En sann historie om hva som hendte da en pøbelgjeng pisket
og slo en Guds tjener.
Etter våre Oklahoma-kampanjer vendte vi tilbake til Arkansas,
hvor vi kom til å besøke et meget barskt sted. Mange av mennene
der i byen bar røde tørkler rundt halsen og de gikk med
geværer og hadde gjerne et par messingslåsshansker med seg.
Vi begynte en møteserie på dette stedet, og mange ble omvendte,
og dette ble årsaken til åpen forfølgelse fra en særskilt
gruppe folk. Slik ble byen delt.
Jeg hadde advart folk mot den kommende dom og bedt dem vende
om til Herren og forlate deres onde veier, og det var det
mange som gjorde. Men en flokk av svirebrødre som drev med
hjemmebrenning og som solgte det, var arge motstandere.
En kveld etter at møtet var slutt, gjemte denne pøbelhopen
seg bak huset til alle hadde gått. Da vi hadde slukket lysene
og kommet oss ut av døren, listet de seg fram og grep oss.
De kjørte oss rundt i en fengselkjerre, og en av dem sa :
Hvor er nøkkelen?
Lederen svarte da : "Det er ikke vår tanke å putte dem i
fengsel. Vi har andre planer med dem.
Så dro de oss oppover gaten som gikk langs elvebredden.
Jeg gjorde ingen. motstand, men overlot alt til Herren.
Da vi hadde kommet til enden av gaten, hvor det sto et stort
tre, skrek en av dem ut: "Her er stedet!"
Da kom den tanken til meg at de kanskje ville henge oss i
en av grenene, men de sa til hverandre: "La oss bære dem
over elven."
Da vi jo var ved en elv trodde jeg at de hadde planer om å
få et rep om halsen min og så kaste meg i elven, men
istede gikk de til venstre langs jernbanelinjen, Da kom den
tanke til meg at de mente å binde meg til skinnene
(det var bare omkring 20 minutter til det ordinære toget kom)
og så ville de la toget rulle over meg og knuse meg.
Leser,
du kan forestille deg hva du ville ha følt, hvis du visste
at du kom til å dø innen de neste tyve minutter.
Jeg tenkte på hvordan jeg kunne ha brukt mitt liv på en bedre
måte og vært til mere nytte for Guds sak. Jeg tenkte også på
den sorg som ville ramme mine kjære, særlig min far.
Men jeg var klar til og dra, og forsonet med den tanke at
jeg skulle hjem til Herren.
Jeg sa til meg selv : Disse små sorger og lidelser er for
intet å regne mot den herlighet som Herren vil skjenke oss
der hjemme.
Da tenkte jeg i morgen vil det stå i dagsavisene at jeg er
drept, og mens min familie og mine venner er sorgfulle og
bedrøvet, er jeg hjemme i himmelen og går på himmelens
gullgater og spiser sammen med Jesus.
Mens alle disse ting for gjennom mitt indre, og jeg var
fortrolig med å dø, sa lederen for pøblene : i steden for og
binde meg til skinnene. Ta han gjennom nettingjerdet og ut
på haugen der borte. Ved siden av et platå var det en liten
vanndam. De hadde hengt opp oljelamper i trærne, og det var
plassert et smalt bord med ølkagger ved siden av.
De drakk og skrålte og holdt spetakkel. Så sa lederen :
"Vel, her er vi gutter!" Skjær av en tykk stav.
Nå skal vi piske dem.
Du kan tenke deg hvor glad og lykkelig jeg ble da jeg fikk
høre at jeg skulle piskes istendenfor å drepes, og at jeg
kanskje kunne få enda litt tid å arbeide for Herren og vinne
sjeler for ham. De kuttet av en kjepp på ca. 6 fot, de var
ikke så nøye med å skjære av de små sidegrenene som ble til
skarpe små spisser langs kjeppen.
