I mitt barndomshjem fantes det ingen som på noen måte ga uttrykk
for at de hadde et personlig forhold til Jesus.
Mor og far gikk i kirken under de store høytidene, men utenom
det var de ikke engasjert i noe kristenliv.
Den gamle jeg kan huske jeg fikk trøst og varme hos som liten gutt,
var min gamle bestemor som bodde i kårstuen på gården.
Hun hadde en bibel, en salmebok og en andaktsbok som hun
leste i hver dag.
Som barn var jeg mye sammen med bestemor,
og jeg kan huske at jeg sto i slagbenken for å nå opp til bordet
når bestemor leste i bibelen eller i andaktsboken; jeg kan huske
jeg syntes det var så godt å være til stede når den gamle leste.
Det fascinerte meg at hun leste ett og ett ord ved å flytte
pekefingeren fra ord til ord!
Da jeg begynte på skolen, var jeg så heldig å få
en lærerinne som var frelst.
Henne lærte jeg etter hvert å sette svært høyt, og jeg tror nok
at impulsene fra bestemor og denne lærerinnen var med meg videre
i livet. Jeg vandret i verden, men i mitt indre var det stadig
en hunger og en lengsel etter å finne meningen med tilværelsen;
etter å finne Gud. Noe i mitt indre ropte at det fantes noe
mer enn dette livet her på jorden. Det gikk faktisk nesten 70
år før jeg fikk vite hva det var jeg hadde hungret og lengtet
etter.
Det hendte nok oppigjennom årene at jeg var innom et bedehus eller to og fikk høre Guds ord forkynt, men Ordet fikk dessverre aldri slått rot og bli meg til gagn.
På dette viset gikk tiden frem til jeg i mars 1988 ble kalt av Gud ved et under som jeg ikke kan forklare fullt ut. Jeg kan ikke si med sikkerhet om jeg drømte eller var bortrykket. Her er det gjerne på sin plass å fortelle at mitt eneste barn, min datter som da var i begynnelsen av 20-årene, var blitt radikalt frelst og født på ny knappe to år før dette. Ikke en dag hadde passert etter hennes frelse uten at hun hadde løftet min kone og meg frem for Herren i bønn og minnet Ham på løftene om frelse for hele hennes familie. På dette tidspunkt var imidlertid hennes lengsel etter å se dette gå i oppfyllelse blitt så sterk at hun i tro til Gud hadde tatt seg fri fra jobben sin en uke for å faste og be. Hun hadde fått be til frelse med sin mor noen uker før dette, så nå hadde hun bestemt seg for å rive meg ut av fiendens klør. Etter tre ukers bønn og faste, om natten, skjedde det som jeg nå skal berette om.
Hva som eksakt skjedde,
kan jeg som nevnt ikke helt
gjøre rede for,
men jeg kan bare slå fast at jeg med ett sto
foran mitt barndomshjem og skuet utover dalen.
Jeg så de
grønne markene ned til vannet, fjorden som lå der stille,
liene som steg opp mot fjellene i sør.
I øst delte dalen seg i to og endte i blånene langt, langt borte.
Alt syntes som det var en sommernatt der alt er som i en dis.
Elvene lå som sølvbånd nedetter liene og jeg mente å høre
duren fra fossen rett over fjorden.
Da jeg sto og beundret
naturen rundt meg, kom to "gjenstander" til syne på himmelen;
de kom fra øst og gikk mot vest.
Mens jeg undret meg over dette, hørte jeg plutselig en
sterk sus som av vind og et lys slo ned fra himmelen
- klarere enn solen og alt ble stillhet..
Inne i det lyset dannet det seg et kors, det var og i lys,
men helt tydelig, og på dette korset ble det skrevet i lys:
JESUS KOMMER SNART.
Dette ble stående på himmelen en tid, og det var fullkomment stille.
Plutselig ble alt tatt bort;
dalen lå atter som før og på nytt hørte jeg suset fra fossen
på andre siden av fjorden.
Da jeg kom til meg selv, lå jeg
i min egen seng.
Jeg fikk gi mitt liv til Jesus denne natten.
Jeg var allerede da en eldre mann,
men noe helt nytt ble lagt i mitt hjerte denne natten.
I mitt hjerte så jeg inn i himmelen.
En fred og en glede som knapt kan beskrives var lagt i mitt hjerte.
Til min store forundring visste jeg at jeg var på
vei til himmelens land!
Det landet der alt er glede og fred!
Gud er i sannhet god; Hans nåde, miskunn og kjærlighet overgår
alt annet.
AMEN!