Dette er fortsettelsen av "Fakkelen" fra forrige nummer, hvor Rick Joyner beskriver en forunderlig åpenbaring om Guds endetidshær og dens kamp mot mørkets krefter. Det er en pris å betale for salvelsen.

Herren gikk ut i den brennende sjøen og begynte å vandre. Mens han vandret, begynte fakkelen å bli tyngre. Jeg visste at hvis jeg skulle fortsette å holde på fakkelen, måtte jeg følge Ham. Jeg bestemte meg for å stige ut uten å tenke mer over det. Jeg gikk på sjøen som om det var en brulagt vei.

Ilden på sjøen var varm, men den brant meg ikke. I stedet virket det som om den kanaliserte kraft til meg. Så begynte jeg å gjenkjenne det som jeg følte. Det var det som jeg har begynt å kalle "det brennende hjerte på Emmanusveien." Det er den spesielle følelsen som vi har når vi vet at vi vandrer med Herren og at Han underviser oss.

Mens jeg tenkte på dette, snudde han seg og sa: "Du er her fordi du har lært å se, vurdere og søke forståelse i alt. Dette er øyet til et barn. Så lenge som du gjør det, kan jeg lære deg og lede deg. Kraften som du kjenner, er hva mennesket følte før fallet, men bare få har fått oppleve det siden. Det var flammen fra mitt nærværs fakkel som tente denne ilden. De som vandrer med meg, vokser i den styrken som er i meg. Jeg ga alle mennesker mulighet til dette, å vokse både i den naturlige og den overnaturlige styrken. De som ikke vandrer med meg, har et tomrom i sin sjel, for denne overnaturlige styrken mangler. I steden er sjelen fylt med onde krefter. Det kommer en tid på jorden hvor alle må velge å vandre med meg eller bli overlatt til den onde kraften."

Mens vi gikk, spredde det seg bølger av ild ut fra oss på sjøen, akkurat som om vi var vinden som blåste den utover. Når Herren pekte, øket den i retningen som Han pekte. Jeg gjorde det samme, og det samme skjedde. Så stoppet Herren , snudde seg og så direkte på meg." Jeg har ild å kaste ned på jorden, og den er nå blitt tent. Be om at min ild skal komme og rense jorden. Be om at den skal brenne opp tre, høy og strå og rense mine kjære."

"Jeg gav autoritet over jorden til mennesket og derfor må jeg spørres før jeg begynner å bevege meg på jorden. For dem som vandrer på jorden, er dette er den dype mening med livet: å kjenne meg og min vilje, slik at de kan be om at min vilje skal skje på jorden som i himmelen. Det som du nå vil få se her, er min vilje på jorden for din tid."

Jeg la så merke til en mann som vandret mot oss på stranden. Han steg ut på sjøen uten endog å legge merke til det. Han gikk bort til oss og tok fakkelen ut av min hånd. Han så kort på fakkelen og ga den så tilbake til meg med det mest vinnende smil. "Hvem er du?" spurte jeg. "Han må velsigne deg før du går," svarte Herren. "Han velsigner fakkelbærerne fordi hensikten for enhver fakkelbærer er å utfordre mennesker til å gjøre det som han gjorde - å vandre med meg."

"Er du Enok?" spurte jeg. "Det er jeg," sa han, mens han la hånden sin på mitt hjerte og fortsatte å se meg rett inn i øyene. "Ilden brenner i deg, men du har ikke disiplin og utholdenhet til det du skal gjøre. Mange vil vandre med Herren i korte perioder, til og med korte perioder hver dag, men det er ikke nok. Du må lære å vandre med disiplin og utholdenhet".

"Herren gjør Sine tjenere til ildsluer. Du kan ikke vandre med Gud, eller fullføre Hans planer på jorden uten at du holder denne ilden brennende i ditt hjerte. Lunkenhet og kald kjærlighet er dødelige fiender. Denne ilden som nå brenner i deg, må få brennstoff hver dag. Dens brennstoff er den himmelske atmosfære. Atmosfæren fra himmelen er Guds pust - det som han blåser på våre liv. Mens du vandrer, vil du etterlate spor av liv hvor Livets elv vil bryte fram og flyte."

