I traktene rundt Femunden treffer vi Sofies mann, Mikkel, og får en samtale med han. Han stråler av glede når vi kommer innenfor og ber oss sitte ned i den renvaskende hytta.
Mikkel er 83 år gammel og har bodd alene i flere år, men i tankene er han dagelig i himmelen, for siden hans hustru fikk hjemlov, lengter også han etter å komme dit.

"Hvorfor er du så glad, Mikkel?" spurte jeg.
"Jo, det skal jeg si deg. For syv år siden hadde jeg en opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Den har gjort livet og alderdommen så lys for meg.
Det var den 1.juli 1952. Som vanlig hadde vi spist frokost. Min kone Sofie hadde dårlige ben og måtte tilbringe hele dagen i gyngestolen Jeg hadde gått ut for å hente ved. Da jeg kom tilbake, møtte Sofie meg, rask og rørlig med ordene "Jeg har hatt besøk av Jesus mens du var ute og jeg har fått ordre om hjemreisen." Ansiktet hennes strålte av glede, og hun føyde til. Han fortalte meg alt: jeg har aldri før vært så lykkelig som jeg er nå." Jeg gikk bort til henne, fortsatte Mikkel, og spurte henne: "Hva sa Han til deg?" "Jo," svarte hun, "Han sa til meg: Du skal dø, men du må ikke være redd, for du er helt fri. Jeg har tatt alt nå med. Din sak er min sak. Du skal få en liten stund til å ordne deg i, og så kommer jeg og henter deg."

Gleden til Sofie ble enda større. Bena hennes, som hun ikke hadde kunnet bruke de siste fem årene, var nå så sterke at hun kunne gå fram og tilbake i stuen. "Tenk," sa hun, "at jeg er helt fri! Han tok alt på seg. Han lyver ikke. Hans ord står fast." Hun slo ut med begge armene og fortsatte: "Å, jeg er så glad! Se på meg, Mikkel. Jesus har løst meg fra alt på denne jord. Han har gjort meg ren akkurat som englene, og ikke nok med det, Han har også fjernet alle smertene fra bena mine. Jeg kan bøye bena like lett som du kan, Mikkel. Så gode har de aldri vært før". Hun viste meg at hun nå kunne bøye knærne akkurat som da hun var ung. Det var skjedd et under på både den ene og den andre måten.
Dette foregikk ved ti tiden om formiddagen. Om ettermiddagen satt vi og snakket sammen om det som hadde skjedd, og hun sa til meg: "Er det ikke underlig at vi sitter sammen her på denne måten. Du ser meg, jeg sitter jo her, men likevel er jeg ikke her lenger. Jeg er i en annen verden og er løst fra denne verden. Du ser den ikke, Mikkel, fordi du ennå ikke er løst. Så lenge vi er i denne verden og tenker på den evige verden, synes vi den er så langt borte, men disse to verdener går i ett. Det er ingen avstand mellom dem - bare et forheng som skjuler hva den andre siden innebærer. Å, så lykkelig jeg er!"

Mens hun satt slik, så hun på meg med de varme, kloke øynene sine så det gjorde meg godt helt inn i sjelen, sa Mikkel. Jeg spurte henne om hun ikke var redd nå da hun visste at hun skulle dø. Da snudde hun seg mot meg og sa: "Nei, redd, jeg skal da ikke dø. Det er bare legemet som dør. Sjelen dør ikke. Jesus kommer jo og henter meg." Vi satt lenge og snakket sammen til det begynte å gå mot kveld. Hun fortalte meg hvordan denne verden skulle forvandles ved Jesu gjenkomst, og hvordan vi skulle få det enda bedre enn i den første Edens hage. Alt dette hadde Jesus fortalte henne, og hun strålte av lykke mens hun snakket. Ved femtiden bad hun om vann til å vaske seg i. Hun ville ikke at noen skulle gjøre det etter at hun var død. Hun ville være rede på alle områder. Ved ti tiden om kvelden syntes jeg at vi skulle gå til ro, men hun ville gjerne at vi skulle være lenge oppe denne siste kvelden. Ved midnattstid gikk vi endelig til sengs. Ansiktet hennes strålte som solen, sa Mikkel. Jeg gikk bort til sengen for å høre den kjære stemmen enda en gang. Da klokken var noen minutter over tolv, sov hun stille og rolig inn. Livet var utslokt som når man slokker et lys.
"Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" 1.Kor.15:55