Konspirasjonen imot Imam Ali

Konspirasjonen imot Imam Ali

En sunni bror nevnte at det var vanskelig for dem å akseptere den såkalte ’’konspirasjonsteorien’’ om Imam Ali. Tiltross for mange år i vennskap, hvordan kunne bare noen få mennesker av alle følgesvennene holde på Muhammeds veiledning om kalifatet og resten være ulydige?

Jeg vil akseptere argumentet til denne broren hvis han kan overbevise meg om hvorfor nesten alle følgesvennene til Moses dyrket gullkalven etter mange år i vennskap med Moses? Ifølge Sahih al-Bukhari har Allahs sendebud fortalt Ali at historien til Moses og Aron (Haroon) er lignende til hans og Alis historie. Beretningen er som følgende: ’’Din posisjon i forhold til meg er lik posisjonen til Aron i forhold til Moses, med ett unntak: Det kommer ingen profeter etter meg.’’

Sunni kilder:

1. Sahih al-Bukhari, arabisk-engelsk versjon, beretning 5:56 og 5:700

2. Sahih Muslim, arabisk versjon, kapittelet om Alis fortrinnelighet, del 4, side 1870-71

3. Sunan ibn Majah, side 12

4. Musnad Ahmad ibn Hanbal, del 1, side 174

5. Al-Khasis, skrevet av al-Nisai, sidene 15-16

6. Mushkil al-Athar, skrevet av al-Tahawi, del 2, side 309

Posisjonen til Aron (Haroon) i forhold til Moses er gitt i disse versene i Koranen:

(Moses sa ’’Allah) utpek for meg en vizier fra min familie, min bror Aron (Haroon)..’’ Allah sa: ’’Vi har akseptert anmodningen din, Moses.’’ (Koranen: 20:29-36).’’

Allah sa:

’’Sannelig, vi ga Moses boken og utpekte hans bror som hans vizier.’’ (Koranen: 25:35).

Allah sa:

’’Og Moses sa til sin bror Aron: Ta min plass blant mitt folk.’’ (Koranen: 7:142).

Vær oppmerksomme på at ’’Uklufni’’ og ’’Khalifa’’ (kalif) er eksakt fra samme rot. For å forstå det som er fortalt i Sahih al-Bukhari, må vi erstatte ordet Moses med Muhammed og Aron med Ali. Setningen vil bli: ’’Og Muhammed sa til sin bror Ali: ’’ta min plass blant mitt folk.’’ Selvsagt, nekter beretningen Ali profetskap, men den nekter ham ikke lederskapet.

Hvis vi setter disse tre ovennevnte versene fra Koranen med det som er blitt fortalt av AL-Bukhari, Muslim, Ibn Majah og mange andre, kan vi løse mysteriet! Ali er broren og hans medhjelper/etterfølger. Utifra den troverdige beretningen, kan vi si at Profeten mente som Moses forlot Aron for å passe på hans folk da han gikk til Miqaat (for å møte Allah), på samme måte har Profeten forlatt Ali for å passe på Islam når han skal møte Allah (det vil si dø).

Bekreftelsen på at denne beretningen gir inntrykk av det vi nevnte er at vi finner mange beretninger som forteller oss at Imam Ali fikk tittelen ’’Broren av Profeten’’ da Profeten gjorde broderskap mellom sine tilhengere (se Sahih Al-Tirmidhi, del 5, side 363, Sirah ibn Hisham, side 504, Tahdhib, skrevet av Ibn Sad, kapittel 3, del 1, side 123). Hvis Abu Bakr var virkelig den nærmeste til Profeten, ville han ha utvalgt ham som sin bror istedenfor Imam Ali.

Faktumet er at hvis vi ser dypere til situasjonen etter Profeten Muhammeds død og da Moses forlot sitt folk for Miqaat (å møte Allah), vil vi forstå bedre lignelsen Profeten sa til Ali. Koranen forteller at Moses på Allahs ordre, utvalgte Haroon som sin etterfølger (kalif) og forlot sitt folk, for å møte Allah. Han var borte i 40 dager. Etter Moses’ fravær, mange av hans følgesvenner vendte seg imot Haroon, og ble lurt av Sameri, og ble dyrkere av gullkalven (Koranen: 7:142, 20:90-97, 20:83-88).

Lignelsen Profeten nevnte i den ovennevnte beretningen synes å være en realitet etter hans bortgang. Mange av hans følgesvenner (unntatt Abu Dhar, Miqdad, Salman al-Farsi, Ammar og en del andre) var ulojale overfor Ali etter Profetens død, vendte seg imot ham, og foretrakk andre folk fremfor ham. Majoriteten av folket var ulydige imot Ali, som deres forfedre var ulydige imot Haroon. De lærte ikke en lærepenge av Koranen og historien, og derfor gjentok historien seg igjen og igjen. Gjentakelsen av historien av Israels barn for muslimer er bekreftet av Profeten. Se på Sahih al-Bukhari, hadith: 9:422, fortalt av Abu Said al-Khudri:

Profeten sa: ’’Dere vil følge veiene til nasjonene som var før dere, spenn spenn, alen alen (det vil si tommer tommer) så mye at selv om de gikk inn i hullet til firfirslen, vil dere følge dem.’’ Vi sa: ’’Allahs sendebud! Mener du (med nasjonene) jødene og kristne?’’ Han sa: ’’Hvem ellers?’’

Denne beretningen er også fortalt av Muslim i hans Sahih, del 4, side 57. Den er også fortalt i Musnad Ahmad ibn Hanbal, del 4, sidene 84, 94.

Tenk en stund… Hvorfor ville profeten sammenligne hans følgesvenner med jødene og kristne, selv om han vet veldig godt at jødene og kristne har fordervet Allahs religion? Svaret er: Fordi Allah har fortalt at hans følgesvenner skal vende om, unntatt noen få.

Imam Ali var fremdeles guddommelig utvalgt Imam i løpet av tiden til de første tre herskerne, og det disse herskerne tok fra ham var makten (som er en av rettighetene til imamen) og ikke posisjonen til imamat. Da Imam Ali ga troskaps ed til Abu Bakr, Umar og Uthman, var han tvunget til å gjøre det siden han ikke hadde et annet valg. Vi må ikke beskylde imamen for å være feiging. Imam Ali gjorde sin plikt som Haron gjorde sin plikt.

Koranen forteller at da Moses kom tilbake fra Miqaat, var han veldig sint siden Allah hadde informerte ham at hans folk hadde vendt seg om i løpet av hans fravær. Moses kom og begynte å spørre sin bror Haroon om hvorfor han ikke hindret dem fra å gjøre denne store korrupsjonen. Koranen forteller at Haroon (Aron) svarte: ’’Moses, folket undertrykket meg og de ville nesten drepe meg.’’ Koranen: 7:150.

I det ovennevnte verset kan vi finne et likhetstrekk mellom Ali og Haroon. Siden alle muslimene tror at Haroon var en profet av Allah, tillatter de seg selv ikke å kalle ham for en feiging. Faktumet er at Taqiyya (løgn i nødvendige sammenhenger) er nevnt i Koranen i flere vers. Vi skal inshAllah skrive en artikkel om taqiya.

Ali gjorde sin plikt etter døden til Allahs sendebud, som Haroon gjorde:

’’Før dette, hadde Aron sagt til dem: ’’Mitt folk! Dere er i en test! Deres Herre er Den Nåderike (Allah), så følg meg og adlyd mine befalinger.’’ Koranen: 20:90.

Sahih al-Bukhari bekrefter at Imam Ali nektet å gi troskapsed til Abu Bakr for seks måneder. Han ga troskapsed til Abu Bakr etter martyrdommen til hans hustru Fatima al-Zahra, datteren av Profeten, seks måneder etter Profetens bortgang. (se Sahih al-Bukhari, arabisk engelsk versjon, beretning 5:546).

Etter Profetens død, i førti dager, kontaktet Imam Ali de kjente av folket om natten, minnet dem om veiledningen til Profeten, om hans rett til kalifatet, spurte dem om å slutte seg til ham for at han skal ta makten. Men ingen svarte, unntatt Abu Dhar, Miqdad, Salman al-Farsi og noen andre. Profeten hadde bedt Ali at hvis antallet av hans tilhengere var under 40 menn, skal han ikke gjøre noe annet enn holde seg i stillhet siden de eneste gudfryktige folket som er igjen kunne bli drept uten å være i stand til å hjelpe Islam. Ali var ikke redd for å bli drept, og han holdt seg stille bare for å holde Islam i livet. Etter at han var sikker på at det ikke vil være noe suksess av hans revolusjon, holdte han seg stille. I løpet av hans stillhet, begynte han å samarbeide med de 2 første kalifene som en rådgiver og gjorde hans beste til å minke ødeleggelse så mye som mulig. Hvis han ikke hadde gjort det, ville Islam ha blitt ødelagt fullstendig. Imam Ali sa: ’’Jeg tolererte disse periodene som om det var en nål i mitt øye og et skarpt bein i min hals.’’ (Nahjul Balagha, en bok som er en samling av Imam Alis utsagn og taler).

Islam var veldig ung på denne tiden (bare 23 år gammel) og splittelse mellom muslimer kunne ha fjernet Islam fullstendig fra jordens åsyn. Derfor holdte han seg stille, som Haroon (Aron) holdte seg stille for å forebygge splittelse:

’’(Moses) sa: ’’Aron! Hvorfor holdt du deg unna da du så dem gjøre feil?’’ Aron svarte: ’’Jeg fryktet at du skulle si: ’’Du forårsaket en splittelse mellom Israels barn og respekterte ikke mine ord!’’ Koranen: 20:92-94.

Abu Sufyan var en av disse som ønsket å ødelegge den unge Islam, oppmuntret Ali til å føre en revolusjon, selv om han visste at Ali ville tape kampen, fordi antallet til hans tilhengere var veldig lite. Alis revolusjon ville forårsake borgerkrig og Islams ødeleggelse. Al-Tabari fortalte:

’’Da folk samlet seg for å gi deres troskaps ed til Abu Bakr, kom Abu Sufyan, mens han sa: ’’Jeg sverger ved Allah, jeg ser en sky av røyk som ingenting annet enn blod vil kunne gjøre klar! Abd Manafs familie! Hvem er Abu Bakr for at han skal være mester over dere? Hvor er Ali og al-Abbas, de to undertrykte?’’ Så sa han til Ali: ’’Abul Hassan, strekk dine hender så jeg kan gi troskaps ed til deg.’’ Ali bebreidet ham: ’’Jeg sverger ved Allah, du har ingenting til hensikt annet enn å vekke opp Fitnah (oppvigleri og fristelse). For lenge siden har du ønsket ondt for Islam. Vi trenger ikke dine råd.’’

