbarmet seg over ham og nøle med å straffe ham. Derfor lot jeg ham sverge på denne måten du hørte og Allah slå ham rasende.''

Det er fortalt at Dawud ibn Ali ibn Abdallah bin Abbas drepte al-Mualla bin Khunays, en tjener for Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham, og tok hans rikdom. Jaffar, fred være med ham, sa mens han trakk på hans kåpe.

''Du har drept min tjener og tatt hans rikdom, Vet du at en mann kan hvile seg og ta det med ro hvis han mister en av sine barn, men kan ikke sove hvis han vet at han er i en krig? Jeg vil be Allah imot deg.''

''Truer du oss med dine bønner?'' svarte han skarpt som om han latterliggjorde hans ord.

Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham, gikk tilbake til sitt hus og tilbrakte hele natten, både sittende og stående. Ved morgengry, ble han hørt si i sin spesielle bønn:

''Du som besitter makt, styrke, du som besitter fiendeskapens raseri. Du som besitter styrken som alle dine skapninger er foran ydmykte, tilfredsstill meg og gi denne tyrannen en lærepenge og hevn deg på vegne av meg over ham.''

Det var ikke en time før stemmene var reist opp og det ble fortalt at Dawud ibn Ali hadde nettopp død.

Abu Basir fortalte: ''Jeg besøkte Medina og hadde med meg en ung slavinne. Jeg hadde samleie med henne og så gikk jeg for å gjøre et bad. Men jeg møtte noen av mine venner av sjia som var på vei til Jaffar al-Sadik, fred være med ham. Jeg var redd at de ville gå der før meg og jeg ville ikke ha anledningen til å besøke ham, så jeg gikk med dem til hans hus. Da jeg stå foran Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham, så han på meg og sa: ''Abu Basir, vet du ikke at det ikke sømmer seg for de som er urene å være i huset til profetene og barna til profetene?''

Jeg ble flau og sa: ''Sønn av Allahs sendebud, jeg møtte mine venner og jeg var redd at jeg ikke ville få anledningen til å besøke deg med dem. Jeg vil aldri gjøre dette igjen,'' og jeg forlot dem.

Det er uttallige beretninger om ham og angående hans tegn. Det forteller stort sett det samme som vi allerede har nevnt, men det vil bli altfor mye hvis vi nevner dem alle. Derfor nøyer vi oss med å nevne noen få beretninger.

Han, fred være med, pleide å si: ''Vår kunnskap er om det som vil være (ghabir), om det som har vært (mazbur), om det er merket i hjertene (nakt fi al-Qulub) og det som er i ørene (naqr fi al-asma). Vi har den røde kofferten (al-Jafr), den hvite kofferten, boken til Fatima, fred være med henne, og vi har dokumentet som heter Jamia. I det er alt det folk trenger.''

Han ble spurt om å forklare disse ordene og han sa: ''Ghabir er kunnskapen om det som vil være, mazbur er kunnskapen om det som var, hva som er merket i hjertene (nakt fi al-Qulub) er inspirasjonen, og hva som er i ørene er ordene til englene. Vi hører deres tale, men ser ikke deres person. Den røde kofferten er en eske. I den er våpnene til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie. Den vil aldri forlate oss til al-Qaim av vår familie kommer til syne. Den hvite kofferten er en eske. I den er Toraen til Moses, evangeliet til Jesus og salmene til David og andre bøker åpenbart av Allah. Boken til Fatima, fred være med henne, har i den hver hendelse som vil finne sted og navnene til alle herskerne til den siste tiden. Dokumentet kalt al-Jamia er en skrift, sytti yard lang som Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, dikterte med sin egen munn og Imam Ali ibn Abi Talib, fred være med ham, skrev opp med sin egen håndskrift. Jeg sverger ved Allah i den er alt det som mennesker trenger til enden av tiden, inkludert blodpenger for sår, og lov om et helt og halvt piskeslag.’’

Han, fred være med ham, pleide å si: ’’Min beretning er min fars beretning. Min fars beretning er min bestefars beretning. Min bestefars beretning er beretningen til Ali ibn Abi Talib, lederen til de troende. Beretningen til Ali ibn Abi Talib, lederne til troende, er beretningen til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, og beretningen til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, er ordrene til Allah, den allmektige, den opphøyde.’’

Abu Hamza al-Thumal har fortalt:

Jeg hørte Abu Abdillah Jaffar si: ’’Vi har tavlene til Moses, fred være med ham, og vi har kjeppen til Moses, fred være med ham. Vi er arvtakerne til profetene.’’

Muwayiah ibn Wahb fortalte at Said al-Simman sa:

’’Jeg var med Abu Abdillah Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham, da to Zaydier besøkte ham. De spurte ham: ’’Er det blant dere en imam som det er obligatorisk å adlyde?’’

’’Nei,’’ svarte han.

’’Pålitelige menn har fortalt oss på dine vegne at du påstår å være ham,’’ svarte de skarpt. Så nevnte de noen folk og sa: ’’Disse er gudfryktige og utmerkede. De sier ikke noe løgn.’’

