Flavius Josefus var j�de av prestelig �tt og romersk �resborger.
Han st�r i en s�rstilling blant historieskriverne.
Han ble f�dt i Jerusalem i �r 37 e.Kr. Gjennom et langt liv
etterlot han seg fire verk av uvurderlig verdi.
I sine skrifter beskriver han tiden fra skapelsen til Masadas fall
i �r 74. Josefus var �yenvitne til det som skjedde i Jerusalem
under �deleggelsen i �r 70. Senere flyttet han til Rom hvor han
levde ved keiserens hoff til sin d�d ca. �r 100 e.Kr. Han er en
av de f� ikke-kristne som skriver om D�peren Johannes, Jesus og
Jakob, Jesu bror, i det f�rste �rhundre. Uten Flavius Josefus
skrifter hadde v�r kunnskap om Jesu samtid v�rt vesentlig mindre.
Noen komplett oversettelse av Flavius Josefus' skrifter finnes ikke p� norsk. Imidlertid finnes det en gammel oversettelse av Josefus' f�rste verk: "Krigen mot j�dene". Den ble oversatt av sogneprest Reinertsen i �rene 1750-1757. Siste opptrykk av en revidert utgave av denne var i 1881, men spr�ket er tungt og det er gotisk skrift som er benyttet. De avsnitt derimot som er oversatt i dette heftet har etter det vi kjenner til aldri tidligere blitt utgitt p� norsk. P� engelsk er det W. Whistons oversettelse fra 1736 som er mest anvendt, og det er denne som i hovedsak har blitt benyttet som kilde for den norske teksten i dette heftet. Spr�ket i denne engelske utgaven er meget tungt, og det har tatt tid � sette seg inn i denne gamle engelske spr�kformen. N�r det gjelder henvisningene til teksten har vi benyttet Loeb-nummerene og ikke Whistons gamle kapittel og vers inndeling. Dette til orientering for dem som vil sjekke tekstene med andre utgaver av Josefus. Vanskelig har det ogs� v�rt � avgj�re hvor mye teksten skulle omskrives for � f� det leselig p� moderne norsk. En ord for ord oversettelse av Josefus ville nemlig ikke bli s�rlig lett � lese. Teksten kan ogs� p� visse steder inneholde sv�rt mange gjentagelser. Dette gjelder spesielt temaer som Josefus selv syntes var vanskelige � ber�re. Vi har ogs� sammenlignet v�r oversettelse med nyere engelske utgaver av Josefus. P� noen f� vanskelige avsnitt har ogs� den greske grunntekst blitt gransket. Tilsammen inneholder Josefus' verker ca. 800.000 ord, og det tilsvarer temmelig n�yaktig like mye stoff som hele bibelen.
F�lgende forkortelser for Josefus' verker blir benyttet:
I �r 70, �ret for Jerusalems �deleggelse, reiser Josefus sammen med keiser Vespadians s�nn Titus til Jerusalem. Her fors�ker han � overtale j�dene til � overgi seg. Med alle midler fors�ker han � forhandle med j�dene slik at byen kan bli spart. Josefus er alts� det eneste �yenvitne som beskriver hva som skjedde i Jerusalem under �deleggelsen i �r 70. Alt dette er beskrevet i verket "Krigen mot j�dene" som vi ikke skal g� n�rmere inn p� i dette heftet. Vi skal istedet ta med de f�rste avsnittene i hans selvbiografi:
Prestelig �tt
Familien som jeg kommer fra er ikke av en simpel �tt, men nedstammer
hele veien fra prestene.
Ettersom h�yadel blant adskillige folk kommer fra forskjellig
opprinnelse, s� er det faktum at vi kommer fra en hellig
verdighet en indikasjon p� familiens �re. Men jeg kommer
ikke fra en vanlig familie, men fra den fremste av 24 skifter.
Og blant oss er det ogs� en betydelig forskjell mellom de ulike
prestefamiler. Jeg kommer ogs� fra hovedfamilien i det fremste
skift, ja, hva mere er, fra min mors side er jeg av kongelig
blod. Hasmoneerne, som jeg nedstammer fra, hadde nemlig i lang
tid b�de yppersteprestembedet og konged�mmet. Jeg vil derfor
nedtegne min �tteliste i rekkef�lge: Min stamfars far het Simon,
med tilnavnet Psellus. Han levde samtidig med ypperstepresten
Simon, han som f�rst av alle yppersteprestene fikk navnet Hyrkanus.
Denne Simon Psellus fikk 9 s�nner, en av dem hette Mattias,
kalt Ephlias. Han giftet seg med ypperstepresten Jonatans datter.
Denne Jonatan var den f�rste s�nn som ble yppersteprest i
hasmoneerslekten. Jonatan var ogs� bror til ypperstepresten Simon.
Denne Mattias fikk en s�nn som fikk navnet Mattias Curtus og det
i Hyrkanus' f�rste regjerings�r. Hans s�nns navn var Josef,
som ble f�dt i Alexandras niende �r. Hans s�nn Mattias ble
f�dt i Arkelaus' tiende regjerings�r, og jeg ble f�dt til Mattias
i Caius C�sars f�rste regjerings�r. Jeg har 3 s�nner: Hyrkanus,
den eldste, ble f�dt i Vespadians fjerde regjerings�r; Justus
i det syvende; og Agrippa i det niende. S�ledes har jeg nedtegnet
min �tteliste slik som jeg fant den beskrevet i det offentlige
arkiv, og tar herved farvel med de som farer med sladder om
at jeg er av lavere herkomst.
Min far var ikke bare fremst�ende fordi han var av h�yadelen,
men han innehadde ogs� en h�yere stilling p� grunn av sin
rettferdighet. Han hadde et meget godt omd�mme i Jerusalem,
v�r st�rste by. Jeg vokste opp sammen med min bror Mattias,
for han var min egen bror b�de ved mor og far. Jeg viste stor
fremgang i l�ring, og det viste seg at jeg hadde b�de god hukommelse
og forst�else. Ja, til og med som et barn p� 14 �r ble jeg rost
av alle for min l�revillighet. Av den grunn kom b�de yppersteprester
og byens fremst�ende menn til meg for � f� vite min mening om
tolkningen av bestemte avsnitt i loven.
De tre sekter
Da jeg var omkring 16 �r hadde jeg bestemt meg for � g� inn i de
forskjellige sekter som var iblant oss.
Dette er sektene: Den f�rste er fariseerne, den andre sadduseerne,
og den tredje esseerne.
P� denne m�te ville jeg velge den beste ved � pr�ve dem alle.
Jeg satte meg inn i deres levem�te og gjennomgikk store
vanskeligheter, men jeg kom igjennom dem alle tre.
