Som 26-åring var Kari allerede frelst, og utdannet i søm.
Ikke alle jobber var tilfredsstillende for ungjenta,
og det var vel ikke fritt for at hun ble utnyttet der det
fulgte husvære med jobben. Hun søkte på mange plasser,
- ba og søkte.
Så plutselig fikk hun et virkelig godt tilbud hos et solid firma,
og nå lar vi Kari selv fortelle:
- Da hadde jeg kun et problem:
Hvor skulle jeg finne meg et sted hvor jeg kunne bo, og sy?
En tidlig morgen, før jeg skulle åpne kolonialforretningen, gikk jeg av sted til en leverandør vedrørende min planlagte syvirksomhet for å få vite mer om priser etc. Da jeg var på vei tilbake til kolonialbutikken denne tidlige morgenen, var jeg sterkt opptatt av husspørsmålet, som jo nå var helt avgjørende for meg. Som vanlig sukket jeg til Herren, og minnet Ham om de rike løfter vi er gitt i Skriften. Som vi synger i en sang: "Vei hvor ingen vei kan finne, råd hvor alle rådløs er! Nok for jorden, nok for himmelen - for evig Jesus er!"
Plutselig, mens jeg går der på den stille gaten den tidlige morgenstund, kommer en liten pike løpende mot meg. Hun kunne da ikke være mer enn ca. 7-8 år gammel. Noe forbauset ser jeg på henne - men ennå mer forbauset skulle jeg bli, for i neste nu stanser hun foran meg og sier: "Har du lest "Varden" i dag?" Jeg blir stående og se på henne i største forundring. Hun bare hopper lett videre … og blir bare borte fra meg. Jeg blir stående alderes fjetret - og prøver å "fordøye" det jeg nettopp har sett og hørt. - Hva kan dette bety? Sa jeg til meg selvv. - Her møter jeg en liten pike en grytidliig morgen i en nesten folketom gate, som spør om jeg har lest "Varden" i dag - byens annonseblad?!
Det som stod i hodet mitt, var jo å finne husrom. Men å se i avisen, hadde jeg ingen tanke på. Der var det jo likevel aldri et brukbart tilbud … og OM det dukket opp noe, så var det så mange søkere, at den som var ukjent, var sjanseløs. Så å vente å finne noe i avisen, hadde jeg gitt opp for lengst. Men så stod jeg der … fremdeles med dette spørsmål ringende i mine ører: "Har du lest "Varden" i dag?"
Ettersom "Vardens" ekspedisjon ikke var langt unna, la jeg veien innom. "Jeg vil gjerne ha "Varden" for i dag", sa jeg til damen bak skranken. "Å, dessverre", sa hun, "dagens avis er ikke ferdig ennå. Men venter du et par minutter får du den rett fra trykkeriet!" Jeg ble stående i mine egne tanker, stadig like forundret. For "Varden" var jo enda ikke kommet ut! Og slett ikke da det lille sendebudet ba meg lese den!
Endelig kom avisen, "rykende fersk" fra pressene. Straks jeg får et eksemplar, går jeg litt til side og åpner avisen. Da jeg finner annonsesiden, faller mine øyne med det samme på en bitte liten annonse - med bare en eneste linje. Jeg leser: Øvregaten 100 - ledig rom.
Jeg var den første som leste annonsen den dagen!
Det visste jeg takket være den ufattelige lille piken jeg hadde møtt.
Dermed dro jeg rett opp til Øvregaten 100 og banket på.
En dame som ennå ikke var helt våken, kom ut.
"Er det her det finnes et ledig rom til meg?" sa jeg.
Damen så nesten forskrekket ut idet hun svarte:
- "Hvordan kan du vite det? Avisen har ikkke kommet ut enda!"
Til det svarte jeg vare at jeg hadde fått et spesielt
tips veldig tidlig på dagen
… Da ser hun underlig på meg, og sier:
- "Ja vel, da er det også du som skal ha det, da!"
Det viste seg å være et stort, romslig værelse,
med pen utsikt og egen inngang.
En virkelig velsignet løsning!
Der ble jeg boende to av de mest begivenhetsrike år av mitt liv
… I den forbindelse vil jeg aldri i livet glemme det Gud
gjorde for meg, da han så til meg i min hjelpeløshet
og sendte en engel i min vei, i et barns skikkelse.
Kari og Oskar Dalen