Lal Shahbas Qalandar: den store helgen

Lal Shahbaz Qalandar, en beskytter helgen av Sindhier, ble født tidlig i det 12. århundre i 1177 i Marwand, nå Afghanistan, for en nobel Makhdum, Sayed Ahmad Kabir, som var en nær venn av Tabriz kongen.

Lal Shahbaz Qalandars virkelige navn var Syed Muhammed Usman og hans mor var en høytstående prinsesse. Han viste fra sin barndom tegn på en dyp åndelig natur. Det er fortalt at selve da han var veldig ung hadde han utviklet mystiske krefter. Han visste Koranen uten at ved syv alderen, og ved tolv alderen ble han velsignet med å være Qalandar. Qalandar er en asketisk muslimsk munk som har på seg alltid fattige klær, som fattige og nødige og har ikke permanent bosted.

Kallet på Ånden kom til denne mannen som var bestemt for å være det mystiske lyset, lyset av Sufisme (ikke denne Sufisme vi kjenner til) til India og spesielt Sind. Han hadde tre andre venner: Baba Farid Shakar Gnaj fra Pakpattan (1174-1266), Jalaluddin Bukhari fra Uch Bahawalpur (1196-1294) og Bahauddin Zakria fra Multan (1170-1267). De er kjente for sufier for å være fire store venner, de store foregangsmennene til den 13. århundre sufi bevegelsen. Lal Shahbaz Qalandar og hans venner hadde ideen om å gå over til India. Baghdads konge, som elsket og hedret Lal Shahbaz Qalandar, bønnfalte ham om å ikke forlate Baghdad, men han kunne ikke være igjen og ledet med sine tre venner den hellige misjonen som skulle spre Islam i India.

Mange er historiene om deres livsfarlige reiser. Beretningene om deres reiser forteller om mirakler. Det er fortalt at da fellesskapet ankom Persia Gulfen og etter at de hadde kommet til en øy, kunne de ikke finne en eneste sjel. De måtte krysse et eller annet sted for å sikre seg en båt. Lal Shahbas Qalandar sa til sine venner: ''Vær avhengige av Allah og gå i strømmen, men pass på, dere må ikke ha noen forbindelse med ting fra denne verden, ellers så kan ikke vannet sikre dere å passere forbi i sikkerhet og trygghet. Her er min bolle, legg deres hender over den og den skal tjene oss som en båt.'' De fire gikk i strømmen. I midten av elven begynte bollen å synke og vennene med det. Usman sa til dem: ''En av dere har noen byrder fra denne verden på seg selv.'' Faktumet er at Bhawaldin, en av de tre vennene, hadde brakt med seg ei gullbrikke, regnet med at den kunne bli brukbar i en regnfull dag. Marwandi beordret ham om å kaste den i eleven, og så snart brikken gikk av gårde, kom bollen opp igjen og vennene nådde den andre siden i sikkerhet.

Det sies at Lal Shahbas Qalandar er blitt utfordret på en måte av en kjent asketisk til å bade i et badekar fylt med brent olje (ildfull olje). Han besto testen med suksess. Derfor fikk han tittelen Lal (en rubin), for asketen sa til ham: ''Derfor er du Lal av Lal (du er en rubin av rubiner).'' Dette betyr at Lal Shahbaz Qalandar var virkelig edelstein for å ha greid å bestå ild-testen. Han pådro seg ingen skade, bare hans kappe ble helt rød.

Det antas at Lal Shahbaz Qalandar var så kjent på grunn av den røde kappen han hadde på seg i hele sitt liv, og en historie er fortalt om hvordan Lal Shahbaz Qalandar reddet sin venn Sheikh Farrid Shakar Ganj ved et mirakel fra beskyldningene til bakerens kone.

I 1263 ankom vennene Sind, som inkluderte i disse dagene Multan og noen deler av Punjab, hvor folk bønnfalte Lal Shahbaz Qalandar om å bli. Hans tre venner gikk til andre land. Han fortsatte reisen sør, bosatte seg i Sehwan i Sør Sindh, hvor han oppholdte seg i hoveddelen av et tre på utsida av byen. Sehwan er på høyre kant av Indus, ca. 180 mil nord for Karachi. Sehwan er kjent for sin tidligere Shiva tempel og restene etter Kafir-Qila, en festning som det påstås å ha blitt lagd av Alexander. Lal Shahbaz bodde og døde i Sehwan.

Det fortelles at de fattige innbyggerne i Sehwan sendte ham en bolle av melk fylt med egg for å fortelle ham at stedet var allerede fylt med fattige og det var ingen rom for noen mer. Han vendte bollen svevende til en enkel blomst på toppen for å vise ved dette svaret at det var et stort rom for ham, for han vil være igjen blant dem svevende som en blomst. Hans historie spredde seg rundt og vidt ved hans død i 1274. Derfor ble en hellig blomst plantet i jorden til Sind.

Det sies at 17 ledende stammer av Punjab aksepterte Islam igjennom Baba Farid. Noen av disse stammene var Kharals, Dhudhyan, Tobian og også Watto, en Rajput stamme. Jalaluddin Bukhari konverterte Sommoros og Sammas fra Sindh. Shahbaz Qalandar hadde mange tilhengere i Multan og Nord Sindh.

Det hellige gravstedet rundt Lal Shahbaz Qalandars gravkammer, bygd i 1356, skinner lys i øynene med dens kashi gulvfils og to dører lagd av gull - den første bygd av den tidligere Shah av Iran, den andre av den tidligere statsministeren Zulfikar Bhutto fra Pakistan. Innenfor helligdommen har nesten 100 yard kvadrat med sølv dekket graven i midten.

Hans årlige feiring er holdt i 18. Shahban - den åttende måneden av den Islamske kalenderen. Denne feiringen tiltrekker over halv million pilegrimer hovedsakelig fra Sindh og Punjab som flokk til Sehwan, en liten by med ca. 30,000 innbyggere. Hver morgen av de tre dagers festmåltider, er de trange veiene til Sehwan overfylt med tusener og tusener av pilegrimer, fattige og gudsdyrkere som går i felleskap til helgen, Shahbaz.

Tilslutt vil jeg avslutte innlegget med noen ord fra Lal Shahbaz Qalandar (måtte Allah være tilfreds med ham):

Jeg er Haidery (det vil si av imam Alis ætt, Hayder er det andre navnet til Imam Ali), jeg er Qalandar, jeg er Mast (fylt med inspirasjon).

Jeg er slaven til Ali Murtaza.

Jeg er lederen til alle helgener.

Jeg er kun en hund på Imam Ali sin vei.

Han mente med det siste at han er ingenting uten Ahlulbayts kjærlighet!