Georg Washington ble f�dt den 22.februar 1732.
F� milit�re menn har noen sinne i historien st�tt ovenfor s� mye elendighet og tap som Washington og hans styrker gjorde ved Vally Forge vinteren 1777-1778. Men tre �r senere overga den britiske general Charles Cornwallis seg til Washington ved Yorktown ved slutten av den Amerikanske revolusjon. Det f�lgende er vel dokumentert beretning om en visjon general George Washington hadde i Valley Forge.
Anthony Sherman

For mere enn et �rhundre siden publiserte en herr Wesley Bradshaw en artikkel i hvilken han siterte Anthony Sherman som var en av general George Whashington`offiserer ved Vallery Forge. Bradshaw`orginalartikkel var trykket igjen i National Tribune, Vol.4, No.12 for desember, 1980. Han fortalte om den siste gang han s� Anthony Sherman og dette er Bradshaw`ord : "Siste gang jeg s� Anthony Sherman var den 4.juli 1859, p� Independence Square. Han var da 99 �r gammel, og var blitt noks� svak. Men til tross for sin alder ble hans svake �yne oppgl�det idet han s� p� Independence Hall som han kom for � bes�ke enn� en gang. "La oss g� inn i hallen", sa han. "Jeg �nsker � fortelle deg en opplevelse fra Washingtons liv. En som ingen n�levende kjenner bortsett fra meg selv : og hvis du kommer til � leve, vil du om ikke altfor lenge f� se det stadfestet. "Fra �pningen av revolusjonen opplevde vi alle faser av lykke, iblant godt og iblant ondt, en tid seierrik og en annen gang beseiret. Den m�rkeste perioden som vi hadde tror jeg, var da Washington etter flere nederlag, trakk seg tilbake til Valley Forge, hvor han bestemte seg for � tilbringe vinteren 1777. �, jeg har ofte sett t�rer str�mme nedover de omsorgsfulle, slitte kinnene, n�r han ville samtale med en fortrolig offiser om tilstanden til hans fattige soldater. Du har uten tvil h�rt historien om at Washington gikk inn i skogen for � be. Vel, det var bare ikke sant, men han brukte ofte � be i hemmelighet om hjelp og tr�st fra Gud, den mellomstillingen ved hvilken den guddomelige omsorg bragte oss trygt gjennom trengselens m�rkeste dager. "En dag, jeg husker det godt, bl�ste den kj�lige vinden gjennom de bladl�se tr�rne; skj�nt himmelen var uten skyer og solen skinte klart, forble han p� sitt rom alene nesten hele ettermiddagen. Da han kom ut la jeg merke til at hans ansikt var litt blekere enn vanlig. Og det syntes � v�re noe han tenkte p� som var av betydning utenom det ordin�re. Idet han kom tilbake etter at det begynte � bli m�rkt sendte han en tjenestegj�rende til brakka til den offiseren som var p� vakt. Etter en forberedende samtale som varte omkring en halv time, stirret Washington p� sin kamerat med et merkelig blikk av verdighet som bare han kunne og sa til den andre: Jeg vet ikke om det skyldes engstelse i mitt sinn eller hva. Men da jeg satt ved dett bordet i ettermiddag, opptatt ved � forberede en sak var det noe som syntes � forstyrre meg. Da jeg s� opp s� jeg en ualminnelig vakker kvinne som sto rett ovenfor meg. Jeg ble s� overrasket for jeg hadde gitt streng ordre om ikke � bli forstyrret. At det tok en tid f�r jeg fant ord til � sp�rre om �rsaken til hennes n�rv�r. For annen, tredje og fjerde gang gjentok jeg mitt sp�rsm�l. Men fikk ikke noe svar fra min merkelige bes�kende unntatt en lett bevegelse av hennes �yne. I dette �yeblikk kjente jeg en merkelig fornemmelse som gikk igjennom meg. Jeg ville ha reist meg opp men det fastholdte blikk fra vesenet foran meg gjorde enhver bevegelse umulig. Jeg pr�vde enda en gang � tale til henne, men min tunge hadde sluttet � fungere.

Selv min tanke var lammet. En ny innflytelse, mystisk, sterk, uimotst�elig grep meg. Alt jeg kunne gj�re var � stirre stadig mer intetsigende p� min ukjente bes�kende. Gradvis syntes atmosf�ren omkring � bli fylt med merkelige fornemmelser og det var str�lende lyst. Alt omkring meg syntes � forfines og den mystiske bes�kende selv ble mer luftig og allikevel enda klarere for mitt syn enn noen gang f�r. N� begynte jeg � f�le meg som en d�ende. Eller heller � oppleve de fornemmelser som jeg noen ganger forestilte meg fulgte med oppl�sning. Jeg tenkte ikke, jeg resonnerte ikke, jeg beveget meg ikke, alt var like umulig. Jeg var bare bevisst av � stirre stivt, intetsigende p� min kamerat.

