Om morgenen juli 1947 ble jeg vekket av et vidunerlig syn.
Først så jeg korset, og så engelen Gabriel med en trompet. Og så
fikk jeg se Jesus Kristus i egen skikkelse. Han kom inn i rommet
mitt, og jeg fikk se Hans skikkelse. Ingen tunge kan beskrive hans
prakt og skjønnhet. Intet språk kan uttrykke herligheten og kraften
som er i hans nærhet.
Jeg lå som om jeg var død, ute av stand til å røre en finger. Jeg var
slått av ærefrykt over Hans nærvær. Han var helt skjønn. Selv når
jeg prøver å skrive om dette, blir jeg fanget av en ubesikrivelig
glede og ærbødighet. Til tross for alt det jeg hadde hørt, hadde jeg
ikke hørt halvparten av det som er å si om den vidunderlige Kristus.
Hendene hans var vakre.
De så ut som om de vibrerte av skapertrang. Øynene Hans var som
strømmer av kjærlighet som fløt inn i det innerste av meg. Føttene
hans stod midt i en sky av gjennomsiktig herlighet. De så ut som
støtter av rettferdighet og ærlighet. Klærne hans var hvite som lyset.
Hans nærvær utstrålte en slik kjærlighet og kraft at jeg ble dradd
til Ham.
Etter å ha ligget helt hjelpeløs i kanskje tretti minutter,
klarte jeg å reise meg.
Jeg klarte å komme meg inn på det lille kontoret mitt, og der falt
jeg på mitt ansikt i full overgivelse til Ham som jeg bad de lært å
kjenne som "Herre". Jeg la der på mitt ansikt hele ettermiddagen.
Da jeg gikk ut fra det rommet, var jeg forvandlet, et nytt menneske.
Jesus ble Herre i mitt liv.
Jeg visste at der var sant: han lever.
Han er mer enn religion. Livet mitt var forvandlet. Jeg ville aldri
mer være den samme. Gamle tradisjonelle tanker som jeg hadde holdt
fast på, begynte å forsvinne. Og hver dag kjente jeg en ny og stadig
økende følelse av ærbødighet og fred. Alt var annerledes. Jeg ønsker
å tekkes Ham! Det er der eneste som bar betydd noe siden den
velsignede morgenen.