Gud sa gjennom profeten Joel :
"Deretter skal det skje at jeg skal utøse min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner."

Så i dag, som vi nærmer oss slutten på tidsalderen og tiden for Herrens gjenkomst, så taler Gud gjennom sitt folk med drømmer og visjoner.

Den følgende visjon ble mottatt av evangelist A.A. Allen den 4. juli 1954.
Som jeg stod på toppen av Empire State Building, kunne jeg se Frihetsstatuen som lyste opp innfallsporten til den nye verden. Her, spredt ut foran meg som et tegnefilmkart, ser jeg plutselig et stort område som kunne være ti - elleve mil i diameter. Jeg var overrasket over at Herrens Ånd skulle flytte meg så fort der jeg stod på toppen av denne skyskraperen.

Hvorfor skulle jeg kjenne en slik brottsjø av Hans Ånd og kraft akkurat der?
Plutselig hørte jeg Herrens stemme.
Den var så klar og tydelig som noen stemme kunne være.
Den syntes å komme rett fra det indre av et digert teleskop som stod der. Men da jeg så på teleskopet, visste jeg at den ikke hadde kommet derfra, men direkte fra himmelen.

Stemmen sa : "For Herrens øyne farer over hele jorden for å styrke dem som har et hjerte som er helt med Ham. I dette har du gått fram som en dåre.
Derfor skal du ha kriger fra nå av.

" Øyeblikkelig da jeg hørte Guds stemme, visste jeg at dette var et Bibelsitat.
Men aldri før hadde jeg fått noe fra Ånden med slik en kraft.

Teleskopets tikking stoppet.
Mannen foran meg hadde brukt teleskopet for den tiden han hadde sluppet på penger for.
Da han trakk seg unna, visste jeg at jeg var nestemann.
Som jeg gikk bort til teleskopet og slapp på pengestykket, begynte tikkingen igjen med en gang.
Denne tikkingen var fra en automatisk klokke som bare ville la meg bruke teleskopet for den tiden det var betalt for.

Som jeg svingte teleskopet mot nord,
kom Guds Ånd plutselig over meg på en måte som jeg aldri hadde opplevd før.
Tilsynelatende var jeg helt rykket unna i Ånden.
Jeg visste at teleskopet ikke hadde noe å gjøre med den distansen jeg plutselig kunne se,
for det jeg så syntes å ligge mye lengre borte enn det teleskopet kunne klare, selv på lyse dagen.
Det var simpelthen Gud som hadde valgt denne måten til å åpenbare synene for meg, for som jeg så gjennom teleskopet, var det ikke Manhattan-halvøya jeg så, men et mye større synsfelt.

Den morgenen var mye av utsikten hindret av tåke.
Men plutselig som Herrens Ånd kom over meg, syntes tåken å lette, helt til det virket som jeg kunne se hundrevis av mil. Men det jeg så på var ikke Manhattan, det var hele det nordamerikanske kontinent spredt ut foran meg som et kart på et bord. Det var ikke East River og Hudson River jeg så ligge på hver sin side av Manhattan Island, men Atlanterhavet og Stillehavet ligge på hver sin side av Amerika.

Og istedenfor Frihetsstatuen stående der på sin lille øy, så jeg den stående langt ute i Mexicogulfen. Den stod mellom meg og USA.
Jeg innså plutselig at teleskopet ikke hadde noe å gjøre med det jeg så, men at det var en visjon som kom direkte fra Gud.
Og for å bevise dette for meg selv tok jeg øynene bort fra teleskopet slik at jeg ikke lenger så gjennom linsen, men det var den samme scenen som stod foran meg. Der, klart og tydelig, lå hele det nordamerikanske kontinent med alle dets store byer.

I nord lå de store sjøene. Langt mot nordøst lå New York City.
Jeg kunne se Seattle og Portland fjernt i nordvest.
Nedover vestkysten var San Francisco og Los Angeles.
Nærmere i forgrunnen lå New Orleans i sentrum av Gulfens kyststripe.
Jeg kunne se fjellrekkene av Rocky Mountains tårne seg opp, og med øyet skjelne de kontinentale forkastningene.

