Den liberale teologien førte med seg en radikal kritikk av
de bibelske skriftene.
Underet ble benektet.
Menighetsfakultetet ble reist i protest,
og kristenfolket samlet seg til oppgjør med den liberale teologien
i 1920.
Men den liberale teologien lever fortsatt, hevder professor
Aksel Valen-Sendstad.
- Den liberale teologien ville gjerne væree kirkelig på
sin måte.
Men de reagerte på den eldre konservative teologien og dens syn på
Bibelen,
forklarer Aksel Valen-Sendstad
På den tiden da Norge frigjorde seg fra unionen med Sverige i 1905,
befant kirken seg i en indre teologisk strid med den liberale
teologien.
Vi ønsker å rette søkelyset mot trekk ved den teologiske
utviklingen i Norge fram til i dag, og retter våre spørsmål
til professor Aksel Valen-Sendstad, en av Nordens fremste teologer
i dag.
Aksel Valen-Sendstad tok sin teologiske doktorgrad på to år mens
han var lektor på lærerskolen på Notodden.
Hans avhandling høstet stor anerkjennelse.
I 1971 ble han ansatt ved Misjonsskolen i Stavanger, og i 1977
ble han Misjonshøgskolens første professor.
I 1987 ble han
professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet i Århus.
Samlet har han utgitt en betydelig mengde bøker og artikler.
Ikke minst vil boka "Troens fundamenter" (1996) bli stående som
et standardverk for bibeltro teologi.
Nå er han pensjonist og
holder til i Lillesand.
Vi utfordrer ham til å si litt om den
liberale teologien og dens innflytelse i norsk kristenliv.
Den liberale teologien
- Den liberale teologien kom fra Tyskland..
Det mest kjente liberale teologene var Albrecht Ritschl (d 1889),
hans elev Johann Wilhelm Herrmann (d 1922)
og Adolf von Harnack (d 1930).
Alle disse tre fikk stor innflytelse på teologien i Skandinavia,
ikke minst i Norge og Sverige.
- Den liberale teologien ville gjerne væree kirkelig på sin måte.
Men de reagerte på den eldre konservative teologien og dens syn
på Bibelen.
De liberale ville forene teologien med kritisk
vitenskap og moderne tenkning.
Resultatet ble en radikal historisk
kritikk av de bibelske skriftene.
Bibelens underberetninger ble avvist.
Vekten ble lagt på det etiske, det dennesidige og
det som kunne bekreftes vitenskapelig.
Det Bibelen sier om Kristi preeksistens, jomfrufødselen,
inkarnasjonen og oppstandelsen ble underordnet eller fornektet.
Synden var ikke skyld, men avvik fra det moralsk gode.
Forsoningen var ikke Kristi lidelse og død på korset,
men sinnsforandring i den troende,
altså noe subjektivt inne i
et menneske.
- Troen blir i den liberale tenkemåten førrst og sist å tro som
Jesus og ikke en tro på Jesus.
Det er Jesu sinnelag og hans åndelige karakter som er troens
festepunkt.
Jesu personlighet tiltrekker oss.
Jesus virker
til å si oss nyskapende impulser.
Men Kristus er ikke vår
stedfortreder og sonoffer for våre synder.
Og sann Gud er
han ikke.
Det blir avvist som metafysikk av de liberale, sier
Aksel Valen-Sendstad.
Den ledende representanter for den liberale teologien i Norge
var presten Johannes Ording (1869-1929).
Han ble utnevnt til professor i dogmatikk ved Universitetet
i Oslo i 1906.
Senere ble det den noe mer moderate professor
Lyder Brun som førte den liberale teologien videre og
forsvarte den.
Ording tok tidlig avstand fra den lutherske
sakramentlæren.
Senere gikk han imot læren om Bibelens
inspirasjon.
Han fornektet treenighetslæren, Kristi preeksistens
og læren om at Kristus var både sann Gud og sant menneske.
Dette passet ikke inn i den moderne vitenskapelige tenkning.
Menighetsfakultetet
Utnevnelsen av Ording til professor førte til sterke reaksjoner
i kirken.
Kirkeminister Chr. Knudsen gikk av i protest.
Professor Sigurd Odland sa opp sin stilling ved Universitetet.
Opprettelsen av Menighetsfakultetet kom nærmest som en spontan
reaksjon etter at Ording var utnevnt til professor.
Dersom de teologiske studentene skulle bli påvirket av den
liberale teologien, ville fremtiden i kirken se mørk ut.
Troen og bekjennelsen ble undergravet. Derfor ønsket man
en alternativ presteutdannelse.
Man tok initiativ til
pengeinnsamling. Og undervisningen ved Menighetsfakultetet
startet i 1908.