Abu Abdillah, fred være med ham, ble sint og sa: ’’Jeg har ikke fortalt dem det.’’

Da de to mennene så sinnet i hans ansikt, gikk de av gårde.

’’Kjenner du disse to mennene?’’ spurte han meg.

’’Ja,’’ svarte jeg. ’’De er fra folket av vårt slag. De er Zaydier og de påstår at Abd Allah bin al-hassan har sverdet til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie.’’

’’De er løgnere, måtte Allah forbanne dem,’’ sa han. ’’Jeg sverger ved Allah, Abd Allah ibn al-Hassan har aldri sett det verken med begge sine øyner eller med et av dem. Jeg sverger ved Allah at heller ikke hans far har sett det, med mindre han så det med Ali ibn al-Husayn, fred være med ham. Hvis de er ærlige (spør dem) hva er tegnet på sverdets hjalte og hva er merket på dets klinge. Jeg har sverdet til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie. Jeg har banneret til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, og hans brystpanser, hans rustning og hans hjelm. Hvis de er ærlige spør dem hva er merket på brystpansret til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie. Det seirende banneret til Allahs sendebud er med meg, likeledes tavlene og kjeppen til Moses. Jeg har ringen til Salomo sønn av David, og berettet som Moses brukte for å gi offer og jeg har kunnskapen om de største navnene til Allah som da Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, pleide å bruke da muslimene kjempet imot polyteistene så ingen pil fra polyteistene nå muslimene. Jeg har det englene brakte med seg. Vi har våpnene på samme måte som Banu Israel hadde paktkisten. Profetien var brakt til ethvert hus hvor paktkisten var tilstedeværende. Imamat (lederskapet av den muslimske nasjonen gitt av Allah) vil bli gitt til enhver person av oss som vil motta våpnene. Min far kledde på seg rustningen til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, og den passet ham. Jeg tok den på meg og det passet også meg. Den som vil reise opp med sannheten blant oss, Al-Qaim min ale Mohammed, vil ta på seg den så den vil passe ham når han tar den på seg med Allahs vilje.’’

Abd Al-Ala bin Ayan fortalte:

’’Jeg hørte Abu Abdillah (Jaffar), fred være med ham, si: ’’Jeg har våpnene til Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, men jeg vil aldri kjempe med dem.’’ Så sa han: ’’Disse våpnene er beskyttet, for hvis de ble betrodd til de ondskapsfulle av Allahs skapninger, vil de bli de beste av dem.’’ Så sa han: ’’Den tilhører mannen, som hestenes tømmer vil bli vridd for (som om menn rir til støtte for ham). Når Allah vil, vil han bringes til offentligheten. Da vil folk si: ’’Hvem er det som har kommet til syne?’’ Allah vil gi ham støtte til å ha makt over sine undersåtter.’’

Umar ibn Aban fortalte:

Jeg spurte Abu Abdillah (Jaffar), fred være med ham, om det folk sier om at Umm Salama, måtte Allah benåde henne, hadde blitt gitt en forseglet skriftrulle. Han sa: ’’Da Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, døde, arvet Ali hans kunnskap, hans våpen og alt det som han etterlot. Så ble det gitt bort til Imam Hassan, fred være med, i arv og så til Imam Husayn, fred være med ham.’’

’’Ble det så gitt bort til Ali ibn Al-Husayn, fred være med ham, i arv etterpå, så til hans sønn og nå til deg?’’ spurte jeg.

’’Ja,’’ svarte han.

Hadithene med denne betydning er uttallige. Men det vi har refert til allerede vil være nok for å vise det vi vil komme fram til inshAllah.

Et utdrag av beretninger om Abu Abdillah Jaffar ibn Muhammed al-Sadiq, fred være med dem, og hans ord.

Jeg fant dette skrevet med håndskriften til Abu al-Faraj Ali ibn al-Husayn ibn Muhammed al-Isfahani, i teksten til hans bok kjent som Maqatil al-Talibiyin (martyrdommene til familien av Abu Talib):

Umar ibn Abdillah al-Atki fortalte meg:

’’Umar ibn Shabba fortalte oss at al-Fadl ibn Abd al-Rahman al-Hashim og Ibn Daja fortalte oss:

’’Abu Zayd (Umar ibn Shabba) fortalte meg også: Abd al-Rahman bin Amr ibn Ibn Amr ibn Jabala fortalte meg: al-Hasan ibn Ayyub, tjeneren (mawla) til Banu Numayr fortalte meg at Abd Ala ibn Ayan fortalte:

Ibrahim bin Muhammed ibn Abl al-Kiram al-Jafari fortalte meg at hans far fortalte:

Muhammed ibn Yahya fortalte meg at Abd Allah ibn Yahya fortalte:

Isa ibn Abd Allah ibn Muhammed ibn Umar ibn Ali fortalte meg at hans far fortalte:

Beretningene til noen av dem er blitt introdusert i beretningene til resten som følgende:

En gruppe av Banu Hashim møtte ved al-Abwa. Blant dem var Ibrahim ibn Muhammed ibn Ali ibn Abd Allah ibn Abbas og Abu Jaffar al-Mansur, Salih ibn Ali, AbdAllah ibn al-Hassan, med hans to sønner Muhammed og Ibrahim, og Muhammed ibn Abd Allah ibn Amr ibn Uthman.