Enok tok mitt ansikt i sine hender og fortsatte å se meg inn i øyene. Mens han gjorde det, var jeg i stand til å se inn i ham. Han var en av de mest livsglade mennesker som jeg noensinne har møtt. Det var opplagt at han gledet seg dypt over alt som han gjorde, og han formidlet denne gleden med en gnist som en Shakespeare- skuespiller i enhver bevegelse.

Det var første gang jeg noensinne har sett glede som en stor styrke og Enok var fortrolig med det. Jeg forsto da at en av hovedgrunnene til at han så inn i meg var at jeg kunne se inn i ham. Han forløste så et smil, bøyde seg for Herren og så til meg og vandret tilbake i den retningen som han kom fra.

"Enok har gjort en investering i deg," begynte Herren. "Han profeterte om de mektige som snart skal bli forløst. Siden han vandret med meg på jorden, har han ventet på denne tiden. Du er blitt sendt for å vekke disse kraftens budbærerne, slik at de kan komme til sitt bestemmelsessted og få den styrke som er bestemt for dem. Denne styrken finnes i min glede."

"For å løse din oppgave må du bære denne fakkelen og de andre fire gavene som du må motta her. Enok tente denne ilden på jorden og fakkelbærerne har holdt den levende. Av de som snart skal bli forløst, vil det være mange med Abrahams tro, mange med visdom som Moses, mange med kraft som Elias, mange som skal gi råd som Daniel, mange med ilden som døperen Johannes hadde, mange med Peters mot, Paulus' besluttsomhet og Johannes' visjoner. Det vil bli mange som de store fakkelbærere gjennom menighetens tidsalder. Sammen vil de fylle jorden med lyset fra min herlighet."

"Etter at disse kjempene fra fortiden avsluttet sitt kall, ble deres kapper delt i stykker og gravlagt, skjult for å spares til denne tiden. De som kommer, vil vandre i salvelsen til dem som gikk foran dem, og så forøke den. Nå må du hjelpe til med å vekke dem, og hjelpe dem til å finne sine kapper."

Jeg snudde meg for å se på Enok, og han sto og så på oss og var ikke langt borte. Jeg kunne ikke noe for at jeg tenkte på hvor herlig det ville være å ha en far , en pastor eller en rådgiver som ham.

"Alle disse budbærerne er åndelige sønner og døtre av Enok. Enok elsket mitt nærvær mer enn noe annet. Enok var en av de sterkeste og mest stabile av alle som vandret på jorden, fordi kjærlighet er den største styrke og stabilitet som man kan kjenne. Det er kjærligheten som vil hjelpe deg å beholde troskapen. Jeg skapte mennesket til å være fakkelbæreren for hele skapningen. Alle ble skapt til å vandre med meg og bære mitt nærvær.

Jeg er livets lys for mennesket og mennesket ble skapt til å bære mitt lys og liv for alle andre skapninger. Mange er kalt, men få er utvalgt. De utvalgte vil vandre i dette. Du må nå gå og finne dem som har holdt ut, slik at de kan være mine utvalgte. Så vil de som har stønnet og bedt barnsnøds bønn for disse, vende seg til disse som har vendt om til meg."

"Du vil kjenne disse utvalgte ved ilden som allerede brenner i dem. De er ikke tilfreds med religiøs praksis og tradisjoner. De lengter etter meg og ilden av mitt nærvær. Når alle andre driver bort fra meg, har de en kjærlighet i seg som holder dem trofaste og på sporet av sitt mål. Finn dem og lær dem hva du har sett og skal få se."

Herren la så begge hender på mine skuldre, så meg rett inn i øynene, og plutselig sto jeg i en stor dal. Da jeg fikk oversikt over den, var det første som jeg la merke til, en vakker elv som fløt gjennom den. Det virket helt naturlig, men allikevel på en måte helt fullkommen. Den var så perfekt at jeg ikke kunne si om jeg enda var i himmelen eller var kommet tilbake til jorden.