Jeg n�yde meg ikke bare med disse tre, for jeg h�rte om en
som het Banus, som levde i �rkenen, og ikke brukte andre
kl�r enn det som vokste p� tr�rne. Han hadde ikke annen
f�de enn urter og badet seg stadig, dag og natt, i kaldt vann,
for � ta vare p� sin kyskhet. Jeg tok da opp hans m�te � leve
p� og var sammen med ham i 3 �r. Da jeg hadde fullf�rt mine
�nsker vendte jeg tilbake til byen. Jeg var n� 19 �r gammel
og begynte � leve etter reglene til fariseernes sekt, som er i
slekt med den stoiske sekt, som grekerne kaller den.
Reisen til Rom
Da jeg var i mitt 26. �r foretok jeg en reise til Rom p� grunn av
det jeg n� skal fortelle:
Mens Felix var landsh�vding i Judea var det noen prester som jeg
kjente. Disse var fremst�ende og utmerkede menn. P� grunn av
noen sm�saker hadde Felix lagt dem i lenker og f�rt dem til
Rom for � f�re deres sak for keiseren. Det var mitt �nske �
begj�re l�slatelse for disse, fordi jeg var blitt spesielt
informert om at de ut�vde fromhet mot Gud selv midt i sine
pr�velser. De livn�rte seg p� fikener og n�tter. Derfor kom
jeg til Rom, men det gikk gjennom store farer p� sj�en,
for skipet sank i Adriaterhavet. Vi som var ombord, 600 i tallet,
sv�mte hele natten for � berge livet. I gryningen fikk jeg
og 80 andre �ye p� en b�t fra Kyrene. Ved Guds forsyn ble
vi reddet og tatt opp i b�ten. Da jeg p� denne m�ten var blitt
reddet og kom til Dicearchia som p� italiensk heter Puteoli,
ble jeg kjent med Alituries. Han var en skuespiller , h�yt
elsket av Nero, men j�de av f�dsel. Gjennom hans bekjentskap
ble jeg kjent med Poppea, C�sars hustru. Jeg benyttet anledningen
umiddelbart til � b�nnfalle henne om � p�virke saken s� prestene
kunne bli satt fri. Utenom denne tjenesten, fikk jeg ogs� mange
gaver fra Poppea f�r jeg reiste hjem.
Krigen begynner
N� merket jeg at forandringer alt var begynt og mange var sv�rt
oppstemt i h�pet om en l�srivelse fra romerne.
Jeg bestrebet meg meget for � sette en stopper for disse voldelige
personer. Jeg pr�vde � overtale dem til � endre sine tanker
idet jeg la frem for dem, hvem de var, de som de ville kjempe imot.
Jeg fortalte dem at de var romerne underlegne, ikke bare i
krigskunst, men ogs� i hell og lykke. Jeg begj�rte av dem at de
ikke ubesindig og p� en veldig dum m�te m�tte frembringe fare
som kunne medf�re de verste ulykker b�de over landet, familiene
og dem selv. Og dette sa jeg med en veldig formaning, for jeg
forsto at en slik krig bare ville bringe ulykke over oss. Men jeg
kunne ikke overtale dem, for disse menneskenes desperasjon var
for sterk for meg.
Ved � innprente disse ting s� ofte, ble jeg n� redd for at jeg
skulle p�dra meg deres hat og mistenksomhet.
Jeg kunne bli regnet med blant v�re fienders parti og l�pe
den risikoen � bli angrepet og drept for de hadde allerede
inntatt Antoniaborgen. S� jeg trakk meg tilbake til tempelets
innerste g�rd, men jeg kom ut fra tempelet igjen etter at
Manahem og r�verbandens fremste ledere var drept. Jeg bodde
sammen med yppersteprestene og lederen for fariseerne. Det var
ingen liten frykt som var over oss da vi s� folket bev�pnet.
Vi visste ikke hva vi skulle gj�re for vi var ikke istand til
� t�yle oppviglerne. Da faren var direkte overhengende lot vi
som om vi var av samme mening som dem, men r�det dem til � v�re
rolig et �yeblikk og la fienden g� sin vei. Vi h�pet fremdeles
at Gessius (Florus) snart ville komme med en stor h�r og f� satt
en stopper for disse oppviglerske handlinger. Men da han kom og
begynte kampen, ble han sl�tt, og en mengde av de som var med
ham falt, og den van�re som Gessius (med Cestius) mottok, ble
hele v�r nasjons ulykke. For de som var oppsatt p� krig, ble
s� oppstemt av suksessen at de tilslutt trodde de kunne overvinne
romerne.
Byene i Syria
Ved denne krigen utspant det seg en annen hendelse som var denne:
De som bodde i nabobyene i Syria gikk til angrep p� j�dene som bodde
iblant dem. Helt uten grunn drepte de b�de menn, kvinner og barn.
Disse j�dene hadde hverken s�kt etter forandringer eller gjort
oppr�r mot romerne. Heller ikke hadde de gitt uttrykk for hat
eller for�deri mot syrerne. Det som ble gjort mot innbyggerene i
Scythopolis var de mest kriminelle og vanhellige gjerninger av alle.
For n�r j�dene, som var deres fiender, kom over dem utenfra, s�
tvang de j�dene som var blant dem til � b�re v�pen mot sine egne
landsmenn. Dette er etter Loven forbudt for oss. Med deres
assistanse gikk de i sammen i krigen mot angriperne, og de ble
sl�tt. Etter denne seieren glemte de forsikringene de hadde
gitt sine "medborgere" og "allierte". De drepte dem alle sammen,
og det var et stort antall p� mange titusener. Samme ulykke ble
p�f�rt de j�dene som bodde i Damaskus, men jeg har gitt en mer
utf�rlig framstilling av disse ting i b�kene om Den J�diske Krig.
Jeg bare nevner dette n� for � vise mine lesere at j�denes krig
med romerne ikke var frivillig, men at de hovedsaklig ble tvunget
inn i den. Life 1-27
Mose tale
Hebreerne var n� i en posisjon hvor det var umulig � holde stand.
De var beleiret, de manglet proviant, og de s� ingen mulighet
for flukt. Hvis de skulle hatt noen tanke p� � sl�ss, s�
hadde de ingen v�pen. S� derfor forventet de bare fullstendig
utryddelse, hvis de da ikke overga seg til egypterne. S� la de
all skylden p� Moses, og glemte alle de tegn som Gud hadde virket
for � gjenvinne deres frihet. S� sinte var de p� Moses at deres
vantro drev dem til � kaste stein p� profeten mens han oppmuntret
dem og lovte dem utfrielse. De bestemte seg for at de ville overgi
seg til egypterne. Det var stor sorg og klage blant kvinner og barn
som ikke �ynet noe annet enn tilintetgj�relse. De var omringet
p� alle kanter, av fjell, av sj�,og av fienden, og de kunne ikke
se noen mulighet til � flykte. Men Moses ga ikke opp omsorgen for
dem, selv om de s� p� ham med hat. Men til tross for alle farer,
og i tro til Gud, hadde han gjort mange framst�t for � frambringe
deres frihet. Som han ogs� hadde forutsagt dem, s� ville han heller
ikke n� overgi dem i fiendens hender, til enten � bli gjort til
slaver eller bli sl�tt ihjel. Og mens han st�r der midt iblant dem,
sier han: "Det er ikke rett av oss � ha mistillit til menn som
hittil har tatt seg av v�re saker p� en god m�te, som om de heretter
skulle forandre seg totalt. Det er rett og slett galskap,
p� dette tidspunkt, � oppgi h�pet om Guds forsyn. For det er ved
Guds makt at alt dette har skjedd, som han hadde lovt, da dere
slett ikke ventet at slikt kunne skje. Jeg mener alt det som jeg
har v�rt opptatt med for deres frihet og flukt fra trelldommen.