Sunni kilder: Historien til al-Tabari, engelsk versjon, del 9, side 199

Som vi nevnt tidligere i al-Bukhari beretningen, bekrefter Profeten at historien til Israels barn vil være gjentatt for muslimene. Faktumet er at Koranen har nevnt historien til Israels barn for å få oss til å forstå den sanne versjonen av Islam. Det er mange andre lignende eksempler skrevet i Koranen.

Kommentar fra den andre siden:

En sunni bror nevnte at Aron (Haroon) døde i løpet av levetiden til Moses og derfor er ikke denne lignelsen, hvor Profeten sier til Ali: ’’Din posisjon i forhold til meg er lik posisjonen til Aron i forhold til Moses, med ett unntak: Det kommer ingen profeter etter meg,’’ en bekreftelse på Alis rett til kalifatet.

Påstanden om at Aron døde i løpet av levetiden til Profeten Moses, hvis den er riktig, vil den ikke motbevise det tidligere nevnt argumentet i det hele tatt. Hvis vi leser setningene nøye:

Som Moses hadde forlatt Aron for å passe på hans folk da han gikk til Miqqat (for å møte Allah), på samme måte, forlot Profeten Ali for å passe på Islam etter hans møte med Allah (det vil si døden).

Denne påstanden blir mer bevist når vi ser på den siste setningen av beretningen til al-Bukhari hvor Allahs sendebud, nevnte: ’’med ett unntak: Det kommer ingen profeter etter meg.’’ Tenk om ordet ’’etter’’ i utsagnet til Profeten. Tror du ikke at Profeten Muhammed snakker om etter hans død? Denne posisjonen (lederskapet) som Profeten betrodd Ali var med ham til hans død. Ingen, unntatt Profeten Muhammed, kan ta denne posisjonen fra ham.

Profeten Moses var borte fra sitt folk i 40 dager og han kom tilbake og møtte dem med Aron. Likeledes, Profeten gikk bort fra oss (til paradiset), men han vil før eller siden møtte oss, hans følgesvenner og Imam Ali på dommensdag. Så vil han spørre dem det samme Moses spurte sitt folk, spesielt de som forlot hans religion og dyrket gullkalven. Se på den følgende beretningen fra Sahih al-Bukhari for å ha noen ideer om samtalen mellom Profeten Muhammed og noen av hans følgesvenner.

Sahih al-Bukhar, hadith nr. 8:586

Abu Hazim fortalte at Sahl bin Sad sa:

Profeten sa: ’’Jeg er forløper ved sjø-kilden (paradisets fontene), og han som vil passere forbi der, vil drikke fra den og alle som drikker fra den, vil aldri bli tørste. Det vil komme noen mennesker som jeg vil kjenne igjen og de vil kjenne meg, men en gjerd vil bli plassert mellom meg og dem.’’ Abu Hazim la til: Numan bin Abi Aiyash, da han hørte meg si det, sa: ’’Hørte du dette fra Sahl?’’ Jeg sa: ’’Ja!’’ Han sa: ’’Jeg vitner at jeg hørte Abu Said al-Khudri si det samme, men han la til at Profeten sa: ’’Jeg vil si: ’’De er mine følgesvenner.’’ Så vil det bli sagt til meg: ’’Du vet ikke hva slags nye ting de fant på i religionen etter din bortgang.’’ Jeg vil si: ’’Gå vekk, gå vekk (fra min nåde), disse som forandret ting etter meg.’’ Abu Huraira fortalte at Profeten sa: ’’På dommens dag vil en gruppe av mine følgesvenner komme til meg, men vil bli drevet vekk fra fontenen, og jeg vil si: ’’Herre, dette er mine følgesvenner!’’ Det vil bli sagt til meg: ’’Du har ingen kunnskap om hva de fant på etter din bortgang. De vendte seg frafallent som frafallene (de vendte seg bort fra den sanne Islam).’’

En annen person påsto: Ikke alle av Moses’ folk dyrket kalven og de som gjorde det ble drept av de som ikke gjorde det på Allahs ordre.

Kanskje denne broren har blitt fortalt en annen historie. Koranen forteller oss at alle tilhengerne av Moses (unntatt få) ble lurt av Sameri. Moses’ følgesvenner drepte ikke Sameri. Men de holdt på med å drepe Aron som forsøkte å råde dem. Hvis antallet av disse som bevarte deres tro var mange, ville Aron ikke hatt problemer. Her er noen vers fra Koranen angående denne hendelsen:

7:148 Mose folk laget seg i hans fravær kalv av sine smykker, en brekende skapning. Så de da ikke at den verken kunne tale eller vise dem vei? Men de antok den og var illgjerningsmenn.

7:150 Da Moses kom tilbake, var han sint og bedrøvet, og sa: ’’Ille har dere varetatt min oppgave mens jeg var borte! Vil dere påskynde Herrens inngripen?’’ Og han kastet tavlene, grep sin bror i hodet og trakk ham til seg. Aron sa: ’’Sønn av min mor, folket respekterte ikke meg, og hadde nesten drept meg! La ikke fiendene glede seg over min skjebne! Plasser ikke meg sammen med illgjerningsmennene!’’

20:90: ’’Og Aron hadde tidligere sagt til dem: ’’Mitt folk, dette er bare en prøve for dere. Deres Herre er den Barmhjertige! Så følg meg, og vær lydige mot min ordre.’’

20:91: ’’Men de svarte: ’’Vi vil holde oss til den til Moses kommer tilbake til oss.’’

Så det siste verset motbeviser påstanden om at de sanne tilhengerne drepte syndere før Moses kom tilbake. Ja, etter at Profeten Moses kom tilbake straffet han de som ledet folket vill. Men han drepte ikke dem:

20:97: ’’Da sa Moses: ’’Forsvinn! Det skal være din lodd i livet å rope ut: ’’Ikke rør meg,’’ til din lovede tid som du ikke kan unndra deg. Se på din gud som du så ivrig holdt deg til! Vi skal brenne den opp, og så strø dens aske på havet!’’

En annen bror nevnte at hvis Ali ønsket kunne han like godt ha egget opp til en stor revolusjon siden han er fra en veldig sterk klan Bani Hashim, og Abu Bakr og Umar er fra en svak klan Adiyy og Taym? Så hvorfor var han stille og brukte ikke tvang for å kreve sin rett etter valget holdt i Saqifah?

Hvis Bani Hashm var så sterke - med respekt for de andre klanene, som den ovennevnte broren hevder, hvorfor flyktet muslimene fra Mekka til Medina? Hvorfor ble de påtvunget økonomiske sanksjoner i Sheb Abi Talib?

Imam Alis usedvanlige modighet i forskjellige kriger og hans drap av arabernes modige krigsmenn, er en kjent sak for sunniene. Imam Ali nevnte at han hadde drept 40.000 vantroer med hans sverd (dette inkluderer også de som ble drept av ham i borgerkrigene). Drapet av løvene til araberne utviklet en veldig intensivt og stort hat i hjertene til araberne fra de forskjellige klanene. For denne grunnen, flesteparten av araberne på grunn av stammebånd, var ikke vennlige imot Imam Ali og Ahlulbayt, selv om de omfavnet Islam. Dette hatet ble uttrykt i kalifat – saken, og senere i borgerkrigene på Imam Alis tid, fulgt av forfølgelse av Ahlulbayt og deres tilhengere etter Alis martyrdom som fortsettet med stor brutalitet for århundrer.

Hatet til Ummayah-klanen imot Bani Hashim (klanen til Profeten og Ali) er veldig kjent. Krigene til Abu Sufyan og hans sønn Muwayia imot Profeten og Ali, det skrekkelige blodbadet i Karbala og drapet av profetens barnbarn av barnbarnet til Abu Sufyan, er på toppen av den lange listen til kriminalitet begått av Abu Sufyan og hans familie. For å forfriske deres minne da Muwayia tok over makten, innførte han en ny skikk i Islam om å forbanne Imam Ali. Sunni historiebøker og sunni samlinger av beretninger forteller klart at Muwayia beordret alle imamene til moskene igjennom hele den muslimske verden om å forbanne Imam Ali i hver fredag - bønn.

Nå la oss se på Saqifah hendelsen og ’’valget’’ av Abu Bakr. I løpet av levetiden til Profeten, var Profetens moske sentret til alle Islamske aktiviteter. Det var der avgjørelsen om krig og fred ble foretatt, delegasjoner kom, taler ble gitt og bestemmelser ble vedtatt. Det er ikke overraskende at da nyhetene om Profetens bortgang ble spredd, ville muslimene samle seg i den veldige moskeen.

På en annen side, Saqifah til Bani Saidah var tre meter unna Medina og var et hemmelig sted for onde aktiviteter av noen araberklaner (se Ghiyat al-Lughah, side 228).

Så hvorfor forlot Sad ibn Ubadah og hans supportere, inkludert Abu Bakr og Umar, moskeen i all hemmelighet uten å informere andre kjente venner av Profeten og gikk tre miler utenfor Medina for å diskutere kalifat saken? Hvorfor diskuterte de ikke den viktige saken blant muslimer innenfor moskeen? Var det fordi de ville berøve kalifatet uten at menneskene visste det? Hvorfor forlot Abu Bakr og Umar med Abu Ubaydah moskeen i all hemmelighet? Var det fordi Ali og Bani Hashim var tilstedeværende i moskeen og i huset til Profeten, og de ikke ville at de skal vite deres plan?

Vi må også huske at det var arabernes vane at da en person var erklært, selv om det var av en liten gruppe, som høvdingen til stammen, hadde ingen rett til å stå imot ham. På grunn av deres hat imot Imam Ali (som jeg tidligere diskuterte), respekterte de ikke hans rett, heller ikke informerte de ham om møtet. De forkastet den siste talen av Profeten i Ghadir Khum hvor Allahs sendebud erklærte Ali som hans etterfølger bare for to og en halv måned siden før hendelsen til al-Saqifah.

