Veien

Det verste av alt var at midt blant dem fantes skikkelser
med prestekjole, med pastorkrage og evangelist-dress.
Jeg s� skyggen av mitt eget bilde i flokken.
Vi som kaller oss forkynnere, har fusket.
Det hendte en tidlig morgen for en del �r siden.
Uten � tenne lyset dro jeg opp rullegardinen og slo
meg ned ved skrivebordet.

Ute var det gr�lysning. Egentlig tenkte jeg ikke p� noenting.
Jeg var bare til og lyttet til det stille b�nnesuset i mitt indre.

Da skjedde det.
For mitt indre �ye s� jeg plutselig en vei. Ikke en bilvei, men heller ingen sti.
Det var mer som en gangvei, noen f� meter bred.
Det var ikke noe syn. Jeg var ikke i transe eller henrykkelse.
Jeg var helt v�ken. Og enda s� jeg veien s� tydelig og klart at jeg n�r som helst kan se bildet foran meg.

Jeg s� at veien begynte ved en trang port og visste at den sluttet i herlighetens verden.
Langs midtpartiet l� en lysstr�le, som synes � komme fra en lyskilde jeg aldri hadde sett f�r.
P� sidene var det stuvende m�rkt. Veien hadde ingen gr�fter eller veimerker.
Grensen gikk i det konturl�se omr�det der lyset og m�rket m�ttes.

Grensen var t�kete og utydelig. Jeg s� mennesker som gikk p� veien.
Menn og kvinner, unge og gamle. De gikk ikke i grupper, ikke engang i par.
De gikk en og en. Og det fordi Herren, han som hadde kalt dem inn p� veien, hadde sagt:
Om noen h�rer min r�st og �pner d�ren,
kommer jeg inn og holder m�ltid med ham og han med meg.
Jeg med ham og han med meg.

Den som f�lger Jesus begir seg inn i et rom, som er reservert nettopp for den enkelte.
Dit verken kan eller f�r noen andre komme.

Jevnlig fornyet
Menneskene p� veien var kledd i hvite kl�r. Blendene hvite, - de ble jevnlig fornyet.
Ikke fordi de ba om det eller lengtet etter renhet, men fordi de gikk midt p� veien
- rett under strimen av overnaturlig lys. <
Renselsen i Jesu blod var en konstant p�g�ende prosess.

Jeg s� ansiktene. Det var lys over dem, selv om mange var merket av alder, sorg og sykdom.
Skinnet var b�de et gjenskinn av det overjordiske lyset og en utstr�ling av menneskenes indre lys.
Helst hadde jeg fulgt dem med �ynene like hjem. Men det lot seg ikke gj�re.

Jeg m�tte vende blikket mot veiens begynnelse og den trange porten.
Der s� jeg en stor flokk som hadde stanset.
De stoppet opp f�r de n�dde gjennom porten og inn p� veien.
Det merkelige var at mange av dem syntes � v�re glade.
De var glade fordi de trodde de var p� veien
- enda de aldri hadde g�tt gjennom den sannne omvendelses trange port.

Det verste av alt var at midt blant dem fantes skikkelser
med prestekjole, med pastorkrage og evangelist-dress.
Jeg s� skyggen av mitt eget bilde i flokken.
Vi som kaller oss forkynnere, har fusket.
Vi er kalt til � v�re levende formidlere av Livet fra Gud.
I stedet har vi blitt religi�se pratemakere.
Fordi de en gang ble d�pt, har vi garantert menneskers salighet.
Vi har garantert ats�kende sjeler har butt f�dt av Anden, skj�nt det bare var menneskelig p�virkning.
Vi har sagt de er Guds barn fordi de er "snille".
Vi er blitt religi�se kvakksalvere som har overbevist s�kende om at de er f�dt av Gud mens sannheten er at de bare er vekket.
Dermed har vi iblant avbrutt den �ndelige f�dselsprosessen.
Resultatet er at det i dag finnes mange mennesker som tror
de er p� vei til himmelen, men som ikke er det.

