Bibelen har mye å si om livets slutt og nødvendigheten
av å forberede seg for evigheten.
Vi trenger å være oppmerksom på
at døden nærmer seg raskt for oss alle,
og at Bibelen
inneholder mange advarsler om å gjøre seg klar til å møte Gud.
En lærd som hadde tvilt på Guds eksistens både med ord og i
skrift, ble plutselig alvorlig sykdom.
De tilkalte lege som også var en venn av pasienten.
Legen skjønte snart at denne
lidelsen ville få en dødelig utgang, og røpet for mannen,
sikker på at mannens gjennomførte vantro ikke ville føre til
noe dødsangst, at mannens liv etter menneskelig vurdering
høyst kunne vare i et par døgn til. Den syke ble uvanlig
forbløffet over denne meddelelsen. Han viste overfor den
så nære slutt en uro som steg minutt for minutt og han mistet
fullstendig den sinnsro han så ofte la for dagen. Ja, han
syntes å bli stadig mer usikker på sine vantro betraktninger,
og han døde til sist med det fortvilte ropet :
"Og hvis det så allikevel finnes en Gud?"
Så mange mennesker det er i dag, uansett stand og alder som
lever i vei uten Gud og Frelser
og som forakter dem som holder fast på sin fredfulle barnetro.
De fleste hevder heller det
meningsløse at alle skapelsens undre skal ha oppstått av seg
selv,
istedenfor at de kunne ha gitt den levende Gud æren.
Hvis det nå ikke finnes noe ur uten en urmaker, hvordan
skulle jorden med alt som er på den ha oppstått av seg selv?
Mennesket med alle sine vidunderlige organer til å se, høre,
føle, lukte og smake med er jo selv bevis nok for det å tro.
Og når han så med disse sansene som er tildelt ham ser på den
verden han lever i og gjennomforsker den og erfarer når han
ser på de talløse stjerner at vår jord bare er en ørliten del
av et umåtelig verdensrom, skulle da troen på en personlig
Gud falle ham vanskelig, selv om Han i likhet med sjelen som
er skapt i Hans bilde, verken kan sees eller berøres?
Og likevel lever de fleste videre i navnløs likegyldighet.
De vil ikke vite noe som helst om sin guddommelige herkomst,
om sin bestemmelse i nåtid og fremtid. De skynder seg fra
nytelse til nytelse og søker å gjøre sin tilværelse så
behagelig som mulig og overveier ikke, eller svært sjelden
og ugjerne at det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter
dom. Det er mest menn som hyller denne såkalte forklaringen.
Men også hos kvinnene tar vantro og likegyldighet overfor alt
gudelig overhånd, noe som kan ende med skrekk.
Nedenstående begivenhet fra den nyeste tid er på gripende
vis et vitnesbyrd for dette.
I et atskilt rom på et sykehus lå en dannet dame svært
syk.
Diakonissene som var betrodd å pleie henne, umaket seg med
så skånsomt som mulig å gjøre henne oppmerksom på den nære
evighetens alvor. Men all tiltale og alle kjærlighetsfulle
formaninger forble resultatløse, og ble til sist på det
bestemteste tilbakevist.
Da sykdommen så ut til å ta et langsomt forløp, uteble de
stadige nattevaktene, og pleiernes måtte bare se til
pasientens behov innimellom. Ved midnatt hørte de pasientene
som lå i tilstøtende rom skrekkelige lyder og et forferdelig
spetakkel. En skyndsomt tilkommet diakonisse fant den
ulykkelige liggende død i sengen med uhyggelig forvridde
ansiktstrekk. Uforberedt gikk hun inn i evigheten, forlatt
av Gud og deltagende mennesker.
Skal en dømme etter de fryktelige og uforklarlige brølene og
hennes angstfulle mine ble hun ikke ledsaget av noe godt
ved avhentingen.
På hvilket sted slike forblindede sjeler blir anbrakt etter
sin bortgang skal bli klart for oss etter en merkverdig
kjensgjerning.
En datter av en tjenestemann, anstendig gift,
som delte sin fars tenkemåte, drømte at hun så ham reise i en
vogn med svarte hester på en landevei.
