Tiden løper for oss alle.
Avisene er dagelig fylt med
historier om dødsfall hvor folk blir drept i ulykker,
av henrettelser eller i krig.
Disse menneskene hadde ingen anelse om at da de stod opp
om morgenen, startet de den siste dagen i sitt liv.
Hvordan ville dagen i dag se ut om du visste at det
var den siste før
du skulle stå ansikt til ansikt med Gud?
Alle dør engang.
Mørkets barn dør
Hans død var skrekkelig.
Under en influensa-epidemi
Predikanten Kurt E.Koch forteller her fra sitt arbeid
i Sveits:
De pårørende forsøkte å trekke ham fram fra sengen, men han
hadde klamret seg fast rundt sengebena.
Vi kjenner også lignende hendinger fra historien.
Kardinal Riehelieu, kirkefyrste og politiker (d. 1642),
Thomas Hobbes, engelsk filosof (d. 1679)
"Voltaire (1694-1778), en viktig åndelig talsmann for
opplysning og forbereder for den franske revolusjon,
Lenin, den store revolusjonær, som har milloner av
menneskeliv på samvittigheten, døde i 1924.
Lysets barn dør
Olaf hadde store smerter i sin dødskamp, men han avslo
bedøvingsmiddel med ordene : "Nei, jeg vil være våken i min
kamp. Jeg er så lykkelig!"
Merkelig var
det også at den døende snakket om sin mor, som han ikke
kunne kjenne, da hun døde da han ennå var et spebarn!"
Martin, en gutt fra Ravensburg-vekkelsen, var i en
leir oppe ved Ishavet.
Så ble han selv svak.
I 1944 ble ni studenter skutt på Grini.
Så sa han: "Takk studentlaget for hva vi har fått der. Vi ber
om lykke og framgang for dere, og vi er glade over å få eie
den fred som evangeliet skjenker, selv når det menneskelig
talt ser ut til å være mørkest. Vi har vunnet fred gjennom
troen på Jesus Kristus, og vi er rolige og trygge hvordan det
enn går. Det er sendt inn en ansøkning om benådning, men vi
har små sjanser. Men vi vet hvor Vi er på vei."
Og det siste vi så av Kjell Koren, det var de foldede hender
som forsvant bak gitteret.
Så kom Olav Wetterstad, som så sine venner stå utenfor, og
han sa med fast og varm stemme : "Gi aldri opp kampen
for Jesus." Det hadde blitt kveld, og vi måtte gå til våre
brakker. Sommersolen sendte sine siste stråler over åsene og
skogene i vest, som disse våre kamerater nå hadde blikket
vendt mot og som de fanget inn, - en del av det Norge som
de hadde sett for sitt syn og som de hadde viet sine liv
for og som de hadde vært tro imot inntil døden. De må vel
da ha tenkt på skogen og fjellet der de hadde øvd seg for
å gjenvinne vårt land, og fra dette Norge fikk de svar og
et takknemlighetens glimt da en av kameratene, daværende
arkitekt Alv Erikstad i Kristiansand, sang fra brakken
sin 60-70 meter borte. Det var som om sangen ble båret
over det åpne feltet og like inn i cellen:
Norge, mitt Norge!
Litt senere sang kameratene ennå en sang.
"Navnet Jesus blekner aldri,
" Til sist kom kardinal Newmans sang:
Sent på natten ble portene åpnet til leiren.
For kristne er det ikke noe å frykte, for døden er jo
inngangsporten til Guds palass.
De fleste kristne har en triumferende ånd over seg ved
dødsleiet.
"Vår Gud er den Gud som bringer frelse.
"Lev i Kristus, dø i Kristus,
"Det beste av alt er at Gud er med oss."
"Jeg har smerter - men jeg har fred, jeg har fred."
Før Joseph Everett døde, sa han:
Toralf Aune var vekkelsespredikant.
Vi som har fått fred med Gud skulle være lik evangelisten
D.L. Moody.
