I den kjente festning The Tower i London har mange kristne
sittet fengslet for sin tros skyld.
I et av fangerommene har vi et vitnesbyrd om det.
På stenveggen har en fange ripet inn bibelstedet :
"Den som holder ut inntil enden, skal bli frelst."
Den troskap som innskriften gir uttrykk for, hadde denne fange
felles med tusener andre engelske kristne som heller ville
lide ondt enn svikte sin kristne overbevisning. Da Maria den
blodige kom på tronen i 1553, begynte hun å forfølge
protestantene, og omtrent 300 led martyrdøden.
En av den evangeliske kirkes edleste martyrer er John Hooper
som var biskop i Glochester. Han måtte allerede under
Henrik VIII dra i landflyktighet for sin tros skyld, men kom
tilbake til England under Edward VI. Straks etterat Maria var
blitt dronning, kalte hun biskop Hooper til London.
Hans venner rådet ham inntrengende til å flykte, men han mente
han måtte adlyde den ordre han hadde fått. Da han kom til
hovedstaden, ble han straks fengslet. I fengslet skrev
Hooper noen brev som viser oss hvordan han tok trengselen.
I et brev til sin hustru skriver han: "La Guds motstander
gjøre hva hun lyster.
Selv om hun tar vårt liv, kan hun ikke skade oss.
For hennes grusomhet har ikke større makt enn Gud tillater.
Og det som møter oss etter vår himmelske Fars vilje kan ikke
bety lidelse, tap eller ødeleggelse for oss, men tvert om
fordel, velferd og evig salighet. Den barmhjertige Far
pålegger oss nå fengsel, og meg, som jeg tror, døden.
Videre tar han fra oss hva vi eier, våre venner og det
største av alt, forkynnelsen av evangeliet.
Hans vilje skje!
Jeg ønsker i Kristus Jesus, vår eneste midler og saliggjører,
til din standhaftighet og din trøst at du må nå det evige liv.
Jeg tviler heller ikke på at jeg selv når det, for Jesu skyld.
For hans trofaste lidelsens skyld vil jeg overgi deg til ham,
Amen."
Til en venn skriver Hooper:
"Å bli satt i fengsel er smertelig, men frihet under dårlige
betingelser er ennå mer smertelig.
Fengslet stinker, men ikke så meget som de fineste hus hvor
gudsfrykt mangler.
Jeg må være alene og ensom, men det er dog bedre, når jeg har
Gud hos meg, enn om jeg var i gudløst selskap. Det er tungt
å tape sine jordiske eiendeler, men det er langt tyngre å
miste Guds nåde og kjærlighet. Jeg kommer til å dø for denne
grusommes hånd,
men den er jo salig som mister dette ulykkelige livet
og finner det liv som er fullt av evig glede."
Da biskopen hadde sittet over ett år i fengsel, ble han
stilt for en geistlig domstol.
Han ble oppfordret til å avsverge sitt kjetteri.
Da han bestemt nektet det, ble han overgitt til den verdslige
øvrighet som dømte ham til å bli brent i Glochester.
Da Hooper hørte dommen, takket han Gud for at han skulle få vitne med sin død der hvor han hadde forkynt det sanne evangelium. Til fots måtte han gå til sitt bispedømme. Da han kom dit, fikk han hvile en dag, men ble så ført til bålet. Han ba like til døden nærmet seg. Da hans venstre hånd var brent av, så man at han la den høyre på brystet, løftet sine øyne mot himmelen og overga sin sjel til Jesus.