Hennes rop syntes ikke å nå fram til ørene hans og hun kunne
bare følge ham med blikket. I det fjerne oppdaget hun en
likeledes svart port som åpnet seg
selv etter som vognen kom nærmere, og lot et flammehav komme
til syne som faren forsvant inn i og begge portdørene
lukket seg så igjen. Like etter at hun våknet fikk hun et
telegram hjemmefra som inneholdt nyheter om hennes fars
nylige død.
Dette drømmesynet hadde den velsignede virkningen at denne
kvinnen igjen vendte tilbake til tro på den levende Gud.
Du trekker kanskje på skuldrene og anser troen på et helvete
for å være et eventyr.
Men det onde i denne verden må på samme måte som det gode
også ha en opprinnelse som det kommer fra og som det vender
tilbake til, og denne sannhet kan ikke omstøtes av noe
tenkende fornuftig menneske. Bevis for tilstedeværelsen og
påvirkningen av mørkets makter forekommer hele tiden.
I bladet "Berlin Kliniske Ukemagasin"
20 november 1876
Forteller en lege følgende rystende historie :
På nyttårsnatten 1873/74 inngikk en snekkersvennen
fra Rheinbayern, en fryktet fyr på grunn av sin frekkhet,
et veddemål med flere kamerater om noen halvlitere øl i det
de gikk forbi kirkegården.
Veddemålet gikk ut på at han skulle komme seg over
kirkegårdsmuren, gå tre ganger rundt Franskesteinen, et
minnesmerke for napoleos soldater, og samtidig skulle han
hver gang skikkelig høyt oppfordre Gud og djevelen,
- hvis det fantes - til å hente ham.
>
Nidingen utførte dette mens kameratene stod og grøsset og
fulgte med gjennom gitterporten. ved den tredje runden la de
merke til at stemmen hans plutselig ble borte og at han med
stor hast løp over til den andre siden av kirkegården.
De fant ham blek av redsel, skjelvende, uten hodeplagg, med
strittende hår, knapt i stand til å stotre fram mer enn et
par ord.
De brakte han hjem hvor han etter noen tid fikk
igjen fatningen og talens bruk og kunne fortelle sin mor og
sine kamerater og senere legen og politiet og også den
protestantiske presten følgende :
Ved den tredje oppfordringen til Gud eller djevelen om å komme
og hente ham, følte han plutselig at han ble grepet og holdt
fast i den venstre armen.
En ubeskrivelig redsel hadde grepet ham; et øyeblikk hadde
han stått ubevegelig stille, og så, idet han kjente at han
ikke lenger ble holdt fast, løp han derfra i uutsigelig
forferdelse. Men da han skulle prøve å komme seg over muren
ble han holdt tilbake i frakken bakfra og hodeplagget ble
tatt fra ham. Siden da hadde han mistet både ro og søvn.
I den venstre armen følte han stadig en opp og nedrislende
kuldegysning. Armen svulmet opp og ble smertefullt rød ved
albueleddet.
I munnen viste det seg stadig flere forekomster av skjørbuk
med en åtsellignende stank. Etterhvert ble alle ledd
angrepet av skjørbuk, og alle medisiner som ble forordnet av
legen hjalp bare forbigående.
På den førtiende dagen etter
denne begivenheten utåndet dette arme mennesket sin plagede
sjel. Men disse ordene føyde legen til, at den geistlige som
den syke hadde bedt til seg og angerfullt bekjent sine synder
til, var forbauset over uttrykket av uutsigelig redsel i
ansiktet hans og i alle ordene han sa, og at denne geistlige
som i tjeneste som feltprest hadde sett mange døende,
hadde ytret til legen at enda hadde han ikke truffet på en
døende med større dødsfrykt og sjeleangst enn denne her.
Blant hele befolkningen vakte denne sykdommen den største
oppsikt. Tilstrømningen av nysgjerrige som ville, som de sa,
se den som var grepet av djevelen, ble så stor at politiet
måtte tilkalles for å beskytte den syke og også for å
konstatere sakens faktiske stilling. Mannens begravelse
lokket dit en slik mengde mennesker som aldri før var sett
der, og presten rettet disse ordene til dem :
" Den som føler at han er fri fra skyld og feil, han kan
kaste den første sten på denne angrende synder".