En sunni bror nevnte at hvis Imam Ali mislikte Uthman, hvorfor utsatt han livet til sine kjære sønner, al-Hassan og al-Hussein, for fare bare for å spare livet til hans motstander fra de blodtrøstige bråkmakerne i Medina?

Ifølge sjia kildene, er slike nyheter omstridt. Det finnes ingen bevis på at Imam Ali sendte sine sønner for å støtte Uthmans familie. Faktumet er at Tabari som er en av de viktige sunni historikere sa at Imam Ali forlot Uthman siden Uthman insisterte på å holde Marwan i hans administrasjon.

Her er en del av historien til al-Tabari:

Imam Ali sa til Uthman: ’’Sannelig, du har tilfredsstilt Marwan (igjen), men han er tilfreds med deg bare hvis du viker fra din religion… Jeg sverger ved Allah, Marwan er fri for følelser om hans religion og hans sjel. Jeg sverger ved Allah, jeg tror han vil bringe deg til et sted og ikke kunne sende deg ut av det igjen. Etter dette besøket, vil jeg ikke komme igjen for å klandre på deg. Du har ødelagt din egen ære og du har blitt berøvet din autoritet.’’

Da Ali forlot ham, sa hans hustru til ham: ’’Jeg hørte at Ali sa til deg at han vil aldri vende tilbake til deg og at du adlydte Marwan (igjen), som vil lede deg hvor enn han ønsker.’’ Uthman sa: ’’Hva skal jeg gjøre?’’ Hun svarte: ’’Du skal frykte Allah alene, som har ingen partner, og du skal henge fast i praksisen til dine to forgjengere (Abu Bakr og Umar). For hvis du adlyder Marwan, vil han drepe deg. Marwan har ingen innflytelse på folket og inspirer ingen ærefrykt eller kjærlighet. Mennesker har forlatt deg på grunn av Marwans posisjon (i din forsamling). Be Ali om å komme og stol på hans ærlighet og rettskaffenhet. Han er beslektet med deg og han er ikke en mann som mennesker ikke skal adlyde.’’ Så Uthman ba Ali om å komme, men han nektet å komme. Han sa: ’’Jeg fortalte ham at jeg ikke ville komme tilbake.’’

Sunni kilder: Historien til al-Tabari, engelsk versjon, del 15, sidene 176-179

Selv om vi antar at Imam Ali beskyttet Uthman i hans siste dager, var beskyttelsen, ikke fordi han elsket at Uthman skulle sitte i makten. Han gjorde det siden han visste at dette er en konspirasjon og han visste at disse venner som planla å drepe Uthman, ville bli blodhevnerne i morgen, som det skjedde (Vennene til Uthman som Talha, Zubair, Muwayia osv).

En annen leser nevnte at, hvis noen følgesvenner konspirerte imot Imam Ali og berøvet hans rett til kalifatet, er det ikke en mulighet for at de konspirert for å forandre den koranske teksten? Koranens samler var ikke feilfrie. De var syndere.

Når det gjelder beskyttelsen av Koranen, er det Allahs vilje! Selv om alle verdens mennesker samlet seg for å forandre den vil de ikke greie det. Muslimer husker sikkert historien om at Allah ville bevare Moses i huset til hans fiende, Farao.

Også var det ingen grunn for Umar eller Abu Bakr for å forandre noe av Koranen, fordi navnet til Imam Ali var ikke synlig i Koranen. (selv om det var vers åpenbart om ham, ble hans navn aldri nevnt i Koranen). Men det finnes mange sunni bøker som er enige i at mer enn 300 vers av Koranen er åpenbart om Imam Alis fortrinnelighet (fortalt av ibn Asakir, al-Suyuti, Ibn Hajar, osv). I tillegg sier Ibn Abbas:

’’Det er ikke et vers i Koranen i hvilket ordet ’’troende’’ er nevnt, uten at Ali er på toppen av dem og lederne deres og den mest verdifulle av dem. Allah har bebreidet følgesvennene til Muhammed i Koranen, unntatt Ali.’’

Sunni kilder:

- Fadhail al-Sahaba, skrevet av Ahmad, del 2, side 654, beretning nr. # 1114

- Al-Riyadh al-Nadhirah, skrevet av Muhibbudin al-Tabari, del 3, side 229

- Tarikh al-Khulafaa, skrevet av al-Hafidh Jalaluddin al-Suyuti, side 171

- Dhakair al-Uqba, skrevet av Muhibbudin al-Tabari, side 89

- Al-Sawaiq al-Muhriqah, skrevet av ibn Hajar Haythami, kapittel 9, del 3, side 196

- Også Tabarani og Abi Hatam har fortalt denne beretningen i sine bøker

Så alle var ikke syndere. Sunni hadith formidlere og historrikere forteller at Imam Ali var den første som samlet Koranen. Det tok Imam Ali en uke etter Profetens død å fullføre sin samling. Imam Ali presenterte denne Koranen til herskerne på denne tiden og de hadde en sjanse til å rette den opp og lære om versene som ikke var i deres egne samlinger. Som vi kan se var det en feilfri person som rettet på dem, og derfor kan vi tro at Koranen vi har i dag er den samme som var på Profetens tid, med ett unntak: ikke i riktig rekkefølge. Men ingenting er forandret i den.

En bror nevnte at ifølge det verset:

’’Om to grupper av de troende kommer i strid, skal dere ordne opp mellom dem. Om en av dem så gjør overgrep mot den andre, så bekjemp den som gjør overgrep til den føyer seg etter Allahs bud. Om den føyer seg, så skal dere ordne forholdet mellom dem med rettferd, og la rimelighet råde. Allah liker de rimelige.’’ Koranen: 49:9.

Koranen fjernet ingen av egenskapene av tro fra noen av gruppene. To muslimer kjemper betyr ikke at de er vantro.

Den ovennevnte kommentaren er riktig. Men verset indikerer ikke at enhver krigsførings gruppe er nødvendigvis muslimer, selv om de sier det ved deres tunger. Det er ingen tvil om at en troende kan drepe en uskyldig person og det er også ingen tvil om at en slik drapsmann vil gå til helvete for alltid som følgende vers forteller:

’’Men den som forsettlig dreper en troende, hans lønn er helvete, og der skal han være og bli. Allahs vrede og forbannelse er over ham, og Han har beredt ham en stor straff.’’ Koranen: 4:93.

Det ovennevnte verset (4:93) utelukker ikke troende fra denne straffen. Hvem som helst gjør det, skal få samme straff, det være seg en troende eller en vantro.

Jeg tror også at du glemmer å tenke om den siste delen av det verset du sitert som var: ’’ Om en av dem så gjør overgrep mot den andre, så bekjemp den som gjør overgrep til den føyer seg etter Allahs bud.’’ Talha og Zubair er av den siste delen. Imam Ali oppfordret dem jevnlig til forsoning, men de drepte hans sendebud da han bar Koranen til dem som et tegn på fred og forsoning. Denne historien er skrevet i historieboken til Al-Tabari, del 4, side 312. Så disse følgesvennene var ’’Baagee’’ – overgriperne, ifølge det verset du siterte, og skulle bli bekjempet slik Imam Ali gjorde, og de vil være helvetes folk for alltid.

En bror nevnte at ifølge Koranen, Moses, som var en Allahs profet, var forvirret av al-Kidhrs handlinger. Men da han tilslutt ble fortalt om grunnene bak disse handlingene, beundret ham dem. Moses var en profet, men fremdeles kunne han ikke se fullstendig bildet forbundet med disse hendelsene: ingen av oss er i posisjonen til Moses. Ingen av oss har et klart bilde for å kritisere handlingene til profetens følgesvenner.

Jeg vil påminne denne broren at han har fått av Allah en veldig viktig investering, som heter Aql (fornuft). Hvis jeg skal kjenne Allah, må det foregå igjennom denne investeringen. Hvis jeg fant at Islam er den beste religionen, er det fordi jeg brukte min hjerne og kom fram til denne konklusjonen.

Hvis en avviser denne dyrebare ting, vil han tape alle ting, inkludert hans religion, og han vil akseptere hvilket som helst ubegrunnet fatwa som en religiøs befaling. Han vil akseptere at drapsmennene til de uskyldige skal til paradiset uten å tenke om.

Moses avviste ikke denne dyrebare ting og han spurte Profeten Khidr for å få mer klarhet, og tilslutt fikk svaret og var overbevist etter hendelsene.

Nå, tilbake til vår sak, kan noen rettferdiggjøre det Profetens følgesvenner gjorde etter profetens bortgang? 14. århundre har passert forbi og vi vil ikke kunne rettferdiggjøre deres handlinger. Så hvorfor skal vi fremdeles blindt følge deres beretninger og deres utsagn som er i klar kontrast med Ahlulbayts utsagn?

Å stille et spørsmål er ikke en synd. Å forbli ignorant er et stort tap. Å sammenligne en syndfri profet med en syndig følgesvenn av Profeten Muhammed er lik å sammenligne himmelen med jorden.

En Wahabi påsto at sjia ikke fulgte Profetens sunnah (sedvane), fordi den ble formidlet av hans følgesvenner.

Denne wahabien tenkte ikke et sekund engang om at Sjia fulgte Imam Ali som var den beste av følgesvennene til Profeten og den mest kunnskapsrik av dem, Allahs rep (3:103), Den rette veien (1:6). Ingen var nærmere i slekt til Profeten enn ham (42:23) og ingen aksepterte religionen Islam før ham (56:10-11). Vi holder oss til veiledningen av Ahlulbayt, som er rene og feilfrie, ifølge Koranen og hadith. Vi trenger ikke å følge disse følgesvennene som kriget imot Ahlulbayt.

Faktumet er at sjia følger sunnah formidlet av Profetens beste følgesvenn. Men wahabiene følger sunnah formidlet av den verste av dem, Muwayia, og tror på hans Sunnah som ikke er i likhet med Profetens sunnah.

En Wahabi nevnte: Det er en del av vår Sunni dogme å respektere og å elske alle følgesvennene til Profeten. Vår lærde minner oss at bakvaskelse av følgesvennene til Profeten er kufr (vantro).