Alt dette og mer så jeg spredt ut foran meg som et digert kart på et bord.
Og som jeg betraktet dette, så jeg plutselig en enorm hånd strekke seg ned fra himmelen.
Den gigantiske hånden strakte seg ut mot Frihetsstatuen.
På et øyeblikk ble hennes glinsende fakkel revet ut av hennes hånd, og i den ble det i stedet plassert en skål.
Og jeg så stikke frem fra den digre skålen et enormt sverd som skinte som om et sterkt lys hadde blitt snudd mot den skinnende eggen.

Aldri før hadde jeg sett et så skarpt, glinsende og farlig sverd.
Det syntes å true hele verden.
Som den store skålen ble plassert i hånden til Frihetsstatuen, hørte jeg disse ordene :

"Så sier Hærskarenes Gud :
Drikk, bli drukne og kast det opp igjen!
Fall ned og reis dere ikke mer for det sverdet som jeg skal sende inn blant dere."
Som jeg hørte disse ordene, kjente jeg dem igjen som et sitat fra Jeremias 25:27.
Forbauset hørte jeg Frihetsstatuen svare tilbake :
"JEG VIL IKKE DRIKKE!"
Som lyden av torden hørte jeg så Herrens stemme som sa :
Så sier Hærskarenes Herre : DERE SKAL SANNELIG DRIKKE." ( Jer. 25:28)

Så tvang plutselig den enorme hånden skålen bort til Frihetsstatuens lepper og hun mistet kraften til å gjøre motstand. Guds mektige hånd tvang henne til å drikke hver eneste dråpe fra skålen. Idet hun drakk det bitre bunnfallet, var det disse ordene jeg hørte :
"Skulle da dere slippe helt ustraffet?
Nei, dere skal ikke forbli ustraffet, for jeg skal kalle sverdet over alle som bor på jorden, sier Hærskarenes Gud." (Jer.25:29)
Da skålen ble trukket tilbake fra Frihetsstatuens lepper, la jeg merke til at sverdet manglet på skålen, noe som kunne bety bare en ting :
SKÅLENS INNHOLD HADDE BLITT FULLSTENDIG FORTÆRT!

Jeg visste at sverdet rett og slett forestilte krig, død og ødeleggelse, noe som uten tvil er på vei. Deretter, som en som har drukket for mye vin, så jeg Frihetsstatuen bli ustø på føttene og begynte å sjangle og miste balansen. Jeg så henne plaske omkring i Gulfen idet hun prøvde å gjenvinne balansen. Jeg så at hun sjanglet igjen og igjen og falt på knærne. Som jeg betraktet hennes desperate forsøk på å gjenvinne balansen og komme seg på føttene igjen, ble mitt hjerte beveget som aldri før av medynk over hennes anstrengelser.

Men som hun sjanglet der i Gulfen, hørte jeg igjen disse ordene :
"Drikk, bli drukne og kast det opp igjen!
Fall ned og reis dere ikke mer for det sverdet som jeg skal sende inn blant dere."

Som jeg så på, undret jeg meg på om Frihetsstatuen noen gang kom til å reise seg og stå på føttene igjen, og mens jeg så på, syntes hun med alle sine krefter å prøve å reise seg, og til slutt stod hun igjen sjanglende på føttene og svaiet som en drukken.

Jeg var sikker på at hun når som helst ville falle på nytt for så kanskje aldri å reise seg igjen. Jeg ble overveldet av et ønske om å rekke ut hånden min for å holde hodet hennes over vann, for jeg visste at om hun skulle falle igjen, ville hun drukne der i Gulfen.

"Du skal ikke frykte for nattens redsler, eller for pilen som flyr om dagen, heller ikke for pest som brer seg i mørket, eller for sotten som legger øde på høylys dag"
Salme 91:5-6

Deretter, som jeg så på, skjedde det enda en forbløffende ting.
Langt opp i nordvest, rett over Alaska, reiste det seg en enorm svart sky.
Som den steg opp, var den svart som natta.
Den syntes å være formet som en manns hode.
Som den steg videre, la jeg merke til to lyse flekker i den svarte skyen.
Den steg videre, og da kom det til syne et gapende hull.
Jeg kunne se at den svarte skyen tok form som en hodeskalle, for nå var den enorme hvite, gapende munnen godt synlig. Til slutt var hodet komplett. Så begynte skuldrene å komme til syne og på begge sider lange svarte armer. Det jeg så, syntes å være hele det nordamerikanske kontinent spredt ut som et kart på et bord med denne forferdelige skjelett - formede skyen som reiste seg opp fra bak bordet.

