Randi Kaardal er over 90 år nå, og har opplevd Guds omsorg gjennom
et langt liv.
Hennes budskap i dag er enkelt :
"Søk Gud til hans tid
er inne, da vil du oppleve svar som holder hele livet."
En gang mannen min og sønnen min var av gårde for å hente et lass
med grus som vi skulle bruke på veien, tenkte jeg at jeg skulle
male
resten av en vegg som var påbegynt.
Som tenkt så gjort. Jeg tok
malingsspannet med meg og satte opp stigen.
Jeg visste ikke hvordan
stigen skulle stå, og satte den alt for skrått opp mot veggen. Da
jeg klatret opp for å begynne malerarbeidet, gled stigen ned og jeg
braste rett i bakken.
Jeg fikk store bruddskader i begge hendene, hjernerystelse, skadet
nakken, og fikk i tillegg malingsspannet over ansiktet. På tross av
dette klarte jeg å reise meg og gå et stykke inn mot pensjonatet.
Men da jeg kom dit, falt jeg ned ved veggen. Da hørte jeg plutselig
slik vidunderlig musikk.
Jeg kan ikke si helt sikkert at musikken jeg hørte var himmelsk,
men det var slik en vidunderlig musikk som jeg aldri før eller
senere har hørt maken til. Dette varte en stund, men så kom jeg
til bevissthet igjen. Jeg klarte å reise meg igjen og gå ned på
andre siden av pensjonatet og sette meg inntil muren.
Da kom min mann og min sønn med sandlasset. Da sa sønnen min:
"Der sitter mor, død!"
De bar meg inn og tilkalte en sykebil som
kjørte meg til Voss sykehus, der jeg fikk behandling for skadene.
Det ble et langt sykehusopphold. Mens jeg lå på sykehuset var jeg
delvis bevisstløs noen ganger. En natt jeg våknet, så jeg et syn.
Jeg opplevde at jeg stod på en rund plattform og så ned på to veier.
En vei gikk til høyre og en vei gikk til venstre. På den høyre veien
gikk det mange mennesker. Jeg kunne høre lyden av stegene, men
de kunne ikke hatt sko på seg, for stegene laget bare en svak,
tassende lyd. Det var en stadig strøm av mennesker som gikk stille
og rolig, og til slutt nådde de en port.
Denne porten var buet, og den var bekledd med roser. For noen
vidunderlige roser! Jeg har aldri sett vakrere blomstrer, og jeg
kjente duften av dem! Menneskene forsvant så inn i et lys, et
intenst. Lyset syntes å dra dem til seg.
På veien til venstre for meg gikk det også en strøm av mennesker.
De hadde mørke klær, og forsvant inn i mørket.
Denne opplevelsen glemmer jeg aldri!
Den høyre porten var slik at jeg ikke har ord som kan beskrive den!
Det var nydelige roser, en vidunderlig duft, og så mye blomster!
Og et slikt lys! Dette lyset dro menneskene til seg! Da tenkte jeg:
- dette har Jesus vist meg, for at jeg skall få lov til å velge
hvilken vei jeg skal gå. Dette står like levende for meg i dag
som det gjorde den dagen jeg så det. Selv om det er lenge siden,
nærmere 40 år, har jeg aldri glemt dette synet. Det minner meg
om at jeg stadig må være våken, at vi alle må våke og be! Jeg hadde
en mor som ba for sine, nå ser jeg at hun ikke har bedt forgjeves.