Undervisning

Tre Vitner

John Amos Comenius kunne vært inkludert på en kort liste over dem som har hatt mest innflytelse på den moderne verden. Han er kjent som den moderne utdanningens far, og er fremdeles av mange sett på som det største geniet som har arbeidet på dette feltet.

Hans bidrag til vitenskapen om læring kan spores tilbake som en hovedgrunn for den store kunnskapsveksten som har vært kjenne merket på de seneste århundrer.

Det som ikke alltid blir husket om ham er at hans store påvirkning på sivilisasjonens gang var et resultat av hans ubøyelige lidenskap etter å kjenne Guds Sønn.

JOHN AMOS COMENIUS (1592-1671)
Comenius ble født i Bohemia (det nåværende Tsjekkia) i 1592.
Han var så stillferdig og sjenert at han ble tatt for å være
litt tilbakestående. Men det fantes dypere krefter som
influerte ham enn det man kunne se på overflaten.

Han ble født inn i den moraviske evangeliske bevegelsen, og der ble han tidlig berørt av en slående kjærlighet til Frelseren. Jon Amos hatet skolen han gikk på, og var derfor treg til å lære. Han led under onde og hensynsløse lærere. Senere kom han til å kalle de samtidige skolene for "sinnets slakterhus." Han mente at skolene hadde skylden for at de fleste barn hatet bøker og litteratur. Til tross for dette holdt han løpet ut til han var i stand til å komme inn på det Calvinistiske Universitetet i Herborn.

I 1614 begynte han som lærer ved en moravisk skole i Prerau.
Der var det han introduserte de nye undervisningsmetodene som kom til å forandre verden.

Drivkraften som satte i gang Comenius' søken etter kunnskap var troen på at fordi alle ting ble skapt gjennom Kristus og for Ham, kunne Kristus bli sett i alt (Kolosserne 1:16). Han hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og erklærte at "naturen er Guds andre bok." Denne lidenskapen ble så smittsom at store deler av den siviliserte verden ville bli berørt av den. Ikke bare fødte han fram moderne utdanning, men noen av de store vekkelser over de neste fire århundrer kunne spores tilbake til frøene som ble sådd av denne ene mannen.

I 1618 ble Comenius pastor for en moravisk forsamling i Fulneck, en stilling som også innebar at han fikk ansvaret for skolen der. Snart ble skolen i Fulneck kjent over hele Moravia. Det var på denne tiden han for alvor begynte å skrive.

Men mørke skyer begynte å samle seg over Europa, og disse kom radikalt til å forandre retningen på Comenius' liv idet Trettiårskrigen begynte å utfolde seg på en slik måte at arbeidet hans ofte ble avbrutt. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt katolsk. Comenius fikk beskjed om at han fortsatt kunne beholde skolen på den betingelse at han frasa seg sine moraviske overbevisninger. Han nektet og som resultat mistet han ikke bare skolen, men også sitt dyrebare bibliotek og alle sine nedtegnelser. Da mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million, mistet Comenius i tillegg sin kone og sitt eneste barn.

Etter å ha holdt ut den verste tragedien en kjærlig ektemann og far kan lide, bestemte Comenius seg for ikke å se ned, men opp. Han følte nå at han forstod enda bedre hvilket stort offer Faderen hadde gjort ved å gi Sin Sønn for verdens synd. Han visste også enda mer hvor akutt denne falne verden trengte Frelseren. Comenius bestemte seg for å gjøre alt han kunne for å åpenbare Ham.

I 1624 ledet den bestandig trofaste pastoren en liten flokk utvandrere ut fra sitt hjemland for å finne et trygt tilfluktsted. Resten av sitt liv forble han en flyktning. Krig brøt gjentatte ganger ut rundt han, alltid på en slik måte at mye av arbeidet hans ble ødelagt. Gang på gang ble han drevet fra sitt hjem akkurat da det syntes som om røttene hadde vokst seg dype nok til å begynne å bære frukt. Selv gjennom slike merkverdige og gjentatte anslag ble aldri denne ydmyke pastoren og læreren mismodig. Hver gang ulykken slo til, la han bare en enda større plan som skulle settes i gang på hans neste bosted. Han var fast bestemt på å se verden opplyst av Guds Sønns herlighet, og han betraktet utdanning som et middel for å nå dette målet.

