Imam Alis kunnskap

''Ana Madintaul Ilm wa Aliun Babuha'' ''Jeg er byen av kunnskap og Ali er dens port.''

Hvorfor beskrev Profeten Muhammed seg som ''Byen av kunnskap'' etter å ha blitt den utvalgte. Han brukte ikke ordet ''skole'' eller ''universitet'', heller ikke ''en by,'' men han sa: ''Jeg er byen av kunnskap!''

Så hvorfor byen og ikke universitet for eksempel? Dette er en metafor for å gi mennesket en oversikt om storheten av hans kunnskap. Når vi hører ordet by, tenker vi med en gang på en stor plass med mange mennesker. Her i Norge tenker vi på Oslo, Bergen osv... Så om vi innbiller i våre egne hoder hvor stor Oslo er, med alle dens veier, bygninger, parker, skoler, universiteter og mennesker osv.... har vi en ide om hvor stor den er. Da Profeten brukte ordet By, har det en spesiell effekt på oss. Hans kunnskap er så stor, så om den vil bli materialisert (det vil si bli noe som kan sess og røres) vil den fylle en hel by.

I fortiden, når konger pleide å bygge opp deres byer, valgte de spesielle steder så byen skulle bli beskyttet fra alle sider og det skulle være bare en adgangsdør til byen. Ved denne adgangsdøren pleide de å sette soldater for å beskytte inngangen. På samme sted satt de også mange porter så de åpnes og lukkes som nødvendig. Noen ganger, pleide de å grave en grøft rundt hele byen, beskyttet av vannledninger og de bygde en bru som beveget seg, som kunne også være adgangsdøren til denne byen. Denne bruen vil bli brukt som et område for å forsvare byen under et angrep, de vil reservere den eller heve den bort for å stoppe adgangen til byen. Som regel om natta pleide de å gjøre det for å beskytte byen fra uventede gjester.

Lignende i noen europeiske land finnes det steder hvor det er snakk om dører til byer. F. eks King Louis 14 bygde Palasset av Versailles i byen av Versailles i Paris Frankrike. Hvis dere går og besøker palasset må dere gå fra Portes De Versailles (dørene til Versailles) for å komme inn i byen til Versailles. Når dere går inn der, kan dere så gå inn i palasset.

Metaforen: ''Jeg er byen av kunnskap og Ali er dens port.'' er derfor sagt for å beskrive at om vi vil vende oss til Allahs sendebud må vi gå inn igjennom dørene eller portene av byen til kunnskap. For å vende oss til Profeten, må vi gjøre det igjennom Imam Ali.

Dette er bare et aspekt av ''Byen av Kunnskap!'' Et annet aspekt er at ''byen av kunnskap'' er lik de byene som er bygd opp av konger. Den trenger å bli beskyttet. Den trenger en port og porten er ingen andre enn Imam Ali. Men, porten i seg selv trenger å bli beskyttet og ingen kan beskytte denne ''porten'', unntatt Allah. Derfor er metaforen her at ''byen av kunnskap'' er Profeten, dens ''port'' og beskytter er Imam Ali og beskytteren av ''porten'' er Allah!

En tredje aspekt er at kunnskapen av Profeten er så stor, at ingen person greier å omfatte den eller begripe den. Den trenger en beholder (det vil si en hjerne) like stor som en by for å omfatte den. Profeten hadde denne kunnskapen, fordi han var utvalgt av Allah. Allah, den allmektige, ga ham (profeten) muligheten og kapasiteten til å begripe den og omfatte den. Denne ''kunnskapen'' ble gitt videre til imam Ali i løpet av levetiden til Profeten og også etter hans død.

I de siste øyeblikkene Profeten levde på jorden, var Imam Ali med ham. Profeten ba om at hans ''bror og venn'' skulle komme. Profeten var svak av feber og han besvimte og våknet opp. Aisha ba sin far om å komme. Da Abu Bakr kom, vendte Profeten sitt ansikt bort fra ham og gjentok sitt krav: ''Be min bror og venn om å komme!'' Hafsa ba sin far om å komme. Da Umar kom, vendte Profeten sitt ansikt bort fra ham og gjentok sitt krav: ''Be min bror og venn om å komme,'' for tredje gang. Så fortalte Umm Salama dem: ''Be Ali om å komme, for han mener sikkert ikke andre enn ham!''