Det er interessant å nevne at følgesvennene til profeten som fortsatte å være lojale overfor Ali mottok hard straff fra myndighetene på denne tiden og ble ikke respektert i det hele tatt. Et eksempel er Abu Dhar som ble sendt til eksil til det verste sted, hvor klima var dårlig, i regjeringen til Uthman, fordi de ikke kunne stoppe ham fra å fortelle sannheten. De holdte ham der, inntil han døde (ble martyr). Abu Dhar var en av de Profeten sa om: ’’Jorden har ikke båret og heller ikke har himmelen dekket en mann mer åpenhjertig og ærlig enn Abu Dhar.’’

Var ikke Abu Dhar en følgesvenn av Profeten? Så hvorfor respekterte de ikke ham ifølge deres mening? Til og med Uthman har ikke akseptert din lære, heller ikke Talha og Zubair, fordi de kriget imot kalifen Ali. Er alle kafir (vantroer) ifølge din mening? Når sjia tenker over feilene til vennene av Profeten, gjør de det når de ser på historien. Det er veldig interessant å se på noen av kommentarene til både Wahabi og sunni lærde i denne sammenhengen. Ibn Taymiyyah, shaykhul Islam, ifølge Wahabier, skriver: ’’Å såre andre enn Profeter betyr ikke nødvendigvis at den som sårer er en kafir (vantro), fordi noen av de som var på Profetens tid (det vil si følgesvennene til profeten) pleide å fornærme hverandre og ingen av dem ble erklært kafir (vantro) på grunn av denne praksisen og også fordi det ikke er Wajib (obligatorisk) å tro spesielt på noen av følgesvennene til Profeten. Derfor er ikke å si noe stygt om dem imot troen på Allah, hans sendebud og den siste dagen.’’

Wahabi kilder: As Sarimu I masul, skrevet av Ibn Taymiyyah, side 579, publisert i 1402/1982 av Alam al-Kutub.

Mullah Ali Qari trenger ikke sunniene presentasjon for. Han skriver i hans verk Sharh Fiqh al-Akbar at å si stygge ting om Abu Bakr og Umar ikke er kufr (vantro), som Abush Shakur as Salimi har hevdet i sin bok, At Tamhid. Påstanden om at å si stygge ting om Shaykhan (Abu Bakr og Umar) er kufr (vantro), finnes det ingen beviser for eller bekreftelse på.

Men å si stygge ting om en muslim er fisq (ugudelighet, synd), ifølge en hadith og derfor vil Shaykhan (Abu Bakr og Umar) være lik de andre muslimer i denne reglen. Hvis en drepte Shaykhan og svigersønnene til Profeten (Ali og Uthman), alle sammen, tiltross for det, vil ikke denne personen gå ut av Islam (det vil si bli kafir/vantro), ifølge Ahlussunnah wa al-Jamah.

Sunnikilder:

Mullah Qari, Sharah al-Fiqh al-Akbar

Matba Uthmaniyah, Istanbul, 1303, side 130

Matba Mujtabai, Delhi, 1348, side 86

Matba Aftab e Hind, ingen dato for publiseringstiden, India, side 86

Vær oppmerksom på at den ovennevnte siteringen var tatt fra (3) eksemplarer, publisert i India og Tyrkia. Nå har et nytt eksemplar blitt publisert av Darul Lutubil Ilmiyah, Beirut i 1404/1984. I dette nye eksemplaret, som det hevdes å være lik det første, er sidene hvor de ovennevnte sitatene står, fjernet. Denne delen som er blitt fjernet innholder også erklæringen om at de som tror på at Allah har en kropp er absolutt kafir (vantro), ifølge Al-Jama (flertallet av sunni lærde) uten tvil.

En annen person nevnte: Hvorfor vil du at sunniene skal akseptere et utvalg av beretninger fra sunni kilder som benekter rettskaffenheten til personer som Abu Bakr og Umar ibn al-Kattab?

Det er fullstendig galt. Vi har ingenting imot Abu Bakr, Umar og Aishia som personer, men vi ser på historien og vurderer deres handlinger. Dette er ingen synd. Uansett var de mennesker som var i stand til å gjøre feil. Hvorfor skal vi ikke lære av deres feil?

Vi nevnte noen beretninger fra sunni bøker, handlinger og utsagn av følgesvennene til profeten. Hvis det høres fornærmende ut, er det fint å nevne at det ikke er sjia som har skrevet disse beretningene i bøkene deres. Jeg forsøkte bare å bevise mitt argument uten å være respektløs overfor følgesvennene (spesielt kalifene).

De har gjort seg opp en mening i noen tilfeller, men vi er ikke enige med dem – vi følger heller læren til andre, som f. eks Imam Ali og imamene av hans ætt – hva er galt med det? Vi mener at det er mange ting som er blitt tilskrevet dem i form av hadither, som de nødvendigvis ikke har uttalt eller vært enig med.

Om Saqifah

I den følgende beretningen i Sahih al-Bukhari:

A) Umar sa at

En skal ikke lure seg selv ved å si at troskaps eden gitt til Abu Bakr var gitt plutselig og det var vellykket.

B) Umar sa at Ali og Zubar og de som var med dem, og Ansar var uenige med dem:

Hevet over enhver tvil etter at Profeten døde ble vi informert at Ansar var uenige med oss og samlet seg i fellskap med Bani Sada. Ali og Zubair og de som var med dem, var imot oss, mens utvandrerne samlet seg med Abu Bakr.

C) Umar ga sin hånd til Abu Bakr uten å spørre råd fra andre muslimer. Han ga sin hånd først, og så gjorde de andre det.

’’Så var det bråk og ståk i samlingen og deres stemmer reiste seg så jeg ble redd at det ville oppstå en uenighet. Derfor sa jeg: ’’Abu Bakr! Strekk dine hender!’’ Han strakk sine hender og jeg sverget troskap for ham, og så sverget utvandrerne troskapsed for Abu Bakr og Ansar etterpå.’’

D) Det var nyheter om at Umar og hans tilhengere hadde drept Sad bin Ubada.

En av Ansar sa: ’’Du har drept Sad bin Ubada,’’ men jeg svarte: ’’Allah har drept Sad bin Ubada.’’

E) Mens Umar ga sin hånd til Abu Bakr uten å spørre de andre om råd, beordret han at alle som ikke gjorde det, skulle bli drept.

Så hvis hvilken som helst person sverger troskapsed for noen (for å bli en kalif) uten å spørre råd fra andre muslimer, vil ikke herskeren han har valgt kunne bevilges troskaps ed, men begge to, både den som sverger og den som blir valgt, blir drept.

F) Idet han ikke aksepterte andres avgjørelser, påtvang ham hans avgjørelse over alle andre:

’’Det var ikke et større problem (sammenlignet med Profetens død) enn troskapseden til Abu Bakr, fordi vi ble redde at hvis vi forlater folket, skulle de sverge troskapsed til en av deres menn, i så fall måtte vi godta noe som var imot vårt virkelige ønske, eller var imot oss og forårsaket et stort problem.’’

Her er beretningen:

Sahih al-Bukhari, hadith: 8:817, fortalt av Ibn Abbas:

Jeg pleide å lære Koranen til noen mennesker av Muhajirin (utvandrere), blant annet Abdur Rahman bin Auf. Mens jeg var i hans hus i Mina, og han var med Umar bin al-khattab i Umars siste Hajj, kom Abdur Rahman til meg og sa: ’’Så du mannen som kom i dag til lederne av de troende (Umar), og sa: ’’Lederne til de troende! Hva synes du om en person som sa: ’’Hvis Umar skulle dø, vil jeg sverge troskapsed til slik og slik person. Jeg sverger ved Allah, troskaps eden som ble gitt til Abu Bakr var ingenting annet enn en rask reaksjon….’’ Umar ble sint og sa: ’’Med Allahs vilje, vil jeg stå foran folket i natten og advare dem imot disse menneskene som ønsker å berøve andres rettigheter (det vil si lederskapet).’’

I mellomtiden satt Umar på talestolen og da bønnroperne ble ferdig med deres kall, sto Umar opp, glorifiserte og priset Allah som Han fortjente, og sa:

’’Dere mennesker, jeg har blitt informert at en taler blant dere har sagt: ’’Jeg sverger ved Allah, hvis Umar dør, skal jeg gi troskapsed til slik og slik person! En skal ikke lure seg selv ved å si at troskapseden ble gitt til Abu Bakr plutselig og det var vellykket. Uten tvil, det var det, men Allah beskyttet folket fra dets ondskap, og det er ingen blant dere som har egenskapene til Abu Bakr. Husk at den som gir troskapsed til noen blant dere uten å spørre muslimene om råd, både den som støtter, ga og ble troskaps eden gitt til, skal bli drept. Ansar var uenige med oss etter Profetens død og samlet seg i fellskap med Bani Sada. Ali og Zubair og de som var med dem, var imot oss, mens utvandrerne var med Abu Bakr. Jeg sa til Abu Bakr: ’’La oss gå til disse Ansari brødrene våre.’’ Så vi dro, og da vi nådde dem, to gudfryktige menn av dem møtte oss og informerte oss om Ansars siste avgjørelse, og sa: ’’Muhajirin-gruppen (utvandrere), hvor har dere tenkt dere?’’ Vi svarte: ’’Vi skulle til disse Ansari brødrene våre.’’ De sa til oss: ’’Ikke kom nær dem. Gjør det vi har avgjort.’’ Jeg sa: ’’Jeg sverger ved Allah, jeg vil gå til dem.’’ Og så fortsettet vi, til vi nådde dem i Bani Sada fellskap. Men det var en mann som satt blant dem og pakket inn noe. Jeg spurte: ’’Hvem er denne mannen?’’ De sa: ’’Han er Sad bin Ubada.’’ Jeg spurte: ’’Hva er i veien med ham?’’ De svarte: ’’Han er syk.’’ Etter reisen hvilte vi en stund. En av al-Ansar sa: ’’Ingen har rett til å bli tilbedt annet enn Allah,’’ og priset Allah som Han fortjente, la til: ’’Vi er Allahs Ansar (hjelpere) og majoriteten til muslimenes hær, mens dere, utvandrerne, er en liten gruppe og noen mennesker blant dere kom med intensjon om å hindre oss og berøve oss denne saken (kalifatet).’’