Ja, endog n�r vi er i den ytterste n�d, som dere ser vi er, s�
b�r vi heller h�pe at Gud vil komme oss til unnsetning. Det er
jo egentlig hans gjerning at vi er her n�, omringet p� dette
trange sted, forat han skal kunne utfri oss fra slike vanskeligheter
som under andre omstendigheter ville v�re uoverstigelige,
og som verken dere eller deres fiender kunne tro at det var
mulig � kunne reddes ifra. Han vil p� denne m�ten vise sin
egen makt og sin omsorg for oss. Gud bruker heller ikke � gi
sin hjelp i sm�saker, til dem han har behag i, men i slike saker
som en ikke ser noe h�p i at menneskelig hjelp kan bedre
omstendighetene. Derfor sett deres lit helt og fullt til en
slik beskytter som er istand til � gj�re sm� ting store, og
� vise dere at denne veldige motstand mot dere, i hans �yne i
kke er annet enn svakhet. Og v�r ikke redd for den egyptiske h�ren,
oppgi heller ikke h�pet om � bli bevart. For havet foran og
fjellene bak gir dere ingen mulighet til flukt. For til og
med fjellene, om Gud s� vil, blir til en slette for dere,
og havet t�rt land." Antiq 2,329-333
Mose b�nn
Da Moses hadde sagt dette, ledet han de ned til havet mens
egypterne s� p�, for de var innenfor synshold.
Men de var s�
utslitt etter forf�lgelsen av hebreerne at de syntes det var riktig
� utsette kampen til neste dag. Da Moses kom ned til stranden
tok han staven og begynte � be og p�kalle Gud om at han m�tte
v�re deres hjelper og utfrier. Og han sa: "Du er ikke uvitende
o'Herre, om at det er utenfor menneskelig makt eller p�funn �
uunng� de vanskeligheter vi er oppe i n�. Men la det v�re ditt
verk helt igjennom � skaffe utfrielse for hele denne h�ren som
har forlatt Egypt p� din befaling. Vi har gitt opp h�pet om annen
hjelp og har v�r eneste tilflukt i v�rt h�p til deg. Dersom det
finnes en m�te som kan gi oss h�p om utfrielse gjennom forsynet,
ja da ser vi hen til deg. La den komme fort, og �penbar din
kraft for oss. Sett du mot i dette folk s� de f�r h�p om frelse,
for du ser de er sunket ned i en tr�stesl�s sinnsstemning.
Vi er i en h�pl�s posisjon, men allikevel, stedet er ditt, havet
er ditt, og fjellene som omgir oss p� alle kanter er dine.
Dersom du befaler dem, vil fjellene �pne seg, og likes� havet,
hvis du befaler det, vil det bli til t�rt land. Ja, endog
skulle vi unnslippe ved en flukt gjennom luften, dersom du
bestemte at vi skulle frelses p� den m�ten.". Etterat Moses
hadde henvendt seg til Gud p� denne m�ten, slo han p� havet
med staven sin s� det delte seg av slaget og opptok alt vannet
i seg selv. Det t�rre land kom til syne og �pnet en fluktrute
for hebreerne. Da Moses s� Guds mektige n�rv�r og at havet
forlot sitt sted, s� det t�rre lad kom til syne, da gikk han som
f�rstemann uti det. Og han b�d hebreerne at de skulle f�lge ham
p� den guddommelige veien, og at de skulle fryde seg over faren
som fienden var i, de som forfulgte dem. Og han lovpriste Gud
for den forunderlige m�ten de var blitt frelst p�. Antiq 2,334-337
Mose d�d
De som var med Moses var r�det, ypperstepresten Eleazar og Josva
deres h�rf�rer.
Med en gang de kom til fjellet Abarim, sender han bort r�det.
Abarim er et h�yt fjell i n�rheten av Jeriko, som gir utsyn over
hele kanaans land. Han skulle akkurat til � omfavne Eleazar
og Josva, men mens de samtalte kom det med ett en sky over ham
og han forsvant i en bestemt dal. Selv om han skrev i
de hellige b�ker at han d�de, ble dette gjort av frykt for at
folket kanskje kunne komme til � tro at det var p.g.a. hans egen
uovertrufne kraft, at han gikk til Gud. Antiq 4,324-326
Avslutningsord om Moses
Mose levetid var i alt 120 �r, delt opp i tre perioder av 40 �r,
og p� en m�ned n�r var han folkets f�rer. Han d�de i �rets siste
m�ned, som etter det makedonske system kalles Dystrus,
men hos oss kalles den Adar. Han d�de p� den f�rste dag i m�neden.
Han overgikk alle andre i forstand, og han gjorde det beste
mulige ut av hva denne forstand innga ham. Han var full av n�de
i sin m�te � tale til folket p�. N�r det gjelder hans andre
kvalifikasjoner, s� hadde han full kontroll over sine f�lelser
(pasjoner). Det var som om han ikke hadde noe slikt i sin sjel,
men bare kjente dem ved navn, mere fordi han la merke til dem
hos andre, enn i seg selv. Han var ogs� en utmerket h�rf�rer
som det sjelden er sett maken til, og dessuten var han en profet
av ypperste klasse, ja i en slik grad at uansett hva han uttalte,
s� var det som � h�re Guds r�st. Folket s�rget over Moses
i 30 dager, og ingen sorg har virket s� tungt p� hebreerne
som denne. Antiq 4,327-330
Daniel i l�vehulen
Da Daniels fiender s� at han ikke hadde lidd noen overlast, ville de ikke erkjenne at han var blitt bevart av Gud og av hans omsorg. De sa at l�vene hadde f�tt s� mye mat at de var blitt mette, og av den grunn antok de at l�vene ikke hadde r�rt Daniel. Dette p�pekte de overfor kongen. Men kongen som bare f�lte avsky for deres ondskap, ga ordre om at det skulle kastes en mengde kj�tt ned til l�vene. Etter at de hadde spist seg mette ga han videre ordre om at Daniels fiender skulle kastes i l�vehulen, slik at han kunne f� greie p� om l�vene ville r�re dem eller ikke, n� som l�vene var mette. Og det ble helt klart for kong Darius, etter at han hadde kastet dem til de ville dyr, at det var Gud som hadde spart Daniel. For l�vene rev dem alle i stykker som om de var veldig sultne, og ikke hadde f�tt mat p� lenge. Jeg antar derfor at det ikke var deres sult, for den var like f�r blitt tilfredstilt med en mengde kj�tt, men det var ondskapen til disse menn som provoserte l�vene til � �delegge dem. Disse menneskers ondskap ble nemlig �penbart for disse uforstandige dyr, slik at det ble dem til straff etter Guds vilje. Antiq 10,260-262
I dette avsnittet bringer Josefus inn noe nytt i historien om Daniel i l�vehulen. Dette kjenner vi ikke fra Bibelen og heller ikke fra apokryfen "Tillegg til Daniels bok". P�standen fra Daniels fiender om at kongen, som var s� positiv til Daniel, skulle ha matet l�vene p� forh�nd setter historien i et nytt lys. Disse nye momentene er interessante og helt i tr�d med bibelens budskap.