Profetien
Da Comenius og hans lille flokk av flyktninger forlot Moravia, kom han med en merkverdig profeti. Han fortalte de som fulgte ham at "det bortgjemte frøet" John Hus hadde talt om ville vokse og bære frukt i løpet av hundre år. Hus' profeti hadde blitt holdt i live i hjertene til moravierne i mer enn to hundre år, og Comenius erklærte at innen et århundre ville det endelig spire.

For vår moderne menighet som ofte er bundet av "øyeblikkets tyranni", ville en profeti om at håpet om vekkelse ikke ville bli oppfylt før om enda hundre år være veldig skuffende. Til tross for dette hadde Comenius' forutsigelse faktisk den motsatte effekten på moravierne. Som et folk hengitt til selvoppofrelse, følte de seg beæret av å kunne hjelpe til å forberede veien for en fremtidlig generasjon. Dette gjorde dem også i stand til å planlegge med langsiktig strategi og visjon, som gjorde noen av de største bidragene til Menigheten og sivilisasjonen mulig. Comenius tok sin egen profeti om frøets fortsatte etthundreårige dvaletilstand til hjerte, og han planla å legge det best mulige fundamentet for den framtidlige gjenreisningen han så for seg. Han følte at den beste måten han kunne gjøre dette på var ved å innvie livet sitt helt til utdannelse av barn og unge. En dag ville mangfoldige millioner av verdens barn nyte godt av hans planer.

Krig og fred
Comenius trodde at krigene - som hadde brakt så mye tragedie til verden så vel som til hans eget liv - var et resultat av grunnleggende menneskelig uvitenhet. Han drømte om å ha skoler for alle barn. Dette var en ny og hittil ukjent ide på denne tiden, siden utdanning, utenfor noen få kristne og jødiske småsamfunn, var nesten helt utelukkende begrenset til barn av adelsstanden og borgerskapet, som ble undervist av private lærere.

Comenius var ubøyelig i sin tro på at bare kjennskap til Fredsfyrsten kunne bringe fred blant nasjonene. Han så Misjonsbefalingen som et kall til å gjøre disipler, eller studenter. For ham var dette mye mer enn å kun gjøre folk til troende. Han trodde at Misjonsbefalingen aldri kunne bli oppfylt før skoler med evangeliet som fundament ble startet opp i hver nasjon.

Comenius bestemte seg for at for å oppnå sine mål måtte han etablere kristne kvalitetskoler. For å gjøre dette trengte han å komme fram til en utmerket undervisningsplan, materiale og effektive undervisningsmetoder som ikke bare meddelte kunnskap, men som også stimulerte til en kjærlighet til kunnskapen.

Han satte i gang med å finne lærere som eide en dyp kjærlighet til Gud og som var av sterk moralsk karakter. Han trente lærerne sine i hvordan de skulle overføre til elevene en kjærlighet til Gud og en kjærlighet til kunnskap. Med stor lidenskap viet han seg til å se at hvert barn ville bli "en skapning som skal være sin Skapers fryd."

I 1628 etablerte Comenius en skole i Lissa i Polen.
Fire år senere ble han innsatt som biskop over de atspredte moraviske brødrene. Så fort hans verker ble utgitt ble han raskt kjent vidt og bredt. En av hans pedagogiske avhandlinger, Janua Linguarum, ble til og med oversatt av muslimer til arabisk, tyrkisk, persisk og mongolsk. Hans venner gledet seg storlig over dette, og trodde at disse oversettelsene ville så evangeliets frø som en dag ville spire fram til kristne skoler i alle nasjoner, slik han hadde sett for seg.