Da taleren hadde blitt ferdig, hadde jeg til hensikt å tale for jeg hadde forberedt en tale og jeg ønsket å gi denne talen i Abu Bakrs tilstedeværelse, men jeg unngikk å irritere ham. Da jeg ville tale, sa Abu Bakr: ’’Vent en stund.’’ Jeg mislikte å gjøre ham sint. Så ga Abu Bakr en tale og han var mer visdomsfull og tålmodig enn meg. Jeg sverger ved Allah, han mistet aldri en setning jeg likte å ha med i min tale, men han sa lik min tale eller bedre enn den på en forståelsesfull måte. Etter en stund sa han: ’’Ansar! Dere fortjener alt (disse egenskapene dere tilskrev dere, men kalifatet er bare for Quraish som er ansett som den beste familien og huset blant araberne) og jeg er glad med å foreslå at dere velger en av disse to mennene, så gi troskapsed til en av dem som dere vil.’’ Så holdte Abu Bakr min og Abu Ubada bin Abdullahs hånd som satt blant oss. Jeg hatet ingenting av det han hadde sagt unntatt dette foreslaget, for jeg sverger ved Allah, jeg ville heller ha hogget av mitt hode som en soning for en synd enn å bli en hersker over en nasjon, som Abu Bakr er et medlem av…’’

Og så sa en av Ansar: ’’Jeg er pilaren på hvilke kamelen med et sykt skinn gnir seg selv for å tilfredestille kløen (det vil si jeg er nobel) og jeg er som et høyt palmetre! Quraish! Det skal være en hersker fra oss og en fra dere.’’

Så var det bråk og ståk blant samlingen og deres stemme reiste seg så jeg fryktet at det ville bli en stor uenighet. Derfor sa jeg: ’’Abu Bakr! Strekk dine hender!’’ Jeg holdte hans hånd og jeg sverget troskaps ed for ham, og så sverget alle utvandrerne troskapsed og Ansar etterpå. Vi beseiret Sad bin Ubada (som Al-Ansar ønsket å være en hersker). En av Ansar sa: ’’Dere har drept Sad bin Ubada.’’ Jeg svarte: ’’Allah har drept Sad bin Ubada.’’ Umar la til: ’’Jeg sverger ved Allah, sammenlignet med den store tragedien som skjedde med oss (det vil si Profetens død) var det ingen større problem enn troskapseden gitt til Abu Bakr, fordi vi var redde at hvis vi forlot folket, vil de gi troskapsed etter oss til en av deres menn, i så fall må vi godta noe som er imot vårt virkelige ønske, eller ville ha vært imot dem og forårsaket stort problem. Så hvis en person ga troskapsed til noen (for å bli kalif) uten å spørre råd fra andre muslimer, skal den han har utvalgt, ikke skal bli bevilget troskaps ed, men begge to, både den som valgte og den som ble valgt skal bli drept.’’

Mer om følgesvennene til Profeten

Jeg skal diskutere noen hendelser om følgesvennene i denne sammenhengen. For å følge med denne diskusjonen, se på boken ’’Så ble jeg ledet,’’ skrevet av Dr. Muhammed al-Tijani al-Samawi, publisert i 1989 av Fajr institusjonen i London, Storbritannia. Forfatteren har utgitt fire bøker, måtte Allah belønne ham for å ha utsatt sitt liv for fare i den arabiske verden for å tale på ærlig vis om Shia og sunni problemet, og hvorfor han ble en sjia.

De fire bøkene er:

1. Thooma Ihtadiyat – Så ble jeg ledet (1989)

2. Mah al-Sadiqin – Med de rettskafne (1989)

3. Fasaloo Ahl Al-Zikr – spør formaningens folk (1992)

4. Al-Shia Hum Ahl Al-Sunnah – Shia er de virkelige tilhengerne av Sunnah (sedvanen til Profeten Muhammed)

Vær oppmerksomme på at forfatteren Dr. Muhammed al-Tijani al-Samawi tilbrakte årevis med forskning før han skrev disse bøkene og ble selv en sjia. Han er også nå anerkjent Sjia religiøs lærde, med autoritet til å gi Fatwaer, som er ingen lett oppgave i Sjia skoler. Han mottok hans doktorgrad fra Sorbone Universitetet, fransk universitet som er beregnet for å være blant de beste universitetene i verden. Hans artikkel var en diskusjon om al-Imam Ali ibn Abi Talibs kjente bok ’’Nahjul Balagha.’’ Denne boken er anerkjent både av Sunnier og sjiaer som en modell for arabisk veltalenhet etter Koranen. Et bevis på dette utsagnet er at selve sunniene har forklart bokens tekst og lært den i forskjellige islamske universiteter. Blant disse sunnier som skrev kommentarer om denne boken er Ibn Abil Hadid. Ikke for lenge siden har Muhammed Abduh fra Al-Azhar Universitet skrevet kommentarer om denne boken. Kommentarene til disse lærde om boken til ’’Nahjul Balagha’’ kan bli funnet i mange moskeer og biblioteker i dag.

Å utøse de uskyldiges blod

Al-Bukhari fortalte at Allahs sendebud sa følgende til sine følgesvenner i hans siste tale:

Sahih al-Bukhari, hadith 5:688, og 7:458. Abu Bakra fortalte at Profeten sa: ’’Sannelig, dere vil møte Herren, og han vil spørre dere om deres gjerninger. Ikke vær mordere etter meg ved å hogge av halsene til hverandre. Det er obligatorisk for de som har hørt dette budskapet mitt å fortelle det videre til de som ikke er tilstede (og hørte mitt budskap). Kanskje noen som vil motta det vil forstå det bedre enn de som har hørt det?’’

På en annen side, bekrefter historien at noen følgesvenner (av de som har blitt lovet paradiset ifølge noen fabrikkerte beretninger) utøste blodet til tusener av muslimer i forskjellige borgerkriger. Et godt eksempel kan være Taliha og Zubair som var først blant følgesvennene til å egge opp krig imot Ali etter at folk ga ham troskaps ed og han hadde blitt deres legitime kalif. De kunne ikke se ham i makten, og fant ham en stor hinder for deres ran. Derfor utøste de blodet til ti tusener av muslimer i slaget Jamal for å avskaffe Alis makt. (se hvilken som helst sunni historiebok om du vil ha mer detaljer om denne saken).

Deres plan feilet tilslutt og begge Talha og Zubair ble drept. Muwayia og Amr ibn Al-Ass er andre eksempler, som egget opp krigen Siffin imot Ali og drepte tusener av muslimer. Allah sier:

’’Den som med vilje dreper en troende. Hans lønn er Helvete for alltid, og Allahs vrede er over ham. Han vil bli forbannet av Ham og gitt en stor straff.’’ Koranen: 4:93.

Betyr det at vi skal respektere alle følgesvennene og følge dem alle, selv de Allah har forbannet i det ovennevnte verset i Koranen? Hvorfor skal vi elske en Allah har forbannet, og hvorfor skal vi følge en Allah har lovet å brenne i ilden for alltid?

Å samle gull og sølv

Al-Bukhari forteller at Profeten sa følgende etter Slaget i Uhud:

Sahih al-Bukhari, hadith 8:434, Uqba bin Amir fortalte:

Profeten gikk ut og forrettet begravelsesbønnen over martyrene i Uhud og så satt på talestolen og sa: ’’Jeg er en forløper og et vitne overfor dere. Jeg sverger ved Allah, jeg ser nå på min fontene (Al-Kauthar) og jeg har blitt gitt nøklene til jordens skatter (eller nøklene til jorden). Jeg sverger ved Allah! Jeg er ikke redd at dere blir polyteister etter meg, men jeg er redd at dere vil begynne å konkurrere om verdens luksus.’’

Beretningen indikerer klart at etter hans død, vil noen av hans følgesvenner vike fra religionen, og konkurrere med hverandre om rikdommen i den midlertidige verden. Og de konkurrerte, inntil sverdet ble dratt opp og krigene ble egget opp. Dette er oppfyllelsen av denne profetien.

Noen av de kjente følgesvennene var ivrig etter å samle gull og sølv. Store sunni historikere som Masudi og Tabari og andre fortalte at rikdommen til Zubair var 50.000 dinarer og 1000 hester med 1000 slaver og mange eiendommer i Basrah, Kufah, Egypt, og mange andre steder. Denne store rikdommen ble samlet, mens mange muslimer sultet i hjel (se sunnikilder: Muruj al-Dahab, skrevet av al-Masudi, del 2, side 341).

Jordsprodukter fra Irak brakt for Talha 1000 Dinarer hver dag, og kanskje mer enn det. (Sunnikilder: Muruj al-Dahab, skrevet av Al-Masudi, se på samme side).

Abdul Rahman ibn Awf hadde 100 hester, 1000 kameler og 10 000 får. Etter hans død, ble halvdelen av hans rikdom 84,000 dinarer delt opp av hans hustruer. (Sunnikilder: Muruj al-Dahab skrevet av al-Masudi, se på samme side).

Uthman ibn Affan forlot etter sin død 150.000 dinarer, i tillegg til landstykker, kveger og landsbyer (Sunnikilder: Muruj Al-Dahab, skrevet av al-Masudi, se på samme side).

Zayd ibn Thabit forlot et beløp av gull og sølv som måtte bli knust med hammer! I tillegg hadde han penger og jordeiendommer som var verdt 100.000 dinarer (Sunnikilder: Muruj al-Dahab, skrevet av al-Masudi, se på samme side).

Dette er bare få eksempler som viser til hvor interesserte følgesvennene var i det verdslige livet! Sammenlignet med fattigdommen til folket på denne tiden, en kan tenke mistenksomt på hvordan de greide å samle alle disse pengene, mens resten av folket var fattige. Dette gir en god ide om hvorfor de egget opp krig imot Imam Ali for å avskaffe hans makt. De fant ham en stor hinder for dem.

Spørsmålet er nå dette: Hvis de såkalte gudfryktige følgesvennene var så opptatt i å samle penger og konkurrer med hverandre om verdslige nytelse, mens resten av muslimene døde av fattigdom, hvor var da denne såkalte gudfryktigheten og selvofringen sunniene tilskriver dem (følgesvennene)?

Følgesvennene forteller om hverandre

I de forrige delene så vi hvordan Allah beskrev følgesvennene i Koranen, hvordan Profeten, før sin død, spådde deres oppførsel etter hans død, og nå vil vi se på hva følgesvennene tenkte om hverandre.