Avslutningsordene om Daniel
P� samme m�te skrev Daniel ang�ende det romerske styre og at v�rt land skulle bli utslettet av dem. Alle disse ting overlot denne mann oss skriftelig akkurat slik Gud hadde vist ham. Ved � lese hans profetier og se hvordan de er g�tt i oppfyllelse, vil du undre deg over hvordan Gud har �ret Daniel, og da vil du oppdage hvor feil epikureerne har, de som forkaster troen p� Guds forsyn. Og som heller ikke tror at Gud bryr seg om de politiske ting i verden. Heller ikke tror de at universet er styrt og fortsatt blir styrt av den velsignede og ud�dlige natur. De sier at verden vedvarer av egen kraft, uten en hersker og uten en styrer. Men dersom det var slik som de forestiller seg, da ville jorden v�re som skip uten styrmann, som vi ser g�r under i stormene. Eller som vogner uten f�rer som lett velter. P� samme m�te ville verden bli sl�tt i biter hvis den var uten forsyn, og derved g� til grunne og bli til intet. S� ved de foran nevnte profetier av Daniel synes jeg disse menn st�r langt fra sannheten, idet de sl�r fast at Gud ikke ut�ver noen innflytelse over menneskelivet. For var det tilfelle at verden fortsatte som en mekanisk n�dvendighet, ville vi heller ikke f�tt se alle disse ting g� i oppfyllelse i henhold til profetiene. Jeg for min del har beskrevet disse hendelser slik jeg har funnet dem og lest dem. Men dersom noen er tilb�ylige til � ha en annen oppfatning om dem, la han da bare nyte sine synspunkter uten noen anklage fra meg. Antiq 10,276-281
I avslutningsordene om profeten Daniel benytter Josefus anledningen til � rette et angrep mot epikureerne. Budskapet om at det st�r en h�yere makt bak de ting som skjer i verden, og de faktum at alt ikke bare er tilfeldig er kanskje enda mer aktuelt idag enn den gang Josefus skrev dette. Josefus nevner "forsynet" eller "skjebnen" igjen og igjen i sine skrifter. Med det mener han Guds n�de som hviler over og har kontroll med alt som skjer. Josefus var jo selv fariseer og om fariseerne skriver han f�lgene: "Fariseerne har det rykte at de fortolker loven n�yaktig, og de leder den st�rste av sektene. De tilskriver skjebnen (forsynet) og Gud alt hva som hender. De antar at det � handle rettferdig eller ei, i f�rste rekke avhenger av mennesket, men skjebnen (forsynet) medvirker i enhver handling." War 2,162
Plyndringen av Davids grav
Herodes hadde brukt opp enorme summer p� byene utenfor og innenfor sitt konged�mme. Han hadde h�rt at Hyrkanus, som hadde v�rt konge f�r ham, hadde �pnet Davids grav og tatt ut tre tusen talenter s�lv. Siden Herodes ogs� hadde h�rt at det var et enda st�rre antall som var igjen i graven, hvilket ville dekke alle hans behov, hadde han i lengre tid g�tt med planer om en gravplyndring. P� denne tiden var det at han �pnet graven om natten og gikk inn i den. For � hindre at det ble kjent i byen, tok han bare sine mest trofaste venner med seg. Men noen penger fant han ikke, slik Hyrkanus hadde gjort, men alt inventaret av gull og alt det kostelige godset som l� der tok han med seg. Han hadde imidlertid et �nske om � gj�re en grundigere s�ken ved � g� enda lenger inn, til selve levningene av David og Salomo. Men to av hans vakter ble drept av en ild som br�t ut over de som gikk inn, s� kraftig var eksplosjonen. S� Herodes ble fryktelig redd og gikk ut og bygde et forsonende monument. P� grunn av den frykt han var i ble denne kostbare hvite stenen plassert ved grav�pningen. Ja, til og med Nikolaus, historieskriveren hans, nevner dette monumentet som Herodes bygde. Men at han gikk inn i graven nevner han ikke forat Herodes ikke skulle f� et d�rlig rykte. Antiq 16,179-183
Denne bemerkelsesverdige historien om plyndringen av Davids grav er Josefus alene om � fortelle om. Grunnen til dette forteller han ogs�. Herodes �nsket nemlig ikke at dette skulle bli kjent. At Davids grav var bevart p� den tiden bekrefter Ap.gj. 2,29 hvor Peter i sin tale vitner om David og sier: "hans grav er iblant oss den dag i dag.". At en slik handling m�tte f� konsekvenser for Herodes og hans familie forteller Josefus videre:
Familiekonflikten tiltar
Men konfliktene i Herodes familie s� ut til � �ke p� grunn av attentatet han hadde gjort p� Davids grav. Enten hadde den guddommelige hevnen �ket elendigheten han l� under for � overgi familien til en uhelbredelig tilstand, eller s� hadde skjebnen angrepet ham p� et s� beleilig tidspunkt at det var naturlig � tro at katastrofen kom over ham p� grunn av hans respektl�se ugudelighet. For krangelen var som en borgerkrig i hans palass og de hatet hverandre slik at de kappedes om � overg� hverandre i baktalelse. Antiq 16,188-189
Bedre � v�re gris enn s�nn
Herodes den store hadde tilsammen 10 hustruer og 14 barn. De fleste i Herodes slekten giftet seg med en eller flere av sine slektninger. Giftem�l mellom s�skenbarn, tremenninger og nev�er/nieser var mer vanlig enn det var uvanlig. Josefus beskriver Herodes som "en mann som var like grusom mot alle og helt behersket av vrede."(A17,191) F�lgende eksempler skulle bekrefte dette. I �r 35 f.Kr. lar han sin 16 �r gamle fetter, som var bror til hans elskede hustru Mariamne, drukne i en dam i Jeriko. Herodes hadde kort tid i forveien gjort ham til yppersteprest.
I �r 34 f.Kr. dreper han Josef, som var b�de hans onkel og hans svoger. I �r 34 f.Kr. beg�r han sin mest tragiske forbrytelse. Han dreper sin elskede hustru hasmoneeren Mariamne, fordi det ble sladret om henne ved hoffet. Like etter hennes d�d holder Herodes p� � bli gal av smerte og han befaler palassets tjenere � kalle p� henne med h�ye rop, som om hun fremdeles levde. F� m�neder etter dette m� ogs� Mariamnes mor late livet.
