I læren om fortapelsen går det klart fram at det er på grunn av menneskets synd og skyld at dommen felles, Rom 2:5-6. Dommen blir da en forlengelse av det liv man levde under Guds vrede allerede i dette liv. Men den viktigste domsgrunn har med innstillingen til Kristus å gjøre: det er på grunn av ens forhold til Frelseren en dømmes skyldig eller kjennes fri, noe som i sin tur har med den i troen tilregnede rettferdighet å gjøre, Rom 5:9. På samme måte som man altså kan regne seg frelst allerede i denne verden, kan man også tale om å leve i en fortapt stilling allerede her, under fornektelse av Kristus, forherdelsen mot kallet osv.

Men tro og omvendelse i dette liv opphever fortapelsen og setter syndsforlatelse og frelse istedenfor. Denne mulighet faller bort i den endelige dom. Det er maktpåliggende for Herren nettopp å frelse fra fortapelse. Og selv om frelsen alltid er hovedsak i Skriften, så er fortapelsen den mørke bakgrunn som frelsen tegnes mot. Det er grunnen til at tilstanden i den endelige fortapelse skildres med så mange både skremmende og malende uttrykk: den evige ild: Matt 25:41, sjøen som brenner med ild og svovel, Åp 21:8, mørket utenfor, gråte og skjære tenner, Matt 8:12. Målt mot den realitet som fortapelsen innebærer : den evige atskillelse fra Guds kjærlighet og godhet i det gjenopprettede skaperverk, blir bruken av selv de sterkeste bilder forståelig..