Hvis Moody skulle vitne for oss nå, ville han sikkert fortalt
oss om den glødende opplevelse han fikk være en del av i det
englene geleidet ham inn for Herrens åsyn. Kan du møte døden
med en slik selvsikkerhet? Det kan du om du kjenner og tror
på Guds løfter om livet etter døden
Kom hjem
Barnet hadde aldri sett bestefarens hjem, men det var for
ham det vakreste sted på jord.
En dag vil vi oppleve det samme - noe vi vil dele med alle
som kjenner Kristus. Vi vet ikke når kallet lyder. Det kan
komme mens vi er midt i arbeidet. Det kan kommer etter uker
eller måneder med sykdom. Men en dag vil en kjærlig hånd bli
lagt på skulderen vår, og følgende beskjed blir gitt:
"Kom hjem."
Bibelen har mye å si om livets slutt og nødvendigheten av å
forberede seg for evigheten. Vi trenger å være oppmerksom på
at døden nærmer seg raskt for oss alle, og at Bibelen
inneholder mange advarsler om å gjøre seg klar
til å møte Gud.
Selv ikke rikmenn kan med all sin velstand kjøpe seg en
utsettelse fra dødsdommen som henger over hvert menneske.
Bibelen sier: "Hva er ditt liv? Bare en røk, som er synlig
en kort stund, og så blir den borte." Jak 4,14.
Bibelen forteller om perleporter, gater av gull, livets
elv og et livets tre. Himmelen blir et gledens hjem fordi det
ikke finnes noe som kan hindre gleden.
Verdens materialisme, bygd på ting som er skapt til å
forsvinne, kan ikke tilfredstille et menneskets sjel. Gud
har lagt evigheten i menneskenes hjerter. Derfor er det bare
det som er evig som kan tilfredsstille det indre hos et
menneske.
Før den engelske patrioten sir William Russell ble
henrettet i 1683, tok han lommeuret sitt og gav det til
legen som fulgte han til henrettelsesplassen. "
Vil du være så vennlig å ta uret mitt?" spurte han.
"Jeg har ikke lenger bruk for det. Jeg skal nå inn i
evigheten."
Tiden løper for oss alle. Avisene er dagelig fylt med
historier om dødsfall hvor folk blir drept i ulykker, av
henrettelser eller i krig. Disse menneskene hadde ingen
anelse om at da de stod opp om morgenen, startet de den
siste dagen i sitt liv.
Mange mennesker later som om døden ikke eksisterer.
Vi liker gjerne å snakke om døde i formuleringer som "de har
forlatt oss" eller "de har gått bort." Vi liker ikke
ordet død. Det virker så endelig og håpløst. Så håpløst er
det ikke for de som har tatt imot Jesus som sin frelser.
Veien til livet går gjennom dødsskyggens dal, men veien er
hele tiden merket med seier. Gleden burde prege hele livet
vårt, ikke bare når vi går over fra dette livet til det neste.
Bibelen sier: "Altså er det fremdeles en hviledag i vente
for Guds folk." Heb 4,9.
Både dagen, timen og minuttet du skal dø er bestemt.
Bibelen lærer oss at Gud vet nøyaktig hvor lenge et menneske
skal leve Job 14,5 og Salme 139,16. Det er satt en grense
som vi ikke kan komme utenom. Noen lever et langt liv, andres
blir kuttet av i ungdomen. Når vil din tur komme? Det vet
du ikke, men din tur vil komme.
Og hva så? Du har en sjel. Du er i virkeligheten en ånd
som bor i et hus av kjøtt som kalles ditt legeme. Kjøttet
vil dø og forgå og vende tilbake til støv. Men din ånd som
er det egentlige og virkelige deg, vil leve evig. Hvor skal
du tilbringe evigheten? Dette må avgjøres nå mens du lever.
Nå er frelsens dag! Det avgjøres nå, ikke i evigheten.
En fremstående person ble sitert i pressen for å ha sagt:
"I livets skole har jeg forberedt meg til alt, unntatt døden.
Jeg er ikke forberedt til å dø." Er du forberedt til å dø?
Selv de beste ledere og de skarpeste hjerner er blitt stanset
av døden. Vår fysiske fødsel opphører ved døden, men hvis vi
blir født på ny, blir døden bare en lav terskel inn til
evigheten. Mange mennesker ønsker å nyte. De søker derfor
etter lykke, spenning, moro, og de oppnår kanskje det en
kort stund. Men så kommer dagen derpå. Det blir en skikkelig
baksmell.