I �r 7 f.Kr. dreper han sine og Mariamnes to s�nner Aleksander og Aristobulus til tross for at Augustus gjorde alt for � redde dem. Det var i den forbindelse at keiseren i Rom skal ha uttalt: "Det er bedre � v�re Herodes svin (gr:hys), enn � v�re hans s�nn (gr:hyios).". Som kvasi- j�de kunne jo ikke Herodes slakte og spise svin, men sine egne barn kunne han slakte. Det var ogs� Herodes som ga ordre til barnemordet i Jerusalem, som evangelisten Matteus forteller om. Josefus tier imidlertid om denne hendelsen. Men denne tausheten er enkel � forklare. Hvorfor skulle han stanse ved mordet p� noen barn av fattige hyrder, n�r Josefus s� at sin "helts" vei var full av langt mere fremragende ofre.
Den gyldne �rn rives ned
Blant de mange historiene om Herodes har vi tatt med f�lgende som utspiller seg i Herodes siste dager. Her m�ter vi tapre j�der som reiser seg mot den veldige kongen.
Det var en ved navn Judas, s�nn av Saripheus og en ved navn Matthias, s�nn av Margalothus. Disse var to av de mest l�rde menn blant j�dene og fremst�ende tolkere av de j�diske lovene. De var godt likt av folket fordi de underviste de unge. Alle unge menn som studerte edle dyder bes�kte deres forelesninger hver eneste dag. Etter � ha f�tt kjennskap til kongens uhelbredelige sykdom, egget disse menn ungdommene til � rive ned de verker som kongen hadde reist opp imot fedrenes lover. Derved ville de oppn� den l�nn som loven gir til dem som utf�rer slike fromme handlinger. For det var i sannhet p� grunn av Herodes tankel�shet ved � lage slike ting som loven forbyr, at hans mange ulykker og sykdom n� var kommet over ham og plaget ham. Herodes hadde latt slike ting som loven forbyr, bli lagd, og det var dette som Matthias og Judas anklaget ham for. Herodes hadde nemlig reist opp en stor gylden �rn av stor verdi over tempelets store port. Men loven forbyr � fremstille bilder av levende skapninger.
S� disse menn overtalte sine unge elever til � rive ned den gyldne �rnen. De hevdet at de burde utsette seg for hvilken fare som helst, om enn med d�den til f�lge, for deres tapre handling vil v�re mere verd enn alle livets gleder. Da ville de nemlig d� for � bevare og overholde fedrenes lov, og derved oppn� en evigvarende ber�mmelse og god omtale. De ville da bli roset av den n�v�rende generasjon og dessuten statuere et eksempel som aldri vil bli glemt av ettertiden. Selv ikke de som pr�ver � leve uten � utsette seg for farer, kan unng� d�den. Derfor er det rett for disse som elsker edle hensikter � vente p� den sjebnesvangre time. For en slik handling vil kunne f�re dem ut av verden med pris og �re. Det vil gj�re d�den mye lettere n�r vi opps�ker den med edle gjerninger. Samtidig som den bringer fare etterlevner den anseelse blant v�re barn. B�de menn � kvinner vil ha fordel av handlingen etterp�.
Ved en slik framstilling ble de unge menn oppmuntret til denne handling, og da et rykte n�dde dem om at kongen var d�d ble de vise menns overtaling enda mer effektiv. Derfor midt p� dagen dro de opp p� plassen og rev ned �rnen og smadret den istykker med �kser, mens det var en mengde mennesker i tempelet. Da kongens adjutant h�rte om foretaket og trodde det var st�rre enn det viste seg � v�re, kom han med en mengde soldater. Disse var mange nok til � stoppe hopen som hadde revet ned det som var viet til Gud. Han angrep dem derfor uventet mens de utf�rte dette dristige attentatet p� en mer dumdristig enn forsiktig m�te slik det vanligvis er med folkemengder. I kaoset som fulgte arresterte adjutanten ikke mindre enn 40 av de unge menn som hadde mot til � st� igjen da folkemengden flyktet. Sammen med gjerningsmennene av dette attentatet sto Judas og Matthias som syntes det var van�rende � trekke seg ved et slikt n�rv�r. Disse ble da ledet til kongen som spurte dem om de hadde v�r s� dristige og revet ned det som han hadde viet til Gud. De svarte: " Ja, hva vi ville oppn�, det har vi oppn�dd, og hva som er gjennomf�rt det har vi gjennomf�rt og det med et slikt tappert mot som s�mmer seg for menn. For vi har gitt v�r bistand til de ting som var helliget den allmektige Gud. Og vi har omsorg for det vi har l�rt ved � h�re loven. Ingen b�r undre seg over at vi akter de lover som Moses har gitt, de som ble l�rt ham av Gud og som han skrev ned og etterlot seg, mere verd � overholde enn noen av dine forskrifter. F�lgelig vil vi utst� d�den og alle slags straffedommer som du kan p�f�re oss. Dette vil vi m�te med glede siden vi er klar over at vi ikke skal d� p� grunn av noen urettferdige gjerninger, men p� grunn av v�r kj�rlighet til fromheten."
Og dette sa de alle og deres mot var fortsatt lik deres bekjennelse og lik det mot de hadde da de utf�rte denne handlingen. Kongen ga ordre om at de skulle bindes, og han lot dem sende til Jeriko. Deretter kalte han sammen de fremst�ende menn blant j�dene og da de kom samlet han dem i teateret. Fordi han ikke kunne st�, l� han p� en b�re og telte opp de mange besv�rligheter han lenge hadde holdt ut for deres skyld. Han fortalte hvilke enorme kostnader byggingen av tempelet hadde medf�rt. Hasmoneerne derimot hadde ikke v�rt istand til � gjennomf�re noe slikt verk til Guds �re il�pet av de 125 �r som de hadde regjert. Han hadde ogs� prydet tempelet med verdifulle gaver og han regnet med at han hadde etterlatt et minne og skaffet seg anseelse etter sin d�d. N� begynte han � skrike at til og med mens han var i live hadde de ikke n�lt med � krenke ham og det p� h�ylys dag. Midt p� dagen mens alle s� p� hadde de skjelt ham ut i en slik grad ved � angripe det som han hadde helliget, og revet det ned p� bakken. De vedgikk at de gjorde det for � krenke kongen, men dersom noen tenker grundig igjennom saken vil de finne at disse menn er skyldig i helligbr�de mot tempelet. Men av hensyn til Heerodes barbariske hum�r og av frykt for at han skulle v�re s� ond � p�f�re dem straff, sa de fremst�ende menn at det som var gjort var uten deres samtykke. De sa at det virket for dem naturlig at gjerningsmennene m�tte straffes for det de hadde gjort.