Så hørte jeg stemmer over meg og på begge sider. Det lød som tusener på tusener av stampende føtter. Så kom en stor skare til syne på fjelltoppene rundt omkring. Det var en slags hær. Mens jeg så på, begynte de å gå nedover, beveget seg sakte, litt forsiktig, men uten å nøle. Jeg ble fort klar over at dette var en ond hær med onde hensikter. Så kom tusener av gribber til syne som en sky over dem og sirklet rundt som om de ventet på bytte. Jeg ble sjokkert over hva de gjorde med dette vakre stedet.

"Hva kommer du til å gjøre med dette?" spurte en stemme bak meg. Jeg snudde meg for å se hvem det var som talte. Der var bare en stor hvit hingst der. Den var fantastisk flott i sin skjønnhet, med muskler som bølget endog mens den sto stille. Den hadde en intelligens i øynene som jeg aldri hadde sett hos et dyr før, og jeg lurte på om det var den som hadde talt.

"Hva kan jeg gjøre med det?" spurte jeg. "Jeg ser at du er en fakkelbærer. Hesten er for deg," fortsatte stemmen. "Du må lære å ri på den hvis du skal hjelpe til med å stanse de onde." "Er det tid til å lære å ri på hesten", spurte jeg, mens jeg så meg rundt etter den som eide stemmen, siden det var klart at hesten ikke talte. "Der er enda tid."

Da trådte en ung jente på ti-tolv år fram bak fra hesten. Hun var kledd i noe som så ut som en skoleuniform, men den var utstyrt med skinnende sølv- og gullvåpen. Et sverd var fastspent til beltet hennes. Hun var slank, med et vakkert ansikt og strålende, blå øyne som var fylt med voldsom, gjennomtrengende besluttsomhet. Hun utstrålte en frimodig besluttsomhet, der hun sto, men den var kombinert med et barnslig renhet som var slående i sin edelhet.

"Jeg er her for å lære deg å ri," sa jenta. "Vi har tid," gjentok hun beroligende. Jeg var urolig over den store mørke makten seg ned over oss, men hun var utrolig upåvirket. Jeg undret meg over om hun var for ung til å forstå hva denne horde fra helvete ville gjøre mot henne og dette stedet.

"Jeg forstår mye mer enn du tenker," sa hun, som om mine tanker hadde vært ord." Jeg er her for å kjempe sammen med deg, men først må du lære å ri. Vi har tid, men ikke tid å miste. Vi må starte." "La oss starte da," sa jeg, som ikke ønsket å miste et sekund. "Jeg vet hvordan man skal ri på en hest. Er det noe spesielt som jeg trenger å vite for å ri på denne hesten", spurte jeg. "Jeg vet ikke," svarte hun, "jeg har aldri ridd en hest."

"Men jeg trodde du akkurat sa at du ville lære meg å ri. Hvordan skal du kunne lære meg hvis du aldri har ridd på en hest?" "Du vil lære ved å undervise meg. Du vil ikke bli fullt ut betrodd denne hesten inntil jeg har min egen og kan ri på den like godt som deg. Du må også forstå at dette ikke er en slik hest lik de som du har ridd på før." "Fortell meg raskt alt du vet," sa jeg," kan vi drikke av den elven" spurte jeg, da jeg følte meg både svak og tørst. "Selvfølgelig, det er derfor den er her."

Jeg reiste meg opp og rørte ved tømmene på hesten. Jeg trakk forsiktig i dem, og den startet å følge meg uten antydning til motstand. Da vi nådde elvebredden, bøyde jeg meg ned og drakk en slurk av vannet. Øyeblikkelig kunne jeg se bedre, mine tanker ble klarere, og jeg følte meg sterkere. Jeg dyttet forsiktig hesten forover, og den knelte ned og drakk. Det hadde jeg aldri sett en hest gjøre. Den lille jenta gjorde det samme. Jeg bestemte meg også for å gjøre det samme og drakk meg utørst.

"Frykt gjør deg svak," sa jenta da hun var ferdig. "Du er en vis liten jente," svarte jeg, og tenkte at dette barnet var virkelig helt spesielt. "Hvordan vet du så mye, og hvordan vet du om denne fakkelen?" Før hun kunne svare, fikk den økende lyden ovenfra oss begge til å se opp. Der var opplagt forvirring i de djevelske hordene. Mine øyne var så skarpe nå, etter å ha drukket av vannet, at jeg kunne se og oppfatte noen av bannerne for de forskjellige divisjonene. De var oppkalt etter forskjellige filosofer, religioner og myter.

