Rebecca Springer levde ved århundreskiftet. Under en reise, langt borte fra sin mann og sønn, ble hun alvorlig syk. Hun fikk en dårlig pleie. I nesten tre uker fikk hun ingen næring, knapt nok vann. Til slutt falt hun i koma. Under denne tilstanden ble hennes ånd ført til paradiset.

Tilbakeferden på floden
Vi nådde fram til floden og steg ned i en båt som lå ved stranden. Vi fløt snart med strømmen hjemover. Vi passerte de mest vidunderlige natursenerier på vår vei som jeg aldri tidligere hadde sett.
Jeg besluttet meg for å komme tilbake en gang i framtiden om jeg fikk anledning. Vakre villaer omgitt av vidunderlige hager som rakk helt ned til vannkanten, lå på begge sider av floden og laget et panorama som mine øyne aldri ble trett av å se på. Mot slutten av reisen passerte vi min søsters vakre hjem, og vi kunne tydelig se hvordan hun og hennes mann drakk inn senen utenfor med henførte øyne.

Frank og jeg var begge stille det meste av hjemreisen. Vi la i høy grad merke til at vi på begge sider var omgitt av lykkelige mennesker i sine hjem. Glade stemmer hørtes overalt, fra verandaer, trappene og i husene. På de blomstrende gresslettene sprang glade barn og lekte.
En gang brøt jeg vår stillhet ved å si til Frank: Mer enn en gang har jeg blitt overrasket over å høre våre velkjente sanger fra jorden synges også her. Men sangen idag gjorde meg helt overlykkelig. Den har lenge vært en av mine favoritter.
Disse glade overraskelser er ingen slump, svarte Frank. En av gledene her er å bruke anledninger til å gjengi de rene gledene fra jordlivet. Det er Faderens glede å la oss mere og mere forstå at dette livet bare er en fortsettelse på det gamle, men uten alle ufullkommenheter og bekymringer.
Frank, jeg tror du er den eneste av mine venner her som aldri spør meg om noe om våre kjære som fortsatt er på jorden. Hvorfor? Frank lo særskilt lykkelig når han svarte: Kanskje fordi jeg allerede vet mer enn du kan tale om for meg. Jeg forsto nesten det, sa jeg. Jeg husket meget vel hva min kjære far hadde sagt, når han snakket om Frank første dagen jeg var her: "Han står Mesteren meget nær", og jeg visste hvor ofte han ble sendt til spesialoppdrag. Når vi kom hjem, gikk jeg opp på mitt rom og la meg på sengen. Mitt hjerte fløt over av glede, takknemlighet og kjærlighet i en grad som jeg ikke kan beskrive. Jeg vil nå det nivå av fullkommenhet som du har bestemt for meg, min Frelser, stammet jeg med mine hender foldet og løftet mot harm, om det så tar hele mitt liv i himmelen og all hjelp fra alle lysets engler å fullbyrde det. Med disse ord på mine lepper sank jeg ned i en velsignet himmelsk hvile.

Besøket ved sjøen
Mae hadde blitt så kvinnelig og vis. Dette barn, som i så unge år, skiltes fra oss, var det nå en virkelig glede å tale med. Mens vi samtalte spurte hun meg om jeg hadde sett sjøen, og jeg svarte: Finnes det en sjø her? Javisst, svarte hun, med en liten berettiget "stolthet" over at hun visste mere om de himmelske omgivelsene enn jeg.
Vi vendte oss i retning mot sjøen og gikk gjennom et stadig vekslende landskap og kom til slutt fram. Jeg dro etter pusten, stanset så hastig og satte hendene for øynene for å beskytte dem for den strålende scenen.
Jeg tittet på den som en som ikke er riktig våken. Foran oss bredte en speilblank sjø seg ut. Stråleglansen fra himmelens gyllenhet, gjorde at den fortonet seg som en sjø av smeltet gull. De blomstrende, fruktrike trærne vokste like ned til strandkanten. På mange plasser også langt borte på den andre siden av det skinnende vannet, hevet staslige kupler og tårn seg fra hva som virket å være en mektig stad.
Mange mennesker hvilte seg på disse blomstrende strender, og på vannet gled underbart byggede båter, fylt av glade skikkelser og drevet av usynlige propeller.

Over oss så vi en gruppe syngende kjeruber, som gled fram høyt oppe. Lovet og æret, sang de. Herligheten og makten tilhører ham som sitter på tronen og Lammet i evigheternes evigheter, svarte røstene fra skarene nedenfor.
Vi sto på stranden. Mine kinn var våte av tårer, og mine øyne ble tåkete av bevegelse. Jeg kjente meg svak som et barn. Men hvilken henførelse og uutsigelig glede som fylte og overveldet meg! Drømte jeg? Eller var det i virkeligheten bare en annen fase av det evige livet?
Mens vi så på lekte grupper av barn rundt omkring oss i glede og frihet, og man hørte glad latter som gjenlød over sjøen. Ingen frykt for skade eller sykdom, angst eller for noen ulykke, bare trygghet, glede og fred!

Dette her er det himmelske livet, sa jeg mens vi sto og betraktet de glade barnas lek. Jeg tenker ofte på det vi fikk lære, at i himmelen skulle vi bære gullkroner og stå med harper i hendene! Våre gullkroner er den glorie som Herrens velsignede nærhet gir oss. Vi trenger ingen harper som spiller til våre lovsanger. Vi kan faktisk se kronene og høre engleharpene her om Gud vil det, men vår beste tilbedelse er å gjøre hans vilje, sa Mae når vi vendte om for å gå.
Hva er avstand i himmelen? Vi kommer og går som vi vil. Vi kjenner ingen tretthet og intet jag. Vi erfarer ingen forsinkelser. Det er virkelig vidunderlig. Så skiltes vi for å gå hver til våre oppgaver.

Ingen natt der
Vi samtalte til skumringen falt. Man har ofte spurt meg om det var noen natt der. Slett ikke. Hva vi kaller dag bestod av en rosenfarget gyllen stråleglans som lyste klart. Det finnes intet jordisk språk som kan beskrive denne vidunderlige glans. Den fullkommenhet overstrømmet skyene. Etter en periode som var mye lengre enn her på jorden, fordypedes og modnes glansen til den gikk over i en fredfull, gledende skumring. Barna sluttet å leke under trærne. De små fuglene krøp inn blant vinrankene, og alle som hadde vært sysselsatt under dagen på ulike måter, søkte hvile og ro. Men det fantes intet mørke der, ingen skygger bare en hvilefull, myk glans.