Gud blir så stor som du tillater

Johanna Hundvin Almelid
Avisen Dagen

- Gud blir så stor som du tillater ham å bbli, sier Alisa, som ennå ikke har "landet"
etter at hun ble kristen i februar.
En kollega har sagt det litt spøkefullt til henne at hun fortsatt har ett bein i luften og ett bein på jorden.
Alisa er glad. Det ligger tjukt utenpå henne.
Hun er så glad og takknemlig for at Jesus har kommet inn i livet hennes, og at hun skal slippe å leve uten å kjenne ham.
Hun blar litt i bibelen fra tid til annen, en rød bibel som har stått og samlet støv i hyllen i fire år.
Hun hadde vel egentlig aldri trodd at hun skulle begynne å lese i den, men det var før februar i år.

Nesten ateist
- Jeg ble faktisk kristen på 30-årsdagen.
Før det var jeg ikke kristen i det hele tatt, jeg var vel nærmest ateist.
Familien gikk så og si aldri i kirken, ikke en gang på julaften, og da vi giftet oss, var det ingen selvfølge for meg at vi skulle gjøre det i kirken. Det kjentes uriktig å avgi ekteskapsløftet framfor Gud som jeg ikke trodde på en gang, forteller hun.

Livet tok en ny dreining da en nær venninne nesten holdt på å miste synet.
Hun hadde fått en betennelse på synsnerven, og legene sa at hun hadde mistet dybdesynet.
De kunne ikke gjøre noe.
Denne venninnen hadde alltid vært kristen, og bestemte seg for at hun ville reise på helbredelsesmøte med evangelisten Svein-Magne Pedersen.

- Jeg var utrolig bekymret for henne, og ttilbød meg å følge henne.
I bilen til Sandane diskuterte vi kristendom. Jeg trodde jo ikke på Gud da.
Møtet var fullsatt, og for Alisa var det uvant å høre folk synge om Jesus.
Mange mennesker gikk fram til forbønn, og flere kunne fortelle om konkrete helbredelser.
- Det var helt vanvittig og ganske uvirkelig.

Da venninnen kom fram, holdt Svein-Magne Pedersen på øyet hennes mens han ba, men hun merket ikke noe konkret der og da. Han spurte om det var noe annet han kunne be for, og hun nevnte at hun hadde hatt problemer med bekkenløsning.

- Smertene forsvant momentant da han ba foor henne, og vi gikk nokså fortumlet ut derfra.
Hun hadde jo reist på møtet for å bli helbredet for synet, men så ble hun helbredet fra bekkenløsning istedenfor.

En vanvittig opplevelse
På vei tilbake til hotellet oppdaget venninnen at hun kunne se trappene, og da de kom opp på rommet tok de på taklyset som hun hadde hatt store problemer med før de gikk på møtet.
Nå fungerte det også helt fint.

- Morgenen etter var synet helt bra.
Det var en vanvittig opplevelse, og det gjorde et kolossalt inntrykk, forteller Alisa.

To-tre uker senere fulgte hun med venninnen til Kristiansand for å søke forbønn på nytt hos Svein-Magne Pedersen.
Denne gangen ville hun bli helbredet for plattfot.

- Jeg gikk ikke med henne inn, men ble ståående utenfor.
Det var et vindu i døren, så jeg så at han bøyde seg ned og ba for foten hennes.
Et par minutter senere kom de ut igjen.

Han ville vite om Alisa visste hvordan føttene så ut før, og om hun ville se dem nå.
Alisa takket nei. Hun greide det rett og slett ikke.
Men etter en liten stund fikk hun se dem.
- Der var to buer under begge føttene. Dett var helt ubeskrivelig.

Alisa forteller at det gikk fire dager før det egentlig gikk opp for henne hva som hadde skjedd,
og logikken sa : Det går ikke!
Samtidig merket hun at det spiret fram noe nytt i henne : Tro.
Den røde bibelen ble tatt ut av hyllen og tørket støv av,
og Alisa begynte å bla i den og lese her og der.
Johannes 14:11 gjorde et veldig sterkt inntrykk på henne :
"Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg.
Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
" - Det var sterkt å lese, og snart ba jeg til Jesus at han måtte frelse meg.

- Hva skjedde da?
- Jeg merket ikke noe spesielt, men på arbbeid neste dag opplevde jeg plutselig at Den Hellige Ånd kom.
Jeg ble veldig forfjamset, men samtidig visste jeg at noe radikalt hadde skjedd.

Alisa ringte venninnen for å fortelle henne hva som hadde skjedd, og fikk til svar at hun hadde sendt avgårde et forbønnsemne for henne samme dag om at hun måtte bli frelst.

Alt snudd på hodet
- Jeg kunne ikke la være å fortelle det tiil en kollega.
Vet du, jeg tror jeg er blitt kristen, sa jeg.
Jeg følte meg litt dum også.
Jeg hadde vært ateist i 30 år og plutselig var alt snudd på hodet.
Før hadde jeg bare trodd på det jeg så.
Nå trodde jeg plutselig at alt er mulig for Gud.
Jeg trodde at jeg kjente meg selv, men plutselig grep Jesus inn i livet mitt og alt ble nytt.
Det var veldig spesielt.

Mens det før var utenkelig for Alisa å gå på bedehuset eller til gudstjeneste, kjente hun plutselig et behov for å være med kristne.

- Hvordan opplevde du det da?
- Det kjentes egentlig ganske naturlig. Jeg satt ytterst på stolen, og inni meg sa det: "Kom med mer!
Jeg har lyst til å høre Guds ord."
Når jeg traff folk, var det også et behov for å fortelle om det som hadde skjedd,
og da var det flere som kunne fortelle at de hadde bedt for meg.
Det var vanvittig.
Det kom også fram at venninnen min hadde bedt for meg i ti år. Tenk det! De sa at det var et bønnesvar at jeg var blitt frelst.
Alisa har fått stor respekt for hva bønn kan utrette.

- Før hadde jeg en tendens til å bekymre mmeg, men nå ber jeg istedenfor og prøver å ta Guds ord på alvor. Gud blir så stor som du tillater ham å bli i livet ditt. Det er min erfaring, og jeg tror virkelig at alt er mulig for Gud og at det ikke fins noen grenser for hva han kan gjøre. Det er heller vi mennesker som setter grenser ved å ikke slippe Gud til, sier Alisa.

Når hun ser tilbake på livet, oppdager hun at hun har søkt uten egentlig å vite det.
Og når hun sier at hun har oppdaget meningen med livet, så er det ingen floskel.

- Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er ffor de som har bedt for meg og som jeg ikke ante noe om. Jeg er også veldig takknemlig for Svein-Magne Pedersen og den tjenesten han har. Jeg hadde nok ikke trodd hvis jeg ikke hadde sett Guds kraft. Men aller mest takknemlig er jeg til Gud som har gitt meg troen i gave, sier Alisa.