Det er troen som er det sentrale i dåpen.
Da Luther formet sitt menighetsideal, var han også for en stor del klar over den feilaktige plass som sakramentetene hadde fått innen den katolske kirke.
Allerede 1520 hadde han skrevet sitt berømte verk :"Om kirkens babylonske fangenskap" hvor han fremholder at fangenskapet består i troen på de 7 sakramenters magiske kraft.(Kat.lære)
Luther påpekte at slike ytre ting ikke var til gagn,for troen alene som var viktig.
Professor Holmquist sier :
Barnedåpen kunne synes å stride mot Luthers tese om at troen er absolutt nødvendig for at sakramenet skal være virkekraftig, da barnet tilsynelatende ikke kan tro!
Dette vakte mye vakling hos Luther angående dåpen. Han sa det slik i sin preken over Mark.16 : 16 at den som tror og blir døpt skal bli frelst,
viser oss klart at enhver må tro for seg selv....
Han sier videre at troen må finnes før dåpen eller da en skal døpes.
Senere sier han : Om man ikke kan bevise at barnet har en egen tro,
bør man da beholde barnedåpen?
Altså hadde Luther en annen oppfattning
av dåpen,men torde ikke å bryte med pavedømme.
Ved å praktisere dåp med neddykkelse, demonstrerer vi noe vesentlig ved dåpens innhold,nemlig begravelse og oppreisning med Kristus.
Rom 6 : 3-4
I 1528 sier Luther at dåpen ikke hjelper noen,og heller ikke skal den gis til noen uten personlig tro. han sier videre i samme preken at om vi ikke kan bevise at de små barn tror selv og har en personlig tro, så er det mitt oppriktige råd og min mening at vi straks opphører
-og jo snarere jo bedre - aldri mer døper et barn.
Med sitt frodige uttrykksmåte sa luther at hvis ikke barnet tror,må slik dåpspraksis snarest opphøre så vi ikke mer spotter og håner den høye Gud med slike grunnløse narrestreker og gjøgleri :Etter boken,apostolisk dåp.Johannes Warns.
Til slutt vil jeg ta med at de som døptes ved tro med full neddykkelse ble kriminalisert slik at de ble henrettet av statskirkens ledere. selveste Melanchton, Luthers høyre hånd, bidro til at baptister ble henrettet for sin tro skyld. I nidkjærhet fulgte han i 1535 tre av dem til skafottet. Han kalte deres standhaftighet "en grusom djevelens trassighet"