Salih ibn Ali fortalte dem: ’’Vi vet at dere er en gruppe som mennesker vender øynene til og som Allah har brakt sammen i dette stedet. Derfor sverg troskap til en blant dere, som skal gi det til ham helhjertet. Bind dere selv så Allah kan gi dere seier, for Han er den beste til å bringe seier.’’

Abd Allah ibn Al-Hassan priset og glorifiserte Allah. Så sa han: ’’Dere vet at sønnen min er Mehdi. Derfor kom, la oss sverge troskaps ed for ham.’’

’’Prøver du å lure deg selv?’’ sa Abu Jaffar. ’’Jeg sverger ved Allah det er ingen andre som folk vil være raskere med å svare på kallet til enn de vil hvis de hører på kallet til denne mannen (det vil si Muhammed ibn Abd Allah).’’

’’Det stemmer,’’ sa de. ’’Det er han vi anerkjenner.’’ Så sverget de troskap for Muhammed og tok ham i hånda.’’

Isa fortalte:

Abd Allah ibn al-Hassans sendebud kom til min far og sa:

’’Kom til oss. Vi er samlet for en viktig sak.’’ Han opplyste Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham, om det.

Andre fortalte denne beretningen uten å nevne Isa:

Abd Allah ibn al-Hassan sa til de tilstedeværende: ’’Dere vil ikke ha Jaffar her, for vi frykter at han vil forårsake sterk uenighet blant dere.’’

Isa ibn Abd Allah ibn Muhammed fortalte:

Min far sendte meg for å se hva de hadde samlet seg for. Så jeg gikk til dem. Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham, sendte Muhammed ibn Abdallah al-Arqat ibn Ali ibn al-Husayn. Vi gikk til dem. Muhammed ibn Abd allah ibn al-Hassan ba på et brettet teppe fra salen.’’

’’Min far har sendt meg til dere,’’ fortalte jeg dem. ’’For å spørre om hvorfor dere har samlet dere.’’

’’Vi er samlet her,’’ sa Abd Allah ibn al-Hassan: ’’For å sverge troskap for Mehdi, Muhammed ibn Abdullah.’’

De (andre hadith-formidlere) fortalte:

’’Jaffar ibn Muhammed, fred være med, ankom og Abd Allah ibn Al-Hassan forberedt et rom for ham ved siden av ham. Han gjentok det han hadde sagt før. Jaffar sa til ham: ’’Ikke gjør det. Tiden for Mehdi har ennå ikke kommet. Hvis du anser sønnen din for å være Mehdi, så må du vite at han ikke er det, heller ikke har tiden for Mehdi kommet ennå. Fordi du er en av de mest høytstående eldre vil vi ikke svikte deg for å ha latt folk sverge troskap for din sønn, selv om du egentlig hadde til hensikt å få ham til å reise opp sverdet i sinnet for Allahs sak, for å oppfordre til det gode og bekjempe ondskap.’’

Abdullah ble sint og sa: ’’Tvert imot. Jeg sverger ved Allah at Allah ikke har tildelt deg kunnskapen om Hans usette verden. Det er heller ikke misunnelse fra min sønns side som har ansporet deg til denne holdningen.’’

’’Jeg sverger ved Allah, det har ikke ansporet meg,’’ svarte Jaffar, ’’men denne mannen, hans brødre og hans sønner.’’ Så klappet han med sin hånd på baksiden til Abu al-Abbas og klappet med sin hånd på skuldrene til Abdullah ibn al-Hassan.

’’Jeg sverger ved Allah, det (kalifatet) er ikke for dere, heller ikke for deres sønner.’’ Jaffar fortalte dem: ’’men for dem (det vil si Abbasittene). Deres to sønner vil bli drept.’’ Så gikk han opp og lente seg på armen til Abd al-Aziz ibn Imran al-Zuhri. Han fortsettet: ’’Ser dere den som har på seg den grønne kåpen?’’ – Han mener Abu Jaffar al-Mansur.

’’Ja,’’ svarte han.

’’Jeg sverger ved Allah,’’ sa han: ’’Vi har blitt fortalt at han (Abu Jaffar) vil drepe ham (Muhammed ibn Abd Allah).’’

’’Vil han drepe Muhammed?’’ spurte Abd al-Aziz ham.

’’Ja,’’ svarte han.

Abd al-Aziz fortalte:

Jeg sa til meg selv: ’’Jeg sverger ved Kabas Herre, at han misunner ham.’’ Men jeg sverger ved Allah at jeg ikke forlot denne verden før jeg så ham (Abu Jaffar) drepe dem begge to.’’

Da Jaffar sa dette, reiste folk seg opp og skilte lag. Abd al-Samad og Abu Jaffar fulgte ham og spurte ham: ’’Abu Abdillah, mener du virkelig det?’’