Ettersom vi fortsatte å se på forvirringen, øket den inntil noen av divisjonene begynte å kjempe mot hverandre. En stor sky av støv reiste seg og krigen brøt ut i alle retninger. Snart forsvant den bak fjelltoppene. Imidlertid var de ikke langt borte, for jeg kunne enda høre dem og se støvskyen. Men det kunne det se ut som at vi var i sikkerhet for en stund. "Det er derfor vi enda har tid ," forklarte jenta.

"De demonene hater hverandre, nesten like mye som de hater oss. De kan ikke marsjere lenge i lag før de kjemper mot hverandre. Det eneste som kan holde dem samlet, er en kamp mot oss. Det er derfor vi må være klar til å slå dem når vi kjemper. Det er ikke nok å bare slå dem litt tilbake. Når vi kjemper, må vi ødelegge dem fullstendig. Mange dumme mennesker har prøvd å slå dem før de var sterke nok til å overvinne dem. Dette gjorde bare fienden sterkere, og han tok mye land fra oss hver gang. Vi er nå omringet i denne lille dalen. Neste gang vi kjemper må vi vinne, ellers dør vi. Å trekke seg tilbake er ikke noe alternativ. Vi har ingen steder å gå."

"Hvor gammel er du?" spurte jeg, "hvordan vet du så mye?" "Jeg er tolv år gammel, men jeg har kjempet siden jeg var fem. Jeg har lært mye i slagene, men min visdom kommer fra denne elven. Dette er Livets Elv. Den gir visdom som er liv og visjoner som er sanne. "Dette er en vakker elv, men neppe en skikkelig elv. Dette kan ikke være livets elv", protesterte jeg. "Det er det. Den er smal her, fordi den alltid er så stor som det kreves.

Ikke mange vil komme hit for å drikke mer, fordi de må passere de djevelske festningsverkene som er plassert her på de høye punktene. De fleste vil heller drikke fra en skitten elv som ikke er under angrep slik som det sanne, levende vann. Få er tørste nok til å kjempe for dette, men det er ikke noe som er mer verd enn å kjempe for av det som jeg kjenner."

"Måtte du kjempe for å komme fram hit", spurte jeg. "Det måtte jeg; jeg kom ned på den stien," sa hun og pekte på et sted i utkanten av dalen bak meg. "Hvordan klarte du å passere den djevelske hæren? spurte jeg. "Er der fortsatt åpninger som du kan komme igjennom? "Nei, de har fullstendig omringet oss nå, men enhver med mot som har bestemt seg for å forsette å presse på, kan komme igjennom. Jeg valgte den svakeste delen av deres hær og gikk rett igjennom den. "Hva var den svakeste delen?"

"Der var en stor divisjon som heter "latterliggjørelse." Jeg valgte å gå gjennom den fordi jeg visste at de ikke kunne skade meg for alvor. Det ble fortalt meg at hvis jeg viste besluttsomhet, så ville det åpne vei for meg, og det skjedde. De skjelte meg ut og ropte fornærmelser og slibrigheter, men de ga opp og lot meg passere. Min tro arbeidet som et skjold og jeg ble ikke en gang såret." "Hvem fortalte deg at du kunne gjøre det?" "Min mor." "Er hun også her?" spurte jeg. "Nei." "Hvor er hun?"

"Hun klarte ikke å komme igjennom. Hun dro tilbake for å få tak i flere mennesker og lede dem igjennom og vil slutte seg sammen med meg senere. Men jeg tror ikke det vil skje." "Hvorfor ikke?" "Hun underviste meg meget godt, men hun kunne ikke gjøre det som hun lærte meg. Hun kunne ikke ta slibrighetene og fornærmelsene. Hun gikk tilbake for å hente flere folk fordi hun trenger bifall fra mennesker. Jeg tror ikke noen kan komme igjennom hvis de tenker så mye på hva andre tenker om dem."