Paulus sa: "den som lever etter sine lyster, er
levende død." 1.Tim.5,6.
Ingenting annet enn det håpet vi har i Jesus kan fjerne
dødens brodd. Vårt ankerfeste er i Jesus Kristus, som ved
sitt evangelium opphevet døden og brakte oss liv og
uforgjengelighet.
Jesus døde for våre synder og ved sin død tilintetgjorde han
døden. I Jesus er ikke døden lenger herre over frykten.
Å besire døden er det endelige målet i kristendommen.
Den legemlige død blir bare en overgang fra livet med Kristus
her på jorden, til evig liv med Ham i himmelen. Ingen
kan gjøre oss noe vondt, selv ikke døden, så lenge vi
setter vår lit til Jesus som vår frelser. For Jesus har
seiret over døden, og det skal vi også.
Når vi innser at Jesus gjennom sin død vant en avgjørende
seier over synden og døden, da frykter vi ikke lenger døden.
Fordi Jesus stod opp fra de døde, så vet vi at synden, døden
og Satan er slått en gang for alle.
Og fordi Jesus stod opp fra de døde, så vet vi at det finnes
et liv etter døden. Og hvis vi tilhører Ham så trenger vi
verken frykte døden eller helvete. Ingen kristen kan unngå
døden eller ha noe håp om evig liv her på jorden. Men for
oss er døden heller en venn enn en fiende. Den er begynnelsen
på noe, ikke slutten. Bibelen snakker om døden som et oppbrudd.
Da Paulus nærmet seg dødsskyggens dal, skalv han ikke
av frykt, men kunne triumferende fastslå: "Tiden er
inne da jeg skal bryte opp." 2.Tim.4,6.
Når de kristne dør, så vil de få oppleve den glede over å
bli ledsaget av engler som følger deres udødelige sjeler
fremfor Guds trone. Bibelen sier at for en kristen er døden
en kroning. Bibelen sier at vi er pilgrimer og utlendinger i
et fremmed land. Denne verden er ikke vårt hjem, vårt
statsborgerskap er i himmelen.
Døden er en kristens kroning, det gjør slutt på all strid og
er begynnelsen på himmelens herlighet og triumf.
En rik gårdeier og hestehandler lå for døden.
Han var et gudløst menneske og en spotter.
En kristen sykesøster som
pleiet ham, forsøkte å gjøre ham oppmerksom på dødens alvor,
men han forble forherdet og ville ingenting høre.
Hendene hans for urolig fram og tilbake,
som om de søkte en lomme der han i sin fantasi tok fram en
dagbok.
Denne overrakte han til en usynlig mottaker og
ropte til ham :
"Her er dagboken min og alt jeg eier, så ta
meg da Satan!"
Han falt tilbake og var død.
kom en baptistpredikant til en liten bondegård.
Eieren og kona hans var begge blitt syke.
Det var for sent å snakke med mannen, for kort etter at
predikanten kom, hørte han den døende rope høyt:
"Nå tilhører
jeg Satan!" Så ropte han et høyt skrik, falt tilbake
og var død.
"I 30 år har jeg hatt foredragsuker i Sveits. To ganger var
jeg i forskjellige menigheter i Toggenburg.
Der hadde jeg
mange samtaler med mennesker som hadde latt seg behandle av
en magisk helbreder, og som hadde pådratt seg svære psykiske
belastninger. Denne "helbrederen" bodde i P. Han fikk en
grusom død. Seks uker før han døde holdt han ikke lenger ut
å være i sengen. Han lå på gulvet under sin høybente seng.
Han skrek så høyt om hjelp, at naboene hørte det, og kunne
ikke sove om nettene. De siste dagene holdt selv ikke familien
ut lenger. Den døende skrek : "De svarte karene kommer og
binder meg med kjettinger. Så hjelp meg da, så hjelp meg da!"
De greide ikke å få
bukt med ham. I denne tilstand døde han.
