Dette er en artikkel skrevet av Steve Thompson,
som er overseer over alle de profetiske tjenestene til
"the Morning Star Fellowships."
Denne artikkelen er gjennomsyret av åndelig åpenbaring og modenhet.
Arne K.ThuvMens
den profetiske tjeneste fortsetter å vinne aksept
i menigheten, dukker nye utfordringer opp.
Etter å ha opplevd årevis av forkastelse, finner mange med
profetisk tjeneste seg nå akseptert i menigheten.
Dette er nødvendig for menigheten, så den kan få den profetiske
tilkobling som den trenger. Men det er store og skjulte
farer for dem som er blitt oppmuntret ved å bli anerkjent.
Den profetiske tjeneste som helhet er enda relativt umoden.
Vi ser fremdeles gjennom et glass som er for mørkt.
For å kunne utføre Guds hensikt i vår generasjon, må vi fortsette
å vokse i åpenbaring, forståelse og spesielt i tolkning av drømmer
og visjoner.
Disse profetiske gavene vil bare komme fram i våre liv hvis vi
vokser i ydmykhet og er i et avhengighetsforhold til
Den Hellige Ånd.
Og her ligger faren.
For å modnes i ydmykhet og avhengighet av Gud, må vi søke å bli
godtatt av Gud, ikke mennesker. En av de viktigste kilder
til selvtilfredshet for de fleste kristne er akseptering av
mennesker i stedet for Gud. For at den profetiske tjeneste skal
nå fullt ut sitt kall i den tiden som ligger like foran oss, må
vårt fokus være å behage Gud, ikke noe menneske. Parallelle gaver,
forskjellige holdninger Den bibelske beretning om Josef og Daniel
kaster lys over hvordan avsporing kan oppstå. Josef ble drevet av
behovet for å bli akseptert av mennesker. Daniel var fokusert
på himmelsk bifall. Begge nådde til slutt Guds plan for sitt liv,
men Josefs profetiske gave var ikke gagnlig før hans motiver hadde
forandret seg. Som ung mann demonstrerte Josef en sterk profetisk
gave. I tillegg til åpenbaringsdrømmer, demonstrerte han en
usedvanlig gave av profetisk administrasjon. Da han ble sendt
av sin far for å inspisere sine brødres arbeid, vurderte han
raskt styrken og svakheten i deres forretningspraksis. Men fordi
Josef ble drevet av behovet for å bli akseptert, ble hans gave
ineffektiv. I stedet for å bruke den profetiske gave til å
tjene sine brødre og sin far, så ønsket han å bli anerkjent for den.
Han var ikke interessert i å bygge opp farens velstand eller å
hjelpe sine brødre til å få framgang i sitt liv.
I stedet for å bruke sin gave for å tjene andre, ønsket Josef å
bygge opp en anseelse for seg selv.
"Dette er Jakobs slektsbok.
Da Josef var sytten år gammel,
gjette han småfeet sammen med brødrene sine.
Gutten var sammen med sønnene til Bilha og sønnene til Silpa,
sin fars hustruer. Josef talte ondt om dem til sin far"
(1.Mosb.37:2).
Josef kunne ha utført mye hvis hans motivasjoner hadde vært
annerledes.
Hvis han hadde vært motivert av kjærlighet for sine brødre eller
et ønske om å tjene sin far, kunne hans gave ha tjent dem alle
kraftfullt. Josef kunne ha brukt sin profetiske gave til å tjene
sine brødre og sin far, hvis han hadde vært villig til å nærme
seg sine brødre ydmykt, slik som dette: Hallo, brødre, dere
gjør det meget bra! Pappa sendte meg over her for å få en god
rapport om arbeidet som dere gjør. Han setter slik pris på dere
gutter og elsker dere høyt. Jeg antar at dere holder på å
forberede følgende (Han nevner en forandring som kunne ses,
og som ville være til deres fordel), ikke sant? Dere brødre gjør
en god jobb med å ta vare på pappas eiendom.
Jeg vet at dere også planlegger å gjøre
(Så nevner han en annen forbedring ).
Folkens, dere gjør det bra.
Jeg må fortelle pappa at dere gjør en storartet jobb,
spesielt med de nye tingene som dere utfører nå.
