Han var en bråsint, svergende tyrann til sjøkaptein,
men på en reise ble han alvorlig syk. Han lå nede i sin
kahytt midt ute på havet med døden for øynene.
Han vred og jamret seg av frykt for det ukjente.
Endelig sendte han bud på førstestyrmannen og sa:
"Vesterlund, fall ned på dine kne og be en bønn for en kamerat;
jeg er meget syk, og det går sikkert mot slutten med meg nå."
- Jeg pleier ikke å be, kaptein; kan ikkee be!
- Nå vel, kom da med din bibel og les et stykke for meg,
for mitt timeglass er snart utrunnet.
- Jeg har ingen bibel, kaptein.
- Jaså, send da bud etter andrestyrmannenn,
kanskje han kan be en bønn.
Snart sto andrestyrmannen ved den dødssyke kapteins køye.
- Hør her, Tomas, sa kapteinen urolig, jeeg er redd for at
jeg er destinert for evigheten denne gangen; fall på kne
og be for meg, om du kan!
- Jeg skulle gjerne gjøre det, kaptein, <
- om jeg kunne det, sa andrestyrmannen, mmen siden jeg var
liten gutt har jeg aldri bedt.
- Har du en bibel da? Sa kapteinen.
- Nei, kaptein!
- Så si til tredjestyrmannen at han skal komme hit!
-
Tredjestyrmannen kom etter en stund, men han kunne heller
ikke be og hadde ingen bibel.
Det så virkelig håpløst ut for den døende kaptein.
Man søkte gjennom hele skipet for å finne noen som kunne be,
eller som eide en bibel. Endelig kom en av mannskapet og sa
at han hadde sett noe som lignet en bibel i hendene på kokkegutten,
Vilhelm.
- For all del, spring etter ham, om han hhar noen!
Man sendte bud etter Vilhelm, og han kom springende.
- Gutten min, har du noen bibel?
- Ja, sa gutten, men jeg leser den bare ii fritiden
- Det var bra. Hent den og sett deg her oog forsøk å finne
noen ting som kan hjelpe meg. Jeg holder på å dø.
Prøv å se om du kan finne noen ord om at Gud kanskje er
barmhjertig mot syndere…
Den stakkars gutten visste ikke hva han skulle lese;
men så kom han til å tenke på at hans mor ofte hadde fått
ham til å lese det tre-og-femtiende kapittel i profeten Jesaja.
Vilhelm slo opp dette kapittel og leste der.
Da kom han til det femte vers:
- Men Han er såret for våre overtredelserr,
knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham,
for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
Kapteinen som hadde lyttet i åndeløs spenning og forstått
at nettopp her var den eneste redning for ham:
- Stopp du, dette her er for en fortapt ssynder;
les det en gang til!
Ennå en gang leste Vilhelm disse dyrebare ord:
- Men Han er såret for våre overtredelserr,
knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham,
for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
- Å, gutten min, dette var herlig, det vaar nettopp dette jeg behøvde!
Nå ble Vilhelm modigere og sa:
- Kaptein, når jeg leste dette verset hjeemme,
lot mor meg sette mitt navn inn i det.
Får jeg gjøre det nå også akkurat der hun sa det skulle være?
- Ja visst, gutten min, bare fortsett!
>
Ærbødig leste gutten:
- Han er såret for Vilhelm Janssons overttredelser,
knust for Vilhelm Janssons misgjerninger; straffen lå på Ham,
for at Vilhelm Jansson skulle ha fred,
og ved Hans sår har Vilhelm Jansson fått legedom…
Kaptein Østman strakte seg utover køyen og ropte ivrig:
- Du, les det igjen, og sett inn din kaptteins navn i stedet,
Peter Østman, Peter Østman!
Da leste gutten:
-Men Han er såret for Peter Østmans overttredelser,
knust for Peter Østmans misgjerninger;
straffen lå på Ham, for at Peter Østman skulle ha fred,
og ved Hans sår har Peter Østman fått legedom.
Da han hadde sluttet lesingen, sa kapteinen:
-Dette er nok - gå opp på dekk nå!
Siden la han seg på ryggen, og de vidunderlige ord som
han hadde hørt, ringte i hans ører, mens han gang på gang
gjentok dem, idet han satte inn sitt eget navn i bibelverset,
og mens han gjorde det, fyltes en pånyttfødt synders hjerte
med himmelsk salighet.
En sjel for hvem Kristus var død,
hadde trodd på Ham og mottatt Ham (Joh 1,12).
- Ja, det er skrevet at "alle dem som tokk imot Ham,
dem gav Han rett til å bli Guds barn."
Noen dager senere forlot kapteinens sjel legemet.
Dette ble sydd inn i tøy og senket ned i havets dyp for å
forbli der inntil Jesus kommer og havet gir tilbake sine døde
(se Joh. 15,28-29).
Men før hans ånd gikk hjem til Gud, hadde han vitnet
for hver eneste mann om bord på sitt skip at Jesus var såret
for hans overtredelser, knust for hans misgjerninger og at
det var ved Kristi sår at nettopp han, kaptein Peter Østman,
hadde fått legedom.
Tenk, kjære leser, Gud viser sin kjærlighet mot oss, mot nettopp deg og meg, derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom. 5,8). Dette er vår eneste hjelp.
Tro på dette, og takk Ham for hva Han led for din skyld
som din stedfortreder på Golgata kors.
"For så høyt har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn,
den enbårne, for at hver den som tror på Ham,
ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
Gjør dette klart for deg at Guds vrede rammet din
Stedfortreder en gang for alle! Nå er alt forsonet og godtgjort.
I Kristus er det ikke mer noen fordømmelse (Rom.8,11),
men den som ikke tror, skal ikke se livet,
men Guds vrede blir over ham (Joh.3,36).
Skulle Jeg ha behag i den ugudeliges død? Sier Herren, Israels Gud
- mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?
(Esek.18,23).
"Lys"