Det fortelles om emissærene Ingebright Grendal og Lars Haukvik
omkring 1860 at de havnet i Vassbygda etter at de hadde gått
seg vill i skogen. Trette og sultne gikk de inn på den første
gården og ba om å få kjøpe mat. Folk spurte hvilket ærend de
hadde. Men da de fikk vite at de var lekpredikanter, ble de sendt
avgårde uten mat.
Grendal og Haukvik gikk inn på flere gårder.
Men ingen ville selge mat til lekpredikanter. Men ute på veien
møtte de en kvinne som de spurte om det bodde lesere i bygda.
Nei, Gud skje takk, vi var blitt spart for slikt, sa hun. Men
så tenkte hun seg om og la til: "Her er en kvinne som hører til
leserne, men hun er veldig fattig". Vil du være så snill og vise
oss hvor hun bor, sa predikantene. Hun fulgte dem opp på en
haug og pekte på huset og sa : "Der bor Marianne".
Grendal og Haukvik kom til en hytte av stein og fant en lav dør.
Inne satt en kvinne i 60-årene. Det var Marianne. Hun reiste seg
og så stivt på de to som steg inn. Jeg tror dere er av folket
mitt, sa hun. Ja, vi tror vi er det, svarte de. Da talte hun
til dem om "saliggjørelsens orden", slik som ingen hadde talt før.
Hun var som en av de gamle profetene.
Så la hun to skjeer og to tallerkner på et nakent bord og ba
karene sette seg til bords.
Men det var ikke mat å se. De to
gjorde som kvinnen sa. Og hun gikk bort til døren, bøyde kne og
ba til Gud : "Kjære Far. Husk barna dine. Du har aldri glemt dem.
Nå er to av dem kommet til meg. De er sultne, og jeg har
ingenting. Men du er rik og har omsorg for dine som er skapt i
ditt bilde og er gjenløst ved Jesu blod. Velsign oss, kjære Far,
og la oss få mat så vi kan takke og prise deg for din endeløse
miskunnhet. Amen.
Kvinnen reiste seg og åpnet døren.
Ute sto en kone med et brett med mat.
Der var kjøtt, flesk, poteter, brød og suppe.
Marianne tok imot maten med takk og sa :
"Vår himmelske Far
glemmer aldri barna sine. Hans miskunnhet varer evig.
Nå skal vi spise, og så skal vi takke og love hans
herlige navn".