’’Ja,’’ svarte han, ’’Jeg sverger ved Allah at jeg sa det og jeg vet det.’’

Abu al-Faraj fortalte at Ali ibn al-Abbas al-Maqani fortalte meg: Bakkar ibn Ahmad fortalte oss: al-Hassan ibn al-Husayn fortalte at Anbasa ibn Bijad al-Abid fortalte oss:

’’Hver gang Jaffar ibn Muhammed, fred være med dem, så Muhammed ibn Abd Allah ibn al-Hassan, ble hans øyner fylt med tårer og han sa: ’’jeg vil ofre mitt liv for ham. Folk sier at han er Mehdi, mens han vil bli drept. Han er ikke i boken til Ali, fred være med ham, nevnt som en av kalifene til denne nasjonen.’’

Den andre beretningen er kjent beretning som den forrige. Det er ingen uenighet om begge. De ga klart bevis for lederskapet av Abu Abdillah al-Sadik, fred være med ham. Mirakler ble gjort av ham for at han skal gjøre ting kjente som var ukjente og vise eksistensen til ting før de fant sted, som profetene, fred være med dem, pleide å gjøre slike ting kjent. Det var et av tegnene og indikasjonene på deres profetskap og deres ærlighet i deres tale om deres Herre, den Allmektige og den Opphøyde.

Abu al-Qaim Jaffar ibn Muhammed ibn Qulawayh fortalte meg at Muhammed ibn Yakub al-Kulayni fortalte at Ali ibn Ibrahim ibn Hashim fortalte at hans far fortalte at en gruppe av hans menn (lærere) fortalte at Yunus ibn Yaqub sa:

’’Jeg var med Abu Abdillah (Jaffar), fred være med ham, da en syrer kom til ham. Han sa: ’’Jeg er en lærd i teologi, rettsvitenskap og lovene om arv. Jeg har kommet for å diskutere med dine tilhengere.’’

’’Er din teologi fra Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, eller fra deg selv?’’ spurte Abu Abdillah Jaffar, fred være med ham.

’’Delvis fra Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, og delvis fra meg selv,’’ svarte syreren.

’’Er du en følgesvenn av Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie?’’ spurte Abu Abdillah Jaffar.

’’Nei,’’ svarte han.

’’Har du mottatt åpenbaring (wahy) fra Allah?’’

’’Nei,’’ svarte han.

’’Er lydigheten for deg på lik linje med lydighet for Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie?’’

’’Nei,’’ var svaret.

Abu Abdillah, fred være med ham, henvendte seg til meg og sa: ’’Yunus ibn yakub, denne mannen har motsagt seg selv før han har begynt å diskutere.’’ Så sa han: ’’Yunus, hvis du er god i teologi, så skal du snakke med ham.’’

Yunus fortalte:

Uheldigvis sa jeg til ham: ’’Måtte jeg være ditt offer. Jeg har hørt deg forby noen å ta del i en diskusjon om teologi og si: ’’Ve over teologer som sier følg det og ikke følg det, dette er inkludert og dette er ikke inkludert, dette er det vi aksepterer som fornuftig og dette er det vi ikke aksepterer som fornuftig.’’

’’Jeg sa bare,’’ sa Abu Abdillah, fred være med ham, ’’Ve over dem, hvis de forlater det jeg har sagt og adopterer deres eget syn.’’ Så sa han til meg: ’’Gå ut, stå ved døren og se etter teologer og bringe dem hit.’’

Jeg gikk ut og fant Humran ibn Ayan som var god i teologi og Muhammed ibn al-Numan al-Ahwal, som var en teolog, og Hisham ibn Salim og Qays ibn al-Masir, begge var teologer. Jeg brakte dem alle til ham. Han satt oss i en forsmaling – vi var i teltet til Abu Abdillah ved toppen av et fjell på kanten av helligdommen (Harm Mekka) og dette var få dager før pilegrimen. Abu Abdillah, fred være med ham, tok sitt hode utafor teltet. Etter et øyeblikk kom en fin kamel langs veien. Han ropte: ’’Hisham, jeg sverger ved Kabas Herre!’’

Vi tenkte at det var Hisham, en av sønnene til Akil, som elsket ham i en stor grad. Men det var Hisham ibn al-Hakam som kom. Han hadde fremdeles få tegn på skjeggvekst på sitt ansikt. Alle vi var eldre enn ham. Abu Abdillah, fred være med ham, forberedt en plass for ham og sa: ’’Her er den som hjelper oss med sitt hjertet, sin tunge og sin hånd.’’

Så sa han til Humran: ’’Diskuterer med mannen – syreren.’’ Humran diskuterte med ham og vant debatten. Så sa Abu Abdillah: ’’Min Taq, diskuter med ham.’’ Muhammed ibn Al-Numran diskuterte med ham og vant tilslutt debatten. Så sa han: ’’Hisham ibn Salim, diskuter med ham.’’ De diskuterte med hverandre. Så ba han Qays ibn Masir om å diskutere med ham og han gjorde det. Abu Abdillah, fred være med ham, begynte å smile på grunn av deres diskusjon, fordi syreren holdt på å rømme unna foran ham. Han sa til syreren:

’’Diskuter med denne unggutten – Han mener Hisham ibn al-Hakam.’’