"Kan hun klare det på noen annen måte?" "Det er mulig, men å gå igjennom fornærmelsene er den letteste veien. Faktum er at da hun nølte og begynte å trekke seg tilbake, ble hun raskt overvunnet. Hun begynte da å gjøre narr av meg, slik som de andre. Når du først begynner å trekke deg tilbake for den djevelske horden, blir du lett et bytte for dem. Hun er nå en av deres fanger." "Jeg er veldig lei for det", sa jeg, "Takk skal du ha, men jeg har enda ikke gitt henne opp. Vi er her for å overvinne den djevelske horden og sette fangene fri.

Den tiden vil komme da hun vil drikke sammen med meg ved denne elven, hun og mange andre, inntil dette er en stor elv igjen. Den vil så renne ut i havet og bringe liv til alle." Mens hun talte, viste en stor divisjon seg på toppen av fjellet og begynte å bevege seg raskt nedover og i relativt god orden.

Vi så på som forsteinet, mens den beveget seg nesten en tredjedel av veien nedover fjellsiden. Så ble den angrepet fra baksiden av en annen av de djevelske divisjonene. Flere andre sluttet seg til og angrep den.Framgangen ble stoppet ved det punkt hvor mest parten av hærstyrken snudde seg rundt for å kjempe. Imidlertid forble en stor del av denne gruppen der hvor de hadde nådd lengst fram og startet å bygge en festning der.

Da jeg så på den lille jenta, la jeg merke til at hun var nervøs for første gang. Jeg la også merke til at hesten var nervøs. "Hva gjør vi nå?" spurte jeg, overrasket over at jeg spurte en liten jente om instruksjoner i en slik alvorlig sak. Uten å svare knelte jenta ned ved elven og drakk målbevisst. Snart fikk hun tilbake fatningen, men hennes oppmerksomhet var fremdeles rettet mot festningen som ble bygd.

Hesten var blitt så urolig at jeg var redd for at den skulle løpe av sted. Jeg gikk bort for å ta tak i tøylene, og ble overrasket over hvordan den så meg rett inn i øyene. Jeg prøvde å stå så rolig som jeg kunne, fordi jeg følte at hvis den følte frykt i meg så ville den helt sikkert stikke av. Den lot meg ta tak i tøylene og lede den tilbake til elven igjen. Det var ikke så lett å få den til å drikke, men den roet seg ned. Så drakk jeg selv, og freden og gleden fylte igjen mitt indre, mens min visjon ble enda sterkere.

"Hva gjør vi nå", sa jenta til slutt og gjentok spørsmålet som jeg hadde stilt tidligere. "Hver gang det spørsmålet reiser seg inni meg, så vender jeg meg alltid først til elven og drikker. Så ber jeg, som vi må gjøre nå. Jeg har vært på to andre steder hvor denne elven renner, og begge ble tatt over av fienden. Vi må ikke la det skje her. Vi må kjempe denne gangen," sa hun og så litt skeptisk på meg. "Jeg vil kjempe selv om jeg måtte gjøre det alene." "Det er meget edelt," fortsatte jeg, "men hvordan kan vi stå mot så mange", spurte jeg.

Hun svarte meg ikke, men startet å be. Jeg lyttet mens hun ba i noen få minutter. Hennes spørsmål var kortfattet og rett på sak. Hun forsøkte ikke å forklare noe for Gud. Hun ba mest Den Hellige Ånd om mot, visdom og kraft til å bekjempe fienden. Hun ba for sin mor og andre kjære som var fanger hos den onde horden. Så ba hun om spesifikke steder som kunne gjenerobres. Det var bønn av en erfaren kriger, som hadde sin oppmerksomhet rettet mot kampen. Det var som en samtale med sin venn som var så gripende at jeg ikke trodde det var mulig at Herren kunne la være å svare.

Da hun sluttet, så hun på meg, og alt jeg kunne si, var "Amen." "Du spurte om hvordan vi kunne overvinne en slik stor arme. Hvorfor kan vi ikke det? Vi har jo Herren på vår side." "Jeg forstår, men hvordan ble de andre som du kjempet for, overvunnet? Hva kan vi gjøre nå som er anderledes? Er du sikker på at der ikke er andre elver som denne?"