Da Imam Ali kom, ba Profeten ham om å bøye seg ned og sitte nær ham, så han kunne snakke personlig med ham. En stund senere sa Profeten til ham: ''Sett mitt hode i ditt fang for ordrene til Allah om min død har kommet. Når min sjel drar av sted, ta den med dine hender og gni ditt ansikt med den...'' Senere spurte noen Imam Ali: ''Abu Al-Hassan, hva betrodde Profeten deg før hans død da han snakket personlig til deg?'' Imam Ali sa: ''Profeten har lært meg en tusen dører av kunnskap og hver dør åpner for meg andre tusen dører!'' Så med andre ord, i løpet av noen få miniutter lærte profeten Imam Ali en million dører av kunnskap! Igjen står metaforen, ordet ''dører'', for bøker av kunnskap eller kapitler av kunnskap! Allahs profet har sagt: ''Jeg er byen av kunnskap og Ali er dens port. Om dere vil komme nær meg, må dere komme igjennom porten (Ali).''

Vi vet alle at på dommedagen, de som består i testen og skal til himmelen, vil ha et møte med Profeten ved ''porten'' (en annen metafor). Profeten vil spørre Imam Ali: ''Er denne personen en av våre sanne tilhengere som holdte seg til sannheten etter min død?''

Hvis Imam Ali sier: ''Ja, Allahs sendebud, han/hun er en av våre sjia,'' så vil Profeten hilse velkommen denne personen og vise ham/henne sitt sted i paradiset.

Men om Imam Ali sier: ''Nei, Allahs sendebud, dette er en hykler som har benektet din lærdom og vendte seg imot din familie (Ahlulbayt),'' så vil Profeten be Allah om å kaste denne personen i helvetes ild.

Jeg vil fortsette og gi flere eksempler om meningen av ordene til Allahs Profet: ''Ana Madinatul Ilm, Wa Alun Babhua,'' men i slutten er resultatet det samme: selv om vi har bestått testen i løpet av vår levetid, om vi ikke passerer igjennom ''porten'' (Imam Ali), vil vi aldri ende opp i paradiset!

Jeg vil gi noen eksempler på Imam Alis kunnskap som ble gitt til ham av Profeten, både i løpet av hans levetid og etter hans død. Hel bøker er blitt skrevet om hans kunnskap, men jeg vil nevne noen få.

Det første eksemplet var i løpet av tiden Abu Bakr var kalif:

En jødisk Rabbi kom til Abu Bakr og sa: ''Er du profetens etterfølger (det vil si Khalifa)?'' Abu Bakr svarte: ''Ja!''

Rabbineren spurte ham om hvor Gud befinner seg? I himmelen eller på jorden? Abu Bakr svarte: ''I himmelen, på tronen.''

Rabbineren spurte: ''Vil det bety at han ikke er på jorden eller er han bare i et sted?''

''Dette er lærdommen til ateister,'' sa Abu Bakr. ''Om du ikke går vekk, så vil jeg drepe deg.''

Rabbineren gikk av stedet, forbauset av Abu Bakrs uvitenhet og hånet Islam for å ha en leder som ikke visste hvor Gud var hen! Imam Ali (som ikke var tilstede da diskusjonen fant sted) møtte jøden på veien ut av byen. Han kalte på ham og sa til ham: ''Jeg vet hva du har spurt om og ikke har fått svar for. I Islam sier vi at Allah er hvorløs av hvorløs, det er ingen hvor for Ham. Han går vekk fra et sted, når han er i alle steder, uten å være i kontakt med noe eller uten å være nær noe. Han har kunnskap om hva er der (i et sted uten å være i kontakt med det eller nær det) og ingenting er utafor hans proveniens. Jeg forteller deg hva som står i dine bøker som bekrefter den sannheten jeg forteller deg. Hvis du vet at det står i dine bøker, vil du tro på det?'' ''Ja,'' sa jøden. Så spurte Imam Ali ham: ''Står det ikke i dine bøker at Moses, sønn av Imran, fred være med ham, satt ned en dag, da en engel kom til ham fra Øst. Moses spurte ham: ''Hvor kommer du ifra?'' og engelen svarte: ''Fra Gud!'' Så kom en annen engel til ham fra Vest. Moses spurte ham: ''Fra hvor kommer du?'' Og engelen svarte: ''Fra Gud!'' Så kom en annen engel til ham og sa: ''Jeg har kommet fra den syvende Himmel, fra Gud.'' Så kom en annen engel til ham og sa: ''Jeg har kommet fra den syvende himmelhvelving, fra Gud.'' Da sa Moses: ''Priset være Allah, intet sted er uten Ham og han er ikke nærmere til et sted fremfor et annet.''

Rabbineren svarte: ''Jeg bekrefter at dette er sannheten og at du har mer rett til å ta over stilling til din Profet enn den som har kontroll over den (det vil si Abu Bakr).''