Hvis Josef hadde hatt ydmykhet til å tjene andre og kjærlighet
som motiverte ham til å opphøye dem i stedet for seg selv,
så kunne hans profetiske gave ha vært til hjelp for dem alle.
Men i stedet for ydmykt å tjene andre med sin gave, brukte Josef
den til å etablere seg selv som en mann med visdom og innsikt.
Hvor mange profetisk begavede mennesker har falt i denne samme
svakheten? I stedet for å tjene med sin gave har mange i stedet
brakt en djevelsk rapport for å bli anerkjent som mennesker med
visdom og innsikt. Før vi er blitt forløst fra menneskelig
påskjønnelse, vil våre profetiske gaver muligens bli av
liten nytte for Gud eller dem som er rundt oss. Selvopphøyelse
gir reduksjon Josefs far hadde favorisert ham sterkt,
noe som laget betydelige problemer for hans brødre.
Mens sjalusi og misunnelse allerede hadde fått grobunn,
delte Josef flere profetiske drømmer som isolerte ham
ytterligere fra sine brødre. Selviskheten og umodenheten,
som motiverte Josef til å bringe en djevelsk rapport til sin far,
tvang ham til også å dele disse drømmene.
"Josef ble ført ned til Egypt, og Potifar, en egypter,
som var hoffmann hos Farao og høvding over livvakten,
kjøpte ham av ismaelittene som hadde hatt ham med seg dit.
Men Herren var med Josef, så alt lyktes for ham, og han vedblev
å være i huset hos sin herre egypteren. Da hans herre så at
Herren var med ham, og at Herren lot alt det han gjorde, lykkes
for ham, fant Josef nåde for hans øyne og fikk gå ham til hånde,
og han satte ham over sitt hus, og alt det han hadde, la han i
hans hender ( 1. Mos.b.39:1-4). Josef var så selvopptatt at han
trodde at hans brødre ville bli begeistret når de fikk høre om
drømmen. Han trodde faktisk at de ville glede seg over profetien
om hans framgang om å herske over dem. Men i stedet for å få det
beste i brødrene og framheve rettferdighet, så provoserte Josefs
selvopptatthet fram sinne og hat. Det er viktig å forstå at når
noen er selvfokusert, så merker de det vanligvis ikke. De prøver
å ikke være offensive. De forstår ganske enkelt ikke hvordan deres
holdning påvirker andre, fordi de ikke tenker på andre, men bare
på seg selv. Da han delte en annen drøm som profeterte stor
framgang, ble endog Josefs far sint på ham
(se 1.Moseb. 37:9-10).
Hans brødre ble meget provosert av sjalusi og misunnelse,
og dette ble forverret ved Josefs selvopphøyelse. Så de bestemte
seg for å drepe ham. Men i siste øyeblikk valgte de å selge ham
som slave i stedet for å myrde ham. Josefs selvsentrering og lengsel
etter å bli anerkjent ga i virkeligheten motsatte resultater.
Selv om at han ble drevet av forfremmelse og anerkjennelse,
ble han forkastet av sine brødre og redusert fra å være en
favorittsønn til å bli en kjøpt slave. Nåde melder seg gjennom
tjeneste Nå hadde Josef ikke noe annet valg enn å tjene. Når han
dukket opp fra hullet av forfølgelse, så gjorde han det som en
slave i Potifars hus. Så til slutt skjedde noe enestående, da
han ikke hadde noen annen mulighet enn å tjene andre. "Josef var
blitt med ned til Egypt, og Potifar kjøpte ham fra Ismaelittene
som hadde tatt ham med ned dit. Potifar var Faraos hoffmann, en
egypter. Han var også øverstkommanderende for livvakten. Herren
var med Josef, og han ble en mann som hadde framgang.
Han var i huset til sin Herre egypteren.
Hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot det lykkes,
alt det han hadde hånd om. Derfor fant Josef velvilje i hans øyne,
og han gikk ham til hånde. Så gjorde han Josef til tilsynsmann
over hele sitt hus. Alt han eide , lot han ham få hånd om
(1 Moseb.39:1-4)."
Josef fant gjennom tjeneste det som han aldri oppnåde gjennom
selvopphøyelse Guds behag og anerkjennelse fra mennesker.