Det er fortalt i Sahih al-Bukhari, del 1, side 122, kapittelet ’’Al-Eidiyan- De to Eider-’’ at Profeten pleide å be først, og så gi en tale. Denne skikken fortsatt til Marwans tid, som var guvernøren til Medina i Muwayias regjeringstid. Han begynte å gi talen før bønnen.

Vær oppmerksomme på at sunniene gjør akkurat samme ting i dag. Dette var ikke sunnah (sedvanen) til Profeten. Husk at sunniene hevder at handlingene til følgesvennene er nok til å forandre på sedvanen til Profeten! Spørsmålet til sunniene er: Hvis følgesvennenes handlinger var nok til å forandre på Profetens sedvane, hvorfor trengte vi Profetens sedvane i første omgang? Er det bare for å følge innovasjonene til følgesvennene?

Dere lurer sikkert på hvorfor følgesvennene ga talen før bønnen? Dr. al-Samawi forteller at mange mennesker ikke ville være igjen etter bønnen for å høre på talen. På grunn av dette, ble tiden på bønn og tale forandret. Det er kanskje sant, men ikke den virkelige grunnen, fortsatte han. I løpet av Muwayias regjeringstid, var det utstedt en befaling, som jeg nevnte tidligere, at når Imam Alis navn blir nevnt, skulle alle forbanne Ali! Mange troende på denne tiden elsket Ali og ville ikke tolerere noe slikt, som følge av det, drepte de dem en etter en, for å tvinge alle troende til å høre på at Ali ble forbannet og holde seg stille for sverdets trussel. En måte å unnslippe på var å flykte før talen. Muwayia og hans menn likte ikke det. Derfor ble talen før bønnen for å tvinge folket til å høre på talen og å høre at Ali ble forbannet i Allahs navn! Ser dere ennå ikke konspirasjonen imot Profetens familie? Er det på denne måten Imam Ali skal bli behandlet? Profeten sa:

’’Å elske Ali er et tegn på tro og å hate ham er et tegn på hykleri!’’

Denne beretningen er fortalt i Sahih Muslim, del 1, side 61. I Sahih al-Bukhari, del 2, side 76 og Sahih al-Tirmidh, del 5, side 300, fortelles det at Profeten sa til Ali:

’’Du er en del av meg og jeg er en del av deg.’’

Også i Sahih al-Tirmidhi, del 5, side 201, fortelles det at Profeten sa:

’’Jeg er byen til kunnskap og Ali er dens port.’’ Husk at dere kan bare komme innom byen igjennom dens port, meningen er at all kunnskap fra Profeten kan vi ikke få, unntatt igjennom porten, imam Ali. Enda mer. I Musnad al-imam ibn Hanbal, del 5, side 25, fortelles det at Profeten sa:

’’Ali er mesteren til alle troende etter meg.’’

Et statsoverhode, i denne tiden eller fortiden, hadde alltid en trofast utskiftning/assistent for å ta hans plass og lede videre hans sak i hans fravær, vil du ikke tro da at Profeten, som var sendt som det siste sendebudet fra Han som skapte universet, hadde en assistent for å lede videre hans sak etter hans død? En assistent som Allah betror og elsker? Tror du at Allah forlot affærene ’’til den beste av nasjoner sendt til menneskeheten.’’ (les Koranen: 3:110) til tilfeldig valg og hersker? Ifølge vår tro var det en assistent og en utskiftning utvalgt av Allah og hans sendebud, og det var Al-Imam Ali ibn Abi Talib.

Vi kan lese i Sahih Tirmidhi, del 2, side 298, at Profeten sa: ’’Den jeg er mester for, skal Ali også være hans mester! Allah, støtt de som støtter ham og forlat de som forlater ham!’’

Dette er Ali, den fryktløse krigeren og den som beseiret forfekterne til Quraish. Måtte Allahs velsignelse og fred være over Profeten og hans familie. Amen.

Nå, spør deg selv: Hvis det var på denne måten Profeten roset Ali, hvem er følgesvennene, spesielt Muwayia, da? Til å forbanne ham! Vet du at Profeten sa, som nevnt i Musnad Ahmad ibn Hanbal, del 6, side 33:

’’Den som forbanner (eller på et verbalt språk fornærmer) Ali, har forbannet meg, og den som har forbannet meg, er forbannet av Allah, og den som er forbannet av Allah, vil Allah kaste i helvetes ild.’’

At følgesvennene forbannet Ali, betyr at de har forbannet Profeten, og de som forbanner profeten, skal Allah kaste i helvetes ild, hvor de hører hjemme! Dette er et løfte fra Allah, som Han aldri vil bryte!

Dr. Al-Tijani påstår at i løpet av hans forskning for å finne sannheten, forsøkte han helhjertet bare å identifisere disse onde anklagene imot hyklerne og de ondskapsfulle følgesvennene, men senere fant han ut at det er ingen måte å avvise disse anklagene imot de såkalte ’’rettskafne’’ følgesvennene, ifølge Sunnier. For vi ser at den første følgesvennen som truet med å brenne ned Imam Alis hus var ingen andre enn Umar ibn Al-Khatab – mannen som sunniene påstår å være så troende og modig at han forskrekket Satan! De første som egget opp krig imot Imam Ali var Talha, al-Zubayr og Aisha, profetens hustru, som Profeten elsket mest av alle sine hustruer, ifølge sunniene. Vær oppmerksomme på at Aisha også er Abu Bakrs datter! Andre overgripere er det også, men de mest kjente av dem er Amr ibn al-Aas, Muwayia og mange andre som undertrykket familien til Profeten. Er ikke disse de rettferdige følgesvennene ifølge sunniene? Trenger vi å si noe mer?

Dr. Al-Samawi forteller: ’’Hvis vi ønsker å skrive om alle disse hendelsene, hvor Profeten roser Ali, vil dette fylle en hel bok!’’

Følgesvennene forandret også på bønn-reglene og den første som gjorde det var Uthman ibn Afan, den tredje kalifen. Sahih Bukhari forteller i del 2, side 154, at Profeten alltid ba to (istedenfor fire) rakat i løpet av en reise, som Allah har beordret i Koranen. Abu Bakr og Umar gjorde det samme, så kom Uthman og ba fire rakat i løpet av reisen istedenfor to! Denne beretningen er også fortalt i Sahih Muslim, del 1, side 260. Hvem er Uthman til å bryte befalingene til Allah og hans profet når det gjelder Salat (bønnen)? Måtte Allah lede oss alle til sannheten!

La oss se hva Umar gjorde: Sahih Bukhari forteller i del 1, side 54:

’’Shaqiq ibn Salamah sa: Jeg var med Abdullah og Abu Musa, så fortalte Abu Musa Abdullah: Hva skal en mann gjøre hvis han var Mujnib (biologisk sæd ejakulasjon (uttømming) etter en drøm eller når en mann har seksuell samleie med sin hustru) og han hadde ikke vann for å rense seg?’’ Abdullah sa: ’’Han skal ikke be, inntil han finner vann.’’ Abu Musa sa: ’’Men har du ikke hørt Profeten fortelle Amar ibn Yasir at alt han måtte gjøre var Tayamum?’’ Abdullah svarte: ’’Vet du ikke at Umar (ibn al-Khatab) ikke godtok det?’’ Men Abu Musa svarte: ’’Allah sa i Koranen: ’’Dere som tror… om noen av dere er syke eller på reise, eller kommer fra avtredet, eller hatt samkvem med kvinner, og ikke kan finne vann, så ta fin sand, og gni dere i ansiktet og på hendene. Allah forlater og tilgir.’’ Koranen: 4:43. Abdullah visste ikke hva han skulle si, unntatt dette: ’’Hvis vi tillatter dem dette (Tayamum), vil de bruke det som et dårlig eksempel lik når vannet er så kaldt (for å gjøre bønnvask eller ta et bad).’’ Abu Musa spurte Shaqiq: ’’Er det derfor Abdullah ikke vil godkjenne dette?’’ Shaqiq sa: ’’Ja!’’

Tayamum er å sette hendene på sanden eller steinen, og så tørke ansiktet og hendene: Dette er ansett som full renselse (Wudu, å vaske seg til bønnen) i vannets fravær. Vær oppmerksomme på at det er mer detaljer om Tayamum prosessen som ikke er nevnt her.

Som dere kan se, brøt Umar Koranens bud og Allahs bud, og Profetens sedvane, fordi han misliker Tayamum! Hvem er Umar til å ikke godkjenne hva Allah har beordret?

Følgesvennene har innrømmet at de forandret sedvanen til Profeten flere ganger: I Sahih al-Bukhari, del 3, side 32, i kapittelet om slaget i Hudaiybiyah, fortelles det at Ala ibn al-Masib sa: ’’Jeg møtte al-Bara ibn Azib. Jeg sa til ham: ’’Måtte du alltid være glad, for du har vært i følget til Profeten og dere har gjort en pakt med ham under treet.’’ Al-Bari sa: ’’Sønnen til min bror, du vet ikke hva vi forandret etter hans død!’’

Dette er en direkte bekjennelse fra en veldig nær følgesvenn at de har forandret Allahs religion og ikke adlydt Allahs ordre. Igjen reiser vi opp dette spørsmålet: Hvem er følgesvennene til å forandre på Allahs religion? Dette er den samme grunnen til at Den Islamske Ummah (nasjonen) lever fremdeles i beklagelige tilstander hvor flesteparten av menneskerettigheter ikke er garanterte!

Det er også fortalt i Sahih al-Bukhari, del 2, side 201, i en beretning at:

’’Umar, da han var knivstukket… sa: ’’Jeg sverger ved Allah, hvis jeg hadde nok gull til å fylle hele jorden, vil jeg gjøre det for å redde meg selv fra Allahs straff før jeg ser Ham!’’

Hvis Umar var en veldig troende følgesvenn, hvorfor ville han da redde seg selv fra Allah? Kunne det være fordi han hadde begått en stor urettferdighet og han vil på dommensdag være holdt ansvarlig for det?

Abu Bakr var ikke en forskjellig person: Det er fortalt i ’’historien til al-Tabari (Tarikh al-Tabari)’’, side 41, at

Abu Bakr sa, da han så en fugl på et tre: ’’Så lykkelig du er, din fugl! Du spiser frukten og du ligger på et tre, og det er ingen straff eller belønning for deg! Jeg ønsker at jeg var et tre på siden av veien, så kamelen kunne spise meg og dele meg i stykker, og jeg aldri ble født som et menneske!’’

