Englevakt

Johan Wiig greide det mange av hans landsmenn ikke klarte under 2. Verdenskrig :
� komme levende ut fra nazistenes torturkammer.
Han var lensmannsbetjent i Melhus da nazistene en m�rk h�stnatt i 1943 arresterte ham for illegal virksomhet.
Han ble bundet og fraktet inn til Gestapo i Trondheim.
Her forteller Wiig om da Guds engel reddet ham fra � bli revet i hjel av Rinnans sch�ferhund.

Dette avsnittet er hentet fra boken "Englevakt",
utgitt p� Lunde forlag.

Men f�rst vil jeg si noen ord om tr�nderen Henry Oliver Rinnan.
Mannen som under krigen ble Hitlers mest effektive tjener her i landet.
Guttungen Henry Oliver bli i �revis plaget p� alle m�ter av st�rre og sterkere gutter hjemme i Levanger.
Her f�lger en konkret hendelse slik den er fortalt i Per Hanssons bok "Hvem var Henry Rinnan".
Pjokken er n� blitt ten�ring. "Br�tt kom de to plag�ndene inn d�ren en dag Henry Oliver var alene i sykkelverkstedet. Det var et slags heiseapparat der, og de moret seg ved � feste en krok i Henry Olivers jakkekrave og en i buksebaken og heise ham opp som en sprellemann under taket. Ingen h�rte ham rope p� hjelp da de gjorde det. Ordl�s var han da p�blene forlot verkstedet, og som en stum ble han hengende. Ville bare bli hengende, ikke rope p� hjelp, ikke bli tatt ned av en eller annen mann med flirende ansikt. Han gjorde heller ikke fors�k p� � heise seg opp etter nevene og rive t�yet i stykker for � komme l�s fra krokene og ned p� gulvet. Han synes � ha v�rt lammet av den brutale ydmykelsen. Han tier, tier. Henger som en stor, komisk dukke til et menneske har et �rend i verkstedet og ser ham og hjelper ham ned." Gjennom hele Rinnans korte liv kan ikke mange huske � ha sett ham gr�te. Den lille, svakelige gutten som alle overs�, l�rte seg tidlig � holde t�rene tilbake n�r ydmykelsene traff ham. Da tyskerne veltet inn i Norge, var det for Henry i det psykologisk "rette" �yeblikk. 24-�ringen s� muligheten til � hevne seg p� hele samfunnet, og det gjorde han til gangs.

Johan ser p� Rinnan. Den 161 centimeter h�ye og spinkle kroppen ser ikke s�rlig fryktinngytende ut.
Men Johan vet at det ikke er muskler som gj�r Rinnan s� farlig.
Grusomheten sitter over jakkekragen.
- Dere f�r ikke g� lengre enn Gud tillaterr.
B�de Rinnan og de andre ler h�nlig mot Johan.
Hva kan vel han gj�re - bundet som han er p� b�de hender og f�tter?
De kan gj�re akkurat som de vil med den 34 �r gamle lensmannsbetjenten som etter nazistenes syn har v�rt litt for ivrig i arbeidet.
Mannen med trek�lla n�rmer seg med lange steg.
Johan har temmelig detaljert kunnskap om hvordan torturen kan foreg�, og n� gruer han for hva som skal skje. Han har h�rt historiene om de maltrakterte kroppene som d�de eller levende kommer ut igjen herfra. Idet mannen l�fter k�lla for � sl�, strammer Johan musklene kraftig og vrir p� skuldra mens han takker Gud for at han lot ham bli bundet med hendene p� ryggen. P� den m�ten har han iallfall mulighet til � berge nyrene.