DEN F�RSTE ULYKKE
N� h�rte jeg en r�st si : "S�nn av republikken, se og l�r", mens min bes�kende p� samme tid utsrakte sin arm mot �st. N� s� jeg en tung hvit r�yk et stykke borte dannet ring p� ring. Den spredde seg gradevis og jeg s� et merkelig syn. Foran meg l� alle verdens land spredt utover en stor slette - Europa, Asia, Afrika og Amerika. Jeg s� Atlanterhavets b�lger rulle og bruse mellom Europa og Amerika. Og mellom Asia og Amerika l� Stillehavet. "S�nn av republikken" sa den samme stemmen som tidligere, "se og l�r". I det �yeblikket s� jeg et m�rkt skyggeaktig vesen, som en engel, st�ende eller heller flytende midt i luften mellom Europa og Amerika. Idet han tok vann ut fra havet i begge sine hender kastet han noe p� Amerika med sin h�yre h�nd mens han med sin venstre h�nd kastet noe p� Europa. �yeblikkelig steg et sky opp fra disse landene og forenet seg midt ute i havet. Den sto stille en stund og beveget seg s� sakte vestover inntil den skjulte Amerika i sin m�rke folder. Skarpe lynglimt lyste gjennom den med visse mellomrom og jeg h�rte undertrykt st�nn og rop fra det Amerikanske folk. For annen gang s� jeg at engelen tok vann fra havet og kastet det utover som f�r. Den m�rke skyen ble s� dratt tilbake til havet i hvis kastende b�lger det sank ut av syne.

AMERIKAS VEKST
For tredje gang h�rte jeg stemmen si: "S�nn av republikken, se og l�r." Jeg kastet mine �yne p� Amerika og fikk se landsbyer og byer og storbyer springe opp den ene etter den andre inntil hele landet fra Atlanterhavet til Stillehavet var avmerket med dem. Igjen h�rte jeg stemmen si: "S�nn av republikken, avslutningen p� �rhundret kommer, se og l�r."

DEN ANNEN ULYKKE
Med dette s� jeg den m�rke skyggeaktige engel vende sitt ansikt sydover, og fra Afrika s� jeg et illevarslende gjenferd n�rme seg v�rt land. N� begynte innbyggerne � kjempe mot hverandre. Idet jeg fortsatte � se, fikk jeg se en lys engel som hadde en krone med lys p� sin panne hvor det var skrevet ordet "union", og bar det amerikanske flagg som han satte mellom den delte nasjonen og sa: "Husk p� at dere er br�dre." �yeblikkelig begynte innbyggerne � kaste bort sine v�pen og ble venner enda en gang og forente seg under flagget.

DEN TREDJE ULYKKE
Og igjen h�rte jeg stemmen si: "Republikkens s�nn, se og l�r." Og med dette satte den m�rke, skyggeaktige engelen en trumpet i sin munn og bl�ste tre ganger; han drysset det over Europa, Asia og Afrika. Da fikk mine �yne se en fryktelig scene: fra hvert av disse landene steg det opp tykke, svarte skyer som snart var forenet til en. Og gjennom denne massen lyste det et m�rkt r�dt lys. Her s� jeg horder av bev�pnede menn som beveget seg med skyen. de marsjerte over land og seilte over havet til Amerika, som var dekket av en tykk sky. Og svakt s� jeg hvordan disse veldige h�rene �dela hele landet og brente landsbyene. Dette var de sm� og store byene som jeg hadde sett springe frem. Mens mine �rer h�rte kanondr�nn, lyd av sverd som traff hverandre, og rop og skrik fra millioner av mennesker i d�delig slag, h�rte jeg igjen stemmen si: "S�nn av republikken, se og l�r". Da r�sten stoppet satte den m�rke skyggeaktige engelen nok en gang sin trumpet for munnen og bl�ste lenge og fryktelig. �yeblikkelig kom det et lys som fra tusen soler som skinte ovenfra, og br�t gjennom den m�rke skyen som dekket Amerika og br�t den i sm� stykker. I det samme �yeblikk steg den engelen ned fra himmelen som fremdeles hadde ordet "union" skinnende p� sitt hode. Og som bar v�r nasjonalflagg i en h�nd og et sverd i den andre, fulgt av legioner av hvite �nder. Disse forente seg �yeblikkelig med innbyggerne i Amerika som jeg tror var nesten beseiret, men som �yeblikkelig fikk nytt mot igjen. De trakk sammen sine brudte rekker og fornyet slaget. Igjen, midt i den fryktelige uro fra kampen, h�rte jeg stemmen si: "S�nn av republikken, se og l�r". I det stemmen sluttet, tok den skyggeaktige engelen for siste gang vann fra havet og kastet det over Amerika. �yeblikkelig rullet den m�rke skyen tilbake sammen med h�rene som den hadde brakt med seg, og etterlot landets innbyggere som seierherrer.