Denne beretningen
fikk Kurt Koch av svigersønnen til denne mannen.
ropte ut fra sitt dødsleie: "Du min arme sjel, hvor går du,
hva blir det av deg?"
endte også i fortvilelse. Før han døde bekjente han:
"Jeg er i ferd med å gjøre et sprang ut i mørket.
opplevde en fryktelig angst på sitt dødsleie.
Han lovet legen sin halvparten av sin formue hvis han kunne
forlenge livet hans med seks måneder.
Legen svarte den
døende: "Det ligger ikke i min makt.
" Da skrek den engang så kyniske spotter: "Så far med meg til
helvete!"
Etter hans død
ble livsverket til denne mannen, som drev propaganda for
Russlands sosialdemokratiske parti,
gransket under lupe av en religionslærer.
Dengang var det en beretning i omløp som fortalte om de siste
dagene til denne politikeren som var inspirert av djevelen.
Lenin mistet sin klare forstand de siste dagene han 1evde.
Han krøp rundt omkring på gulvet i rommet sitt og bad stoler
og bordben om tilgivelse for sine skrekkelige forbrytelser.
Slutten av Stalins liv ble også kjent for offentligheten.
Da denne massemorderen ikke lenger kunne snakke, hevet han
plutselig armen og pekte opp mot himmelen.
Hva han mente med det vet vi ikke.
I alle fall så det ut som om han
ville si : "Og likevel lever en Gud som jeg må stå til rette
for."
En troende folkeskolelærer fortalte følgende om sin sønns død:
"Olaf var fra sin skaper rikt utrustet evnemessig. Rektoren
ved det seminaret han gikk på, sa til faren: "Sønnen Deres
har gjort mye blant sine kamerater." Det tredje året han
studerte, fikk den unge mannen tuberkulose. Et opphold på
sanatorium ga ingen bedring. Pasienten rustet seg uten sorg
for sin siste reise. Han trøstet den bekymrede faren og
erklærte: "Jesus står stadig klarere for meg. Du må ikke
sørge far. Når vår Frelser er hos meg, er det ingen grunn
til å sørge."
Han bad sine nærmeste om å synge
den sangen han var mest glad i. Den trettenårige broren som
knelte ved fotenden, reiste seg plutselig og ropte:
"Se som det lyser av Olaf! Han ser helt forvandlet ut.
" De stod fulle av forundring og betraktet hans skinnende
ansikt. Da lyset var på sitt klareste, ropte den døende med
jublende stemme: "Nå er jeg hjemme hos Herren, hos mor,
hos Petra og mange andre." Da brast øynene hans. Han var gått
inn i lyset som intet jordisk øye kan se.
Faren kom med nok et verdifullt utsagn. Han sa : "Selv om det
hadde vært helt mørkt i rommet kunne vi ha kjent Olaf igjen
i skinnet fra det lyset som gikk ut fra ham."
De tyske fangene grov en kanal til Ishavet. De
utmagrede kroppene døde i tusentall av sult, elendighet og
kulde. Martin mistet ikke motet. Han trøstet kameratene sine
med ord fra Det Nye Testamente, som han hadde smuglet med seg,
og han bad også sammen med dem. Han var håpets røst i
fortvilelsen og massedøden.
En morgen kunne han i sin kraftesløshet ikke lenger arbeide.
To kamerater ble hos ham. Om formiddagen sa den avkreftede
gutten: "I dag klokken 3 henter Herren meg hjem.
" Time etter time gikk. Klokken 3 så Martin opp mot himmelen.
Han så noe som var usynlig for begge kameratene.
Til slutt rettet den døende seg opp, strakte ut armene og
ropte: "Herre jeg kommer!" Så sank han tilbake.
Han fikk
nå vise det som han hadde forkynt og trodd på.
Det er lektor Johs.Elgvin, som selv satt som fange i den
beryktede konsentrasjonsleir, som fortalte dette til avisen
Morgenposten: "Det var et hode som stadig viste seg i
cellevinduet, nemlig den unge kristiansanderen Kay Kristiansen.
Vi som stod utenfor kunne knapt få fram våre ord eller
kontrollere våre følelser. Men han som satt innesperret
kunne le. Kvelden før hadde han kommet bort til meg i leiren
og vist seg å være en glad og spøkefull ungdom. Nå hadde han
det samme åpne sinn og takket rolig og klart.