Det andre eksemplet er i løpet av tiden til kalifatet til Umar:

Umar innkalte en kvinne som åpenbart hadde hatt i sitt hus noen menn. Da hun kom til ham, var hun så redd at da hun bare så ham aborterte hun sitt barn automatisk. Hennes barn falt ned på gulvet og døde. Umar samlet følgesvennene til Profeten og spurte dem om det var noen lover angående denne saken og at han måtte gjøre noe. De sa til ham at han skal bare prøve å være snill imot henne. Det var ikke hans feil, derfor faller ikke skylden på ham.

Imam Ali som var tilstede sa ingenting. Umar vendte seg til ham og spurte ham: ''Hva er ditt syn, Abul Hassan?''

Imam Ali sa: ''Du har hørt deres syn.'' Umar insiterte: ''Men hva er ditt syn?'' Imam Ali sa: ''Folket har sagt hva du har hørt!'' Umar sa: ''Jeg bønnfaller deg om å si til meg hva ditt syn er?'' Da Imam Ali fortalte ham at han må betale erstatning for blodet til det ufødte barnet som han var grunnen til at det døde, godtok Umar Imam Alis tolkning fremfor de andres.

Selvsagt er det mange fortellinger i løpet av tiden til Umar, så mye at selve Umar sa: ''Lawla Ali can halaqa Umar'' - hadde det ikke vært for Ali, ville Umar vært tilintetgjort!''

Det fortelles at to kvinner var i tvist med hverandre om et barn. De sa begge at barn var deres. De kom til Umar for å løse opp konflikten. Han sa: ''Kall Abu al-Hassan.'' Etter å ha spurt begge kvinnene og sett at begge holder fast ved sitt utsagn, ba Imam Ali noen om å hente et sverd for ham. En av kvinnene spurte ham om hva han hadde tenkt til å gjøre. Han sa: ''Jeg vil dele barnet i to stykker og jeg vil gi enhver av dere et stykke.'' Hun sa: ''å Abul Hassan, hvis det ikke er noe annet å gjøre, så la henne beholde barnet!'' Da sa Imam Ali: ''Allahu Akbar. Du er den virkelige moren og hun andre er løgneren! Hvis dette hadde vært hennes sønn, så hadde hun syntes synd på ham og sagt noe.'' Så innrømmet den andre kvinnen at hun var en løgner!

Umar spurte Imam Ali om hvor lang tid han trengte til å løse opp en sak. Imam Ali spurte Umar hvor mange fingrer han har i hans høyre hånd og Umar sa med en gang: ''Fem!'' Imam Ali sa til Umar: ''Dette er hvor lang tid jeg trenger for å løse opp en sak!''

Som jeg sa, det er flere andre eksempler som viser oss at om det ikke hadde vært for imam Alis kunnskap, så hadde en stor urettferdighet funnet sted.

Imam Ali hadde fortalt hans tjener Qambar at al-Hajjaj ville drepe ham. Han hadde også forutsagt den samme tingen for hans tilhenger Kumayl og mange andre av hans tilhengere.

Imam Ali var den eneste, etter Profetens død, som sa til det muslimske samfunnet: ''Isaluni Kabla ma tistaffiduni'' - ''Spør meg, før dere mister meg.'' ''Spør meg om hva som helst, spør meg om hvilket som helst emne, spør meg om Koranen. Spør meg så dere kan utvide deres klokskap og kunnskap! Spør meg nå mens dere har mulighet til å gjøre det! osv...'' Da Muwayia og hans soldater reiste opp Koranen over deres hoder som et siste desperat forsøk på å stoppe Imam Alis hær fra å drepe dem ved slaget i Siffin, og da Imam Ali så hans soldater nølte med å angripe, fortalte han dem: ''Jeg er den Talende Koranen!'' ''Spør meg om hva som helst i Koranen, spør meg om hvilket som helst Surah (kapittel), spør meg om på hvilket tidspunkt det ble åpenbart, spør meg om hvor det ble åpenbart, spør meg om meningen dets/dens (surah, kapitlet)!''

Men jeg vil avslutte med å vise til det spesielle eksemplet på Imam Alis kunnskap, det heter: ''Miraklet av bevegelsen til steinen og vannet under den.'' Dette er en historie av en munk som levde i Karbala. Da Imam Ali skulle til Siffin, ble hans tilhengere og venner tørste. De hadde ikke lenger vann og det var plagsomt under varmen til solen. Imam Ali vendte seg til hovedveien og på en kort avstand kom en eremitt. Imam Ali hilste på ham og spurte ham om det var vann nær hans boligområde som kunne stilne tørstheten til hans soldater.