ENDELIG FRED
Enn� en gang fikk jeg se landsbyer, store og sm� byer springe opp hvor jeg hadde sett dem f�r. Mens den lyse engelen plantet det bl�e flagget han hadde brakt med seg midt iblant dem og ropte med en h�y stemme: "S� lenge stjernene st�r og himmelen sender dugg p� jorden, s� lenge skal unionen vare." Og idet han tok kronen som det var skrevet ordet "union" ned fra sitt hode, satte han den p� flagget, mens folket knelte ned og sa, "Amen". Synet begynte �yeblikkelig � bli svakere og l�se seg opp. Og til slutt s� jeg ingenting annet enn den stigende r�yken som jeg hadde sett til � begynne med. R�yken forsva.t ogs�, og jeg fant meg selv enn� en gang stirrende p� den bes�kende som med den samme r�st jeg hadde h�rt f�r sa," S�nn av republikken, det som du har sett har denne tolkning: Tre store ulykker vil komme til republikken. Den mest fryktelige er den tredje hvor hele verden skal st� forent, men ikke beseirer den. La et hvert barn i republikken l�re og leve for sin Gud, sitt land og unionen." Med disse ordene forsvant visjonen og jeg sto opp fra min stol og f�lte at jeg hadde sett et syn som hadde vist meg De Forente Staters f�dsel, fremgang og skjebne.

EN ADVARSEL
Anthony Sherman sluttet sin beretning om Washington`s syn ved � si: "Slik, mine venner, var ordene som jeg h�rte fra Washingtons egne lepper. Og Amerika vil gj�re vel i � akte p� dem". Thomas Jefferson sa engang om v�r f�rste president: Hans rettskaffenhet var den mest ekte, hans rettferdighet den mest fleksible jeg noen gang har kjent. Han var virkelig i ordets rette betydning en vis, god og stor mann.

TYDNING AV VISJONEN
De tre ulykker som George Washington s�, fant alle sted p� Amerikansk jord.

ULYKKE NR.1
Var uten tvil revolusjonskrigen som fremdeles varte i tre �r etter at Herren gav Washington synet.
Det var mye lidelse, men ikke s� intens som i de andre to ulykker som enda skulle komme.

ULYKKE NR.2
Det illevarslende gjenferd som kom fra Afrika peker p� slaveriet.
Som stridspunktet i en fryktelig sivil konflikt n�r nasjonen var delt og br�dre kjempet mot br�dre.

ULYKKE NR.3
Den siste og mest forferdelige av alle forutsier klart horder av fiender fra Europa, Asia og Afrika, bev�pnet for d�delig kamp. Et r�dt lys f�lger disse fryktelige angriperne - indikerer uten tvil at de er kommunister. De kommer gjennom luften (skyen), over land (kanskje om Canada) og sj�veien. De �delegger hele Amerika. De �delegger store og sm� byer og landsbyer. Millioner er innblandet i en d�delig konflikt. Akkurat i det alt synes tapt kommer et guddommelig inngrep fra himmelen. Engler og hellige kommer ned for � hjelpe Amerikas innbyggere til � samle sine rekker og vinne den endelige seier. En spesiell advarsel som ble gitt til amerikanerne ved unionens engel var: "La ett hvert barn i republikken l�re � leve for sin Gud, sitt land og unionen". Dette indikerer at i den siste ulykken vil patriotisme, fedrelandskj�rlighet, respekt for konstitusjonen og v�r tro p� Gud v�re i stor fare. Vi finner allerede n� at s� er tilfelle. M� Gud hjelpe oss til � gi akt p� advarselen fra Amerikas voktende engel f�r det er for sent. De to verdenskriger og Koreakrigen og Vietnamkrigen ble aldri vist til Washington. Sannsynligvis fordi de ikke ble utkjempet p� Amerikansk jord.