Også hedningene som hadde kjøpt Josef, begynte å gjenkjenne
Guds nåde over ham. Nå ble det slik at i stedet for at den
egenrettferdige prøvde å opphøye seg, gjenkjente og æret
hedningene Gud og Josef. Det er meningen at våre gaver og
våre liv skal gagne andre ikke oss selv, og de skal bringe ære
til Gud. Det er mye bedre å velge et liv i tjeneste for andre enn
å tvinges til det, slik som Josef.
Jesus gav oss denne visdommen som et fundament om hvordan vi skal
leve våre liv:
"Den som forsøker å berge sitt liv, skal miste det.
Og den som mister sitt liv, skal berge det"
(Luk.17:33).
Josef lærte noen viktige lekser i Potifars hus, og han vandret
i en enestående rettferdighet, i sterk motsetning til den
urettferdige behandling som han fikk fra sine brødre.
Men hans kall var så høyt at han måtte settes enda lavere ned
i ydmykelse og tjenerskap for å være i stand til å fullføre den.
Gjennom mange års tjeneste i Josefs liv, ble selvfokuset som
var igjen i hans sjel skrapt bort og i stedet kom ydmykhet,
kjærlighet og en tjeners hjerte til syne.
Daniel i sterk kontrast til historien om Josef,
har vi beretningen om Daniel.
Han hadde også en enestående
profetisk gave som ung mann, men hadde en annen motivasjon.
Som ung hadde han et overgitt hjerte for Gud som ledet hans
retning i livet. Han levde i et hedensk hoff
og var separert fra sin religiøse kultur og valgte et
liv i overgivelse og lydighet til Gud. "Men Daniel satte seg
fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med den
delen han fikk av kongens lekre retter, og ikke med den
vinen kongen drakk. Derfor bad han herren over hoffmennene
om å slippe å gjøre seg uren"
(Daniel 1:8).
Daniel"s begjær etter å behage Gud ble ikke inspirert av en
religiøs ånd, men et overgitt hjerte.
I stedet for å provosere åpenlyst søkte Daniel om tillatelse
til å forandre kostholdet hos dem som hadde autoritet.
I motsetning til Josef, hvis selvfokus forblindet ham i
hans adferd overfor andre, forsto Daniel på grunn av sin
ydmykhet åpenbart at hans overordnede var i en vanskelig situasjon.
"Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager.
La dem gi oss grønnsaker å spise og vann og drikke.
I ditt påsyn kan det så undersøkes hvordan vi ser ut
og hvordan de andre unge mennene ser ut, de som spiser sin
del av kongens lekre retter. Ut fra det du da ser,
kan du handle med dine tjenere"
(Daniel 1:12-13).
Da de hadde bestått testen, ble Daniel og hans venner tillatt
å fortsette med sitt enkle kosthold i sin forberedelsesperiode,
som må ha vart opptil en tre års tid.
"Derfor tok forvalteren bort deres del av de lekre rettene og
av vinen som de skulle drikke, og gav dem grønnsaker.
Gud gav disse fire unge mennene kunnskap og forstand på
all slags skrift og visdom. Daniel skjønte seg også på alle
slags syner og drømmer. Så talte kongen med dem, men det
fantes ingen blant de unge guttene som kunne måle seg med Daniel,
Hananja, Misjael og Asarja.
Derfor skulle de gjøre tjeneste hos kongen.
I enhver sak som krevde visdom og forstand, og som kongen spurte
dem om, fant han dem å være ti ganger bedre enn alle spåmennene
og åndemanerne i hele hans kongedømme"
(Daniel 1:16-17+19-20.
Som et resultat av å velge en slaves lodd ble disse unge
mennene gitt kongelig visdom.
Fordi de valgte å behage Gud i stedet for mennesker,
fikk de en enestående godvilje fra begge hold men som resultat
ble deres hjerter fri fra å trenge menneskelig bifall.
Forbløffende Nåde Fordi han hadde valgt å behage Gud i stedet
for mennesker, så begynte nåde å komme til syne også på andre
områder i Daniels liv.
Da kongen mottok en drøm som bekymret ham, og som han glemte,
så forlangte han uten videre at de vise menn og rådgiverne i
Babylon skulle fortelle hans drøm og tolke den. Nebukadnesars
rådgivere forklarte fulle av frykt at ingen kunne klare å
fortelle en drøm som en annen hadde hatt.