Jesus sa det skulle bli slik i denne tidsalders aften.
Da skal himmelriket v�re lik ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for � m�te brudgommen...
Fem av dem var uforstandige og fem kloke.
For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje.
Ingen olje! Ingen �nd! Og intet �ndelig liv i funksjon.
Bare formene og utseendet. Navnet og bekjennelsen.
Og de trodde det var nok.

Levde p� minnene
Men jeg s� mer. Jeg s� mennesker som hadde g�tt gjennom porten,
opplevde den nye f�dselens under og kommet inn p� veien,
men som hadde gjort veien til noe annet enn den var tenkt til � v�re.
De hadde stanset og gjort veien til en rasteplass i stedet for en ferdsels�re.
De hadde stoppet i �ndelig utvikling og vekst, men ikke i alder og tid.
De hadde stanset og levde p� minnene.
Noen hadde stanset og sovnet.
Men alle hadde glemt Paulus ord: La oss bare, s� langt vi er kommet, holde fram i spor.

De hadde v�rt d�ve og blinde for den store apostelens
vitnesbyrd om sitt �ndelige syn p� seg selv:
"For hans skyld har jeg tapt alt,
og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus ....

Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse,
f�r del i hans lidelser og blir ham lik ....

Jeg mener ikke at jeg alt har n�dd dette eller allerede er fullkommen,
men jeg jager fram mot det for � gripe det,
fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Han som ble "grepet av Kristus",
vendte ryggen til framgangen og de hellige erfaringene
i fortiden og jaget framover for p� en mektigere m�te
� l�re Kristus � kjenne og kraften av hans oppstandelse.

Hemmeligheten bak denne hellige iver var ikke bare
at han engang var blitt grepet av Kristus,
men at den levende Kristus beholdt grepet p� ham.
N�r grepet l�sner, tar man det med ro.
Man sovner og dr�mmer herlige dr�mmer, religi�se dr�mmer.
Der Paulus var opptatt av den �ndelige fattigdommen,
er disse opptatt av den fariseiske tilfredsheten:
"Vi har det vi trenger."

Men jeg s� mer.
Jeg s� mennesker som hadde dratt seg unna det overnaturlige lyset midt p� veien.
De hadde beveget seg inn i gr�sonene p� sidene.
I gr�sonene syntes b�de saligheten og synden � v�re skjult.
Alt er t�kete, gr�tt og uvirkelig.
Den gr� uvirkeligheten gj�r at det som hadde v�rt utenkelig midt p� veien,
n� ble leket�y for sinnet, talen og handlingene.
S� underlig det enn lyder, ble tingene som fantes i m�rket p� begge sider av veien, deres hovedinteresse.
Som Israelsfolket under �rkenvandringen ble grepet av lengsel etter kj�ttgrytene i Egypt.

Lengselen vokste til begj�r.
En sult som fanget tanker og f�lelser, la beslag p� dr�mmer og fantasi.
Og gjorde at de i virkeligheten befant seg utenfor veien selv om de ytre sett beveget seg p� den.

De gled bort
S� skjedde det uhyggelige: Sakte som skygger gled de bort fra veien som verken har veimerker eller gr�fter.
De gled bort fra lyset og inn i m�rket.
Bort fra veien som de med t�rer og b�nn hadde begitt seg inn p�.
Bort fra livet og inn i d�den.
Bort fra h�pet og inn i h�pl�sheten.
En h�pl�shet som de ikke selv f�lte p� - for de var d�de.
De hadde mistet evnen til � oppleve �ndelige kriser.

Da jeg hadde sett alt dette, sank jeg ned p� kne og begynte � gr�te.
Jeg �nsket jeg hadde v�rt 50 �r yngre.
Og jeg hadde hatt mulighet til � satse mitt ytterste for at Guds Hellige �nd kunne f� frihet til � bruke meg p� en bedre m�te enn hva som har v�rt tilfelle til n�.