Vil dere tro, at hvis en mann hadde en slik åndelig renhet, som sunniene påstår Abu Bakr har, ville ønsket at han aldri ble født som et menneske? Faktumet er at Abu Bakr innså at hans tid hadde kommet og alle hans handlinger vil være skrevet foran ham i en åpen bok, og at dette ville skje da han døde! Derfor ønsket han at han aldri ble født som et menneske! Allah sier i Hans bok, Koranen:

’’Sannelig, Allahs venner, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg. De som tror og viser gudsfrykt, de får et godt budskap i jordelivet og det hinsidige. For Allahs ord finnes ingen forandring. Dette er den store seieren.’’ Koranen: 10:62-64.

Allah sier også: ’’Men til dem som sier: ’’Vår Herre er Allah,’’ og så holder rett kurs, stiger englene ned: ’’Frykt ikke, og vær ikke bedrøvet! Fryd dere ved paradiset, som er lovet dere. Vi tar oss av dere i denne verden og den hinsidige. Der vil dere få alt deres hjerter begjærer, og alt dere ber om, som gjestfrihet fra en som er tilgivende, nåderik.’’ Koranen: 41:30-32.

Spørsmålet er at hvis paradiset er lovet de troende fra Allah og de skal ikke frykte eller sørge, hvorfor var Abu Bakr og Umar redde da? Om de var virkelig troende, skulle de være de minste redde av oss, for de er følgesvennene til den siste profeten! Men Allah er ærlig når han sier: ’’Om en urettferdig sjel eide alt på jorden, ville han prøve å løskjøpe seg med det. De skjuler i seg angeren når de ser straffen. Og det vil bli dømt blant dem med rettferd. De vil ikke lide urett.’’ Koranen: 10:54.

Allah sier også:

’’Om de urettferdige eide alt som på jorden er, og like meget til, så ville de tilby det som løsepenger fra straffens onde på oppstandelsens dag! De vil få se fra Allah det de aldri regnet med! De vil få se det onde de har pådratt seg, og det de drev ap med ringer dem inn!’’ Koranen: 39:47-48.

Dette er de såkalte følgesvennene som sunniene bruker som et eksempel på åndelig renhet og ledelse! Sannelig, de skal svare på deres bedrageri imot muslimene, og deres skjuling av sannheten.

Dere lurer sikkert på hvis følgesvennene var av slik høy ære og åndelig høyhet, hvorfor drepte de Uthman ibn Afan, den tredje kalifen som ødela Islam? Husk at Aisha, Profetens kone, har kommet med oppfordringen om å drepe Uthman – se Historien til al-Tabari (Tarikh al-Tabari), del 4, side 407. Se også på historien til Ibn Athir (Tarihk ibn Athir), del 3, side 206. Visste du også at muslimene var så rasende på Uthman i en så stor grad at da han døde begravde de ikke ham på samme sted som de andre følgesvennene? Han ble heller ikke vasket da han døde som er et Islamsk forberedelse ritual for begravelse! Hvis dette er den rettledet kalifen, så vet Gud bedre hva en villedet kalif er?

Vi kan lese at profetens hustruer, inkludert Aisha, ble beordret av Allah til å holde seg hjemme, det vil si ikke krige eller gjøre opprør:

’’Hold dere hjemme. Pynt dere ikke opp som i fordums hedensk tid! Forrett bønnen, gi det rituelle bidrag og adlyd Allah og hans sendebud!’’ Koranen: 33:33.

Hvorfor, hvis Aisha ble beordret til å være hjemme etter Profetens død, gikk hun ut og ridde en kamel og egget opp til krig imot al-imam Ali ibn Abi Talib? Les om Kamel slaget.

Sunni kommentar: Svar på sunni brødrene

Noen sunni brødre, i respons på mitt bidrag, da det først ble postet, kom med to kommentarer:

Den første, de begrunnet Abu Bakrs og Umars utsagn i de beretningene nevnt ovenfor, hvor Umar sa: ’’Jeg sverger ved Allah, hvis jeg hadde nok gull til å fylle hele jorden, ville jeg brukte det for å løskjøpe meg fra Allahs straff før jeg ser Ham!’’ Og utsagnet til Abu Bakr: ’’Så lykkelig du er, din fugl! Du spiser av frukten og du ligger på treet, og det er ingen straff eller belønning for deg! Jeg ønsker at jeg var et tre på siden av veien, så en kamel kunne spise meg og dele meg i stykker, og jeg aldri ble født som et menneske.’’

Sunniene begrunnet det med at den åndelige renheten til en troende er å ønske at han aldri ble født, som Abu Bakr gjorde og den lille synden til den ærlige troende person er grunnen til at han ønsker å løskjøpe seg med jordens skatter fra flammene til helvetesild, som Umar gjorde, for å bevise hans ærlighet og tro. Sunniene påsto også at Profeten spurte tilgivelse for seg selv. Den andre begrunnelsen var at de versene jeg nevnte fra Allahs bok ikke er om Abu Bakr og Umar, og at disse følgesvennene det er snakk om i versene ikke er på lik linje med Abu Bakr og Umar.

Mitt første svar på den første kommentaren er som følgende:

Når det gjelder Profetens spørsmål om tilgivelse, betyr ikke det at han aldri ønsket å bli født som et menneske eller en grunn til å anse hans feilfrihet som ugyldig! Hans spørsmål om tilgivelse er et tegn på gudfryktighet og en innrømmelse om svakhet overfor Allah. Det betyr ikke at han har begått en grov synd, og derfor spør om tilgivelse, for hvis Profeten var en synder, hvem i det islamske samfunnet skulle straffe ham? Eller hvem er i stand til å straffe ham? Som vi vet var alle syndere. En synder kan ikke straffe en synder. Hvis han var en synder, hvilken idiot ville da følge ham og tro på ham som et rettledet sendebud sendt av Ham, som skapte universet? Dessuten hvis han var en synder, vil dette si at Allah sendte et syndig sendebud og dette betyr at Allah (masAllah) gjorde en feil! Vi vet at Allahs rettferdighet og hans avsky av syndighet og ondskap er en av de første artiklene i vår tro! Derfor kan Allah aldri ha sendt et syndig sendebud. Renset være alle Allahs profeter og sendebud fra slike påstander som nedverdiggjør deres karakter. Eller skal vi kanskje bli som jøder og kristne si at Profeten Lot drakk og sov naken med sine barn?

Når det gjelder Abu Bakr og Umar, vil jeg oppklare noe: Å spørre om tilgivelse er en ting, og ønske om å aldri bli født som et menneske, eller å ønske å løskjøpe seg selv med alt gull på jorden, er en annen ting. Å ønske at du aldri ble født er en fornærmelse av Allah, fordi du påstår at Allahs rettferdighet og nåde ikke er nok for deg. Det er også en fornærmelse, fordi dette betyr at din adgang til helvetesild ikke virkelig er din feil, men at dette er en urettferdighet begått av Allah (MasAllah). Hvis en virkelig tror, må han innse at Allah ikke gjør ham urett i det hele tatt, og han vil ikke gå til helvetesild, unntatt hvis han virkelig fortjener det. Dette er Allahs rettferdighet. Ønsket til noen mennesker om å aldri bli født som mennesker er for å skjule feilene og syndene deres. En ærlig troende underkaster seg Allah fullstendig og innrømmer at han er svak og syndig, så ber han om tilgivelse. Han fornærmer ikke Allah ved å ønske at han aldri ble født som et menneske.

Begrepet synd og anger har alltid forvirret meg, inntil Allah ledet meg. Hør på hva Sjia sier om botferdighet (tawbah). ’’Al-Tawabah (botferdighet) er mekanismen brukt av Allah for å regulere ondskap i samfunnet. Ved å gi enhver person en sjanse til å angre, er synderen forsikret at han ikke er tvunget til å begå synder. Denne mekanismen sikrer at skyld følelsene som følger en etter å ha begått en synd, ikke kommer tilbake i form av depresjon og håpløshet, som fører til at mennesket begår mer synder og ødelegger samfunnet. Det (tawbah – botferdighet) er en stor nåde fra Allah, et tegn på hans grenseløse Visdom.’’ Jeg legger til, at synd i seg selv er en del av vår egen skapelse. Ikke fordi Allah har tvunget oss til å begå en synd, og så straffer oss for det, men Allah har skapt dere syndige, for å teste om dere vil innrømme deres feil (synd) eller hevde at dere begikk ingen synd og det var ikke deres feil, noe Allah avskyr. Å synde og å innrømme sine feil så lenge det virkelig er det og be om tilgivelse fra Allah er bedre enn å fornærme Allah ved å ønske at du aldri ble født som et menneske. Jeg vil også legge til at feil er en del av læringsprosessen, som er en medfødt egenskap i vår skapelse og vårt liv. Hvis vi ikke gjør feil, vil vi aldri lære, og hvis vi aldri lærer, vil vi aldri utvikle oss og vokse opp. Det er arroganse å feile og å synde, men ikke innrømme sine feil deretter!

Tilstrekkelig er Imam Zayn al-Abidins, Imam Husseins sønn, utsagn da han påkalte Allah, for å forklare hva vi vil komme til: ’’Allah, selv om jeg måtte være i helvetesild, vil jeg fortelle folk der om min kjærlighet overfor deg!’’ Hva betyr dette veltalende og fine utsagnet for noe? Jeg synes personlig at dette er en av de vakreste og mest rørende bønner jeg har hørt i mitt liv! Her er det vi vil komme til:

Al-Imam Zain al-Abidin forsøker å si: ’’Allah, min tro på deg er så mye at jeg ikke tviler på din rettferdighet, selv om du kaster meg i helvetesild. Det er fordi jeg fortjener det og det er på grunn av hva jeg har gjort på denne jorden. Selv om jeg måtte til helvetesild, vil jeg fortelle mennesker der om min kjærlighet overfor (og tro på) Deg, så mye at Du ikke har gjort urett imot meg, og jeg elsker Deg for din rettferdighet, Nåde og veldighet.’’ Dette er hva en virkelig troende sier, selv om han måtte til helvetesild! Han ønsker ikke at han aldri ble født som et menneske! Mitt svar på deres andre kommentar er som følgende:

Å påstå at disse versene ikke snakker om Abu Bakr og Umar, og Allah vet bedre hvem Han snakker om, men de hinter til et viktig punkt: Ikke alle følgesvennene er ansett like i Allahs øyne. Derfor er mitt spørsmål: Hvorfor påstår sunniene at alle følgesvennene var rettskafne? Hvorfor, da Allah har bekreftet at noen følgesvenner ikke er rettskafne, fortsetter sunniene å protestere imot sjiamuslimenes syn på følgesvennene? Det er ironisk at Allah, vår skaper, som vet bedre vårt beste, sier noe om Hans skapelse, men sunniene benekter det og hevder at de vet bedre enn Ham!