De tok av meg jakken og skjorten. En mann bøyde meg forover
til hodet kom mellom knærene mine, og han støttet meg mot
sine knær for å holde meg fast slik at slagene skulle treffe
målet. På grunn av at jeg var stramt bøyet ville pisken kutte
opp striper som var 4-6 tommer lange. Og mannen som slo meg
med begge hender, veldig hardt. Til og begynne med gjorde det
fryktelig ondt,
men Herren talte til meg og sa : "Du husker at
jeg har sagt i mitt ord, at hvis du kan tro, så er alle ting
mulig. Tro da at du ikke vil kjenne mer smerte."
Så gjorde jeg det, og resten av slagene var som om noen barn
skulle ha slått meg med en hyssing. Etter at alt var over,
begynte jeg å gå. Blodet slapset i skoene mine som om jeg
hadde vannt i vann. Og sårenet på ryggen var omtrent 6-8
tommer i diameter. Det var omtrent som om de skulle ha brukt
en hammer og slått bankekjøtt.
Før hadde jeg undret meg over om jeg kunne overleve ting som
dette. Slik som Herren selv gjorde det og Hans første
disipler, og bære Jesu sår på mitt legeme for evangelites
skyld.
Nå hadde jeg anledning til å vitne om dette. Og til min
forundring, istendenfor å hate disse menn og å ønske dem alt
ondt, fylte Guds kjærlighet mitt hjerte, og jeg elsket dem
og hadde medlidenhet med dem. Herren herlighet overskygget
meg slik at jeg har aldri følt himmelen så nær. Og Gud så
virkelig gjennom hele mitt liv.
"Vel", sa mobben til meg, "Kom deg ut av byen i natt,
ellers dreper vi deg."
Mens vi gikk veien nedover langs jernbanen til utkanten
av byen, ba jeg broderen som var med meg at han måtte
holde fast i meg. Jeg følte det som om jeg fløt i luften,
mens jeg gikk der.
Da sendte Herren en engel som sto ved siden av meg og
talte med meg.
Du vet vel at Bibelen sier er at englene er tjenende ånder
som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve
frelse. Og ved denne anledning åpnet Herren virkelig min
forstand og lot meg få oppleve dette. Vi satt der ved
jernbanelinjen og priste Herren og frydet oss i Ham.
I mellomtiden hadde det kommet det ord ut i byen at
predikanten var blitt slått av endel pøbler. Noen av
mennene grep da sine geværer og begynte å lete etter
pøbelen og sa: "Vi må beskytte predikanten."
Da de ikke kunne finne dem, begynte de å se seg om etter meg.
Da åpenbarte den samme engel seg for dem og fortalte dem
hvor jeg var. Etter det forsvant engelen. - Dette gjorde
dem forskrekket, for hver eneste en av dem så engleskikkelsen,
og de ville alle avlegge en beediget erklæring den dag i
dag.
Vi så dem komme oss imøte, og trodde at det var mobben
som var etter oss igjen, for å få oss ut av byen.
Men istedenfor dette var det venner, og det gjorde oss
lykkelige da vi så at det var Kristi venner som kom for
å hjelpe oss.
To av dem, en mann og hans datter, ble begge omvendte etter
at de hadde sett engelen.
Den neste dag gikk vi inn i byen igjen, og vi gikk opp og
ned i gatene for å treffe noen av dem som hadde pisket oss,
for å fortelle at vi elsket dem og at vi tilga dem og ba
om at de måtte bli frelste.
En av mennene, som vi gikk for å treffe, gikk ut av bakdøren
og rundt og inn i en kafe.
Jeg gikk inn i kafeen, og han løp til bakdøren. Men den var
stengt. Han løp da gjennom og brøt den istykker.
Under dagens
løp kom en jurist over fra rettslokalet, da han gjerne ville
besøke meg. Han spurte meg ut og sa: "Dette er en klar
rettssak og vi kan saksøke dem. To av mobben var
velstående.