M�neform�rkelsen
Herodes lot disse f� en mildere behandling, men han avsatte Matthias fra yppersteprestembedet delvis p� grunn av denne aksjonen. Han lot Joazar, som var Matthias' hustrus bror, bli yppersteprest i hans sted. Men det skjedde il�pet av perioden som Matthias var yppersteprest at en annen person var yppersteprest i en enkelt dag. Det var p� dagen som j�dene holder faste. Grunnen til dette var f�lgende: P� natten f�r fastedagen skulle feires dr�mte han at han hadde omgang med en kvinne. Siden han ikke kunne gj�re tjeneste p� grunn av dette assisterte hans slektning Josef, s�nn av Ellemus, han med den hellige gudstjenesten. Men Herodes avsatte alts� denne Matthias fra yppersteprestembedet. Og den andre Matthias ble brent levende sammen med sine kompanjonger som hadde v�rt med p� dette oppvigleriet. Og akkurat den natten var det en form�rkelse av m�nen. Antiq 17,149-167
Denne m�neform�rkelsen skjedde den 13. mars 4 f.Kr og er en viktig dato for bestemmelsen av Jesu f�dseldato.
Herodes blir d�dssyk
Etter denne ugjerningen mot de tapre j�dene blir Herodes tilstand raskt forverret.
Men Herodes sykdom ble kraftig forverret og kom over ham p� en smertelig m�te. Dette p� grunn av Guds dom som kom over ham for hans synder. For en ild brant langsomt i ham. Denne r�rte ham ikke s� mye utvendig som den �ket hans piner innvendig. Det kom over ham en veldig appetitt som han ikke kunne unng� � forsyne med forskjellig slags mat. Hans innvoller var ogs� full av s�r. Hovedsmerten i hans legeme l� imidlertid i tykktarmen. En vannaktig og gjennomsiktlig v�ske la seg p� hans f�tter p� samme m�te som den preget den nedre delen av hans mage. Ja, til og med hans underliv r�tnet og produserte ormer. N�r han satt opp hadde han problemer med � puste. Dette var sv�rt motbydelig for det stinket fra hans pust og han hadde en rask higen etter luft. Han hadde ogs� kramper i alle deler av kroppen, hvilket �ket hans krefter til et ulidelig niv�. De som p�sto de var hellige, og de som var utrustet med visdom til � utlegge slike ting, sa at Gud p�f�rte kongen denne straffen p� grunn av hans respektl�se ugudelighet.
Men han h�pet fremdeles at han skulle bli bedre, til tross for at hans plager var st�rre enn noe menneske kunne b�re. Han sendte ogs� bud etter leger og nektet ikke � gj�re det som de foreskrev for � hjelpe ham. Han dro over elven Jordan og badet seg i de varme kildene ved Calirroe. Ved siden av kildenes legende kraft, n�r man badet seg i dem, kunne man ogs� drikke av dette vannet som rant ned i en sj� kalt Asphaltitis. Men da legene syntes det var passende � bade ham i et kar fult av olje, trodde man at han holdt p� � d�. Under den klagende gr�ten fra hoffet kviknet han til, men han hadde ikke lenger det minste h�p om � bli frisk igjen. Han ga da ordre om at hver soldat skulle betales 50 drakmer. Han ga ogs� en god del til deres befal og til sine venner. Og han kom igjen til Jeriko hvor hans raseri �ket s� veldig at den drev ham til � gj�re slikt som bare sinnsyke mennesker gj�r.
Vil drepe uskyldige
Til tross for at han var n�r ved � d�, tenkte han ut f�lgende onde planer: Han befalte at alle de fremst�ende menn i hele den j�diske nasjon, uannsett hvor de bodde, skulle kalles til ham. Dette medf�rte at et stort antall kom, for straffen for � forkaste innbydelsen var d�den.
N� hadde kongen et vilt raseri mot dem alle. Da de var kommet, ga han ordre om at de alle skulle stenges inne i hippodromen. Han sendte deretter bud etter sin s�ster Salome og hennes mann Alexas og sa f�lgende til dem: "Jeg skal snart d� og mine smerter er store. Min d�d vil f� en lykkelig f�dsel, for den vil bli �nsket velkommen av alle mennesker. Men det som er mitt hovedproblem, er at jeg vil d� uten � bli gr�tt over og uten slik sorg som folk forventer ved en konges d�d.". For han var ikke fremmed for stemningen blant j�dene at hans d�d ville komme sv�rt beleilig for dem. S� han b�nnfalt dem om at de m�tte v�re vennlige � utf�re hans siste vilje ved � drepe dem som var stengt inne i hippodromen, slik at det kunne bli virkelig landesorg etter hans d�d. De lovet ham da � oppfylle hans siste �nske. Enhver kan lett forst� hvilket sinnelag denne mannen var i. Ikke bare gledet han seg over de grusomme gjerninger han tidligere hadde gjort mot sin familie, men disse siste ordrene han ga, viser at han ikke hadde noen medmenneskelighet. De skulle virkelig f� kjenne savnet av en av sine n�rmeste, for han ga ordre om at en i hver familie skulle drepes. Dette selv om de ikke hadde gjort noe urettferdig eller noe mot kongen, for de hadde heller ikke gjort noen andre kriminelle handlinger. Antiq 17,168-181
Like etter dette d�r Herodes den store, men f�r han d�r rekker han � drepe sin f�rstef�dte s�nn Antipater som lenge hadde planlagt et giftmord p� faren. Hans testamente blir deretter forandret, og hans rike blir delt mellom hans tre s�nner Antipas, Arkelaos og Filip slik vi kjenner fra Luk 3,1. Fem dager etter Antipater var drept d�de Herodes, og en stor periode i Israels historie er over.
Herodias giftem�l
P� den tid hadde araberkongen Aretas og Herodes en krangel p� grunn av f�lgende: Herodes tetrarken (Herodes Antipas) hadde giftet seg med Aretas datter, og han levde med henne en god stund. Men da han en gang var i Rom bodde han hos sin bror Herodes (Filip), som var virkelig hans bror, men de hadde ikke samme mor. Denne Herodes var s�nn av ypperstepresten Simons datter. Han ble forelsket i denne Herodes hustru som hette Herodias. Hun var datter av deres bror Aristobulus og s�ster til Agrippa den store. Denne mannen dristet seg til � foresl� et giftem�l mellom dem, et tilbud som hun aksepterte. De gjorde en avtale at hun skulle komme over til ham s� snart hun hadde returnert hjem fra Rom. Det var ogs� i avtalen at han skulle skulle skille seg fra Aretas datter.
Etter at Herodes Antipas hadde gjort denne avtalen og reist til Rom og tilbake igjen, hadde hans hustru oppdaget avtalen han hadde med Herodias. Uten � fortelle hva hun hadde oppdaget, ba hun ham om � sende henne til borgen Macherus, som ligger p� grensen mellom Herodes og og Aretas herred�mmer. I god tro lot derfor Herodes henne dra. Under ledelse av Aretas generaler kom hun derfor raskt til Arabia, hennes far hadde nemlig s�rget for en vellykket transport. Da hun kom til sin far, fortalte hun ham om Herodes planer. Det var f�rst og fremst dette som hadde skapt fiendskapet mellom Aretas og Herodes. Men de hadde ogs� en strid om grensene ved Gamalatis. S� de samlet h�rer p� begge sider og forberedte seg p� krig. De sendte sine generaler for � sloss for seg, og da de br�t sammen i kamp, ble Herodes h�r sl�tt. Dette p� grunn av for�deriet fra Filips tetrarki. De hadde nemlig sl�tt seg sammen med Herodes h�r.
