Endelig fri
Dette er Kåre-Ivan Holms egen ønsketittel for dette intervjuet
Moren til bestyreren på skolehjemmet var siste utvei.
Ingen andre
klarte å holde styr på tenåringsgutten.
Hun tok vare på
Kåre-Ivan og en hundrelapp som var hans. Pengeseddelen
la hun i veska si for å passe på den.
At det lå en tusenlapp
der fra før, la gutten selvsagt merke til.
- Av en eller annen grunn fikk jeg meg ikkee til å stjele pengene
hennes. Det gjorde visst inntrykk på den gamle dama.
Jeg ble ikke lenge på skolehjemmet, men seinere har jeg fått
vite at hun ba for meg fra den dagen og i årene etterpå.
Hun sa til meg: "Det er noe i deg".
Et par linjer.
Kåre-Ivan Holm sitter ved et rødbrunt spisebord i et gult hus på
Vea på Karmøy.
Han har kjøpt gjærbakst og twist i butikken på hjørnet.
De solide underarmene hviler mot bordplaten.
Helt ned til håndleddet er huden dekket med farget tatovering.
Han blir femti år til høsten.
- Jeg skulle ønske du ikke skrev mer enn ett par linjer om
fortidea mi.
Den alle har skrevet om tidligere, sier han med dyp og stille stemme.
Blikket er fast og blått. Beregnende og skarpt, ville man ha
skrevet tidligere.
Brutal og farlig. Voldelig dobbeltmorder.
For å si det med et par linjer:
Da Kåre-Ivan Holm var liten gutt, ble faren hans fengslet for drap.
Gutten var av taterslekt, ble mobbet og lærte tidlig at han måtte
slåss for å overleve.
Ni år gammel ble han voldtatt av en mann. Han var knapt 20 år
da han drepte en som gjorde tilnærmelser mot ham.
Åtte år seinere drepte han en mann til, av samme grunn.
Kåre-Ivan Holm har tilbrakt nesten 30 år i fengsel.
Det er seks år siden han slapp ut siste gang.
Sikringen ble opphevet for halvannet år siden.
- Den historien kjenner hele Norge.
Det er det nye livet jeg har lyst til å snakke om, sier han.
Vi sitter litt uten å si noe. Utenfor er lufta grå av regn.
Hunden Rocky snuser ved føttene våre.
En mild Jesus henger i ramme på veggen.
Kona Jorunn skjenker kaffe i dype krus.
Det er hun som er fra
Karmøy og har fått Kåre-Ivan over fjellet fra Oslo til det gule huset.
De har vært ektepar, søsken, elskere, mor og far for hverandre
i fire år.
De møttes gjennom Evangeliesenterets arbeid.
Jorunn ønsker seg en dobbelt-trailer.
Et stort vogntog med platting og boenhet.
- I den kan vi reise rundt og vinne sjeler,, smiler han.
- Utenom Jesus betyr Jorunn alt for meg, ogg hun har drømt om
dette lenge.
Eselspark.
Det var få som skjønte noe da medfangen Kåre-Ivan Holm begynte å vifte med Bibelen i fengselet. 18 timer i døgnet satt han og leste i boka. Mannen som før hadde vært mest opptatt av å løfte vekter og lage bråk. Den truende kverulanten hadde nærmest styrt både fengselet på Ullersmo og Ila. Nå framstod han plutselig som ydmyk.
- Det hadde vært lite kjærlighet i livet miitt, sier han stille.
- Mitt første møte med den var så overveldeende at jeg løp vekk.
- Løp vekk?
- Ludvig Karlsen var i fengselet og ville bbe meg til frelse.
Jeg opplevde noe godt som kom veltende mot meg, og jeg visste
ikke hvordan jeg skulle ta det imot. Det kjentes som et eselspark
i brystet.
- Men du løp fra det?
- Ja, jeg holdt meg unna i 11 år. Helt tilffeldig havnet jeg i en
bibelgruppe i fengselet på Ila.
Sammen med noen andre skulle jeg banke opp en fyr som pleide å
gå på der. Han var borte den dagen, men vi ble pent nødt til å bli sittende. Etterpå ba de meg med i gruppa, men jeg fnøs av tilbudet. På spørsmålet om jeg ikke turde, var det gjort. Ingen skulle beskylde meg for å være redd. En kveld ikke så lenge etterpå ble jeg drita full på Den Hellige Ånd, ler han.
- Det høres voldsomt ut.
- For at troen skulle bære for meg, måtte ddet være sterkt.
Jeg tror vi får etter behov. For Ola og Kari kommer troen sikkert
mer glidende. Har man levd på kanten, er bunnen så dyp at det må
mye til for å fylle opp, forklarer han.
- Jeg har alltid trodd at Jesus er Guds sønnn.
Det har jeg aldri gått imot. Å bryte seg inn i et bedehus eller
en kirke gjorde jeg aldri. Mange sier at det holder å få troen
inn med morsmelka, men jeg tror man må bli født på ny - for at
den skal bære.
Normalt liv.
Dette var i 1994. I fengselet lo de av ham og ventet at den nye
"fødselen" skulle gå over. Kåre-Ivan Holm bykset fram, tok
store skritt av gangen. Med hodet først og i fullt dagslys.
Det var ingen lav hvisking fra hans munn om at livet var forandret.