Og så
kom Tomas Tægde fram bak gitteret: "Hils dem der hjemme og si
at vi går foran dem til himmelen, og at vi får møte hverandre
der."
Noe senere kom det fram en av de andre: "Vi angrer ikke hva
vi har gjort. Vi er klar til å dø. Vi er alle kristne og er
i Guds hånd."
Kay gjorde korstegnet og sendte
sin siste hilsen : "Hils mine kjære og si at dette tegn
korsets tegn - det holder i både liv og død."
så gi meg din vår med sol over vuggende vanne!
Men hør meg, ja hør meg:
Når dagen forgår og aften skygger min panne,
da lær meg å visne,
å Norge min mor!
Da red meg en seng i den hellige jord,
når sommeren drager av landet.
Merkelig nok grep
tyskerne ikke inn. Det ble sent i celle nr.21 den kvelden.
De dødsdømte lot sine sanger lyde gjennom fengselsmurene til
cellekameratene både over og under.
Fra sterke stemmer lød det:
tæres ei av tidens tann.
"Leid milde ljos igjennom skoddeeim, leid du meg fram."
Hele raden av dødsbiler kjørte inn og svingte bort til
hovedbygningens inngang.
Øyenvitner forteller at de unge mennene løftet
sine ansikter mot himmelen.
Og så knallet skuddene. Og
ungdommene falt ned i sin grav.
Ikke rart Paulus sa:
"Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med
Kristus, for det er så mye, mye bedre"
Filipperne 1:23
Noen uttalelser av døende er spilt innpå bånd og virker
absolutt illustrerende.
Gud er Herren som gir oss evig liv."
Martin Luther
og kjødet trenger ei å frykte døden."
John Knox.
John Wesiey
Richard Barrer Augustus Toplady,
forfatteren av "Rock of Ages",
jublet og triumferte da han lå for døden 38 år garmmel.
"Jeg nyter himmelen allerede i sjelen min," erklærte han.
"Bønnene mine er byttet ut med lovprisning."
"Hellig! Hellig! Hellig!"
Og han fortsatte å proklamere Den Hellige i 20-25 minutter.
Han fortalte noe interessant da faren var syk og lå for
døden på sykehjemmet på Støren, i 1982.
Toralf og noen i familen hans hadde vært i Oppdal på stevne.
I bilen på vei derfra og til Soknedal kirke, der de skulle
være med på et kveldsmøte, fikk Toralf plutselig et syn. Han
så to engler som sto ved siden av farens seng. Han så
på klokka. Da han kom hjem, lå det beskjed om at han måtte
ringe sykehjemmet. Han fikk bekrefte det han ante, faren
var død. Når skjedde det? Jo, nøyaktig da Toralf hadde hatt
det synet mens han satt i bilen.
fortalt av Martin Omdal,
Da han innså at døden banket på døren, sa han,
"Jorden legges bak meg, himmelen åpner seg for meg."
Det var akkurat som om han drømte. Så sa han : "Nei, dette er
ingen drøm.. det er vidunderlig, det er som en transe.
Hvis dette er døden, er det skjønt. Det finnes ingen dal her.
Gud kaller på meg, og jeg må gå."
På dødsleiet tillot Gud Moody å se innenfor det tynne
slør som skiller det synlige fra det usynlige.
Han hadde
vært "innenfor porten" og fanget et glimt av kjente fjes
som han "hadde kjær og mistet for en tid siden".
Da kunne han
komme i hu hva han hadde proklamert i sin tid som evangelist:
"En dag vil du lese i avisene at D.L. Moody fra East
Northfield er død.
Ikke tro et ord av det du leser. Da vil jeg nemlig være mer
i live enn det jeg er nå.
Da er jeg opphøyet til et hus hvor
udødelige bor, og skal stå ved siden av Ham...
Det som er
av kjøtt og flesk kan dø.
Men det som er av ånden vil leve
for alltid."
D.L. Moodys liv, av W.R. Moedy.
- løfter som fikk Moody til å frydes frammfor å frykte.