"Der er bare en elv, men den kommer ut av jorden fra forskjellige steder. Jeg har hørt at de var ganske vanlige før, men nå er det ikke mange, fordi så få har vært villige til å kjempe for dem. Jeg er endog ikke sikker på at det er noen som denne. Akkurat nå trenger vi flere krigere, ikke flere elver. Jeg har hørt at hver gang en ny bekk veller fram, så stopper den raskt fordi så få er villig til å kjempe for den."

"Hvorfor er ikke folk villig til å forsvare dem?" spurte jeg. "Er de alltid så håpløst underlegne i antall som vi er nå?"

"Jeg tror ikke på ordet håpløs, men jeg tror at de som søker denne elven, alltid er underlegne i antall. Jeg har hørt at å grave etter gjemte brønner er bedre enn å søke elvene, fordi de ikke er et så store mål for fienden. Alle de som elsker dette vannet, ser også ut til å ha en mentalitet som nekter å gi opp. Jeg kjenner et par av disse brønnene i denne dalen. som ikke er langt herfra. Vannet der er godt, men ikke så godt som dette. De fleste brønnene har vært for små til å kunne vare lenge. Brønnene hjelper noen mennesker, men det er bare når vannet flyter åpent som her, at det kan vende en dal til et paradis, slik som du ser her. Og dette vannet må flyte for å være levende og rent lenge."

Da hørte jeg fotsteg bak meg. Og jeg snudde meg, og så en mann som var kledd som en nybygger. "Hun har rett. Brønner kan hjelpe få mennesker, men de er for det meste midlertidige, og tørker opp fort. Du har virkelig en skatt her," bemerket han. "Jeg har aldri smakt noe så herlig," svarte jeg. "Jeg snakket om jenta," sa han. "Ja hun er bemerkelseverdig til å være så ung," svarte jeg. "Du kommer til å møte mange andre som er lik henne. De vil bli bedre til å kjempe enn de fleste menn i din tid. Du må være forberedt på å møte dem." "Hvordan blir jeg forberedt?" spurte jeg. "Du må lære å ri på denne hesten."

"Hvem er du", spurte jeg. "Jeg er John Wesley. Jeg taler til deg som en fakkelbærer, som også ble gitt en hest som denne. Du er her for å hjelpe til å forberede de som kommer. I min tid var der bare en håndfull fakkelbærere og bare et par som red hvite hester. I din tid vil der bli tusener av fakkelbærere og hundreder av disse store hingstene. Du er en av dem som skal hjelpe å vekke, trene og forberede dem for den siste kampen."

"Jeg føler neppe at jeg kan trene noen. Jeg lærer mer av denne lille piken, enn jeg lærer henne." "Fortsett å drikke og lytte. Jeg vil hjelpe deg, det vil også alle de andre fakkelbærerne, som har gått foran deg. Jeg kan lære deg på noen få timer, det som det tok meg en hel livstid å lære. Hva vi ikke kan gi deg, vil barna gi deg. De er vise fordi de er i stand til å bli opplært. En ting må du vite nå. Hun hadde rett da hun sa at du ikke kunne trekke deg tilbake. Du er nå omringet, og det er ingen steder som du kan løpe til. Men jeg kan også forsikre deg om at hvis du vil kjempe og ikke gi opp, så kan du ikke tape."

"Det er meget oppmuntrende," sa jeg. "Men vær så snill å fortelle meg hvorfor noen får en fakkel og ikke en hest?" "Mange har den ære å bære en manifestasjon av Herrens nærvær, men få er kalt til å starte en bevegelse. Hesten representerer bevegelsen som er blitt gitt deg. Bevegelser har som hensikt å etablere festningsverk av sannhet, hvor fienden kan slås tilbake og tilfluktssteder for fanger som er blitt befridd så de kan bli helbredet.

