På store badestrender er det ofte vakter.
For det hender at folk er i ferd med å drukne eller får krampe.
En av disse vokterne fikk engang dette spørsmålet:
Det er sikkert tusen mennesker på denne badestranden.
Folk snakker, roper og skriker hele tiden.
Hvordan klarer du å skjelne alle disse stemmene ut fra en
som virkelig trenger hjelp.
Til dette svarte han: Det spiller ingen rolle hvor mye bråk det er.
Jeg har aldri tatt feil når det gjelder å skille ut et nødrop
fra mengden.
Slik er det også med Gud.
Midt i all verdens bråk og forvirring,
Gud hører alltid når du roper til ham.
Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg,
og du skal prise meg.
(Salm.50,15)
En dame fra Tyskland fortalte dette til en prest i Berlins bymisjon:
Hun skulle inn i en fabrikk, åpnet en tung dør, og gikk inn.
Døren smalt igjen, og omkring henne var det bekkmørkt.
Hun var ved en feiltagelse kommet inn i en heisesjakt.
Hun ville finne et dørhåndtak og følte rundt alle steder,
men det var umulig å finne en klinke.
Da øynene langsomt ble vant med mørket,
så hun høyt oppe over seg en heis.
En fryktelig angst grep henne. Hun slo på døren, hun skrek hele tiden.
Men ingen hjelp kom. Hva om nå heisen kom nedover.
Den ville uten tvil knuse henne.
Da - nei - jo! Heisen satte seg i bevegelse og kom
virkelig nedover mot henne.
Nærmere og nærmere. Nå kunne hun alt nå den med hendene.
Da kastet hun seg flatt ned og skrek fra dypet av sitt
hjerte og i dødsnød.:
Herre Jesus! Hvis du lever, så hjelp meg.
Hva skjedde?
Heisen stoppet plutselig, 30 centimeter over bakken,
like over hennes hode.
Den elektriske strømmen var brutt. Hadde englehender koblet den ut?
Hun skrek fryktelig.
Nå hørte man henne, og endelig ble hun trukket fram under heisen.
Men straks hun var reddet, falt heisen ned mot grunnen med et brak.
Den ville ha klemt henne i hjel med en gang. Hun forstod Guds tale.
Og uten å nøle gav hun sitt liv til ham som hun hadde
ropt på i denne uhyggelige sjakten, og som hadde bevart henne.
Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst.
(Ap.gj 2,21)