Samtidig med at to kaprede fly lå på kolli­sjonskurs - og var på vei inn mot tårnene på World Trade Center - var en kvinne som het Dawn Robinson, i bønn i sitt hjerte, mens hun var på vei til arbeidsplassen sin i 61. etasje i et av tårnene.

Alt så ut til å være en hett vanlig morgen i travle New York.
- Helt til katastrofen plutselig inntraff!!
Hun forteller : "Hver morgen har jeg det som en vane før jeg begynner arbeidet - at jeg begynner å be: "Gud, jeg ber Deg om å hjelpe meg igjennom denne dagen. Dette er dagen som Du har gjort. Jeg vil prise Deg og være glad på denne dag!" Hver dag gjør jeg dette mens jeg forbereder meg på å begynne arbeidet - og det gjorde jeg også denne dagen, mens jeg var på vei til 61. etasje. Jeg rundet hjørnet og jeg sa: "Jeg takker Deg Herre for en fin dag. Dette kommer til å bli en god dag" forteller Miss Dawn.

Rett etterpå traff det første flyet World Trade Center. Og det ble totalt forvirring blant folk der, så miss Dawn skyndte seg ned til en lavere etasje sammen med noen venner, for å se hva som egentlig foregikk. Der ble det fortalt dem at alt var i orden, og at de bare skulle gå tilbake til sine arbeidsplasser igjen.

"Så jeg begynte å gå tilbake til kontoret igjen. Men halvveis til heisen var det noe som stoppet meg. Jeg prøvde ikke engang a vurdere om jeg skulle ta heisen opp til min etasje 3etg bare visste i et øyeblikk a jeg skulle komme meg ut. Jeg fikk fullstendig klaustrofobi - og det har jeg aldri hatt før. Det var en advarsel som jeg aldri har opplevd før og den kom umiddelbart. Det var ikke spørsmål om jeg kan skje skulle dra opp! Jeg visst akkurat da at jeg måtte komme meg ut derifra, koste hva de koste ville. Jeg bare måtte ut og jeg visste faktisk at det var Den Hellige Ånd som talte til meg," forteller Miss Dawn.

"Så jeg snudde meg, og fikk øye på noen jeg arbeide sammen med, og jeg sa: "V må komme oss ut herifra med en gang. Vi må dra med er gang." Så vi gikk til trappen -og jeg vil anta at 75% av all menneskene der oppe ble igjen, fordi de gjorde akkurat det som de fikk beskjed om. Enten ble de bare der, eller de gikk til kafeteriaen, eller de prøvde å komme seg tilbake opp til sin egen etasje. Men noe inni meg sa til meg: "Løp, uansett hva det koster - kom deg ut herifra."

Så jeg begynte å løpe ned trappene og du må huske på, det var tusenvis av mennesker som etter hvert begynte å løpe nedover den samme trappen, akkurat da, når vi løp der ifra. Og jeg tror - jeg er ikke sikker - men jeg tror vi var i 42. etasje, da flyet traff bygningen. På det tidspunktet ante vi ikke at et fly hadde truffet bygningen. Faktum er at på det tidspunktet var det noen som sa: "Å - jeg tror det er terrorister." Og vi lo av det alle sammen, for vi tenkte at det var umulig at det kunne være terrorister," forteller hun. "Så vi løp nedover trappene og jeg tror det var når vi var i 42. etasje at flyet traff bygningen, og sammenstøtet var så kraftig, at vi ble slått inn mot veggen.

På det tidspunktet skrek folk vilt, og det ble fullstendig hysteri. Det var røyk overalt - og det kom vann rennende nedover. Så noen av oss skrek: "Bare fortsett, fort dere - løp!" For de visste at vi var 40 etasjer over bakken og det ville ta lang tid å komme seg ned 40 etasjer med trapper, mens tusenvis av mennesker skulle ned samtidig," forklarte hun. "Uansett, jeg holdt meg fast i gelenderet hele veien, for at jeg ikke skulle bli slått over ende, og jeg prøvde å holde hodet klart. Og jeg fortsatte å be veldig høyt : "Gud, jeg ber deg, beskytt oss. Jesus, vær med oss."

Når vi endelig kom til den 2. etasjen, som var på gateplan - fant vi noen dører hvor vi kom oss utpå gaten. Men straks vi kom ut, haglet det ned over oss rester og nedfall fra sammenstøtet. Det var som å løpe - bokstavelig talt løpe fra flammene som kom rett bak i oss - og vi kunne ikke se en hånd foran oss," fortalte hun, mens tårene begynte å strømme på.

"Da hørte jeg den samme lyden igjen, som jeg hadde hørt mens jeg enda var oppe på. kontoret - en mektig eksplosjon! Jeg trodde vi ble bombet hele tiden, for vi kunne ikke se opp, for å se hva som egentlig skjedde." Men Miss Dawn poengterte, at Gud helt klart hadde tatt vare på henne."Jeg føler det som jeg har fått en helt ny sjanse i livet. Hvis ikke Gud hadde stoppet meg, og gitt meg den følelsen av livsfare, så hadde jeg ikke vært her i dag - for vår etasje sto i flammer, og det andre flyet traff den etasjen hvor jeg jobbet," fortalte hun.