Natten mellom den 13 og 14 november 1907 fikk Anton Johansson også kjent som Finnmarksprofeten, en profetisk åpenbarelse om Titanics undergang.

Han forteller følgende:
"I ånden ble jeg ført til en plass på Atlanteren nær den amerikanske kyst, der ulykken inntraff.
Runt omkring på havet drev store og små isblokker. Natten var mørk og full av tåke.
Ut av den tette tåken så jeg plutselig lysene fra et skip og de tente lanternene kom til syne.
Den nærmet seg hastig, og jeg fikk se konturen av en kjempestor båt. Samtidigt reiste det seg en veldig isblokk opp av havet et stykke lengre bort i fartøyets kursretning. Det spraket og smalt rundt farkosten, som gikk med en veldig fart. Bare et øyeblikk etterpå inntraff ulykken, og et veldig drønn trengte gjennom natten. Den store isblokken, som jeg kort tid i forveien hadde sett reise seg opp av havet, hadde truffet båten, som raskt begynte og synke. Jeg ble grepet av en fryktelig angst, og samtidigt begynte menneskene i vannet en fortvilt kamp for sitt liv. Jeg så hele denne hendelsen som i skinnet fra en lyskaster. En stemme sa meg at ulykken kom som en straff for engelskmannens hovmot.

Jeg hørte navnet på flere av passagerene bli nevnt, og særlig et navn ble nevnt med stor tydlighet :
Astor - den amerikanske mangemillionæren.
Jeg ble i ånden oppfordret til og telegrafere til mannen og fartøyets rederi, og fortelle at han skal være en av dem,som tror og blir reddet, etterpå skal han erstatte mine telegramomkostninger. Navnet på båten og rederiet ble fortalt med stor tydelighet og hvor i England rederiet lå.

Da jeg noen år senere hjemme i Lebesby fikk lese i avisen om det store skipet som har seilt fra England, og som het Titanic ble jeg som paralysert og sank ned i bønn til Herren, jeg ba om at han måtte bevare fartøyet og menneskene, som reiste med båten. Jeg ba flere ganger til Herren for dette fartøyet, men vegret meg mot og telegrafere, til det var jeg for svak i min tro og tenkte, at ingen vil tro meg, og at ulykken kunne avverges gjennom min bønn. Men - kanskje var min tro for svak.

Den natten mellom søndag og mandag, da fartøyet forliste, kunne jag ikke sove, jeg kjente meg meget engstelig og gang på gang ble navnet Titanic nevnt for meg. Det sto så sterkt og klart for mine tanker, at det var umulig å få dem til og forsvinne. Jeg følte meg ytterst ulykkelig over at jeg ikke gjorde min plikt og telegraferte. Jeg begynte på nytt og be til Herren for fartøyet, men etter en stund kjente jeg at ulykken hadde funnet sted. Det kjentes som om en bølge av isvann ble slått over meg, og en bitende kulde gikk gjennom sjelen. Deretter kjente jeg en stille fred."

Titanic kjørte inn i isfjellet sent på kvelden den 14 april 1912 og sank fire timer etter kollisjonen.