Starten av MF var en sterk troshandling fra kirkens side mot
utglidning og fornektelse av troens sannheter.
De som førte an i troskampen var Sigurd Odland, Edv. Sverdrup og
P. Hognestad.
De viste en åndelig kraft og et menneskelig
mot i åndskampen, og de kom til å bli eksempler for de lærerne
som i den første generasjon gav fakultetet en sterk innflytelse
i Den norske kirke. Jeg tenker her særlig på Ole Hallesby,
D. A. Frøvig og Olaf Moe.
De nærmeste årene etter at MF var opprettet, var relativt rolige.
Man var nok gått noe trøtt av teologisk strid.
Den første verdenskrigen førte også til at mange var opptatt
av andre spørsmål.
Men forholdet mellom den liberale teologien og den såkalte positive
(konservative) teologien var ikke avklaret blant prester
og lekfolk.
Mange forsto ikke konsekvensene av den liberale holdningen.
Men ikke minst gjennom Ole Hallesbys foredrag og skrifter kom
konflikten klarere og klarere til uttrykk. Stadig flere forsto
at det her ikke bare dreiet seg om to ulike teologiske retninger,
som de liberale ville ha det til. Kampen sto om troens fundamenter:
Var kirkens tro og bekjennelse sannhet eller løgn?
Calmeyergatelinjen
Frontene ble etter hvert meget skarpe, og striden kulminerte i
1919 med en rekke konfrontasjoner.
Men det var også noen som
talte for et "samspill mellom retningene".
Etter innbydelse
kom 950 delegater sammen til møte i Calmeyergatens Misjonshus i
januar 1920.
Her kom representanter for de kristelige
organisasjonene (unntatt Sjømannsmisjonen), prester og kirkefolk
sammen for å ta et ordentlig oppgjør med den liberale teologi.
Det ble besluttet at man ikke skulle "inngå i
frivillig samarbeid med dem som har brutt med Bibelens autoritet".
Videre uttalte møtet: "Innenfor det frivillige kristelige
arbeid vil vi våke over at det som tillitsmenn og arbeidere kun
velges folk som uforbeholdent stiller seg på Skriftens grunn
etter vår kirkes bekjennelse." Det er disse vedtakene som i
ettertid er blitt kalt Calmeyergatelinjen.
Uheldigvis ble det på dette møtet også lansert en rekke
kirkepolitiske forslag som svekket noe av samholdet.
Likevel fikk møtet stor betydning.
Farene ved den liberale teologien var bevisstgjort.
Parolene ble fulgt, ikke minst i mange av de kristelige
organisasjonene.
Motsetningene i kirken ble skjerpet.
Ikke minst ble det strid omkring flere bispeutnevnelser
i 1920-årene.
Det ble strid om utnevnelsen av den liberale presten E. Vedel til
sogneprest i Moss i 1926.
I 1928 kom striden om den liberale presten Kr. Schjelderup som
søkte embete i Værøy og Røst.
Ikke død
- Noen mener at den liberale teologien dødde under den andre
verdenskrigen?
- Ja, det ble sagt at den Kr. Schjelderup var blitt "omvendt",
slik at han etter krigen ble tatt inn i varmen.
Han ble biskop i Hamar bispedømme i 1947.
Men hans grunnsyn var nok det samme som før.
Blant annet roste han Johannes Ording for hans lidenskap for
sannheten.
Schjelderups holdning kom tydelig for dagen da han i 1953 gikk
til kraftig angrep på en tale som professor Ole Hallesby hadde
i radioen i januar.
Der hadde Hallesby med sterke ord formant til omvendelse,
for at man ikke skulle gå fortapt i helvete. Schjelderup hevdet
nå offentlig at forestillingen om helvete ikke hørte hjemme
i kjærlighetens religion. Det utløste en voldsom teologisk
strid i kirken, og store deler av folket ble engasjert.
Schjelderups angrep på Hallesby ved denne anledning viste at
den liberale teologi var meget levende.
Debatten etterpå åpenbarte at den liberale og bibelfornektende
teologien var virksom ved det teologiske fakultetet ved
Universitetet og blant prester over hele landet.
Helvetesstriden ble en ny påminning om alvoret i den liberale
teologien.
Der fortapelsen - slik Jesus forkynner den - ikke blir trodd,
men fornektet,
rives selve forutsetningen for forkynnelsen av
evangeliet bort:
"Så har Gud elsket verden
at han gav sin Sønn
den enbårne,
for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes,
men ha evig liv."
Johannes 3:16.
Det er ytterst alvorlig når fortapelsen i dag blir
fornektet av mange prester, sier Aksel Valen-Sendstad.