Da ga kongen ordre om at de alle skulle drepes.
(Se Daniel 2:12).
Da forvalteren for vismennene kom for å henrette Daniel,
svarte han med visdom. "Så gikk forordningen ut om at de skulle
drepe de vise. De lette også etter Daniel og vennene
hans for å drepe dem. Daniel svarte Arjok med råd og takt.
Arjok var komandant for kongens vaktstyrke, han hadde dratt
ut for å drepe de vise mennene i Babylon. Han tok til orde og
sa til Arjok, kongens befalingsmann: Hvorfor kommer det en så
grusom forordning fra kongen? Da gjorde Arjok saken kjent
for Daniel.
Så gikk Daniel inn og bad kongen om å gi ham tid,
så han kunne forklare tydningen for kongen"
(Daniel 2:13-16).
I stedet for å få panikk hadde Daniel tålmodighet og forhørte
seg om Kongens hastige forordning.
Han ba så om mer tid fra kongen og lovte å åpenbare drømmen.
Daniels fred midt i problemene var et resultat av han pleide å
søke Guds vilje. Ved å utvikle dette ønsket om å behage Gud i
stedet for mennesker, hadde Daniels tro blomstret slik at han
ikke følte noe press av frykt.
Frihet fra selviskhet er et nødvendig fundament for å vokse i tro.
Når vi betrakter oss selv, så åpner vi våre sjeler for frykt,
tvil og press. Disse tingene vil kvele, om ikke fullstendig
ødelegge vår mulighet til å bevege oss i profetiske gaver.
Hvis Daniel ikke hadde valgt uselviskhetens vei, så kunne han
ikke ha fungert i gavene på dette høye nivået.Forfremmelse,
Autoritet og Barmhjertighet Da Daniel åpenbarte drømmen og dens
mening, lønnet kongen ham med mer framgang og autoritet.
Ved å søke kongens aksept og hans ære, ble Daniel gitt hva
Josef begjærte og søkte på en gal måte framgang og ære fra
mennesker. Men Daniel fikk ikke disse tingene ved å kompromisse
i sin overgivelse og fokusering på Herren. Da framgang og ære
aldri ble Daniels begjær, var de mer redskap som kunne brukes
for å kunne tjene Guds hensikter. Etter Daniels tolkning gjorde
Nebukaneser en tragisk feil. Gjennom sin selviskhet brukte kongen
tolkningen av drømmen på en selvisk måte. Ved å tro Daniels ord
om at kongedømmet var i sannhet gull, ga han ordre om å lage en
billedstøtte av gull som alle måtte tilbe, ellers måtte de stå
til ansikt med døden. Daniels venner ble arrestert fordi de
nektet å tilbed bildet. Så ble kongen, som hadde forfremmet dem
sammen med Daniel, rasende. Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ble
kastet i ildovnen, men Gud beskyttet dem og utfridde dem.
Nebukadnesars reaksjon blir forskrekkelse, da en engel
åpenbarer seg og står sammen med Daniels tre venner i ilden.
Kongen omvendte seg da og æret Gud. Han ga en forordning om at
hvis noen talte mot Guden til Sjadrak, Mesjak og Abed Nego, så
ville de bli torturert, drept og deres hus legges i ruiner.
En Ny Drøm Etter det hadde kongen en ny drøm, og han kalte på
Daniel for å tolke den. Da Daniel fikk høre om drømmen, satt
han en stund målløs.
Kongen oppmuntret ham til å åpenbare meningen,
om det var godt eller dårlig, og ikke la tydningen gjøre ham redd.
Hvis jeg hadde vært Daniel ville jeg ha reagert slik overfor
Nebukadnesar: "Konge, du har ikke behaget Gud. Da du hadde
drømmen om bildet av gull, sølv, jern og leire, så talte Gud
om å åpenbare tankene i ditt hjerte. Han åpenbarte drømmen og dens
tolkning til meg, så at han kunne åpenbare seg selv for deg
som den høyeste Gud. Men du konge, har ikke gitt gjenklang i
samsvar med den barmhjertighet som han har vist deg. Du har
ikke gitt gjenklang på Guds godhet, men du har foraktet hans
nåde og fremkalt dom. Da Gud forbarmet seg over deg for å tale
til deg, kom stolthet til ditt hjerte og du søkte tilbedelse til
deg selv i stedet for den høyeste Gud. O konge, Gud viste deg
storheten til det kongedømmet og den makten som han
hadde gitt deg.
