Når et barn dør på jorden bærer dets skytsengel det opp til Himmelen.
Engelen ser også hva slage barn det er og plasserer det sammen
med andre som står på det samme trinn i sin utvikling.
Da det forrige bilde lukket seg for mine øyne løftet den ånd som
hadde kysset korset sin hånd.
Den lyste med livets lys og to barn kom nærmere.
De bøyet seg yndefullt og begge la sin hånd i hennes,
mens de så opp i hennes kjærlige ansikt med et ømt smil.
Så sa hun til meg: Disse barns sjeler forlot sine legemer
mens de ennå var spebarn.
Og da de var uskyldige ble de ført til uskyldighetens paradis
i den syvende himmel,
hvor den moralske renhet og åndelig harmoni
hersker.
Den eldste av de to jeg på denne måte kom i forbindelse med sa til
meg :
-Marietta, jeg er så glad for å få lov til å snakke med deg siden
du skal vende tilbake til jorden og til dem,
som elsket oss og som sørget, da vi forlot dødens dal.
Når du igjen taler med dødelige, så si til ham som nå sitter
ved ditt legeme,
at vår skjebne er en eneste overstrømmende glede over at ånden er
blitt frigjort, skjønt foreldre kanskje sørger over oss.
-Marietta, dette er den verden vi kjenner.<
Her våknet vi for første gang til det virkelige liv.
Vi besøker nok jorden når våre skytsengler fører oss dit,
men den er helt ulik himlen.
Der nede ser vi sorg og lidelse og død. Her hersker bare harmoni,
lykke og det evige liv.
Derpå så han ned som i dype tanker og alt var stille.
Jeg trodde at det han hadde talt om hadde gjort ham bedrøvet.
Men jeg så snart at hans stilling kom av at en engel senket seg
ned over oss.
Å, hvor dette syn gikk gjennom hele min sjel!
Lyset strålte rundt henne som en tettsittende kledning.
Hver bevegelse var som en harmoniens harmoni.
Jeg ville følge og sa :
-Å, si meg, hvem er denne strålende skikkellse?
Jeg føler hennes hellige innflytelse og et heftig ønske om å
få være sammen med henne der hvor hun dveler sammen med sine like.
-Dette, sa ånden, er en engel som hører till i barnas paradis.
Har du ikke lest i evangeliene det velsignede ord av Gjenløseren?
I Himlene ser deres engler alltid sin himmelske Faders ansikt.
Denne våker over barnene og har i oppdrag å møte deres sjeler,
når de forlater den ytre verden for å komme til den åndelige.
Hun venter for å ta deg med der opp.
Nå breder hun sine armer ut, og hva ser du, Marietta?
-Et lite, blekt lys, svarte jeg.
Engelen åndet på det som om hun gav det liv og trykket det
til sitt bryst med en kjærlighet som langt overgikk jordiske mødres.
Jeg visste at den lille ånd hvilte trygt og følte den himmelske
egenskap som fylte og omsluttet engelen.
Igjen ville jeg fly bort og for alltid være velsignet sammen
med den lille barneånd.
Men mens jeg kjempet for å stige opp, reiste engelen seg
- et glimt av lys, og hun var forsvunnet. <
Så åpenbaret er helt annet bilde seg.
Langt nedenfor meg i et lite værelse, så jeg en kvinne som knelte
ved sitt døde barns legeme.
Hun ristet i stille hulken og av og til strømmet tårene fra hennes
øyner. Så ble hennes ansikt som marmor igjen og øynene stirret
tomt frem for seg.
Hele hennes skikkelse skalv, mens hun stadig presset sine kyss
på det avdøde barns kinn.
Nå så jeg en alvorlig mann komme inn.
Han var kledt i sort, og den lille klynge vek tilside idet han
gikk frem til den gråtende mor. Han tok hennes hånd og sa.
- Reis deg, søster. Herren gav og Herren took. Lovet være Hans navn.
Jesus sa, at de små barn skulle komme til ham,
for slike hører Himmelrike til.
For jeg sier Dere, dets engler skal alltid skue deres himmelske
Faders åsyn.
Og nå så jeg den samme mor sitte ved siden av en kiste,
i en jordisk krets.
Hennes øyne stirret opp i taket med et fortvilet uttrykk.
Foran kisten stod den alvorlige mann som jeg hadde sett komme
inn i dødsværelset.
Han leste en salme og bad en bønn for den hardt ramte mor.
Så oppmuntret han de sørgende ved å minne om Skriften som sier,
at det lille barn, skjønt det var dødt, skal leve igjen og at
en engel hadde ført det til Abrahams skjød.
Den sørgende skare forsvant og nå sa barnet til meg :
-Det døde barn du nettopp har sett i ditt ssyn,
var bildet av mitt eget legeme, og den gråtende mor var min egen mor.
Det bilde du så var hva der hendte, når jeg forlot mitt jordiske
legeme.
Og den alvorlige mann var presten i menigheten i den ytre verden.
Den engel som stanset her på veien var den lysets ånd som førte
meg langt fra alt ondt,
til et sted hvor små og hjelpeløse barn har sitt tilhold.
Og der er ånder som alltid er opptatt av å gi barnene åndelig næring.
Vil du være med og besøke dette barnenes paradis?
Idet han sa dette så han opp til ånden som for å be om lov til å føre meg derhen.