Slaget treffer, men denne gangen er det ikke fangens kragebein som brekker.
K�lla g�r tvert av s� flisene spretter, og Johan tenker med seg selv :
- S� bra at du rodde mye som gutt!
Men Rinnan lar seg ikke synlig imponere.
- N�h, sier han.
- Vi har myket opp s�pass til karer som deeg f�r.
Johan blir f�rt til motsatt side av rommet - lengst borte fra d�ra.
Rinnan forsvinner ut et �yeblikk. For s� � komme tilbake med en velvoksen sch�ferhund.
N� kjenner Johan frykten for alvor.
Han vet hva hundene blir brukt til.
Ingen som blir angrepet av dem kommer levende fra det.
Nazistene gliser mot Johan som kjemper mot � la frykten komme til syne.
Men han greier ikke � hindre at fargen forsvinner fra ansiktet hans idet han sukker opp mot Gud.
- Er det mulig, Gud, s� la meg f� bli skutt i stedet for � bli sundrevet av dette dyret!
Sch�feren st�r klar til angrep i andre enden av rommet.
Den lodne hundekroppen dirrer av spenning, og tunga henger v�t og pesende mellom de spisse tennene som bare venter p� � f� glefse i mykt, r�dt kj�tt. Med forventningsfullt blikk b�yer den lille mannen seg ned og kopler hunden l�s fra lenka.

Johan ser det slanke, veldresserte dyret spenne musklene for � bykse over til byttet.
Men i stedet for � jafse i seg metrene mellom seg og Johan, virker hunden nesten avventende. Kjeften med de skarpe, glinsende isfjellene som skulle gjort seg klar til � utf�re oppgaven de bar trent p�, �pner seg forsiktig mens hunden sm�traver over gulvet. Den hvite beinfargen som f�r har blitt farget blodr�d i m�te med byttet, forblir hvit.

Englevakt
Johan kjenner blodet pumpe rundt i kroppen igjen idet dyret br�stopper en og en halv meter fra seg. Der blir den st�ende. Johan l�fter hodet mot nazistene, og ser at ansiktene over de stramme kragene er like forbauset som han selv. Men forbauselsen f�r ikke vare lenge.
Med bestemte skritt g�r Rinnan over gulvet og henter hunden tilbake mens han fors�ker � f� den til � huske hvordan angrepet skal utf�res.
Igjen slipper forbryteren taket i halsb�ndet, og hunden er lydig.
Den spenner musklene p� samme m�te som f�rste gang, men noe holder den tilbake fra � sette over gulvet.
Byksene uteblir, og det veltrenede dyret dilter bortover til byttet.
Og p� samme sted som sist br�stopper den og blir st�ende.
Johan stirrer vantro p� dyret som st�r bom stille.

Da kommer han til � tenke p� Daniel som ble kastet i l�vehulen, og Gud som sendte sin engel og lukket l�venes gap. Og mens bunden st�r som naglet til gulvet, tenker Johan :
- Var det rart at Gud sendte sin engel for � lukke l�venes munn for en mann som Daniel, n�r han kan stoppe en dressert blodhund for en usling som meg - jeg som har sviktet Ham slik.

For Johan vet at motstandsarbeidet etter hvert har blitt viktigere enn det regelmessige kristenlivet. Der og da forst�r Johan at Gud bruker Rinnan og Gestapo for � ta ham i nakken og snu ham mot Gud igjen. Han kjenner freden komme over seg.

Rinnan ser urolig p� de andre, som fors�ker � se uber�rt ut i den uberegnelige lederens n�rv�r. De vet hvor d�rlig han liker � mislykkes, og hvor lite som da skal til f�r han eksploderer. De stramme kragene har begynt � l�sne p� seg idet Rinnan hardhendt henter hunden tilbake for andre gang.

N� skal ingenting stoppe den.
Den vanligvis blodt�rstige sch�feren piskes p� og hisses opp f�r den blir klar for tredje fors�k.
Men Guds engler er med Johan som han var med Daniel, og da hunden nok en gang har sm�l�pt over gulvet, skjer n�yaktig det samme. Men n� ikke bare stopper dyret. Det kaster seg ned og hyler mens det ruller rundt. Da er det at Rinnan tenker tilbake p� ordene Johan sa. Den lille, store mannen ser med forakt i blikket over til Johan, og fra Johan til hunden.
- Han er jammen s� hellig at ikke en gang hunden vil ha ham!
Men Johan vet at det ikke er det som er �rsaken.
Han vet at Gud har sendt en av sine engler til � st� mellom ham og sch�feren.
Engelen, som var usynlig for menneskene, var utvilsomt virkelig nok for hunden.
Og Johan kjenner tryggheten ved � ha en Gud som alltid er med og leder barna sine gjennom alle ting.