Den steg stadig til skikkelsen var synlig ned til midjen.
Fra midjen syntes skjelettet å bøye seg mot USA og strakk fram en hånd mot øst og en mot vest - en mot New York og en mot Seattle.
Som den grufulle skikkelsen strakte seg fram, kunne jeg se at dens fulle oppmerksomhet var rettet mot USA og overså Canada ihvertfall foreløpig. Idet jeg så den fryktelige svarte skyen i form av et skjelett bøye seg fra midjen og ned mot Amerika, nådde ned mot Chicago og ut mot begge kyster, visste jeg at dens ene ærend var å ødelegge folkemassene.

Som jeg så på i skrekk, stoppet den svarte skyen rett over de store sjøene og vendte ansiktet mot New York City.
Så kom det til syne ut av den store munnen dotter av hvit damp som lignet på røyk slik som når en sigarettrøyker blåser røyken ut av munnen.
Disse hvitaktige tåkeskyene ble blåst mot New York City.
Røyken begynte å spre seg til den dekket hele den østlige delen av USA.
Så vendte skjelettet seg mot vest og ut av den skremmende munnen og neseborene kom det enda en kraftig hvit røyksky.

Denne gangen ble den blåst i retning av vestkysten.
På noen få øyeblikk var hele vestkysten med Los Angeles - området dekket av disse tåkeskyene.
Så kom det en tredje kraftig røyksky mot sentrum av kontinentet.
Som jeg så på, ble St. Louis og Kansas City innhyllet i de hvite tåkeskyene.
Videre gikk de mot New Orleans, feide så bortover inntil de nådde Frihetsstatuen der hun stod og sjanglet som en drukken i Gulfens blå vannmasser.

Som den hvite tåken begynte å spre seg rundt hodet på statuen, tok hun bare ett hivende åndedrag og begynte så å hoste som for å tømme lungene for de grusomme tåkeskyene som hun hadde inhalert. Det var ikke vanskelig å skjønne ut fra hostingen at den hvite tåken hadde svidd lungene hennes.
Hva var disse hvite tåkeskyene?
Kunne de betegne bakteriologisk krigføring eller nervegass som kunne utslette folkemasser på bare noen få øyeblikk?

Så hørte jeg Guds stemme da Han talte igjen :
"Se, Herren gjør jorden tom og legger den øde, omvelter dens overflate, og dem som bor der sprer Han omkring.
Det skal skje : som det går med folket, så også med presten, som med slaven, så også med hans herre, som med tjenestepiken, så også med hennes husfrue, som med kjøperen, så også med selgeren, som med långiveren, så også med låntakeren, som med innkreveren, så også med skyldneren. Jorden skal tømmes fullstendig og bli helt utplyndret, for dette ordet har Herren talt.
Jorden sørger og visner bort, verden svinner bort og visner.
De stolteste folk på jorden svinner bort.
Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriften og aktet den evige pakten for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den som må bære skylden. Derfor brennes de som bor på jorden, og de menneskene som blir igjen, er få." (Esaias 24:1-6)

Som jeg så på, ble hostingen stadig verre.
Det lød som en person som holdt på å hoste opp lungene sine.
Statuen stønnet og klaget. Hun var i en dødskamp.
Smerten må ha vært skrekkelig ettersom hun igjen og igjen prøvde å rense lungene for denne grusomme dampen.

Jeg betraktet henne der i Gulfen sjanglende idet hun holdt omkring lungene sine og brystet med hendene. Så falt hun ned på knærne. Med det samme hostet hun en gang til slutt og gjorde en siste desperat anstrengelse for å reise seg opp fra knærne, så falt hun rett framover i Gulfens vannmasser og lå stille som døden.