Eremitten sa at den nærmeste vannkilden var mer enn seks miller unna og han hadde bare vann for seg selv til hans neste reise dit. Da de hørte det, sa Imam Alis tilhengere: ''La oss gå til stedet han forteller om. Kanskje vi vil finne vann der idet vi ennå er sterke?''

''Dere trenger ikke å gjøre det,'' sa Imam Ali. Han vendte nakken til hans muldyr i retningen av Qibla, det vil si imot Mekka og ba dem å gå til et sted nær eremittboligen. ''Ta bort dekket til grunnen i dette stedet,'' beordret ham dem. En gruppe av dem begynte å grave. De kom over en stor skinnende stein. De forsøkte med alt de kunne å fjerne den, men den ble ikke fjernet. De fortalte Imam Ali om det: ''Stinen dekker vannet. Hvis den beveger seg fra sin posisjon greier vi å få tak i vann.'' Alle samlet seg sammen og strevde med å bevege den, men uten nytte. Da Imam Ali så det, satt han sine bein over hans ridesadel, inntil den nådde grunnen. Så rullet han sine ermer. Han skjulte sine fingrer under siden av steinen og beveget den. Han fjernet den med hans hånd og satt den langt vekk. Da den beveget seg fra sin posisjon, det hvite glitret av vann kom til syne for dem. De skyndte seg og drakk fra det. Det var det veldig søteste, kaldeste og reneste vannet de hadde drukket.'' Da de alle hadde stilnet sin tørsthet og beholdt resten for reisen, plasserte Imam Ali steinen tilbake igjen.

Så kalte eremitten på dem og sa: ''Kom hjelp meg ned, kom hjelp meg.'' De hjalp ham og han kom til Imam Ali. Han sto foran ham og sa: ''Er du en profet sendt (av Allah)?'' Imam Ali sa: ''Nei!''

''Er du en engel som er nær Allah?'' Imam Ali svarte: ''Nei!''

''Hvem er du da?'' spurte eremitten.

''Jeg er etterfølgeren til Allahs sendebud, Muhammed bin Abd Allah, profetenes segl, måtte Allah velsigne ham og hans familie,'' svarte Imam Ali.

''Strekk ut dine hender,'' sa eremitten, ''så jeg kan underkaste meg Allah igjennom dine hender.'' Imam Ali strakte ut sine hender og ba munken om å si trosbekjennelsen. Eremitten sa: ''Jeg vitner at det er bare en gud, Allah, uten noen partner eller medguder. Jeg vitner at Muhammed er hans tjener og sendebud. Jeg vitner at du er etterfølgeren til Allahs sendebud, den som har mest rett blant mennesker til å ta over styret etter ham.''

Etter å ha sagt det, spurte Imam Ali munken om hvorfor han askepterte Islam etter å ha vært imot den i en så lang tid. Eremitten sa: ''Jeg vil fortelle deg det, lederen til de troende. Denne eremittboligen ble bygd opp for å søke etter en som vil finne en stein og fjerne den så vannet skulle komme ut nedenfra. Lærde før meg døde og fikk ikke kunnskap om det, men Allah har gitt meg kunnskap om det. Vi har lest i en av våre bøker og en.... av våre lærde har sagt at i dette land er det en vannkilde dekket med en stein. Ingen kjenner dens plass andre enn en profet eller en etterfølger av en profet. Han må være en venn av Allah (wali Allah) som kaller mennesker til sannheten, hvis tegn er kunnskap om steinens sted og har styrke til å fjerne den. Da jeg så deg gjøre det, oppdaget jeg hva vi hadde ventet for. Nå er formålet oppnådd. Idag er jeg en muslim (konvertert) igjennom dine hender, en troende i din rett og din tjener (mawla).''

Da Imam Ali hørte dette, gråte han. Han så på himmelen og reiste opp hans hender, og sa: ''Priset være Allah, som har ikke glemt meg. Priset være Allah, i hvis bøker jeg har blitt nevnt.''

Eremitten sluttet seg til Imam Alis tilhengere og gikk til Siffin og kjempet modig, inntil han ble martyr. Imam Ali ba for ham og begravd ham, og søkte tilgivelse for ham. Da munken pleide å bli nevnt foran ham, pleide han å prise Herren og si: ''Det var min tjener (mawla)!''

Måtte Herren gi oss æren av å være de ydmykede tjenerne til en slik stor personlighet som Imam Ali, så vi kan lykkes i denne verden og heretter!