Tok Rinnan i mot Jesus?
N�r krigen var slutt og tyskerne hadde tapt, ble Rinnan arrestert.
Her forteller Johan om m�tet mellom han og Rinnan etter krigen`s slutt. " En stor, kraftig politikonstabel kommer g�ende med Rinnan. Og mannen som Johan n� ser, er en annen enn han som svingte pisken over den nakne kroppen hans. Arrogansen er borte, og den spede kroppen flytter seg nesten ydmykt over gulvet. H�yreh�nden til Rinnan er l�st fast til konstabelens venstre, og n�kkelen er det en annen som b�rer. S� blir konstabelens h�nd l�st, og forr�deren plasseres i en lenestol like ved radiatoren der det ledige h�ndjernet festes rundt radiatorr�ret. Johan f�lger hver bevegelse. Ogs� da politibetjenten l�fter h�nden og peker p� Johan idet han vender seg mot Rinnan.

- Kjenner du ham?
- Ja, ham kjenner jeg meget godt,
sier Rinnan mens han nikker gjenkjennende. Og han fortsetter :
- Det var nok et svar p� b�nn at du slapp ut med livet.
Men du tror vel ikke at jeg tror p� noen Gud?
Johan rister sakte p� hodet.
- Nei, �rlig talt s� synes jeg ikke at dinn handlem�te har tydet p� noen gudstro.
Jeg tror meget godt at det finnes b�de en Gud, en Himmel og et Helvete.
Og hadde det lyktes deg den gangen du skaffet til veie pistolen som skulle skyte meg,
s� hadde du sendt meg rett i Helvete.
Men Gud ville vel at ogs� jeg skulle f� en sjanse.

Det h�nlige smilet er borte. De f�lelsesl�se trekkene visket ut.
H�nden som bar pisken henger ur�rlig lenket fast.
Mannen bryter sammen i gr�t.
Etter en taushet brutt opp av hikstene til den gr�tende mannen, snakker han igjen til Johan.
- Som liten ble jeg en gang bortsatt til bbesteforeldrene mine.
De var troende folk. De l�rte meg � be.
Og hvis det hendte at jeg la meg edru n� under disse siste �rene, bad jeg Fader V�r i redsel for hva som kunne skje. Og du synes vel det h�res blasfemisk ut, men jeg har ogs� l�rt gutten min � be.
Johan f�r vondt for den spede kroppen som sitter i stolen foran ham.
I l�pet av de f� minuttene "bes�ket" varer, forst�r han at Rinnan er klar over at det han har gjort er galt. Han hadde ikke gjort det han burde ha gjort under krigen. Johan oppfatter det som om Rinnan selv ikke tror at straffen vil bli s� hard som den faktisk blir. Riktignok hadde han st�ttet tyskerne, men han hadde samtidig kjempet mot russerne og kommunismen, og det m�tte vel veie tyngre?

Fra boken : "Rinnan et n�rbilde, av Aage Georg Sivertsen", kan vi lese f�lgende :
Dagen f�r Rinnan skulle bli skutt, kom hans kone og bes�kt han i fengselet.
"Vi knelte sammen og ba til Gud".
Rinnan spurte presten om det var tilgivelse for slike ting som han hadde gjort.
Presten svarte at i Bibelen var det ingen �vre grense for synd.
Den 20. september 1946 blir Rinnan i Frostating lagmannsrett d�mt til d�den for 13 mord og tortur.
Dr�yt fire m�neder senere, den 1. februar 1947, sikter ti gev�rl�p mot 31-�ringen som st�r bundet til eksekusjonspelotongen p� Kristiansten festning, og spillet er over.