’’Greit,’’ svarte syreren og sa: ’’Skal denne gutten spørre meg om lederskapet til denne mannen – han mener Abu Abdillah, fred være med ham.’’

Hisham ble veldig sint at han skalv, men så sa han: ’’Kompis, ser din Herre etter sine skapninger eller ser de etter seg selv?’’

’’Min Herre ser etter sine skapninger.’’

’’Hva har han gjort for å se etter deres religion for dem?’’

’’Han ga dem plikter og beviser og argumenter hujja for ting som Han har krevd fra dem. Han fjerner enhver tvil som de kan ha om det.’’

’’Hvilken autoritet har han skapt for dem?’’ spurte Hisham ham.

’’Det er Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie,’’ svarte syreren.

’’Hvem skal være autoriteten etter Allahs sendebud?’’ spurte Hisham.

’’Boken og sunnah,’’ svarte syreren.

’’Hjelper boken og sunnah oss i dag til å løse våre splittelser og være enige?’’ spurte Hisham.

’’Ja,’’ svarte syreren.

’’Hvorfor er vi da i forskjell,’’ spurte Hisham skarpt og la til: ’’så du har kommet hit fra Syria for å diskutere med oss? Du påstår at personlig dom (ray) er metoden som vi kan benytte i vår religion, mens du innrømmer at personlig dom ikke bringer folk som er uenige sammen i en sekt.’’

Syreren var stille for han tenkte om. Abu Abdillah, fred være med ham, spurte ham: ’’Hvorfor diskuterer du ikke?’’

’’Hvis jeg sier: Vi er ikke uenige,’’ så svarer han at han holder på sitt. Hvis jeg sier: Boken og sunnah fjerner vår uenighet, vil jeg ta feil, fordi det finnes to forskjellige tolkninger. Men jeg kan bruke også samme argument imot ham.

’’Spør ham da,’’ sa Abu Abdillah til ham.

’’Du vil finne ham dyktig.’’

Så syreren spurte Hisham: ’’Hvem ser etter skapningene, Herren eller de selv?’’

’’Herren ser etter dem,’’ svarte Hisham.

’’Har Han skapt en autoritet for dem som kan bringe i enighet deres doktrine, fjerne deres uenigheter og forklare dem det sanne og det falske?’’ spurte syreren.

’’Ja,’’ svarte Hisham.

’’Hvem er det?’’ spurte syreren.

’’Ved begynnelsen av åpenbaringen av Shariah, var det Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, men etter profeten, måtte Allahs velsignelse være over han og hans familie, var det en annen en.’’

’’Hvem er de andre enn Profeten, som tar hans plass (al-Qaim maqamahu) i å være Hans Hujja (autoritet utvalgt fra Allah)?’’ spurte syreren.

’’Nå eller før?’’ spurte Hisham.

’’Ved denne tiden,’’ svarte syreren.

’’Denne mannen som sitter her,’’ sa Hisham – han mente Abu Abdillah. ’’Han er den som du reiste til. Han er den som forteller oss om paradiset og han er arvtakeren til sin far og bestefar.’’

’’Hvordan vil jeg ha sikker kunnskap om dette?’’ spurte syreren.

’’Spør ham om enhver ting som forekommer for deg,’’ fortalte Hisham ham.

’’Jeg har ikke lenger noen unnskyldninger, men jeg har bare et spørsmål,’’ sa syreren.

’’Jeg vil befri meg selv med dine spørsmål.’’ Abu Abdillah, fred være med ham, fortalte ham: ’’Jeg vil fortelle deg om din reise. Du forlot det stedet denne dagen. Din vei var det og det. Du passert det og det og den og den passerte forbi deg.’’

Hver gang han fortalte ham noe om ham, sa syreren: ’’Det stemmer, jeg sverger ved Allah.’’ Så syreren sa til ham: ’’Fra dette øyeblikket av underkaster jeg meg selv Allah.’’

’’Fra dette øyeblikket av har du tro på Allah,’’ sa Abu Abdillah, fred være med ham. ’’Islam (underkastelse for Allah) er før iman (tro på Allah). På grunnlag av den førstenevnte (Islam) deler de ut arv og arrangerer ekteskap. På grunnlag av tro (iman) er mennesker belønnet.’’

’’Det stemmer,’’ sa syreren ’’fra dette øyeblikket vitner jeg at det er ingen guder unntatt Allah, at Muhammed er Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og hans familie, og at du er den tilstedeværende wazi (etterfølgeren til Profeten Muhammed som har krav på lederskapet av den muslimske nasjonen etter profeten Muhammed enten igjennom en åpenbaring fra Allah eller igjennom en uttalelse fra Profeten) blant de utvalgte.’’