Herodes skrev derfor et brev til keiser Tiberius om disse ting og han ble rasende da han fikk h�re om Aretas attentat. Han skrev derfor til Vitellius at han skulle g� til krig mot Aretas, og enten ta ham levende og f�re ham i lenker, eller drepe ham og sende hans hode. Dette var orden Tiberius ga til presidenten i Syria. Antiq 18,109-115
Herodias var alts� gift med en onkel, som hun stakk ifra, og flyttet sammen med en annen onkel. Et skjema som viser noe av de kompliserte familieforholdene skulle klargj�re dette bedre:
Herodes den store blir forkortet med HDS.
Etter denne historien forteller Josefus f�lgende om D�peren
Johannes:
D�peren i �rkenen
Imidlertid mente noen j�der at �deleggelssen av Herodes arme kom
fra Gud. De mente at den var sv�rt rettferdig, som en straff for hva han hadde gjort mot Johannes, som ble kalt D�peren. Herodes hadde nemlig drept ham. Han var en god mann som befalte j�dene � ut�ve dyder, b�de rettferdighet mot hverandre og fromhet mot Gud. Deretter b�d han at de skulle komme for � la seg d�pe. For renselsen var akseptabel for ham dersom de ikke gjorde det for � fjerne synd, men for � rense kroppen idet sjelen p� forh�nd var fullkomment renset ved rettferdighet. Mange flokket seg omkring ham og ble meget beveget over � h�re hans ord. Herodes fryktet for at Johannes skulle bruke innflytelsen han hadde over folkene til � skape et oppr�r. Folket virket nemlig rede til � gj�re alt hva han befalte. Han tenkte derfor det var best � drepe ham, for � unng� den skade han kunne for�rsake. Han ville ikke bringe seg selv inn i vanskeligheter ved � spare en mann som kunne f� ham til � angre det i ettertid. F�lgelig ble han p� grunn av Herodes' mistanke, sendt som fange til den f�r nevnte borgen Marcherus, og der ble han drept. Derfor hadde j�dene den oppfatningen at �deleggelsen av Herodes' arm� var en straff til Herodes og markerte Guds mishag mot ham. Antiq 18,116-119
Josefus som ikke hadde kjenskap til evangeliene skriver her at D�peren Johannes bare ville d�pe dem som p� forh�nd var renset innvendig. Dette stemmer med bibelens budskap, for i evangeliene leser vi at Johannes nektet � d�pe dem som ikke var omvendt. Som vi ser av Luk 3,20 hadde Herodes flere grunner til � drepe Johannes. Bibelen legger vekt p� Herodes utroskap, mens Josefus legger vekt p� innflytelsen han hadde p� j�dene.
Fanene i Jerusalem
Men Pilatus, landsh�vdingen i Judea, flyttet h�ren fra C�sarea til Jerusalem for � ha vinterleiren der. Dette for � avskaffe de j�diske lover. Han presenterte keiserens bilder som var p� fanene og brakte dem inn i byen. V�r lov derimot forbyr slike avbildninger. Tidligere landsh�vdinger pleide � ta hensyn til dette ved ikke � f�re faner med slike utsmykninger inn i byen. Pilatus var den f�rste som brakte disse bildene til Jerusalem og satte dem opp der. Dette ble gjort uten at folket hadde kjennskap til det, fordi det skjedde p� natten. Men s� snart det ble kjent dro j�dene i hopetall til C�sarea, og ba Pilatus innstendig i mange dager om at han m�tte fjerne bildene. Fordi det virket forn�rmende p� C�sar og siden de bare fortsatte � protestere, ga Pilatus p� den sjette dag ordre om at soldatene skulle bev�pne seg. Pilatus kom og satte seg p� dommersetet sitt som, som var plassert p� en �pen plass midt i byen slik at den skjulte h�ren som var klare til � angripe dem. Da j�dene igjen klaget til ham, ga han signal til soldatene om at de skulle omringe dem. Han truet dem med en umiddelbar d�dsstraff dersom de ikke sluttet � forstyrre ham og dra sin vei hjem. Men de kastet seg ned og la sine halser nakne. De sa de heller ville g� d�den i m�te enn at visdommen i deres lover skulle bli overtr�tt. Pilatus ble da dypt grepet av deres fast beslutning om � holde loven ukrenkelig. Og umiddelbart ga han beskjed om at bildene skulle fraktes tilbake til C�sarea. Antiq 18,55-59
Et funn i 1972
Diskusjonen om ektheten av denne teksten har v�rt livlig de siste �r helt siden de f�rste begynte � sette disse linjer i tvil i det 16. �rh. Mens man for bibelens greske tekst har flerre tusen h�ndskrifter � st�tte seg til, har man bare noen f� manuskripter som kilde til Josefus teksten. De eldste greske tekstene for bibelen er fra det 2.-4 �rh., mens for Josefus er de eldste fra 9.-14. �rh. Men noen avsnitt er alts� bekreftet av de gamle kirkefedrene.
I 1972 gjorde professor Pines ved Hebrew Univerity i Jerusalem en bemerkelsesverdig oppdagelse. Et arabisk skrift fra det 10. �rh. gjenga denne passasjen p� en litt annen m�te enn den tradisjonelle.
P� den tid var det en vis mann som ble kalt Jesus, og hans vandel var god. Han var kjent for � v�re rettskaffen. Mange av j�dene og mange av andre nasjoner ble hans disipler. Pilatus d�mte ham til korsfestelse og d�d. Men de som var blitt hans disipler ble ikke frafalne. De fortalte at han hadde vist seg for dem tre dager etter korsfestelsen, og at han var i live. F�lgelig var han kanskje Messias, som profetene hadde fortalt skulle gj�re under. Og den kristne stamme som fikk navnet sitt fra ham er ikke utryddet til denne dag.
Andre ikke-kristne tekster om Jesus
En annen ikke-kristen som ogs� skrev om Jesus var den romerske historiskriveren Tacitus. Han skriver at opphavsmannen til den kristne sekt var Kristus.
