Norge ble kanskje ikke kristnet ved kongenes sverd,
men ved misjon�renes forkynnelse.
- Jeg blir imponert over hvordan misjon��rene som kom til
Norge hadde kompetanse til � formidle det kristne budskapet,
og hadde strategier for hvordan budskapet best kunne sl� rot.
Det sier Olav Tveito, residerende kapellan i R�a menighet i Oslo.
Han avsluttet nylig sin doktorgrad i histore ved Universitetet i
Oslo om kristningen av Norge, noe han har gjort ved siden av full
jobb i l�pet av en tre�rs periode. Men der mange studerer
kristningsprosessen f�rst og fremst fra et politisk perspektiv,
har Tveito �nsket � studere kristningen fra et kirkelig perspektiv.
Derfor er ogs� hans bilde av kristningsprosessen, slik vi ser
det i avhandlingen "Ad fines orbis terrae. En studie i prim�r
trosformidling i nordisk kristningskontekst" litt annerledes
enn det folk flest har.
Med sverd?
- Mange har et bilde av at Norge ble kristnet med sverd og tvang.
Hva tror du om dette?
- Det bildet man f�r av kristningen i foor eksempel Snorre-sagaene,
er et bilde der de voldelige kristningskongene spiller en helt
sentral rolle. Det er delte meninger om hvorvidt dette er til �
stole p�, men jeg vektlegger at den sentrale drivkraften i
kristningen var den kristne misjonstanken. Jeg hevder ogs� en
tese om at noe av historien om Olav Trygvasson dreier seg om en
gjenkristning, alts� at et omr�de f�rst hadde blitt kristent
og deretter falt tilbake til hedenskap. Det er det nemlig ting
som tyder p�, og da kunne man med kirkens tillatelse bruke noe
t�ffere midler. Det kan v�re en forklaring p� de barske metodene
vi leser om, sier Tveito.
Tittelen p� Tveitos avhandling, "Ad fines orbis terrae"
- "like til jordens grenser"
- er en formulering som benyttes i helgeenbiografien
"Vita Ansgarii", forfattet av Rimbert.
Den handler om Corvey-munken Ansgar, den mest kjente
Norden-misjon�ren.
Tveito har brukt formuleringen fordi han mener den sier noe om
misjon�renes og kirkens syn p� Norden.
- Fra kirkelig perspektiv ble nok Nordenn sett p� som helt
utenfor sivilisasjonens grenser, og som noks� farlig.
Om Ansgar betones det for eksempel sterkt at han reiste
frivillig, uten tvang. Og siden Norden ble sett p� som et
farlig omr�de, valgte de fleste av misjon�rene � alliere seg
med dem som hadde makta. I Danmark slo for eksempel Ansgar seg
sammen med den danske tronpretendenten, forteller Tveito.
Ovenfra og ned.
If�lge Tveitos avhandling var misjon�rene som kom til Norge
mennesker som allerede hadde vist at de evnet � gj�re det
kristne budskapet forst�elig for folk med en annen bakgrunn,
og mange av de var allerede bispeviet f�r de reiste ut. De hadde
ogs� trolig studert skrifter om kristendommens m�te med
hedendommen andre steder.
- Slik kildene beskriver det, begynte miisjonen i Norge
hovedsakelig fra toppen, med stormenn og konger, og det tyder
p� at misjon�rene var godt organiserte. Det er mye som tyder p�
at dette var en vellykket strategi, selv om det er interessant
at det er det motsatte m�nsteret av det vi ser i Oldkirken:
Der spredte kristendommen seg fra de lavere sjiktene i samfunnet.
- Vet vi noe om hvem misjon�rene som komm til Norge, var?
- Vi kjenner noen misjon�rer som kom fraa s�r, blant dem er jo
Ansgar den mest kjente, og vi kjenner noen som kom fra vest,
blant andre Grimkell. Til sammen kjenner vi navnet p� 20-30
misjon�rer, og de var alle godt kvalifiserte. Jeg tror de hadde
en god del kunnskap om det omr�det de kom til, de tilh�rte jo
alle den intellektuelle eliten der de kom fra. Blant annet hadde
de nok en del kunnskap om hedendom fra litteraturen, det vet
vi fra kilder. Dessuten hadde de sikkert ogs� kjennskap om m�tet
mellom kristendom og hedendom. Dette hadde de fra helgenbiografier
der misjon i andre omr�der ble omtalt, et eksempel er
helgenvitaet som handler om Martin av Tour, sier Tveito.
D�pen.
Selv om kongene og stormennene sto sentralt i � bygge opp den
kirkelige strukturen i Norge, mener Tveito at det uten tvil
var misjon�rene som tok seg av selve trosformidlingen.