Abu Abdillah henvendte seg til Humran og sa: ’’Humran, la din teologi bli grunnlagt på tradisjonell kunnskap (athar) og du vil ha rett.’’ Så henvendte han seg til Hisham ibn Salim og sa: ’’Du bruker tradisjonell kunnskap, men du kjenner ikke til den.’’ Så henvendte han seg til al-Ahwal og sa: ’’Du er en mann som bruker qiyas og er unnvikende, en mann som gjendriver falskhet med falskhet, selv om ditt falske argument er sterkere.’’ Så henvendte han seg til Qays ibn Masir og sa: ’’Når du diskuterer, jo nærmere du er sannheten og profetens beretninger (khabar), jo mer fjern fra dem er du. For du blander det som er sant med det som er falskt….’’

Yunus ibn Yakub fortalte: ’’jeg sverger ved Allah, jeg tenkte at han vil si noe av det samme til Hisham.

Så sa han: ’’Hisham, du faller nesten ikke, for du er lik en fugl. Når du er på vei ned til jorda, så flyr du. Derfor skal en person som deg diskutere med folket. Beskytte deg selv mot frafall og du vil motta forbønn (shafa).’’

Denne beretningen, sammen med det som det innholder av fornuftige beviser for imamat til Imam Jaffar al-Sadik, som inkluderer innholdet av to tidligere beretninger som beviser den mirakelske evnen til Abu Abdillah, fred være med ham, passer fullt ut med de betydningsfulle bevisene fremstilt tidligere.

Abu Al-Qasim Jaffar ibn Muhammed al-Qummi fortalte meg at Muhammed ibn Yakub al-Kulayni fortalte at Ali ibn Ibrahim ibn Hashim fortalte at hans far fortalte at Abbas Amr al-Faqimi fortalte:

’’Ibn Abi al-Awja, Ibn Talut, Ibn al-Ama og ibn al-Muqaffa med en gruppe av Zindiqer var samlet i den hellige moskeen i løpet av sesongen til Hajj. Abu Abdillah Jaffar ibn Muhammed, fred være med ham, ga avgjørelser til folket tilknyttet religionen og dens lover, forklarte Koranen for dem og svarte på deres spørsmål med argumenter og beviser. Gruppen sa til Ibn Abu al-Awja: ’’Kan du få denne mannen som sitter der til å gjøre en feil og spørre ham om det som vil vanære ham foran disse menneskene som er samlet rundt ham? For som du ser har han fortryllet folket. Han er antatt å være den største lærd i sin tid.’’

’’Ja,’’ svarte ibn Abi al-Awja. Han gikk fremover og folket gikk til side. Han sa: ’’Abu Abdillah, forsamlinger for diskusjoner er ting man må være forsiktig med. Enhver som har et host, må hoste det ut. Derfor tillatt meg å stille deg et spørsmål?’’

’’Spør om det du vil,’’ sa Abu Abdillah, fred være med ham.

Ibn Abi al-Awja spurte ham: ’’Hvor lenge vil du gå på det treskende golvet og gå rundt denne steinen? Hvor lenge vil du tilbe dette huset lagd av murstein og søl og gå rundt det som en kamel når den er vettskremt? Den som tenker om dette, innser at dette er handlingen til uintelligent og uvitende mann, så forklar det for du er talsmannen for denne saken og din far grunnla den og støttet den.’’

’’De som Allah leder vill og hvis hjerter Han forblinder finner sannheten usunt og vil aldri smake dets søthet,’’ svarte Al-Sadik, fred være med ham, skarpt. ’’Djevelen er vennen og herren til en slik mann. Han vil lede ham til vanningsstedene til ødeleggelse og la ham aldri komme vekk fra dem. Dette er et hus hvor Allahs skapninger tilber Ham for å la sin lydighet bli kjent. Derfor har Allah bedt dem om å forstørre det og besøke det og Han har gjort det stedet for Hans profeter og et bønnsted. Det er en del av paradiset og en vei til Hans tilgivelse. Det er et møtested for majestet og ære. Allah skapte det mer enn tusener av år før jorden. Den som er mest verdt til å bli adlydt i det Han beordrer og å holde seg unna Hans forbud er Allah, skaperen til sjelene og kroppene.’’

’’Du har snakket hele tiden og referert til noe som ikke er tilstede, Abu Abdillah,’’ svarte ibn Abi al-Awja med en skarp tone.

’’Skam deg,’’ svarte al-Sadik, fred være med ham, med en skarp tone. ’’Hvordan kan en som er tilstede med sine skapninger og nærmere til dem enn deres halsvene, som hører deres ord og vet deres hemmeligheter, være en som ikke er tilstede?’’

’’Er Han i alle steder, ikke sant?’’ spurte ibn Abi al-Awja. ’’Hvis han er i himmelen, hvordan kan han da være på jorden? Og hvis han er på jorden, hvordan kan han da være i himmelen?’’