Tårer rant ned ansiktet mitt da jeg innså at hun var død.
Det eneste som brøt stillheten var skvulpingen av bølgene som rullet over kroppen hennes som lå delvis over og delvis under vann. "En ild fortærer foran dem, og bak dem brenner flammen. Landet er som Edens hage foran dem, og etter dem er det som en forlatt ødemark."

Plutselig ble stillheten splintret av skrikende sirener.
De syntes å være overalt, i nord, sør, øst og vest.
Det måtte være mengder av sirener.
Og da jeg så etter, så jeg folk løpe alle steder.
Men ingen syntes å løpe mer enn noen få skritt før de falt om.
Og akkurat som jeg hadde sett statuen streve med å gjenvinne stillingen og balansen for til slutt å falle om på ansiktet og dø, så jeg nå millioner av mennesker falle om i gatene og på fortauene strevende på samme måte. Jeg hørte skrikene deres om nåde og hjelp. Jeg hørte deres forferdelige hosting som om lungene deres var blitt svidd av flammer. Jeg hørte de dødsdømte og døende stønne og klage.

Som jeg så på nådde noen få tilfluktsrommene,
og over stønningen og klagingen hørte jeg disse ordene :

"Den mektige røsten når ut til jordens ende,
for Herren går i rette med folkeslagene.
Han skal dømme alt kjød med rett.
De ugudelige skal Han overgi til sverdet, sier Herren.
Se, den onde ulykken skal gå fram fra folkeslag til folkeslag,
og en mektig storm skal reises opp fra jordens ytterste grenser.
På den dag skal Herrens drepte ligge spredt fra den ene ende av jorden til den andre enden av jorden.
Ingen skal synge klagesang over dem,
og ingen skal samle dem og begrave dem.
De skal bli til avfall på jorden."
Jeremias 25:31-33

Da så jeg plutselig at det opp fra Atlanteren og fra Stillehavet og opp fra Gulfen kom rakettlignende gjenstander som om det var fisk som spratt opp av vannet. De for høyt opp i luften, hver med sin egen kurs , men alle i retning USA.
På bakken hylte sirenene enda høyere.
Og opp fra bakken så jeg lignende raketter begynne å stige opp.
Det virket på meg som disse var avskjæringsraketter, selv om de steg opp fra forskjellige punkter over hele USA. Imidlertid var det ingen av dem som så ut til å lykkes i avskjæringen av de rakettene som hadde steget opp av havet på hver side. Disse rakettene nådde til slutt maksimum høyde, vendte seg sakte om og falt tilbake til jorden i nederlag. Da eksploderte på en gang alle de rakettene som hadde hoppet opp av havet som fisk. Eksplosjonen var øredøvende.

Det neste jeg så var en kolossal ildkule.
Det eneste jeg har sett før som kunne ligne på det jeg så i visjonen, var bildet av eksplosjonen av hydrogenbomben i det sydlige Stillehavet. I min visjon var den så virkelig at jeg syntes å kjenne den sviende heten fra den.

Etterhvert som visjonen spredte seg foran øynene mine og jeg betraktet den utbredte ødeleggelsen som de fryktelige eksplosjonene førte med seg, kunne jeg ikke annet enn å tenke, "Mens vår nasjons forsvarere har grunnet over hvilket forsvarsmiddel som skulle brukes, og oversett det eneste sanne forsvarsmiddel: tro og tillit til den sanne og levende Gud, har det fryktelige som hun fryktet, kommet over henne. Det har sannelig vist seg at "Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves."

Så ettersom støyen fra slaget avtok, kom dette sitatet fra Joel andre kapittel til mine ører :

"Blås i basunen på Sion, og la alarmen lyde på Mitt hellige berg!
Alle som bor i landet skal skjelve.
For Herrens dag kommer, for den er nær.
En dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke.
Som morgenrøden sprer seg over fjellene, kommer det et folk, stort og sterkt.
Dets like har ikke vært fra evighet.
Noe slikt skal det heller ikke komme etter det i årene som kommer,
fra slekt til slekt.
En ild fortærer foran dem, og bak dem brenner flammen.
Landet er som Edens hage foran dem,
og etter dem er det som en forlatt ødemark.
Sannelig, ingenting skal slippe unna dem.
De ser ut som hester, og som stridshester, slik løper de"
Joel 2:1- 4