Han betraktet deg som gull i sammenligning med de kongedømmene
som vil komme etter deg. Men du har ikke besvart den nåde som
Gud har vist deg. Du har ikke anerkjent ham som kongenes konge.
Du har opphøyd deg selv og bygd en billedstøtte av gull av
deg selv. Du har faktisk tatt Guds ord gitt til deg og på det
bygd tilbedelse av deg selv. Du har misbrukt hans ord og brukt
det til avgudsdyrkelse. I stedet for å si dette hadde Daniel
problemer med advarselen om dom som kom til Nebukadneser.
Med kjærlighet og ydmykhet brakte han fram tolkningen og gav også
kongen visdom hvordan unngå eller dempe redselen for profetisk
dom. Utrolig nok tjente Daniel med ydmykhet kongen som ganske
nettopp hadde dømt hans venner til å henrettes, fordi de æret
og tjente Gud. Forfremmelse med hensikt, ikke bare et privilegium
Daniel forsatte å bli forfremmet av kongen, men ga aldri sitt
hjerte til privilegiene som fulgte forfremmelse.
Under den neste kongen unngikk Daniel kroningen,
men ble budsendt for å lese og tolke et budskap fra Gud.
Daniel talte så direkte og skarpt til Belsasar og proklamerte
en dom over hans styre. Under den neste kongen, Darius, ble Guds
godvilje overfor Daniel enda sterkere. Darius planla faktisk å
sette Daniel over hele kongedømmet
(Dan.6:3).
De andre som hadde stor makt, ble sjalu og planla å drepe Daniel.
Men det eneste de kunne anklage ham for,
var å bruke hans overgivelse til Gud mot ham.
Snart ble Darius tvunget til å proklamere en dødsdom over Daniel.
Men Daniels kjærlighet og ydmykhet var så dyp også da han ble
kastet til løvene. Kong Darius fastet faktisk for Daniels utfrielse.
Hvor Josefs selvopptatthet egget de rettferdige til å myrde,
egget Daniels ydmykhet hedningene til å gjøre rettferdighet.
Daniel forsatte å tjene og ble til velsignelse for dem som var
rundt ham, og han mistet aldri sin lidenskap for å ære Gud og
tjene andre. Han forsatte å tjene Gud og sitt folk Da Daniel
hadde lest Jeremias profetier om Israel, og forstått at det
babyloniske fangeskap snart skulle være over, begynte han å be
for gjenopprettelse av Israel. Mens menneskelig historie gir
ære til Nehemja, Esra og andre for denne gjenopprettelsen, tror
jeg Daniel fødte det fram gjennom sitt tjenerhjerte og sin
forbønnstjeneste. Han hadde lenge vært fri for behovet for å
bli anerkjent; han ville bare se at Guds plan skulle bli oppfylt.
Fordi han ikke søkte å bli anerkjent,
kunne han hjelpe til med å føde fram Guds målsetting
ikke bare for sin egen generasjon, men også for dem som kom etter.
Forfremmelse er Guds hensikt Gud har gitt den profetiske tjeneste
til menigheten for å hjelpe til å utruste den til sitt kall.
Han har gitt oss profetiske gaver, ikke for å gjemme dem,
men for å hjelpe sin menighet og verden. Men så lenge som vi
søker vår egen fordel eller anerkjennelse, vil det motsatte skje.
"For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret,
og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet"
(Luk. 14:11).
"La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd,
for at Han kan opphøye dere når tiden er inne"
(1.Peter 5:6).
Gud ønsker å forfremme oss, slik at vår påvirkning kan bli brukt
til å tjene hans folk og hans hensikter.
Men nøkkelen til dette er hjertets innstilling, å tjene i ydmykhet,
ikke ønsket om å bli lagt merke til og bli anerkjent.
Vi må forbedre oss; tiden som vi lever i, forlanger det.
Vi må utvikles i våre profetiske gaver, men vår motivasjon
må være å tjene i kjærlighet alle som er rundt oss. Vi må
ikke bli fristet av anerkjennelse av mennesker og forspille
det høye kall som vi har. La oss velge som Daniel gjorde,
og finne den samme nåde som ham.