’’Du beskriver noe som er skapt,’’ svarte Abu Abdillah, fred være med ham ’’som hvis det beveger fra et sted, og er på et annet, er vekk fra det tidligere stedet, og derfor vet det ikke i det stedet det er i hva som har skjedd med stedet som det var i. Når det gjelder Allah, Den Allmektige, Den Glorifiserte, Dommeren og Herskeren, er det ingen sted uten Ham og han blir ikke bundet av et sted. Han er nærmere til et sted enn Han er til et annet. På denne måten bærer merkene av Han (som han gir) vitnesbyrd om Ham og Hans handlinger gir bevis for Ham. Han som har sendt med presise og klare tegn Muhammed, måtte Allah velsigne ham og hans familie, har gitt oss denne formen av tilbedelsen. Hvis du har tvil om noe av hans befalinger, spør om det og jeg vil forklare det for deg.’’

Ibn Abi al-Awja dummet seg ut og visste ikke hva han skulle si. Han forlot ham og sa til hans følgesvenner: ’’Jeg ba dere om å finne litt vin for meg og dere kastet meg på et brennende kull.’’

’’Hold munn,’’ sa de til ham. ’’Du har brakt skam over oss igjennom din forvirring. Vi så ingen i dag mer ydmykt enn deg i diskusjonen.’’

’’Sier du dette til meg?’’ sa han. ’’Han er bare sønnen til en mann som barberte hodene til de som du ser.’’ Så pekte han med sin hånd på folket som var samlet for å gjennomføre pilegrim ritualene.

Det er fortalt:

En dag hadde Abu Shaikr al-Daysam en diskusjon med Abu Abdillah, fred være med ham, da en gruppe var samlet hos ham og sa: ’’Du er en av de skinnende stjernene, dine fedre var vidunderlige fulle måner og dine mødre var hederlige sømmelige kvinner. Din ætt er den mest praktfulle. Når lærd menn er nevnt, så blir du regnet som den første. Så fortell meg, din gavmilde sjø, hva er beviset på skapelsen av verden?’’

’’Det letteste beviset for det er hva jeg vil vise deg nå,’’ svarte Abu Abdillah, fred være med ham. Så ba han om et egg og satt det i hans håndflate. ’’Dette er en tett beskyttende beholder. Innenfor den er det tynt lag som er omgitt av det som vi kan sammenligne med flyttende sølv og smeltet gull. Tviler du på det?’’

’’Det er ingen tvil om det,’’ svarte Abu Shakir.

’’Så splitter åpner det seg og viser en form lik for eksempel en påfulg,’’ fortsettet Abu Abdillah, fred være med ham. ’’Har noe gått inn i den annet enn det du vet er der allerede?’’

’’Nei,’’ svarte han.

’’Dette er beviset på skapelsen av verden.’’

’’Du har forklart, Abu Abdillah,’’ sa han ’’og du har gjort det klart. Du har snakket og gjort det bedre. Du har beskrevet det og snakket kortfattet. Du vet at vi ikke vil akseptere noe som vi ikke kan innse med våre øyner, eller høre med våre ører, eller smake med vår munn, eller lukte med vår nese, eller røre med vår hud.’’

’’Du har nevnt de fem sansene,’’ sa Abu Abdillah, fred være med ham, og fortalte ham at sansene ikke vil  lede noen til forståelse av ting som ikke er tilstede uten bruk av fornuft.

Det påfølgende er et eksempel på noe av det som er blitt sagt på hans vegne, angående nødvendigheten for å kjenne Allah, den Opphøyde og Hans religion. Han sa: ’’Jeg har funnet kunnskapen til alle folk omfattet i fire ting:

1.    Du skal vite din Herre.

2.    Du skal vite hva Han har gjort for deg.

3.    Du skal vite hva Han ønsker fra deg.

4.    Du skal vite hva som vil gjøre at du forlater din religion.

Disse fire tingene inkluderer alle behovene til ting for at de skal kjennes, fordi den første tingen et menneske må kjenne er sin Herre, måtte Hans majestet bli opphøyd. Når han vet at han har en Herre, er det nødvendig at han vet hva Han har gjort for ham. Når han vet at hva han har gjort ham, vet han om Hans velsignelser. Når han vet om hans velsignelser, er det nødvendig at han skal takke Ham. Når han ønsker å takke ham, må han vite hva han ønsker så han adlyder Ham. Siden å adlyde Ham er nødvendig, vil det være nødvendig for ham å vite hva som vil gjøre at han forlater sin religion så han må la være å gjøre det og på denne måten holde sin rene lydighet for sin Herre og hans takknemlighet for Hans velsignelser.

Dette er et eksempel som er blitt fortalt på hans vegne, fred være med ham, angående Allahs enhet og benektelsen av antropomorfisme.

Han sa til Hisham ibn al-Hakam: ’’Allah, den Opphøyde, skal ikke bli sammenlignet med noe og heller ikke skal noe bli sammenlignet med Ham. Alt det som kan innbilles er noe annet enn Allah.’’

Det følgende er det som er fortalt på vegne av ham, fred være med ham, om rettferdighet: Han sa til Zurara ibn Ayan: ’’Zurara, skal jeg fortelle deg kortfattet om qada dom og qadr skjebne?’’