Kristus som alt
I 1641 ble Comenius invitert til England av Samuel Hartlib, en venn av den berømte poeten Milton. Der ble Comenius overtalt til å starte sitt pansofiske universitet i London. Hans ide om pansofisme var at Guds visdom var suveren over alle ting og alle ting var bundet sammen innenfor denne kunnskapssirkel. Han så på det pansofiske universitetet som et sted hvor kristne lærere kunne komme sammen fra Europa og Amerika for å søke kunnskapens enhet ved Kristus,
"i Ham som alle ting består [blir holdt sammen]"
(Kolosserne 1:17).

Comenius trodde at utdannelse grunnlagt på denne enkle kunnskapen om Kristus som meningen med alle ting ville bringe enhet i den kristne Menighet. Når de kristne kom inn i enhet, ville de være i stand til å spre evangeliet til alle nasjoner, noe som i sin tur ville føre til enhet blant alle nasjoner og slutten på krig. Det var denne ideen om å ta evangeliet til alle nasjoner som ville sette hjertet til den unge Grev Zinzendorf i brann et århundre senere og føde fram moderne misjon.

Selv om håpet var stort like før universitetet skulle åpnes, brøt den engelske borgerkrigen ut og gjorde det umulig å fortsette. Igjen nektet Comenius å bli mismodig og han bemerket at : "Gud har Sine egne tanker og tider." Han trøstet seg selv med det faktum at Herren ikke ville la David bygge Sitt tempel, men tillot ham å forberede arkitekture. og materialet for den neste generasjon. Comenius bestemte seg for å fortsette å jage etter visjonen og kunnskapen som en dag den personen Gud kom til å velge for å bygge universitetet, ville trenge.

Krig og sannhet
Comenius drog til Sverige, hvor han fikk stor innflytelse på det svenske utdanningssystemet gjennom sitt forhold til den fremragende Gustafsson Oxenstierna. I 1643 dro han tilbake til Lissa, Polen. Han ble så spurt om å komme til Amerika for å tjene som den første rektor ved det nystartede Harvard Universitetet nær Boston. Han takket nei, og bestemte seg for å bli i Lissa hvor han nøt noen få fredfylte år før en ny krig igjen gav denne store fredens mann et nytt slag.

I 1656 beseiret de katolske polakkene de lutherske svenskene som okkuperte store deler av Polen. Katolikkene fordømte Lissa som et "vranglærens rede" og byen ble brent. Igjen mistet Comenius alle sine bøker og upubliserte manuskripter. Comenius ble desto mer fokusert på at evangeliets sannhet måtte bli kjent, idet han fortsatt nektet å bli mismodig. Han visste at den eneste kuren for menneskelig dårskap var sann utdannelse som ledet til sinnets fornyelse ved sann kjennskap til Kristus. Han flyttet til Nederland hvor han tilbrakte resten av sitt liv.

Til tross for de nesten kontinuerlige tragediene og motstanden Comenius møtte, gav han ut mer enn 90 bøker. Hans bøker om utdanning hjalp til med å peke ut kursen for den moderne sivilisasjon. De gav nytt liv til Menigheten og framskyndet de moderne demokratibevegelsene ved å utruste det brede lag av folket med kunnskap. Comenius trodde at utdanningens arbeid var Menighetens spesielle mandat, som var å være "lys og salt i verden" (Matteus 5:14). Han tolket lys som å være det samme som kunnskap, og han trodde at sann kunnskap alltid ville lede videre til Kristus, Han som var Meningen med alle ting.

På samme måte som sin Frelser og den store apostelen Paulus
- og utallige trofaste troende siden
- døde Comenius så godt som alene,
uten å være i stand til å personlig bevitne mesteparten av frukten av sitt store arbeid. Men han hadde tro, "full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Hebreerne 11:1). Som troens helter før han, forble han en fremmed og en flyktning på jorden. Han var en borger av "et bedre hjemland" (Hebreerne 11:16) og mistet aldri sin visjon av "byen, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann [arkitekt] og skaper" (Hebreerne 11:10). For slike mennesker har Gud forberedt en by fordi de "holdt ut som om [de] så Ham som er Den Usynlige" (Hebreerne 11:27).

Dette var et utdrag fra boka "Tre Vitner"
av Rick Joyner