Arne Eide søkte vitenskapen etter svar på meningen med våre liv,
men det var hos Jesus han fant svaret.
Mange nordmenn slår seg til ro med at det ikke er noe liv
etter døden.
Selv om de fleste har en nagende følelse av det motsatte
også kan være tilfelle.
En god del gjør det samme som jeg gjorde:
Prøve å finne svar på meningen/hensikten med våre liv,
hvordan det hele startet,
ved å spørre vitenskapen eller new age som hos oss går
under benevnelsen nyreligiøsitet.
Først da livets tomhet og mangel på fred og ro i sjela for alvor ble klart for meg, godt og vel 40 år, startet jakten på noe annet enn penger, karriere, status og fornøyelser. Jeg leste og leste bøker om de siste avsløringene innen astronomi, astrofysikk, astrologi og deretter i mikrobilogi. Utbyttet ble magert, følte jeg. Gikk så til en bok handlet om å tenke positivt, i hvert fall få noe mer ut av livet her på jorden.
Ble ikke fornøyd.
Leste så bøker om energien,
påvirkningen fra det store univers
og i eget univers, mitt eget indre.
Om okkultisme, om å finne seg selv etc.
Magert utbytte.
Positivboken ble imidlertid inngangsporten til et lykkelig resultat.
Den anbefalte meg å lese noen setninger fra Bibelen,
om å tro på det overnaturlige.
For å få fullt utbytte av positivboka,
lette jeg fram en nedstøvet Bibel som jeg fikk til konfirmasjonen.
Ble veldig overrakset over at den var spennende,
fikk meg til å lese mer.
Til slutt leste jeg alt, også ættetavlene.
Hele livet hadde jeg innbilt meg at denne eldgamle boken
for lengst var utgått på dato.
Men der tok jeg altså feil.
Og i dag er jeg utrolig takknemlig for at jeg ble ledet inn
i den internasjonalt mest solgte boken.
Men saken var slett
ikke biff.
Mitt problem var at jeg ikke fullt ut klarte tro at Gud hadde
skapt universet, jorden og alt på den.
Vitenskapens Big Bang-teori var mitt spinkle utgangspunkt
for helst å tro på en såkalt tilfeldig start på det hele,
selv om ingen kunne si noe om hvordan en eksplosjon kunne
resultere i det mest ordnede og nøyaktige system vi kjenner til,
galakser og stjerner i millimeterbaner, med skapninger som kan
tenke, snakke og føle….
på en knøttliten planet som kalles Tellus.
Jeg leste om en evig Gud som skaper, om Jesus som Guds gave til meg,
om en som til og med var villig å dø for en stor synder som meg,
og for hele verden med tilbud om evig liv!
Leste og leste, prøvde til slutt å be til en Gud som jeg ikke
var sikker på eksisterte.
Å tro ble FOR vanskelig, min vaklende tro var FOR besværlig.
Jeg var sykemeldt med isjas.
Men til mer jeg ba, ropte til en "ukjent" gud, til mer
substans ble det i min tro.
(For som det står i Bibelen, som er noe annet enn en
hvilket som helst annen bok, Guds ord er LEVENDE OG VIRKEKRAFTIG).
Kuttet ut konjakken og ølet, prøvde og prøvde.
Gråt.Men først da jeg ga opp all selvkontroll, min egen styring,
og havnet på et slags 0-nivå sa jeg til Gud i bønn:
Nå er jeg villig til alt, bare jeg får deg. Var villig til
at folk skulle tro jeg var spika gæren, at jeg ville miste
vennene, familien, jobben,
ja ALT.
DA kom Gud og plantet troen inn i meg:
Guds tale gjennom Bibel, bønn og Den Hellige Ånd.
Og jeg som hadde forestilt meg at skulle jeg bli frelst og komme
til tro, måtte det skje på et slags "hallelujamøte".
Senere fikk jeg se at Gud kaller på oss på forskjellige måter,
til meg alene på divanen hjemme.
Jeg fikk lov å tro at også JEG kunne bli frelst,
tross mine utallige mindre og store feiltrinn i livet.
Guds ånd talte til min ånd i mitt indre:
"Arne, dine synder er tilgitt, du er min!"
Siden har jeg fått vitne om dette til høy og lav.
Som pressemann hele livet har jeg møtt mennesker som har
gjort kjempekarriere og mennesker som ikke har fått til livet
i det hele tatt. Det største som har hendt meg har jeg fått
fortelle videre, også til deg som leser dette.
Vil du ha en mer detaljert beskrivelse, ta kontakt!
Jeg har gode nyheter til DEG også!