For � stoppe ryktene om at Nero selv hadde p�tent brannen i Rom anklaget og torturerte Nero noen mennesker som var hatet for deres onde gjerninger. Denne gruppen mennesker g�r under navnet kristne. Opphavsmannen til denne sekten var Kristus som under Tiberius regjering ble d�mt til d�den av Pontius Pilatus. Denne fordervelige overtro ble bare midlertidig undertrykt for den blomstret opp igjen. Og det ikke bare i Judea som var ondets opphavsted, men ogs� i Rom hvor alskens avskylige og skammelige ting flyter sammen og trives. Annaler 15,44
Plinius den yngre
Guvern�ren i Bitynia, Plinius den yngre skriver et brev til keiser Trajan i �r 112 e Kr., at han hadde problemer med at det var mange kristne p� hans omr�de. Vi skal legge merke til at det var akkurat dette omr�det som Paulus hadde tenkt � reise til, men "...Jesu �nd ga dem ikke lov." Ap.gj. 16,7. Til tross for at Paulus ikke reiste dit ble alts� omr�det alikevel evangelisert, mens Paulus reiste videre med evangeliet til Europa.
Jeg har brukt denne fremgangsm�ten mot disse som har blitt brakt for meg som kristne. Jeg spurte dem om de var kristne eller ikke. Om de bekjente at de var kkristne spurte jeg dem igjen og tredje gangen jeg spurte dem truet jeg dem. Dersom de sto fast p� sin bekjennelse ga jeg ordre om at de skulle henrettes. For denne skr�sikre gjenstridighet tvilte jeg ikke p� at den fortjener � bli straffes. Det har v�rt noen i denne sinnsyke sekten som jeg har oppdaget har v�rt romerske borgere. Disse har jeg sendt til Rom. Etter en tid, slik det pleier � v�re under slike forh�r, har denne kriminaliteten spredd seg og flere slike tilfeller er kommet for meg. Et anonymt klagebrev som inneholdt en liste med navn over mistenkelige personer er blitt sendt meg. Disse fornektet at de var eller noen gang hadde v�rt kristne. De kalte p� gudene og tilba ditt bilde med gull og r�kelse mens de forbannet Kristus. Ingen av disse ting kan de som er virkelig kristne gj�re, blir det sagt. S� jeg tenkte det var best � la dem g�.
Plinius brev til Trajan
Plinius skriver videre i dette brevet at de kristne pleide � samles f�r daggry for � synge en hymne til Kristus som til en gud. Han forteller ogs� at de kristne pleide � innta et spesielt m�ltid sammen. Som vi leser i teksten over kan ikke noen ekte kristne forbanne kristus. Den kjente martyr Polykarp uttalte f�lgende da de ville ha ham til � spotte Kristus: "I 86 �r har jeg n� tjent Kristus, og han har aldri gjort meg noe galt. Hvorledes kan jeg spotte min konge og min frelser?".
Dermed har vi tatt med alle de tre bevarte ikke-kristne skrifter som omhandler Jesus og de kristne i det 1. og 2. �rhundre. Om vi ser bort fra de nytestamentlige apokryfer og kirkefedrenes skrifter, finns det alts� sv�rt lite informasjon om Jesus utenom bibelen. Men de skrifter som finns bekrefter at Jesus har levd og at han ble korsfestet av Pilatus under keiser Tiberius regjering.
Agrippas d�d
Etter at Agrippa hadde regjert over hele Judea i tre �r, kom han til byen C�sarea, den som f�r ble kalt Stratos Tower, og der ble han vist rundt til �re for C�sar. Han ble informert om en festival som skulle feires der, og der skulle det gis forsikringer om hans sikkerhet. Til den festivalen var det samlet en stor mengde prominente personer fra hele provinsen. P� festivalens andre dag tok Agrippa p� seg en klesdrakt som var helt igjennom av s�lv og helt fantastisk sammensatt. I denne kledningen kom han tidlig om morgenen inn i teateret og de tidlige morgenstr�ler ble reflektert av s�lvet. Han lyste opp p� en bemerkelsesverdig m�te og det kom frykt over dem som s� dette veldige syn. De begynte med en gang og skamrose ham, en fra et sted og en annen fra et annet sted. Men det de gjorde var ikke til hans beste for de sa at han var en gud. Og de la til: "V�r du n�dig mot oss, for hittil har vi holdt deg for � v�re et menneske, men heretter vil vi anse at du st�r over vanlige d�dlige mennesker." Denne ugudelige smiger verken irettesatte eller avviste Agrippa. Da han straks etter s� opp s� han en ugle som satt p� en gardinsnor like over hodet hans. Han forsto med en gang at denne fuglen var et d�rlig varsel.
Denne fuglen hadde vist seg for ham tidligere en gang, men da med et godt varsel. Derfor kom det n� en dyp sorg over ham, og han ble sl�tt av forferdelige magesmerter. Derfor s� han opp p� sine venner og sa: "Meg som dere kaller en gud har nettopp n� f�tt beskjed om � forlate dette livet, og forsynet g�r p� denne m�te imot de l�gnaktige ord dere har sagt om meg. Jeg som dere sa var ud�delig blir n� raskt tatt bort av d�den. Men jeg er n�dt til � ta imot det forsynet tildeler meg, som det behager Gud. For vi har p� ingen m�te levd i armod, men vi har levd i rikdom og lykke." Da han hadde sagt dette ble smertene voldsomme og han ble b�rt inn i palasset og ryktene begynte � spre seg om at han kom til � d� ganske snart.
Men de som var samlet kledde seg i sekk sammen med kvinner og barn i henhold til loven. Og de s�kte Guds �syn for kongens helbredelse. Hele stdet var n� fyllt av gr�t og klage. Kongen, som n� l� i et av de �verste rom i palasset, s� ned p� plassen og fikk se folk ligge utstrakt p� bakken i sorg og klage. Da kunne han ikke holde seg fra � gr�te. Etter fem dager med forferdelige smerter var han fullstendig utmattet og d�de. Han var da 54 �r gammel og i sitt 7. regjerings�r. Antiq 19,343-350
Lesere som har undret seg over Lukas beretning om Agrippas plutselige d�d, f�r her en stadfestelse p� at bibelens budskap stemmer. Selv om historien til Josefus inneholder langt flere detaljer og kanskje er sett fra en annen synsvinkel, er den alikevel helt i tr�d med bibelens beretning. Lukas forteller at "straks slo Herrens engel ham", men av Josefus f�r vi vite at selve d�den m�tte han ikke f�r etter fem dager med forferdelige smerter.
S� sammenkalte Annas det h�ye r�d og stilte fram for dem Jakob, bror til Jesus kalt Kristus, sammen med noen andre. Etter at han hadde utformet en anklage mot dem, som overtredere av Mose lov, ble de overgitt til stening. Men de som syntes � v�re mest rettferdige i blant innbyggerne, og de som var mest engstelige blant lovl�rerne, mislikte det som ble gjort. De sendte beskjed til kong Agrippa og ba han nekte Annas � gj�re slikt igjen. For det han allerede hadde gjort kunne ikke rettferdiggj�res. Noen av dem gikk til og med til Albinius og fortalte ham at det ikke var lovlig av Annas � samle det h�ye r�d uten hans godkjennelse. Dette f�rte til at Albinius skrev i sinne til Annas og truet ham med straff for hva han hadde gjort. P� grunn av dette fratok kong Agrippa ham presteembedet etter at han hadde styrt i bare tre m�neder Antiq 20,200-203