Dette å dø, gå inn i en ukjent evighet og stilles fram for Gud
som den evige dommer,
blir da i alminnelighet levende for den
enkelte.
En oktoberaften ble jeg syk, og jeg forsto godt at
dette kunne bli min livskveld.
Jeg begynte å lese Fadervår for derved å sikre meg og slippe å
gå fortapt.
men etter en stund var jeg bevisstløs og var
bevisstløs i åtte dager.
Legen sa til far og mor at det ikke
var noen sjanse for at jeg kunne leve. Da var det alvor i
hjemmet som det alltid blir når døden kommer. Den kommer snart
til hytten, snart til kongens borg. Det går an å leve og slenge
gjennom livet, men å stå foran evigheten med en ufrelst sjel,
det er så alvorlig at en forstår det ikke før en opplever det.
Den lønn som synden gir er døden. Sykdommen tiltok, og de forsto
nok det hjemme at det snart ville være slutt. Det var da noen
som stod ved min seng, og jeg hørte det de sa :
Nå dør han."
Jeg strakte ut mine ben, og idet de sa jeg var død, så jeg Satan
kom for å hente meg.
Jeg så Satan og hans engler, og
den atmosfære som fulgte med ham og hans følge var noe ganske
forskrekkelig.
Det kan i det hele tatt ikke beskrives med ord
hva en får føle og kjenne ved en slik opplevelse.
I sin hånd
hadde Satan en gloende lenke og min ånd ble festet til den i
det samme den forlot legemet.
Jeg skulle da føres ut av mitt jordiske hjem, til evig fortapelse,
ble det sagt av de andre ånder.
Da ropte jeg med all kraft :
Hvis det ikke er en sterkere makt som vil redde meg, går jeg
evig fortapt.
Satan og hans følge dro nå avsted med meg og med ett revnet jorden.
Jeg så en port som åpnet seg, og der holdt onde engler vakt.
Det som da gjennomstrømmet meg av smerte var den største kval
som et menneske kan oppleve.
Jeg bebreidet meg for min tåpelighet å være så dum og forkaste
den eneste redning som er gitt til menneskenes frelse :
Guds enbårne Sønn, som kom til jorden for å gjøre syndere salige.
De onde makter hånflirte av meg i stor forakt,
O, evighet. O, evighet, sjel. hvor skal du bo i evighet?
Innenfor porten hørte jeg en eneste sus av stemmer som ropte
hjerteskjærende Evig for sent! Evig for sent!
Du som leser disse linjer, la ikke noen få innbille deg at det
ikke er noen evig fortapelse.
Med ett fikk jeg se langt borte noe hvitt, og da det i voldsom
hastighet kom nærmere, viste det seg å være en rytter på en
hvit hest. Og jeg så himmelen åpnet, og se, en hvit hest og en
som satt på den heter trofast og sanndru. Åp.9,11-14
Da rytteren nærmet seg, bevet Satan av redsel.
Den hvite hest hadde et bånd av gull om manken, og dette var så
langt at det rakk helt ned til meg der jeg var fastbundet.
I den nederste enden var det et håndtak og rytteren ba meg ta
fatt i det. I det samme min hånd tok fatt i håndtaket, smalt
alle Satans lenker og jeg var fri.
Satan og hans engler flyktet i stor redsel for mannen på hesten
idet han steg ned og tok meg opp med stor ømhet og kjærlighet.
Han satte meg opp på sin hest, steg selv opp, og så bar det
oppover gjennom lysregionene. Det åpnet seg porter av edelsten
og gull, og det var så betagende at jeg kjente all himmelluften.
Da jeg kom inn i den himmelske sal, ble jeg mottatt av himmelske
vesener med englesang og jubel. Her er ikke ord i vårt språk
sterke nok.
Selv de som har kunnet finne de beste uttrykk i det norske språk
vil forstå at det kan ikke uttrykkes i ord. Det eneste jeg synes
ikke var som det skulle være var at alle mine ikke var der.
Jeg tenkte på far, mor, søster og bror. Jeg ser mannen på den
hvite hest samtaler med to andre guddoms personer, og så kommer
han bort til meg og setter et hvitt stempel på min panne. Etter
dette slo jeg mine øyne opp i mitt hjem på jorden og begynte å
prate med de som var hos meg.
Av Sigurd Bratlien
Kilde: Bladet "Vekteren" nr. 5, 1994