Det var en gang en enke og hennes sønn som levde i en ynkelig
loftsleilighet.
For flere år siden hadde hun giftet seg mot
sine foreldres vilje og flyttet til utlandet sammen med
mannen sin. Det viste seg at han var både utro og uansvarlig,
og etter noen år døde han uten å ha sørget for henne og
barnet. Det var bare såvidt hun klarte å skrape sammen det
mest nødvendige for å overleve.
De lykkeligste stunder
i barnets ]iv, var da moren tok ham på armen og fortalte om
hennes fars hus i hjemlandet. Hun fortalte ham om grønne
gressplener, flotte trær, markblomster, vakre bilder og
herlige måltider.
Han lengtet etter å kunne reise og bo der.
En dag banket postmannen på døra til loftsleiligheten.
Moren kjente igjen håndskriften utenpå
konvolutten han hadde med seg.
Med skjelvende hender åpnet hun den.
Inni lå det en sjekk og en liten papirlapp med bare
to ord : "Kom hjem."
All vi som kjenner Kristus personlig trenger ikke å være
redde for å dø. For en kristen er det å dø som
å "reise hjem."
Selv om du lever lenge og blir 70, 80 eller 90 år gammel,
er det bare som et knips med fingrene, sammenlignet med
evigheten.
"Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres
øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller
gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt
borte." Åp.21,4
Den beskrivelsen som Åpenbaringen 21 og 22 gir av
Himmelen og byen er utenfor vår fatteevne.
"Alt har han
gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har Han lagt ned i
deres hjerte." Fork 3,11.
I skapelsen har Gud lagt et bevis i menneskenes hjerter,
nemlig evigheten. Hvert menneske forstår, bevisst eller
ubevisst, at der er et evighetsvesen.
Hvordan ville dagen i dag se ut om du visste at det var den
siste før du skulle stå ansikt til ansikt med Gud?
Alle dør engang.
For de kristne er døden inngangsporten til Guds palass. En
kristen trenger aldri å betrakte døden som en tragedie.
Han bør heller se det på samme måte som englene. De så at
gleden ville prege reisen mellom tid og evighet.
Den hvilen kan ikke begynne før dødsengelen tar dem i
hånden og fører dem inn i Herrens herlighet. Paulus sa:
"Men vi er ved godt mot, og helst vil vi være borte fra
kroppen og hjemme hos Herren." 2.Kor.5,8.
Alle generasjoner dør. Du kan leve til du blir gammel,
men engang skal du dø. Gud sa til kong Hiskia: "Du skal dø,
du får ikke leve lenger." Bibelen sier at det er "en tid til
å fødes, en tid til å dø" Fork 3,2.
Er du klar til å dø? I ethvert menneske liv kan det sies
til slutt: "Han døde"
Fysisk sett er du i live, men noe inni deg er dødt, og du
vet det selv. Din sjel og ånd er død for Herren. Peter sa:
"Sky alle sanselige lyster, som er i kamp mot sjelen."
Begjæret river i sjelen. Det bryter ned vår ånd.
Det ødelegger våt fellesskap med Herren. Når legemet dør
og vår jordiske eksistens opphører, vil sjelen og ånden leve
videre. Bibelen forteller oss at livet ikke slutter ved graven.
Oppbrudd betyr bokstavelig talt å lette anker og sette seil.
Alt som skjer før døden innhenter oss er forbredelser til
reisen. Døden markerer begynnelsen, ikke slutten. Den er
det første høytidelige og dramatiske skrittet på vår vei
hjem til Gud.
Gud svever over jorden for å hente udødelige sjeler opp
fra synden og som er i stor fare for å drukne i fortapelsen.
Han kaster ut en livline til alle som er i vanskeligheter.
Noen griper tak i Guds livline og tar fritt imot hans gave,
Jesus Kristus.
De er reddet i sikkerhet og til slutt tatt med
til himmelen.
Andre overser livlinen og tror de kan redde
seg selv.
Mange mennesker nekter å ta imot Guds hjelp.
Valget er ditt og mitt alene.
Velger vi riktig, gir det
håp for evigheten.
Velger vi galt, får det alvorlige
konsekvenser for evigheten.