- Noen må tørre å stille seg i gapet og tålle en smell uten å
bukke under. Jeg var en av dem. Helt konkret kjente jeg en
kraft som skylte over meg mens jeg satt i fengselscella.
Hadde jeg visst for 30-40 år siden hvor spennende det er å være
frelst, ville jeg spart både samfunnet og meg selv for mye vondt.
- Hva tenker det gamle miljøet ditt om deg nå?
- De undrer seg nok. De trodde ikke jeg kunnne leve et normalt liv.
Jeg holder meg langt unna alt jeg var med om tidligere, men jeg
har nød for mennesker i de kriminelle miljøene. Jeg tror jeg
har vært med å lede omtrent 500 mannfolk i fengselet til Gud
etter at jeg selv ble frelst. Det handler om å gå de skrittene
Gud ber deg gå. Du må ville det selv.
- Tviler du aldri på Gud?
- De tankene kommer for de fleste, men jeg lar dem ikke
få bygge rede. Jeg gir ikke tvilen plass, svarer han. Du kan
velge å la Gud styre livet ditt, eller "han i kjelleren".
Jeg ønsker å være i verden, men ikke av verden. Det er mitt valg,
svarer han.
- Du taler som en predikant. Er du det?
>
Han smiler bredt.
- Heller evangelist. For meg er det ikke viiktig om folk får
tre dråper vann i hue, eller om blir drukna.
Sekterisme er ikke noe for meg, men det er lite som gleder
meg mer enn at mennesker blir født på ny.
Englene beskytter.
Nummer elleve.
Publisert: 29. Juli 2006
Kåre-Ivan Holm lar ikke sitt gamle liv få bo på Karmøy.
Men han vet at han alltid må jeg slite med det han har gjort.
- Ofte har jeg vonde drømmer om natta. Jeg kunne nok ikke levd
med meg selv hvis jeg ikke hadde følt at jeg var tilgitt av Gud.
- Hvor var Gud da du hadde det som verst?
- Har du bedt andre enn Gud om tilgivelse?<
- Jeg ba de pårørende om unnskyldning på nyyhetene.
Jeg ble intervjuet på tv og opplevde det som en anledning til
å få sagt det.
- Hvordan var det?
- Befriende. Det var som å kvitte seg med een 100-kilos sekk.
Det gjorde godt, selv om jeg forstår hvis de pårørende ikke kan
tilgi meg.
- Når er det riktig å drepe?
- Aldri, svarer han kontant.
- Å ta liv kan aldri forsvares. Vi skal ikkke sette oss over
Gud selv - om det gjelder drap, dødsdom, dødshjelp eller abort.
Man kan forklare hva som har skjedd, men aldri forsvare det.
- Tror du de to du tok livet av er i himmellen nå?
Kåre-Ivan Holm ser ned i bordet noen sekunder, løfter blikket
og svarer stille:
- Når man er fratatt muligheten til å velgee før man dør, tror
jeg man får sjansen til det etter døden. Jeg tror de to har det
godt i dag.
Mens vi sitter ved spisebordet, blar både Jorunn og Kåre-Ivan
i hver sin Bibel. Rocky virrer rundt bordet. Den var Jarles hund.
Jarle var Jorunns sønn. Jarle lever ikke lenger. Hans bortgang
er familiens store, åpne sår.
- For knappe tre måneder valgte han å reisee hjem til Jesus,
forteller Jorunn.
- Jarle fant denne verden for vanskelig og tøff å leve i.
Han ønsket kun å være alene med Jesus. Det sa han like før han
reiste, sier hun.
Vi er stille, litt til. Jorunn heller ny kaffe i koppene.
Hun tørker tårer fra øynene, men sier det er fint om vi nevner
Jarle i intervjuet.
- Dere burde skrive mer om dette, om at mennnesker med depresjoner
velger å reise fra oss, oppfordrer hun.
På spørsmålet om hva som skal til for at Kåre-Ivan Holm mister
troen, svarer han:
- Vi har gått gjennom så mye, både Jorunn oog jeg. Sammen og hver
for oss. Også i dette sterke og vonde vi har opplevd med Jarle
kjenner vi at troa bærer. Den holder, også gjennom dette.
Ingen kan ta troa fra et menneske hvis man har fått den og
vil ha den.
Kriminologiprofessor Nils Christie kaller ekteparets hus
for "akutten". Han har selv vært på besøk og sittet ved spisebordet.
Huset er åpent for dem som ønsker å prate eller et sted å være.
Nå leter ekteparet fram bibelvers med fingertuppene og leser høyt.
På Kåre-Ivans store bok er det hektet fire markeringspenner
over permen. Rosa, gul, grønn og oransje.
- Jeg har allerede slitt ut ti stykker, smiiler han.
- Ti bibler?
- Ja, dette er min ellevte, eller er det toolvte, Jorunn?
Hun mener det er den tolvte.
- Hvordan vil du beskrive deg selv med tre ord?
- Forvandlet, svarer han.
- Og to til.
- Du må hjelpe meg, Jorunn, ber han.
- Snill og tålmodig, legger hun til.
- "Det er noe i deg", sa den gamle damen tiil deg.
- Ja, hun sa det. Og hun sa noe mer; at dett var håp for meg.
Det gjorde inntrykk, kan jeg huske. Men det har du vel forstått?
spør han.
- At det er Gud som har hjulpet meg.
Selv om det er viktig å ta noe av æren selv for å forstå at man
er noe i seg selv. Man må jo velge å gå de første skrittene.