’’Ja, måtte jeg være ditt offer,’’ svarte Zurara.

’’Når det blir dommensdag og Allah samler sine skapninger sammen, vil Han spørre dem om hva han har pålagt dem, men Han vil ikke spørre dem om det Han har forutbestemt for dem.’’

Dette er et eksempel fortalt på vegne av ham angående visdom og formaning.

Han sa: ’’Ikke alle som ønsker å gjøre noe, greier å gjøre det. Ikke alle som er i stand til å gjøre noe, vil lykkes med det. Ikke alle som vil lykkes med noe, vil gjøre det i riktig sted. Når intensjonen, evnen, lykken og riktigheten kommer sammen, vil gleden være perfekt.’’

Dette er et eksempel fortalt på vegne av ham, fred være med ham, angående betraktningen av Allahs religion og ervervelse av kunnskap om Allahs venner (awliya).

Han sa: ’’Ta i betraktning godt ting som dere ikke kan ignorere, vær ærlige imot dere selv og bekjemp deres lyster så dere kan finne ut de tingene som det ikke er unnskyldning for å ikke vite. De er de grunnleggende elementene til Allahs religion. Hvis et menneske overser dem, vil han ikke dra nytte, uansett hvor mye enn han prøver å streve etter den ytre formen for tilbedelse. På den andre siden, vil ingen skade nå en mann som vet dem og holder ved dem med måtehold i sin oppførsel. Det er ingen utvei for noen, unntatt igjennom Allahs, Den Mektige, Den Opphøyde, hjelp.’’

Følgende er et eksempel på det som er blitt fortalt på vegne av ham, fred være med ham, angående anger:

Han sa: ’’Å nøle med anger er å være upåpasselig, å forlenge tiden av å gjøre religiøse plikter er å skape forvirring i en persons fornuft, å forsøke å rettferdiggjøre seg selv foran Allah er å bringe over seg sin egen ødeleggelse, å holde fast ved en synd lar en person føle seg sikker fra Allahs trekk. Ingen kan føle seg sikker mot Allahs trekk, unntatt et folk av tapere.’’ Koranen: 7:99.

Beretningene som er blitt fortalt på hans vegne, fred være med ham, angående kunnskap, visdom, asketikisme, formaning og alle andre læregrener er mer enn å bli nevnt i en tale eller bli inkludert i en bok. Det som vi har lagt ut er nok for det vi ønsker å fremstille. Allah er den som bringer lykke for det som er riktig.

Poeten al-Sayyid Ismail ibn Muhammed al-Himyari, måtte Allah benåde, trakk seg tilbake fra doktrinen til Kaysaniyya som han bekjente seg til, da han ble informert om Abu Abdillahs, fred være med ham, benektelse av denne doktrinen og av hans bønner og han vendte tilbake til Imamat troen. Han sa om ham, fred være med ham:

’’Du rir en høy, sterk kamel til Medina, som på den krysser du landsgrensen.

Hvis Allah leder deg, vil du se på Jaffar. Så tal til Allahs venn, wali, sønn av mannen som var velutdannet i læren om Allah.

Allahs venn og sønn av Allahs venn, jeg angrer foran den Nåderike og vender meg om til deg fra vranglæren som jeg pleide å holde meg til, mens jeg alltid kjempet imot det som var klart uttrykt (sannheten).

Mine ord angående sønnen til Khawla var ikke ment å være opprørsk imot ætten til de berømte.

Nei, de var talt på vegne av wasien til Muhammed – og han er ingen løgner da han sa at mesteren av denne saken (wali al-Amr) vil skjule seg uten å bli sett i årevis lik en redd mann.

Eiendommene til denne savnede mannen vil bli delt, som om hans skjul var i den høye himmelen.

Si: ’’nei’’ og sannheten er hva du sier, og hva du sier er det endelige uten fanatisme.

Jeg tar min Herre som et vitne at dine ord er et bevis hujja for alle skapninger, enten de var lydige eller syndige,

At mesteren til denne saken wali al-Amr og den som vil reise opp med sannheten al-Qaim som min sjel ser etter og som oppmuntrer den til glede,

at han vil ha et skjul (Ghayba). Måtte Allah velsigne ham da han vil være skjult.

Han vil være skjult i en tid så vil hans makt komme til å dominere og han vil fylle alle land fra Øst til Vest med rettferdighet.’’

I dette diktet er det klart bevis for forkastelsen av al-Sayyid, måtte Allah benåde ham, troen på Kaysaniyya, og for hans tilknytning til doktrinen av Imamate al-Sadik, fred være med ham. Det er også bevis for eksistensen av et klart kall på sjias side i løpet av tiden til Abu Abdillah til å akseptere hans imamat og å tro på doktrinen om skjulet til lederen for en tid (sahib al-Zaman), måtte Allahs velsignelse være over han. Dette diktet er en klar indikasjon på al-Sayyids tro og det er et klart utsagn (om tilknytningen) til tolver sekten (Imamiyya Ithna Ashariyya).