For å putte maten med teskjeen i munnen deres, skal jeg gjenta meg. Jeg tar opp igjen mitt utsagn: Hvis Allah har gjort et klart skille mellom følgesvennene, hvorfor vil ikke sunniene innrømme det?

Dessuten, mine sunni brødre, har forsvart og forsterket sjiamuslimenes påstand, da de hevdet at versene snakker om andre følgesvenner enn Abu Bakr og Umar: Ikke alle følgesvennene var rettferdige og rettskafne, og derfor betyr det at følgesvennenes tro var avhengig av Allahs nåde. Noen mottok ledelsen, mens andre nektet å gjøre det. Sjiamuslimene tror også på det samme!

Er det en annen og bedre grunn til at vi gjør forskjell mellom følgesvennene? Har ikke disiplene til Jesus forrådet ham? Har ikke jødene forrådet Moses? Og så videre. Er følgesvennene til Profeten Muhammed forskjellige? Er de ikke mennesker som gjør feil og synder? Ser dere ingen form for forskjell blant Allahs skapninger? Er alle troende, i dag eller i fortiden, like? Ser dere ikke at noen er mer troende enn andre? Hvorfor nekter sunniene å akseptere dette faktumet? Selv om Sjia tror at Abu Bakr og Umar var rettskafne og rettferdige, vil sunniene fremdeles nekte å innrømme at noen av Profetens følgesvenner var urettferdige, ondskapsfull mennesker. Er det ikke et helt vers i Koranen om hyklere? Har ikke Allah sagt: ’’De står på forskjellige stadier overfor Allah. Allah har øye med hva de gjør!’’ Koranen: 3:163.

En annen viktig ting å være oppmerksom på, som mine sunni brødrene har oversett da de forsvarte deres argumenter, kan være at menneskene det er snakk om i det ovennevnte verset eller hykleri kapittelet er ikke ansett som følgesvenner ifølge sunnier. Hvis mine sunni brødre vil ta opp denne saken, så vil mitt svar være:

Definisjonen av ordet følgesvenn ifølge sunnier er: hvilken som helst person som har sett Profeten er ansett som en følgesvenn. Generasjonen som kom etter Profetens død ble kalt Tabiuoon – tilhengere. Derfor er deres påstand betydningsløs.

Nå, hvis mine sunni brødre foreslår at ordet følgesvenner brukes bare om ærlige troende mennesker som var nær Profeten, kunne Koranen og hadith uten at, og stadig ba, har de sagt eksakt hva sjia har alltid prøvd å si: Ikke alle følgesvennene var rettferdige. Derfor tillatter sjiamuslimene seg å benekte at Abu Bakr og Umar, blant annet, skal bli inkludert med de rettferdige følgesvennene, ikke etter det de gjorde imot familien til Profeten etter Profeten Muhammeds bortgang.

I avslutning vil jeg nevne al-Zamakhsharis, den store sunni lærde og poeten, utsagn:

’’Tvil og konflikter er tallrike, enhver påstår at han er på den riktige veien. Jeg har valgt å holde fast på troen om at ’’det er ingen guddom, unntatt Allah’’ og min kjærlighet for Ahmad (Muhammed) og Ali. En hund vant en stor belønning ved å elske grottens folk (Ahl al-Kahf), hvordan kan jeg da miste alt om jeg elsker familien til Profeten?’’

Tilslutt ber jeg sunniene studere argumentene til sjiamuslimene på en objektiv måte. Etter alt det vil vi stille følgende spørsmål: Tror dere fremdeles at vi er kuffar (vantroer)? Ber vi dere om å akseptere blindt våre argumenter eller støtter vi vår tro med uslåelige beviser? Bruker vi ikke deres bøker som et bevis? Måtte Allah tilgi oss våre synder og lede oss til det Han er tilfreds med.

Fiendene til Islam skildret i Nahjul Balagha

Her er en beskrivelse av fiendene til Islam og Islams sanne tilhengere, og hva vil skje med dem:

’’Styret til tyrannene var lenge, så mye at deres tyranni og undertrykkelse kunne avdekkes fullt ut og deres dårlige rykte og skam kunne avsløres. De fortjente revolusjonen som gjorde ende på dem. De ble ødelagt og ruinert, og folket ble reddet fra katastrofer og ødeleggelse, ble befridd av krig og blodutgytelse, som var brakt til dem igjennom tyrannene.’’

’’Det gudfryktige folket, som modig gjennomgikk disse dagene, tolererte å bære lidelsen og ga deres liv for rettferdighet og Islam… Så bestemte Allah at tiden til lidelser og prøvelser ville ende opp. De ble gitt lov til å forsvare deres tro ved hjelp av deres sverd og adlød Allahs ordre etter læren til Profeten!’’

’’Tingene fortsatt slik, inntil Allah kalte tilbake på sin Profet. Så ble mange frafalne eller vendte seg til hedenskap. De ble fordømt på grunn av fordervelsen til deres sinn og humør. De satt deres lit på deres slektninger, som var villedet, eller satt deres lit på de som egget opp til kriger, som var hedninger. De sviktet middelet (Profetens familie), som de ble beordret til å elske, å respektere og å følge, og som ville ha holdt dem innenfor grensene til den sanne religionen. Derfor undergravde de fundamentet av den sanne religionen og forsøkte å presentere vranglære i Islam. De adopterte skikken til Farao og hans folk, var avhengige av verdslig makt og glede, og snudde sin rygg til den sanne religionen.’’

Khutba 153

’’Mennesker! Husk at denne tiden er tiden da noe som har blitt lovet skal skje, og hendelser som dere ikke vet eller kan forutsi vil finne sted. I løpet av disse dagene til lidelse og fristelse, vil de som anerkjenner Ahlulbayts viktighet og verdi, være lik en person som går i mørket med en lampe i hans hånd, ikke bare gå i sikkerhet igjennom tidene, men vil kunne hjelpe andre og vil handle som de gudfryktige. De vil befri folket fra undertrykkelse og tyranni, vil utdanne uvitende og ignoranter, vil gjøre forandringer i samfunnet, og vil fylle hullet som ondskap og ugudelighet kan ha skapt i Islams sanne lære. For han (Imam Mehdi) vil være skjult fra øynene til menneskene så mye at den største oppdageren på sin tid ikke vil greie å finne et spor etter ham, uansett hvor mye han forsøkte og prøvde.

Men når han vil komme til syne, vil han oppdra menneskeheten på en sådan måte at menneskers syn vil utvide seg igjennom læren til Koranen, mennesker vil være i stand til å skaffe seg den sanne visdommen, og deres sinn vil være i stand til å reise seg opp til høyere stadier innenfor vitenskap og filosofi.’’

Jeg ber muslimene innstendig om å forkaste alle falske myter om vår Islamske arv. Mange av dere vet allerede om sunnimuslimenes syn på historien. Jeg ber innstendig at dere leser sunni historiebøker som historien til Al-Tabari, og Syed Amir Ali, for å forstå kraften som formet den muslimske verden i det første århundret etter hedsjra. Den er fortsatt i livet og eksisterer fremdeles idag.

Diskusjon

En sunni nevnte at hvis Imam Ali var akkurat som Profeten, hvorfor fremstiller sjia ham som en så svak som bare blir lurt gang på gang?

Vi fremstiller ham ikke som en svak og han ble heller ikke lurt gang på gang. Hvor har denne broren dette ifra? Ummah sviktet ham og forlot ham. Det er fakta. Men vi sier ikke at noen lurte ham. Til og med i beretningen vi har om hans død, sier vi at han sa: ’’Jeg ble ikke løyet for, lurt av noen, og heller ikke har jeg løyet.’’ Noe som tyder på at vi ikke sier noe av det denne broren hevder at vi sier om Imam Ali.

En annen bror spurte om hvordan profeten greide midt iblant en forsamling av vantroer å komme med islam, mens Ali ikke kunne engang forstå konspirasjonene imot ham etter at Islam kom?

Når erklærte Muhammed sin profeti? Svaret er: Da han var 40 ÅR. Lenge etter at han hadde blitt en profet erklærte han sin profeti for hele menneskeheten.

Mitt spørsmål er: Hvorfor tok det så lang tid? Hvorfor kunne han ikke med engang erklære sin profeti? Hvorfor ventet han så lenge med å erklære profetien? Er det ikke fordi hans tilhengere var få? Samme med Imam Ali? Da antallet av hans tilhengere forøkte seg kunne han kjempe imot Muwayia, Aisha og de andre sahaba som ønsket å berøve ham makten. Slik Profeten ventet, ventet Imam Ali!

Faktumet er at Imam Ali forsto konspirasjonene imot ham, men han holdt seg stille for å bevare Islam i sin sanne og riktige versjon. En annen grunn og bedre grunn for dette var at hans tilhengere var få. Om han skulle kjempe imot sine motstandere ville alle de troende bli drept uten å være i stand til å forsvare den sanne Islam!

En annen sunni bror nevnte at Imam Ali gjorde nesten alt med Profeten, men hvordan kunne han være så svak etter Profetens bortgang?

Hva med Profeten Aron/Haroon? Hvorfor lot han Israels barn dyrke gullkalven? Var han også veldig svak? Han var stille, hvorfor?

Svaret kan vi finne i Koranen:

Moses spurte ham: ’’Da sa Moses: ’’Hør Aron, hva hindret deg, da du så dem slå inn på gale veier, i å følge meg? Har du vært ulydig mot min ordre?’’ Han svarte: ’’Kjære bror, slipp skjegget og hodet mitt! Jeg var redd du ville si: ’’Du har splittet Israels barn, og ikke passet på det jeg sa.’’ Koranen: 20:92-94.