Sakføreren gjorde i stand noen papirer og sa at hvis
jeg ville signere dem, så behøvde jeg ikke en gang å vise
meg i retten. Han kunne bare bringe vitner til meg som skulle
forhøre meg. Men hvis jeg ville la ham ta saken for retten,
så kunne han garantere meg minst 10.000 dollars for min
egen del. Han til og med tilbød meg penger på forskudd.
Jeg ba over saken og Rom. 12: 19 kom til meg:
"Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom!
for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde,
sier Herren. Og "Gjengjeld ikke noen ondt med ondt,
legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn!"
Jeg sa da til sakføreren: "Jeg vil overlate denne saken
til Herren og legge disse 10.000 dollars opp til min
fremtidige belønning i himmelen. Jeg vil overlate disse
menn til Herren, så får han gjøre med dem, som han finner
det best."
Sakføreren ble sint, og sa: "Du er en tosk! Hvis jeg hadde
vært der, ville jeg ha hjulpet dem med å piske deg!"
Men jeg overlot saken i Herrens hender, og ba en bønn
lik denne: "Herre, nå legger jeg disse menn i dine hender.
Jeg ønsker dem ikke noe ondt." Jeg har ikke noe ondt ønske
i mitt hjerte, og hvis det er mulig, så frels dem.
Hvis det ikke er mulig å frelse dem, så handle du med dem
som du ser det er best.
Venner, jeg vil nå fortelle det som hendte.
På mindre enn 90 dager døde fem av disse menn.
Omtrent tretti dager etter denne opplevelsen skulle en av
mennene fra den mobben (han var vaktmester ved den høyere
skole i byen)
gå tvers over skolegården tidlig en morgen, og der falt
han overende av slag. Før de kunne få ham hjem var han død.
Mannen som slo meg så rått, arbeidet ved jernbanen. En dag
som de skulle skifte noen vogner, sto han på plass for å
koble sammen gummiluftslangene til bremseanordningen.
Da han tok tak i gummislangen for å koble vognene sammen,
satte benet hans seg fast på en eller annen måte. Hånden
mistet taket, og da vognene tørnet sammen, kom hodet hans
mellom to store metallstykker.
Han ble knust flat, og hjernemassen rant ned på skinnene.
Det ble en fryktelig død for ham.
En av dem hadde en bank, og den gikk overende og ble stengt.
Han fikk tbc. og han ble sendt til Vest-Arizona for å komme
i et bedre klima. Mens han var der mistet han hukommelsen og
døde!
En av dem var lege.
Det var noen som sa til ham: "Er du ikke
redd for at Herren skal straffe deg etter at du hjalp til
med å piske den predikanten, som er et Guds sendebud :
"Nei," svarte han, "det er jeg ikke. Vi ville hatt det mye
bedre hvis alle predikanter ble drept og
kirkene brent!!"
Noen dager senere fikk han bud fra en syk ute på landet.
Han sa da til sønnen sin: "Gjør istand vognen og hesten,
mens jeg ordner med medisinvesken." Da sønnen kom tilbake,
ropte han på sin far, men fikk ikke noe svar. Han fant ham
liggende over et bord. Sønnen løp for å få tak i en annen
doktor. Han kom og erklærte ham død.
Han var død og i
helvete noen få dager etter at han hadde skrytt av at han
ikke var redd Guds straff, fordi han hadde lagt hånden på
en Guds tjener.
"Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe
ondt." Salm 105:15.
Guds vrede kom over den byen som hadde bifalt mobbens
gjerninger. Det kom senere en tornardo som slo rett ned på
det stedet hvor disse menn hadde lagt hånd på meg.
Forretningsstrøket ble også ødelagt, og mange ble drept og
såret.
Jeg ble naturligvis bedrøvet da jeg fikk hørte det som
hadde hendt i byen. Men jeg hadde overlatt saken til Herren,
da hevnen hørte ham til.