En eldre kristen mann lå for døden. Barna og barnebarna var hos ham.
Det så ut som han sov, men det kom et smil og en lykkelig latter
fra ham tre ganger etter hverandre. Da han åpnet øynene,
spurte sønnene hvorfor han lo slik.

Svaret kom klart og tydelig:
"Første gang tenkte jeg på alt jeg har samlet i livet mitt,
og måtte le av at vi mennesker lar slike ubetydelige såpebobler
ha så stor betydning.

Andre gangen tenkte jeg på alle de sorger jeg har hatt, og
gledet meg over at nå har de mistet sin smerte.

Tredje gangen tenkte jeg på døden, og måtte le ved tanken på
at mennesker er så redd for å møte denne Guds mektige engel
som befrir dem fra alle lidelser og fører dem som tror,
inn i de himmelske boliger. I evig glede."

Så lukket han sine øyne og gikk sammen med sin frelser inn i gleden og freden.
(Gerh. Haaland)

"Er det noe håp for meg?" spør en dødssyk Job. Han hadde mistet alt.
Han som tidligere hadde vært en rik mann, lykkelig gift,
og hatt stor familie og mange venner, satt nå og led med verkende sår.
Ensom og misforstått.

Men det var en som forsto ham. En som så hans kamp og smerte.
En som visste at denne prøvelse ikke var til døden, men en kamp
som skulle bevise for djevelen at Jobs tro var en tro som overlevde
motgang. Og at kjærlighet skapt av Gud er større enn lidelsen.
Navnet Job betyr prøvelse. Job var Guds juvel. Det er alle Guds barn.

Job døde ikke, men hans tro ble sterkere.
Han ble velsignet med det dobbelte av alt han hadde mistet
i prøvelsen, og hans vitnesbyrd i all ettertid er: Job 19, 25:
"Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever!"
Job 17, 13-16

Irene Krokeide Alnes er husmor og sangevangelist i Indremisjonsforbundet