D�pssakramentet ble sett p� som sentralt i misjonstiden, da
d�pen markerte overgang fra hedendommen til kristendommen.
Selve misjonsforkynnelsen var mer formanende, og inneholdt
ikke s� mye om Jesus som frelser, men pekte mot d�p som det
grunnleggende overgangsritualet. I tillegg har Tveito funnet
mange eksempler p� at misjon�rene har v�rt flinke til �
kommunisere p� en m�te som folket forsto :
- Det virker som om misjon�rene har brukkt f�rkristne begreper
som allerede var kjent. For eksempel var den gammelskandinaviske
religionen veldig praktisk orientert, s� det � fremstille Gud
som "den sterkeste" og "en hjelper" var nok noe som hjalp
misjon�rene til � treffe folk hjemme. Slik jeg ser det var
det ikke snakk om trosblanding, men snarere en kontekstualisering
av budskapet, sier Tveito.
Da sikter han blant annet til kristne skalder, som kan ha
opptr�dt som den kristne troens herolder p� tingforsamlinger
og andre steder der makten var samlet. Slik formidlet de et
kristent gudsbilde og budskapet om Kvite-Krist til dem som
h�rte p�. Men han tror ikke n�dvendigvis at kontekstualiseringen
gjorde m�tet med de �satroende nordmennene mer fredelig for
misjon�rene.
- Det er en tendens i moderne tid til � si at m�tet mellom
hedendommen og kristendommen var fredelig, men jeg tolker det
mer dit hen at det var preget av konfrontasjon. Jeg synes mye
tyder p� at det kunne v�re ganske dramatisk, vi h�rer lenge om
feider mellom kristendommen og representanter for
gammelskandinavisk religion.
Over natta?
Et problem ved historisk forskning av denne typen er
kildematerialet, b�de n�r det gjelder omfang og p�litelighet.
Et eksempel p� dette er saga-litteraturen, som ses p� som sv�rt
problematisk � bruke som historisk kilde fordi den ble nedtegnet
et par hundre �r etter at de aktuelle begivenhetene fant sted.
Her mener imidlertid Tveito at blant annet Snorre-sagaene har
vist seg � fortjene mer tillit enn de vanligvis har f�tt i
nyere tid.
- En av konklusjonene jeg trekker er at sagakildene kanskje
hadde mer rett i sine beskrivelser av kristningen enn vi lenge
har trodd. Det finnes blant annet flere eksempler p� at n�r
arkeologer graver et sted der sagaene sier at det sto en kirke,
s� finner de rester der. Derfor virker det n� som om Norge, p�
dette tidspunktet, hadde en h�yere kirketetthet enn vi lenge har
trodd, mener Tveito.
Et annet aspekt der man gjerne har tvilt p� sagalitteraturen er
sp�rsm�let om hvor lang tid det tok f�r Norge, s� � si, var
"ferdig kristnet". Tveito skriver at de tette b�ndene mellom
konger og stormenn virket sementerende p� den gamle troen s�
lenge kongene var hedenske, men at disse tette b�ndene virket
tilsvarende akselererende for kristendommen s� fort kongene
ble kristne. Derfor mener Tveito at kristningen, ogs� blant
vanlige folk, skjedde langt raskere enn tidligere antatt.
Var de kristne?
- Hvor lang tid kristningen tok, kan besvares fra forskjellige
synsvinkler, men vi kan jo si at da de fleste ble d�pt og fikk
en kirkelig begravelse, da var Norge nominelt kristnet.
Men nordmenn hadde selvsagt ikke byttet tankegang over natta.
Allikevel er min tese at kristningen skjedde relativt fort,
mye var gjort i l�pet av noen generasjoner. Men her vil jeg
understreke at dette er bygget p� objektive kriterier, hva
folk trodde innerst inne kan ikke en historiker si noe om. Og
dette er en gammel debatt, sp�rsm�let "var Norge egentlig
ordentlig kristnet?" strekker seg egentlig helt tilbake til
Edvard Bull. Men her mener jeg alts� at historikere m� holde
seg til objektive kriterier, som f.eks. at det ganske raskt
ble forbudt � ikke d�pe barn.
- Som teolog, hva tenker du om det � kallle en nasjon for
"kristnet"?
- En s�nn definisjon er jo selvsagt vansskelig.
I Norge er 80-90 % d�pt, er det et kristent land?
Det er jo selvsagt mange som ikke f�ler seg personlig forpliktet
av den kristne tro. Men n�r galluper sp�r om folk tror
p� Gud scorer du veldig h�yt, og sp�r du om de tror p�
Jesus scorer du ganske h�yt der ogs�. Ogs� i et sp�rsm�l
som dette mener jeg at i et historisk perspektiv m� en holde
seg til objektive kriterier, for det er det eneste som er sikkert.