Mange vil tiltrekkes de som har fakkelen, men de vil bare bli med i slaget samens med dem som har hesten. "Ditt første oppdrag er å forsvare dette stedet, og så mobilisere dem som trofast søker liv her. Så må de bli trenet og utrustet til å gå fram og ta tilbake det som den djevelske horden har fanget og trampet under sine føtter. Som denne din våpendrager her har fortalt deg, vil elven bli større, jo mer du jo mer du drikker av den. På denne måten kan du forøke denne lille bekken til en elv som flyter over inntil den når mange steder." "Hvordan drar jeg andre hit?" spurte jeg. "Det er opplagt at vi bare kan bruke noen få nå."

"Du vil tiltrekke andre ved å drikke av elven selv. De blinde vil følge dem som kan se og jo bedre du kan se, jo mer vil de bli trukket til deg. Når de kommer vil de være blinde og såret, men du må lede dem til å drikke inntil de er helbredet og i stand til å se. Husk, at uansett hvordan de ser ut, så vil mange som kommer til deg også bli blant de mektige som Enok profeterte ville komme.

"Fakkelen som du bærer, vil også dra mange til seg, men Guds nærvær er ikke nok." "Hvorfor kunne ikke Guds nærvær være nok? Det er ingen ting større enn det! Det er endog enda mer vidunderlig og forfriskende enn dette vannet," protesterte jeg.

"Du har rett i det, men mange som elsker Hans nærvær fortsetter å være svake og umodne fordi de bare ønsker å erfare gleden i Herren og ikke er villig til å stå ansikt til ansikt med konfliktene i tiden. Hans nærvær vil alltid være den beste delen, og vi vil ha den for evig tid, men det er også en kamp som må føres, en krig å vinne. Du trenger tilbedere som også kan kjempe. Alle de som ikke er trent og utrustet for kamp, vil bli overvunnet i den. Det var en styrke som jeg hadde - å trene og utruste folk, ikke bare samle dem sammen. Det er derfor det er ting som du må lære av meg."

"Få har vært i stand til å bygge opp folket med en kraft som overvinner. Jeg gjorde det ved å bygge små grupper av mennesker i små festningsverk av sannhet. Noen av disse reiste seg og inntok nabolaget. Andre vokste til å bli mektige festningsverk som inntok byer. Sammen formet vi nasjoners skjebne, endog din nasjon."

"Din nasjon ærer fortsatt Paul Revere for å vekke opp folket og kalle dem til kamp. Himmelen vil ære dem som vekker opp de hellige og mobiliserer dem i denne tiden. Med denne hesten kan du ri og advare folket om invasjon i landet deres. Du kan mobilisere dem til å kjempe den gode kampen. Du kan ikke trekke deg lenger tilbake. Der er ikke noe annet sted å gå. Hvis du står imot fienden, så må han flykte. Hvis du ikke står imot, er du dødsdømt."

Den lille jenta fulgte oppmerksomt med. Hun sto oppreist, årvåken og klar. Wesley gikk over til henne og la hånden på skulderen hennes. "Herren kalte et dusin menn. Han forandret dem og så forandret de hele verden. I din tid skal Han gjøre det samme med barn. Det er også tid for "løvinnen." Stor er skaren av kvinner som vil forkynne evangeliet.

Det vil være mange store Guds menn i din tid, men det store under og den store ære i din tid vil være kvinnene og barna som vandrer i visdom og Herrens kraft. Husk at det var kvinnen som ble forført og ble fiende med slangen, men det vil være hennes sæd som skal knuse dens hode. Kvinnene har en spesiell plass i denne kampen. Det er deres tid, og tid for barna skal følges med tegn og under. De vil snu strømmen i den siste kampen. Samle barna og hjelp deres mødre og du vil få alt det som du trenger."

Så ble min oppmerksomhet fanget av noe som blafret ut av øyekroken min. Fortet som de onde hadde bygd, ble brukt til å slynge ildpiler i alle retninger. Det var tydelig at de prøvde å svi av den vakre dalen som vi var i. Wesley snudde seg og la begge hendene på mine skuldre, akkurat som Herren hadde gjort, og sa: " Du kan ikke slokke alle disse småbrannene. Du må ødelegge fortet." Jeg var plutselig alene og satt i rommet mitt og lurte på om jeg hadde vært våken eller ikke.